Tanker etter en begravelse

[AnonymBruker]

Hver gang jeg har vært i en begravelse så sitter jeg med noen tanker etterpå. For det første så tenker jeg selvsagt på det menneske som ikke lenger er blandt oss.

Men jeg har andre tanker også. Vonde og kanskje litt rare tanker? Vet ikke om det er normalt med slike tanker.....

Det er jo blitt vanlig nå og ha et bilde av avdøde på programmet og/eller ved kista. Jeg tenker ofte at jeg har ikke et så fint bilde jeg kan bruke hvis min samober, mor, far eller søsken skulle falle fra.

Når presten holder tale om den avdøde så tenker jeg at alltid at det er så fin tale som hedrer den avdøde. Men samtidig så kommer tanken igjen. Jeg aner ikke om jeg hadde fått til en slik tale til presten hvis noen av mine nærmeste skal gå bort. Jeg tenker at jeg husker ingen minner, noen spesielle ting man forbinder med dem eller andre fine ting.

I bunn og grunn føler jeg vel kanskje at jeg ikke kjenner mine nærmeste like godt som de pårørende til avdøde i begravelser jeg er i gjorde. Jeg tror innerst inne at det ikke stemmer, men dette er altså tanker som kommer opp hver gang jeg er i begravelse

Er det flere enn meg som har tenkt som dette?

[Ixnay]

Ja, slik har jeg tenkt også. Hvorvidt det er normalt vet jeg ikke..

Jeg tenker forøvrig ofte sånn når jeg ser noen snakke om seg selv på tv osv. Jeg ville aldri klart å formulere meg så godt, si slike ting om meg selv osv.

[AnonymBruker]

Ja, slik har jeg tenkt også. Hvorvidt det er normalt vet jeg ikke..

Jeg tenker forøvrig ofte sånn når jeg ser noen snakke om seg selv på tv osv. Jeg ville aldri klart å formulere meg så godt, si slike ting om meg selv osv.

TS her.

Sånn har jeg det på det punktet også. Jeg tenker også slike ting når noen holder taler i bryllup, konfirmasjoner, bursdager o.l.... Det er litt trise tanker egentlig..

[Ixnay]

TS her.

(...) Det er litt trise tanker egentlig..

Enig

[Gjest snoopy_93]

Jeg sitter ofte å tenker på hva jeg kunne sagt at presten skulle si..

Spesielt om mine nermeste. Jeg synes det nesten er litt ekkelt.

[AnonymBruker]

Jeg sitter ofte å tenker på hva jeg kunne sagt at presten skulle si..

Spesielt om mine nermeste. Jeg synes det nesten er litt ekkelt.

Skjønner at det er ekkelt ja... Men jeg kjenner at jeg heller ville tenkt det, enn å tenke at jeg aner ikke hva jeg ville sagt at presten skulle si

TS

[AnonymBruker]

Flere...?

[Gjest navnelapp]

Eg tenker at kvar situasjon, kvart dødsfall og kvar sorg er heilt unik. Når den situasjonen oppstår så byrjar på ein måte alt på nytt. Då ser ein mennesket som var og relasjonen ein hadde til det mennesket med nye auge.

Min bestefar var ein utruleg bitter og kranglevoren mann. Han var fanatisk kristen, støtta Israel i alt dei gjorde inkludert intifada osv., meinte at folk med annan hudfarge enn oss burde kastast ut av landet fordi dei var farlege og så vidare. Han og eg var kort sagt ueinige om det meste. Gjennom heile tenåra mine krangla vi så fillene fauk kvar gong vi møttest. På slutten av livet drassa foreldra mine rundt på han, han var med på feriar og familieturar og var alltid der. Etter kvart så vart det tydeleg at han trivdest best når han var på besøk hos oss. Han roa seg med kranglinga, eg kunne seie "ja, ja" når han kommenterte noko på tv og berre la det seile.

Då han døydde, og vi hadde gravferd og minnestund så såg eg han med eit heilt anna blikk. Det vart lett å sjå kvifor han var bitter, han mista kona si tidleg, og han var skada av traumer krigen hadde påført han. Vi barnebarna hans kunne le av kranglinga, vi kunne glede oss over at han hadde bedd for oss (og dermed tenkt på oss) kvar kveld heile våre liv. Det vart eit brot som gjorde at vårt syn på han og vår oppleving av han som person endra seg veldig. Så eg trur at når ein kjem opp i den dramatiske situasjonen som eit dødsfall er, så ser ein på heile relasjonen på nytt. Ein set meir pris på heile mennesket, alle sider ved det, og samtidig så legg ein lettare til side det som har vore vanskeleg.

[AnonymBruker]

Det var fint skrevet Alt godt. Jeg håper det blir sånn for meg også. Dette må ikke oppfattes feil altså! Jeg håper jeg skal ha mine veldig veldig lenge. Men dødsfall er uunværlig og når det først skjer så håper jeg at vi finner et riktig fint bilde og får til en skikkelig god tale.

Kanskje presten også har trening i hva han skal spørre om?

Uff, absurde tanker gitt..

[AnonymBruker]

Jeg tenker noen ganger på om mine venner/bekjente opp gjennom åra ville kommet i min begravelse. Det er så mange jeg har mistet kontakt med. Så ja, jeg tenker "hvor mange ville møtt opp."

Det er litt ekkelt å tenke sånn :S

[Gjest navnelapp]

Ja, eg trur presten eller den dei pårørande vel til å forrette ved bisettelsen er flinke til å "hente ut" historier og opplevingar frå livet til den avdøde.

Og så er vel dine tankar også ei viktig påminning til oss alle, at vi må passe på og minnast (og ikkje minst skape) dei gode stundene. At vi skal ta med kamera, og ta gode bilde av våre kjære og nære. At vi skal prioritere å vere saman ein gong i blant, og ikkje seie nei av gamal vane. At vi bør ta initiativ til ein fest eller berre eit kaffeslaberas ein gong i blant, nettopp for å skape desse gode stundene - medan vi lever.

Og ein ting til: Det er nok fleire enn du som i slike situasjonar får kjensla av at dei andre er så mykje betre enn meg. Dei er penare, dei har flottare vennar, dei har ein betre jobb eller dei har eit meir spennande liv enn meg. Men ein veit veldig lite om andre.

Forestill deg at alle menneske på jorda samla sine gleder og sorger i ein pose og la dei i ein haug. Du fekk gå og opne og kikke i alle posane, og bytte bort din eigen viss du ville. Men tenk på alt i andres posar som du ikkje veit om. Folk har utruleg mange bekymringar, angstar, belastningar og sorger som dei ikkje deler. Eg trur faktisk du hadde tusla derifrå med din eigen.

[AnonymBruker]

I begravelser blir jo ofte livshistorien til avdøde lest opp. Hvor han/hun ble født, flyttet dit, begynte på skole der, møtte den og den, gjorde det og det osv.

Etter forrige begravelse jeg var i, slo det meg at jeg vet svært lite om historien til mine foreldre. De er bare 54 og 55 år, men jeg ble faktisk redd for at de skulle dø uten at jeg visste alt dette. Så mamma og jeg avtalte at i ferien skal hun fortelle alt til meg, og jeg skriver det ned. Det samme med pappa

[AnonymBruker]

I begravelser blir jo ofte livshistorien til avdøde lest opp. Hvor han/hun ble født, flyttet dit, begynte på skole der, møtte den og den, gjorde det og det osv.

Etter forrige begravelse jeg var i, slo det meg at jeg vet svært lite om historien til mine foreldre. De er bare 54 og 55 år, men jeg ble faktisk redd for at de skulle dø uten at jeg visste alt dette. Så mamma og jeg avtalte at i ferien skal hun fortelle alt til meg, og jeg skriver det ned. Det samme med pappa

TS her. Denne tanken har slått meg også.. Jeg har tenkt at er dette noe man kan få opplysninger om etter en person er død hvis man ikke vet det?