Noen som har erfaring med overvektige venninner?

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg har en venninne som er 23 år. Hun begynner å bli farlig overvektig. Jeg er hundre prosent klar over at det er hennes liv og at jeg ikke skal blande meg inn i hvordan hun ser ut, det er ikke det det handler om. Dette er ikke "du burde gå ned i vekt fordi du har et par ekstra kilo", dette er.. Skummelt. Jeg er bekymret for henne.

Det kan gå flere dager før hun går ut av huset. Vi bor sammen. Hun vil som oftest ikke bli med ut, eller på trening. Sistnevnte kan jeg forstå, men jeg kjenner venninnen min, og hun er ikke redd for å vise seg blant folk. Hun liker å gå ut på byen, og hun drar på besøk til venninner. Det er heller ikke mangel på overvektige på treningssenteret hvor vi går. Hun meldte seg inn sammen med meg og STORTRIVDES på treningen. Syntes det var kjempegøy, men så har det liksom aldri blitt noe mer. Jeg vet at hun har slitt med depresjoner før, og jeg er ganske sikker på at hun sliter med det enda. Jeg vil så gjerne hjelpe, men jeg vet ikke hvordan. Jeg vil ikke såre henne. Jeg er bare bekymret for henne og vil henne det beste. Ja, hun er voksen og har ansvar for seg selv. Men hun viser gang på gang at hun kan ikke ta ansvar for seg selv. Det kan gå dager uten at hun dusjer, hun kan gå i pysjen i flere dager (hun går ikke på skolen lengre), og generelt bare sitte foran datamaskinen eller tven i timesvis. Hun er mye på rommet sitt. Vi er tre bestevenninner som bor sammen. Vi har prøvd å oppmuntre til å gjøre morsomme aktiviteter sammen, som å gå en tur. Dette takker hun som oftest nei til, og kommenterer med at hun "er nødt til å jobbe med skolearbeid". Så går hun på rommet og jobber med skolearbeid, og kommer ut etter 1 time og forteller om den siste episoden hun har sett av en serie. Hun er lenge oppe opp natten, og sover minst til klokken 11 hver dag. Hun har ikke rutiner lengre. Det er utrolig vanskelig å vite hvordan vi skal ta det opp med henne, om vi bør ta det opp med henne, eller rett og slett bare la vær. Vi har snakket med psykolog, og han sa at det beste vi kunne gjøre er å være gode rollemodeller. Likevel, jeg vet ikke helt om jeg tørr å la dette gå nå for og så se senere at det bare blir verre, og vite at jeg kunne ha sagt ifra og kanskje hjulpet henne.

Hun er kjempepen og vi tre har det utrolig bra sammen. Dette har vi snakket om mange ganger, og vi trives med hverandre. Men hun snakker aldri om vekten sin. Klager aldri over at hun burde gå ned, over at noe ikke passer, eller lignende ting. Dette er jo også forståelig, men bare så det er klart så har vekt aldri blitt tatt opp. Hun er som regel smilende, glad og tullete. Hun er veldig smart, hun kan alt om det meste og er veldig glad i å diskutere. Hun skal som oftest ha rett, og dette tror jeg at hun bruker for å kompensere for det hun kanskje føler at hun ikke har. Hun liker heller ikke folk som syter over at de ikke blir inkludert, når de aldri blir med selv. Derfor så har vi på en måte "gitt opp" å spørre om hun vil være med på trening o.l, fordi hun alltid sier nei. Hun spiser mye tull, og går som sagt veldig sjelden ut. Hun har lagt på seg en del etter at vi flyttet fra hjembyen vår. Jeg tror ikke dette året har vært noe særlig bra for henne, det har hun også sagt selv. Hun eier ikke motivasjon til å jobbe med skole, hun vil ikke gå på skolen, hun vil ha et friår. Vi flytter fra hverandre til høsten pga forskjellige studier. Så, jeg kan jo bare la det gå. Jeg kan jo bare tenke at "kanskje det ordner seg når hun får flyttet hjem, eller for seg selv". Men tørr jeg det? Hadde min venninne begynt å vise tendenser til å bli veldig tynn, hadde det vært lettere å si ifra. Men jenter er så utrolig såre på dagens motebilde, hvor man "skal" være tynn. Ingen jenter vil høre at de er store. Jeg kan ikke tenke meg at det ikke sårer noen. Føler bare at det er flere jenter som vil høre at de er tynne enn at de er overvektige, og derfor er dette så vanskelig. Jeg håper dere skjønner hva jeg mener!

Venninnen min liker ikke å snakke om dette, vi prøvde å spørr om hvordan hun hadde det og hun åpnet seg litt. Sa at dette året hadde vært litt kjipt og at hun ikke hadde motivasjon, og hun nevnte at hun hadde slitt med depresjoner tidligere. Depresjonen går nok hånd i hånd sammen med vekten. Og vi vil så gjerne hjelpe henne, men vil ikke gjøre vondt verre. Er det noen som kjenner en lignende situasjon, noen som har noen gode råd..?

[VolvoLinda]

Det beste jeg tror dere kan gjøre er å ta dere en skikkelig prat med henne, hvor dere på en pen måte sier at hun kanskje har lagt på seg litt, spør henne hvordan hun føler seg i forhold til utseendet osv. Og jeg tror ikke dere skal gi opp å spørre om hun vil være med ut, plutselig en dag kommer det!

Siden dere bor sammen, har dere felles middager og sånt da? For i tilfelle går det jo an å legge om kostholdet og lage sunne, men gode retter.

Kanskje kan dere også sette dere ned sammen, se på seriene hennes og lage gulerot og dip til? Eller fruktsalat med vaniljekesam? Sunt, og godt!

Jeg vet hvordan det er å ha depresjon, og da mister man alt som heter initiativ. Bare vis at dere er der for henne, men ikke mas for mye heller.

Selv om hun ikke vil bli med ut, kan dere jo finne på noe hjemme? En kveld med ost og vin, en filmkveld eller noe?

Håper i alle fall det ordner seg!

[Gjest mari kontrari]

Jeg ville egentlig bare følge med for å plukke opp tips siden jeg også har en venninne i en lignende situasjon jeg bekymrer meg for. Men til det som blir sagt over her: Tror det kan være smart å snakke med henne, men ta det på tomannshånd. Jeg hadde følt meg skrekkelig overrumplet om "alle" venninnene min "angrep" meg med noe slikt samlet, i tillegg til at jeg hadde følt at de hadde snakket om meg bak ryggen min og "rottet seg sammen", selv om det kanskje ikke ville vært helt rettferdig.

Så mitt råd er å snakke med henne på egen hånd, men trå varsomt i hvordan du ordlegger deg, og legg mest vekt på om hun har det bra, og at du gjerne vil ha henne med ut litt mer.

[Campanula]

Jeg ville ha plassert henne i sofaen og sagt "det er noe vi vil snakke med deg om. Det er et vanskelig tema, men vi gjør dette fordi vi er veldig bekymret for deg. Det er fint om du blir sittende til vi har fått snakket ut".

Noen ganger må man rett og slett bare gå rett på sak og ta det onde ved roten. Nei, det blir ikke en morsom samtale, og ja, hun blir kanskje sur/lei seg, men noen må ta ansvar. Gjør det før hun synker dypere. That's what friends are for

[Måndagsbarn]

Kjenner meg litt igjen her, jeg har vært kjempedeppa det siste året og har ikke trivdes noe særlig hverken hjemme eller med jobb, følt at "er dette virkelig mitt liv?" og bare spist kjøpemat og drit.

Gått opp masse, og er for første gang i livet ikke lenger bare lubben, men skikkelig skikkelig overvektig i den grad at jeg blir andpusten av å gå i trappa.

Hadde virkelig blitt sjeleglad om venninnene mine "tok grep" og lurte meg ut på trening, ville lage mat sammen med meg e.l. - det er selvfølgelig lett å såre mennesker som har det tungt, men jeg tror at det i lengden er noe dere alle tjener på

Rådene du har fått over her er kjempegode, både det å snakke med henne på enmannshånd først og å hjelpe til med matlagingen og gjøre det litt lettere for henne å velge sunt.

Jeg flytter heldigvis hjem igjen til høsten og skal gjøre noe jeg selv ønsker, og håper dette samt mer fritid og gode venner og familie kan være med på å gjøre at jeg greier å skjerpe meg og ta tak i vekten min (bl.a). Kanskje trenger hun virkelig bare et miljøskifte og mer trivsel for å få en push som hun behøver:) Lykke til alle sammen, du virker virkelig som en god venninne som bryr seg masse! Og det er gull verdt, uansett. Ble faktisk rørt av å se hvordan du beskriver venninnen din og hvordan du bekymrer deg. Fortsett å ta vare på hverandre slik!

[Gjest Gjest]

Jeg ville ha plassert henne i sofaen og sagt "det er noe vi vil snakke med deg om. Det er et vanskelig tema, men vi gjør dette fordi vi er veldig bekymret for deg. Det er fint om du blir sittende til vi har fått snakket ut".

Noen ganger må man rett og slett bare gå rett på sak og ta det onde ved roten. Nei, det blir ikke en morsom samtale, og ja, hun blir kanskje sur/lei seg, men noen må ta ansvar. Gjør det før hun synker dypere. That's what friends are for

Eventuelt hun hadde reagert som meg, og blitt rasende.

[AnonymBruker]

Vekten er ikke problemet hennes, det er symptomet. Det er andre ting som plager henne, hun har blitt tiltaksløs og føler kanskje for eksempel ikke at hun "får igjen" for å gjøre enn innsats med å dusje og ta på seg vanlige klær, så da gidder hun ikke. Jeg mener ikke at det er så enkelt som at vi mennesker må ha en konkret belønning hver gang vi kommer oss opp om morran, men hun føler kanskje ikke at livet "gir henne" nok, at hun ikke lever et "spennende nok" liv til at det er verdt å gidde å gå the extra mile med utseendet. For ikke å snakke om at hun ikke gjør noe studier eller noe om dagen, det er ikke et friår hun trenger, det er mer relevante og interessante utfordringer. Hva med å fokusere på å gjøre litt kjekke ting sammen, kanskje noe litt givende som et kurs (det kan være i vinsmaking for den saks skyld), og fortsatt la vekten være et ikke-tema? Prøv heller å snu sirkelen i positiv retning, kanskje kicker hun på å lære seg noe nytt og får ny giv?

[AnonymBruker]

Det høres ikke ut som det er vekten som er problemet, men humøret hennes. Få henne med til legen, det høres ut som hun er deprimert.

[AnonymBruker]

Det beste jeg tror dere kan gjøre er å ta dere en skikkelig prat med henne, hvor dere på en pen måte sier at hun kanskje har lagt på seg litt, spør henne hvordan hun føler seg i forhold til utseendet osv. Og jeg tror ikke dere skal gi opp å spørre om hun vil være med ut, plutselig en dag kommer det!

Siden dere bor sammen, har dere felles middager og sånt da? For i tilfelle går det jo an å legge om kostholdet og lage sunne, men gode retter.

Kanskje kan dere også sette dere ned sammen, se på seriene hennes og lage gulerot og dip til? Eller fruktsalat med vaniljekesam? Sunt, og godt!

Jeg vet hvordan det er å ha depresjon, og da mister man alt som heter initiativ. Bare vis at dere er der for henne, men ikke mas for mye heller.

Selv om hun ikke vil bli med ut, kan dere jo finne på noe hjemme? En kveld med ost og vin, en filmkveld eller noe?

Håper i alle fall det ordner seg!

Det er bare så utrolig vanskelig å snakke med henne om dette.. Kjenner jeg henne rett hadde hun følt seg angrepet med én gang, og blitt utrolig såret. Vi skal ikke gi opp å spørre henne!

Det er det som er, vi spiser veldig sunt. Vi spiser alle måltider sammen og vi spiser sunn mat! Det er det hun kjøper seg på fritiden og ellers som må gjøre at hun legge på seg, og dette er jo ikke noe vi kan gjøre noe med.. :/

Vi sitter mye hjemme og jobbe med skole, så det er absolutt en god idé! Hun har selv klaget på dette, at hun vil gjøre mer ting. Vi sitter mye og har filmkvelder o.l, kommer oss ikke så mye ut. Skal ta tak i dette Tusen takk for gode råd!

[AnonymBruker]

Vekten er ikke problemet hennes, det er symptomet. Det er andre ting som plager henne, hun har blitt tiltaksløs og føler kanskje for eksempel ikke at hun "får igjen" for å gjøre enn innsats med å dusje og ta på seg vanlige klær, så da gidder hun ikke. Jeg mener ikke at det er så enkelt som at vi mennesker må ha en konkret belønning hver gang vi kommer oss opp om morran, men hun føler kanskje ikke at livet "gir henne" nok, at hun ikke lever et "spennende nok" liv til at det er verdt å gidde å gå the extra mile med utseendet. For ikke å snakke om at hun ikke gjør noe studier eller noe om dagen, det er ikke et friår hun trenger, det er mer relevante og interessante utfordringer. Hva med å fokusere på å gjøre litt kjekke ting sammen, kanskje noe litt givende som et kurs (det kan være i vinsmaking for den saks skyld), og fortsatt la vekten være et ikke-tema? Prøv heller å snu sirkelen i positiv retning, kanskje kicker hun på å lære seg noe nytt og får ny giv?

Dette høres veldig bra ut, tror dette er midt i blinken for henne! Hun klager mye over at hun er rastløs og at hun er lei av å sitte inne. Hun har også kjempelyst til å reise, og dette er noe hun skal gjøre om hun ikke kommer inn på ønsket valg til høsten. Tusen takk for godt råd!!

[AnonymBruker]

Kjenner meg litt igjen her, jeg har vært kjempedeppa det siste året og har ikke trivdes noe særlig hverken hjemme eller med jobb, følt at "er dette virkelig mitt liv?" og bare spist kjøpemat og drit.

Gått opp masse, og er for første gang i livet ikke lenger bare lubben, men skikkelig skikkelig overvektig i den grad at jeg blir andpusten av å gå i trappa.

Hadde virkelig blitt sjeleglad om venninnene mine "tok grep" og lurte meg ut på trening, ville lage mat sammen med meg e.l. - det er selvfølgelig lett å såre mennesker som har det tungt, men jeg tror at det i lengden er noe dere alle tjener på

Rådene du har fått over her er kjempegode, både det å snakke med henne på enmannshånd først og å hjelpe til med matlagingen og gjøre det litt lettere for henne å velge sunt.

Jeg flytter heldigvis hjem igjen til høsten og skal gjøre noe jeg selv ønsker, og håper dette samt mer fritid og gode venner og familie kan være med på å gjøre at jeg greier å skjerpe meg og ta tak i vekten min (bl.a). Kanskje trenger hun virkelig bare et miljøskifte og mer trivsel for å få en push som hun behøver:) Lykke til alle sammen, du virker virkelig som en god venninne som bryr seg masse! Og det er gull verdt, uansett. Ble faktisk rørt av å se hvordan du beskriver venninnen din og hvordan du bekymrer deg. Fortsett å ta vare på hverandre slik!

Ligner mye av det hun også sier, at hun er lei av det hun holder på med nå og kjeder seg. Håper hun får mer nytte av neste semester! Vi lager alltid mat sammen og spiser felles middag hver dag. Skal prøve å lure henne mer med på trening, men hun sier altså nei omtrent hver gang jeg spør.. Men skal prøve å vinkle det mot ting hun synes er gøy Hun flytter selv neste år, enten for seg selv eller hjem. Håper dette kan gjøre livet hennes bedre, ditt også Tusen takk for godt råd, lykke til selv!

[AnonymBruker]

Jeg ville egentlig bare følge med for å plukke opp tips siden jeg også har en venninne i en lignende situasjon jeg bekymrer meg for. Men til det som blir sagt over her: Tror det kan være smart å snakke med henne, men ta det på tomannshånd. Jeg hadde følt meg skrekkelig overrumplet om "alle" venninnene min "angrep" meg med noe slikt samlet, i tillegg til at jeg hadde følt at de hadde snakket om meg bak ryggen min og "rottet seg sammen", selv om det kanskje ikke ville vært helt rettferdig.

Så mitt råd er å snakke med henne på egen hånd, men trå varsomt i hvordan du ordlegger deg, og legg mest vekt på om hun har det bra, og at du gjerne vil ha henne med ut litt mer.

Ja, det har vi også kommet frem til. Veldig lett å føle seg "angrepet" og det er ikke vårt mål i det hele tatt.. Heller ikke så gøy å vite at vi har snakket om det heller kan jeg tenke meg! Det skal jeg/vi gjøre :-) Tusen takk!

[hakunamatata]

Dere burde ikke slutte å be henne med ut, brått så vil hun ut men vil ikke be seg selv. Nå kjenner jeg ikke venninnen din, men det kan være at hun føler seg litt til bry?

Du virker som en god venn som ikke bare bekymrer deg, men vil hjelpe henne. Du burde ta en alvorsprat med henne, kun dere to (eller den andre venninnen også hvis dere tre er veldig nære). Vær veldig forsiktig, for har hun det veldig vondt vil hun fort forsvare seg selv og stenge dere helt ute. Selv om det noen ganger kan virke som hun har det bra, kan det være en maske. Men det ser dere kanskje også selv?

Få henne til å åpne seg ordentlig, ikke bare svare ja eller nei på spørsmål. Det er nok ubehagelig for dere begge, men noen ganger må man. Ikke fokuser så mye på vekten hennes, for det har veldig ofte en sammenheng med hvordan man føler seg på innsiden.

[AnonymBruker]

Hun er åpenbart deprimert - og vekten er bare en konsekvens av det.

Dere må for all del IKKE kommentere vekten hennes på noen måte, det kommer bare til å føre til at hun føler seg enda mer trist og mislykket enn det hun sannsynligvis allerede gjør.

Hun har speil, hun vet nok godt selv at hun er overvektig.

Derimot - kan du sette deg ned med henne, og spør om hun selv har merket en endring i humør og tiltakslyst - og fortelle at du tror hun muligens har fått seg en slags depresjon.

I den sammenhengen kan du jo gjerne ta opp dette med inaktivitet - og at hun ikke virker å ha lyst til å være med på ting lengre.

Du trenger ikke si noe om vekten for å peke på at hun er mindre sosial enn før, og at hun har endret seg.

Ikke beskriv det som at det er noe "galt" med henne, men si at du merker noe har forandret seg veldig his henne - og du vil gjerne vite om hun føler ting er vanskelig om dagen.

For all del - ikke nevn vekt, det er ikke nødvendig for å hjelpe henne.

Hun er først og fremst deprimert - og vekten er bare et av mange symptom.

[AnonymBruker]

Dere burde ikke slutte å be henne med ut, brått så vil hun ut men vil ikke be seg selv. Nå kjenner jeg ikke venninnen din, men det kan være at hun føler seg litt til bry?

Du virker som en god venn som ikke bare bekymrer deg, men vil hjelpe henne. Du burde ta en alvorsprat med henne, kun dere to (eller den andre venninnen også hvis dere tre er veldig nære). Vær veldig forsiktig, for har hun det veldig vondt vil hun fort forsvare seg selv og stenge dere helt ute. Selv om det noen ganger kan virke som hun har det bra, kan det være en maske. Men det ser dere kanskje også selv?

Få henne til å åpne seg ordentlig, ikke bare svare ja eller nei på spørsmål. Det er nok ubehagelig for dere begge, men noen ganger må man. Ikke fokuser så mye på vekten hennes, for det har veldig ofte en sammenheng med hvordan man føler seg på innsiden.

Vi kommer ikke til å slutte å be henne med ut, men det som er er at hun vil ikke være med på noen ting som helst. Hun hintet til at hun synes det er litt kjipt at vi trener sammen og gjør ting sammen. For jeg og hun andre venninna(som ikke er overvektig) trener sammen nesten hver dag og går tur. Men vi spør også vår venninne om hun vil bli med, hver gang, og vi får et nei. Det er veldig vanskelig, for vi har lyst til å holde oss i form og være ute! Vår venninne har uttalt at hun liker best å gå tur alene, hun vil heller finne på andre gøye ting, som f.eks å bowle. Det har vi snakket om, og vi skal bli flinkere på å gjøre ting som alle har lyst til å bli med på. Ingen skal føle seg utestengt, og dette snakket jeg med henne om senest dag. Jeg gjorde det klart for henne at grunnen til at vi spør henne er fordi vi alltid vil ha henne med. Hun sier også selv at hun misliker folk som syter over at de ikke blir inkludert når de aldri blir med selv. Dette tenker jeg også gjelder henne. Hun blir jo ikke med på noe selv, og da blir det litt vanskelig.. Blir liksom litt fortvilt! Men som sagt, venninnen vår nevnte at hun ville gjøre andre ting, som å bowle osv, så da får vi prøve på å gjøre ting som alle synes er morsomme

Vi tre er veldig nære, like nære alle sammen. Sist gang vi pratet og kom innpå temaet om hvordan venninnen vår hadde det, var det tydelig at hun ikke ville snakke om det, og hun lukket seg fort. Det virker som om hun er veldig bevisst på å ikke åpne seg for mye. Men siste samboer reiser nå vekk i to uker, og da skal jeg se om jeg kan få til en liten prat med henne på tomannshånd. Kanskje det er lettere når vi ikke sitter alle sammen, hvor der er lett å føle seg angrepet eller utspurt.

Nei, nå er det lurest å fokusere på hvordan HUN har det og hvordan vi kan hjelpe henne med å ha det bra. Det er det viktigste, og det er det vi ønsker :-) Ønsker at hun skal ha det bra, ettersom vi ser tydelig at hun ikke har det! Tusen takk for veldig gode råd!

[AnonymBruker]

Hun er åpenbart deprimert - og vekten er bare en konsekvens av det.

Dere må for all del IKKE kommentere vekten hennes på noen måte, det kommer bare til å føre til at hun føler seg enda mer trist og mislykket enn det hun sannsynligvis allerede gjør.

Hun har speil, hun vet nok godt selv at hun er overvektig.

Derimot - kan du sette deg ned med henne, og spør om hun selv har merket en endring i humør og tiltakslyst - og fortelle at du tror hun muligens har fått seg en slags depresjon.

I den sammenhengen kan du jo gjerne ta opp dette med inaktivitet - og at hun ikke virker å ha lyst til å være med på ting lengre.

Du trenger ikke si noe om vekten for å peke på at hun er mindre sosial enn før, og at hun har endret seg.

Ikke beskriv det som at det er noe "galt" med henne, men si at du merker noe har forandret seg veldig his henne - og du vil gjerne vite om hun føler ting er vanskelig om dagen.

For all del - ikke nevn vekt, det er ikke nødvendig for å hjelpe henne.

Hun er først og fremst deprimert - og vekten er bare et av mange symptom.

Tro meg, vi hadde aldri nevnt noe om vekten hennes. Det vil vi ikke i det hele tatt, vårt ønske er absolutt ikke å såre henne og gi henne om mulig enda lavere selvtillit. Aldri!

Dette gjorde vi senest i sist uke. Venninnen min satte i gang en slags "lek" hvor vi skulle snakke om hva vi likte med oss selv, hva som var positivt. Venninnen vår fortalte mye, hun likte at hun var bestemt, hun likte ansiktet sitt, hun likte at hun hadde pågangsmot. Etterhvert så satt vi oss ned i sofaen spurte vi forsiktig hvordan det gikk med skole, hvordan livet hennes egentlig gikk. Hun åpnet seg litt og fortalte at dette året ikke helt hadde gått som planlagt, hun manglet motivasjon og var lei av skolen. Hun fortalte også at hun hadde slitt med depresjoner før, og at dette er noe som går opp og ned. Så ja - hun har en depresjon. Men mer enn dette fikk vi desverre ikke utav henne, for hun er veldig veldig forsiktig med å åpne seg for mye.. Vi prøvde å fokusere på å gjøre det klart vi er her for henne, og at hun aldri må nøle med å komme til noen av oss. Virket litt feil der og da å begynne og grave i livet hennes.. Kanskje jeg skulle prøvd én gang til? Blir ikke det litt masete? Eller kanskje vi bare burde vente å se om hun kommer til oss? Samtidig er jo dette vanskelig, for vi vet jo på en måte at hun trenger hjelp, og vi vil hjelpe henne.. Vi vil bare ikke "mase" og få henne til å føle at vi hakker på henne på noen måte..

[Nik00]

Er veldig enig i det flere her allerede har nevnt; vekten hennes er ikke det du burde ta tak i.

Det er kanskje det mest synlige tegnet på at noe ikke er som det skal, men å ta det opp med henne og presentere det som en av hovedgrunnene til at du er bekymret, er unødvendig når det er et symptom på det som egentlig er galt.

Hun høres veldig deprimert ut og når man er deprimert kan det være veldig vanskelig å føle motivasjon for noe. Det du ser på som en morsom aktivitet hun har godt av å være med på kan virke totalt meningsløst for henne akkurat nå. Nå vet jo ikke jeg hvor alvorlig denne depresjonen i tilfelle er, men det at hun ikke dusjer og har problemer med studiene er tegn på at den kan være ganske alvorlig.

Du virker som er kjempefin venninne og det er bra at hun har noen som bryr seg så mye om henne, men vær forsiktig med å presse henne med på alle disse aktivitetene. Jeg forstår at det er godt ment og du kjenner henne bedre enn oss. Men hvis hun står opp hver dag med en følelse av total meningsløshet, kan det være veldig slitsomt og i tillegg føle at man blir "mast på".

Mitt råd ville vært å ta en prat med henne, men å fokusere på hvordan hun har det, si at du ser at hun ikke har det så bra og spør om det er noe du kan gjøre for henne. Spør henne om depresjonene hun har hatt tidligere og om hun fikk behandling for dem. Si at du gjerne blir med henne til legen. Jeg ville absolutt anbefalt at hun tar en tur til legen hvis hun ikke har gjort det allerede. Da kan hun eventuelt få en henvendelse til psykolog.

[AnonymBruker]

Er veldig enig i det flere her allerede har nevnt; vekten hennes er ikke det du burde ta tak i.

Det er kanskje det mest synlige tegnet på at noe ikke er som det skal, men å ta det opp med henne og presentere det som en av hovedgrunnene til at du er bekymret, er unødvendig når det er et symptom på det som egentlig er galt.

Hun høres veldig deprimert ut og når man er deprimert kan det være veldig vanskelig å føle motivasjon for noe. Det du ser på som en morsom aktivitet hun har godt av å være med på kan virke totalt meningsløst for henne akkurat nå. Nå vet jo ikke jeg hvor alvorlig denne depresjonen i tilfelle er, men det at hun ikke dusjer og har problemer med studiene er tegn på at den kan være ganske alvorlig.

Du virker som er kjempefin venninne og det er bra at hun har noen som bryr seg så mye om henne, men vær forsiktig med å presse henne med på alle disse aktivitetene. Jeg forstår at det er godt ment og du kjenner henne bedre enn oss. Men hvis hun står opp hver dag med en følelse av total meningsløshet, kan det være veldig slitsomt og i tillegg føle at man blir "mast på".

Mitt råd ville vært å ta en prat med henne, men å fokusere på hvordan hun har det, si at du ser at hun ikke har det så bra og spør om det er noe du kan gjøre for henne. Spør henne om depresjonene hun har hatt tidligere og om hun fikk behandling for dem. Si at du gjerne blir med henne til legen. Jeg ville absolutt anbefalt at hun tar en tur til legen hvis hun ikke har gjort det allerede. Da kan hun eventuelt få en henvendelse til psykolog.

Det er sant.. Trening for meg er gøy, det er det kanskje ikke for henne. I hvertfall ikke den treningen jeg holder på med. Hun har som nevnt tidligere også nevnt at hun liker best å gå tur alene, så dette er heller ikke en aktivitet jeg burde "presse" på henne. Men da må jeg nesten bare nevne at vi maser aldri. Spør ikke lengre om hun vil bli med på trening, da dette er noe hun ikke har vist interesse for. Turene spør vi, fordi vi vil inkludere henne. Men etter å ha pratet med henne nå nylig, har vi funnet ut at hun heller vil gjøre andre ting, som b.la å gå på kaien, bowle osv. Så dette skal endres på slik at alle har det gøy! Så dette med masing tror jeg ikke er noe hun føler seg truffet av, for det er ingen masing ute og går, kun forespørsler om hun vil bli med å gå en tur f.eks. Og dette er kanskje bare 1 gang i uken. Men skal ha dette i bakhodet neste gang vi skal finne på noe alle sammen! Vi må gjøre ting som alle har lyst til og motiverer seg for.

Dette har vi allerede gjort, men kom som sagt ikke så langt innpå henne.. Skal prøve igjen så fort en luke åpner seg hos henne! Tusen takk for gode råd. Er viktig å huske som du sa, at det ikke er vekten som er problemet, men hvordan hun har det!

[AnonymBruker]

Jeg syns ikke dere skal si noe om vekten hennes i det hele tatt. Jeg er overvektig, kunne sikkert gått ned 30 kg og folk hadde fremdeles tenkt at jeg hadde nok å ta i. Det er ekstremt sårende når folk kommenterer vekten din, det er som regel tynne folk som ikke aner hva det kommer av, eller har noen som helst forståelse for situasjonen. Jeg la på meg over relativt kort tid (ca 4 år), og heldigvis har de fleste vennene mine hatt vett nok til å se MEG og ikke det vektnålen havner på.

Jeg syns dere høres overfladiske ut. Hvis hun virker nedfor og lei, så hjelp henne heller med det, men hold for all del alt vektsnakket utenom!! Man trenger ikke være deprimert for å legge på seg, det trenger heller ikke være et resultat av usunt kosthold eller et symptom på alt mulig rart som dere finner på her. Det kan være 1000 grunner dere ikke kjenner til. Jeg fikk en sykdom ingen andre kjenner til så gjør at vekten økte, samtidig med at jeg fikk kommentarer på den vekten jeg hadde da som gjorde at jeg bare ga faen. Jeg vil at folk skal være med meg for den jeg er, ikke fordi jeg veier rett ant kg eller ser ut på en bestemt måte.

De overvelmenende rådene dere kommer med her får det til å koke inni meg, stakkars venninnen deres! Det er ikke alt om egen helse man har lyst å snakke om, når folk skal sette deg ned og liksom "rydde opp" i dine problemer (som de overhodet ikke har noe med), ja da er det ikke rart man blir såret og trekker seg unna. De vennene mine som har kommentert masse på vekten min, sier at noe er galt, jeg er deprimert og usunn, de har jeg kuttet ut. Jeg trenger venner som bygger meg opp og ser MEG og den jeg er. Det er så enkelt for "de tynne" å si hvordan alle andre kan forbedre seg og hvor enkelt det er å bare gjøre sånn og slik for en som veier for mye. Kanskje hun ikke syns det er så farlig? Alle fordommer mot overvektige fremvises i denne tråden. Det går fint an å ha et godt liv fordi om man veier for mye.

Jeg syns ikke dere har noen som helst rett til å kommentere og snakke om vekten til venninnen deres, faen heller, kan hun ikke få gjøre som hun vil? Kanskje hun er flau og ikke har lyst å snakke om det engang, og så blir hun presset av dere. Fysj, for noen "venninner". Det å bli såret på den måte skaper dype spor. Tro meg.

[Katniss]

Jeg har selv slitt med depresjoner og syns det høres ut som vennina di har en depresjon.

Hun er heldig som har deg som bryr seg om henne.