Et liv med OCD

[Hundekjeks]

For å starte på begynnelsen:

Da jeg var liten var alt så enkelt. Jeg hadde mange venner, ingen bekymringer og livet var en lek. Det er sånn en barndom burde være også.

OCD er forkortelsen for Obsessive-compulsive disorder, det er en psykisk lidelse.

Hvor jeg har det fra aner jeg ikke, men jeg har OCD.

Det begynte i tenårene, da jeg var rundt 16 år gammel hvis jeg ikke husker helt feil. Det begynte å bli vanskelig og kle på seg. Jeg fikk angst, ticks (rykninger og angst) og hadde det veldig vanskelig. Det å kle på seg tok lengre tid enn normalt. Etterhvert har det utviklet seg til å bli verre og verre.

Noe så enkelt som et glass vann!

Den dag i dag har jeg problemer med å gjøre ting de fleste ikke tenker noe særlig over engang. Jeg kan for eksempel ikke ta et glass vann uten å få større problemer. For da må jeg tenke på hvor kaldt vannet skal være, hvor mange ganger jeg må skru på vannet, hvor mye vann som skal i glasset, hvilket glass jeg skal bruke (om jeg eventuelt heller skal bruke kopp), hvor mye jeg skal drikke og noen ganger tilogmed hvor mange slurker jeg må klare å svelge det ned på.

Noen ganger gir jeg opp, hehe. Man kan sikkert skjønne hvorfor. "Neivel, så klarer jeg ikke å ta et glass vann denne gangen". Men jeg tørster ikke altså, noen ganger finner jeg en styrke som holder meg i live og som gjør at jeg i akkurat det øyeblikket føler meg normal. Jeg ser håp.

Jeg har vært "normal" jeg og.

Jeg vet jo, når jeg er frisk i hodet, at det å ha tvangstanker og tvangshandlinger bare er tull. Jeg har ikke alltid vært sånn som jeg er nå. Jeg vet hvordan det er å være normal. Men angsten tar fullstendig overhånd noen ganger, og har man ikke opplevd det selv, kan det kanskje være vanskelig å forstå det.

Til og med når jeg skriver hender det jeg må forandre på det jeg skriver. Gå tilbake, bruke et annet ord, bruke utropstegn istedet for punktum osv. Ja, det er slitsomt. Det er kjempeslitsomt. Det tærer virkelig på deg.

Jeg blir veldig usikker på meg selv, usikker på minnet og hukommelsen min. Jeg vet ikke om ting jeg husker er noe jeg har diktet opp i hodet mitt eller om det er sant. Jeg må hele tiden ha bekreftelse fra andre, og det er lett å bryte meg ned. Jeg er veldig svak.

Det å snakke med andre om det

Det er bare to mennesker på jorden, bortsett fra meg selv, som vet at jeg har OCD. Det gjør så utrolig vondt å snakke om det, og jeg blir gråtkvalt når jeg snakker om det. Jeg er redd for å gråte foran andre, da viser jeg at jeg er svak, og jeg har vokst opp i en familie der ting fort kan bli brukt mot en, så jeg skjuler det. Når jeg må skjule det, klarer jeg det. Da klarer jeg å ignorere tvangshandlingene, jeg får angsten, men jeg blir så distrahert at jeg overstyrer det helt. For jeg vil ikke være åpen om det, for jeg skammer meg.

Jeg føler det er veldig tabubelagt og, som sagt, jeg skammer meg over å ha OCD. Jeg tenker ikke vondt om andre som har det, men jeg føler at det ikke er mange som forstår lidelsen, som kanskje til og med hadde gjort narr av deg hvis de hadde fått se anfallene der du stod og skrudde på vannkrana og bytta glass og alle de ritualene der.

Psykologisk hjelp

Tror du/dere jeg hadde hatt nytte av psykologisk hjelp?

Jeg vet ikke om jeg får det. Jeg vet ikke om jeg er syk nok! I følge legen er det bare gærninger som får psykologisk hjelp der jeg søkte en gang (og fikk avslag). Men er ikke jeg en av "gærningene"? Jeg aner ikke hvor syk jeg er sammenliknet med andre, men jeg vet at det å stå fast på kjøkkenet fordi du ikke klarer å ta et glass vann og få en overveldende angst og nesten begynne å gråte, det er ikke noe alle opplever heldigvis.

Jeg kan være takknemlig

Og det er jeg også. På en måte har de psykiske lidelsene bidratt til å gjøre meg til et bedre menneske. Det velger jeg å tro i allefall. Jeg er mindre dømmende og mer forståelsesfull.

Det var alt for idag tror jeg. Mulig jeg skriver mer senere, hvis jeg føler meg sterk.

Håper noen leser dette da og kommenterer, føler meg egentlig veldig ensom idag

Hilsen Hundekjeks.

[Marionette]

For et fint innlegg å lese! Du er modig

[Wednesday]

du har krav på hjelp. Si til fastlegen din at du ønsker å bli henvist til en psykolog for å jobbe med tvangen din. Fortell at den styrer mye av hverdagen din. Jeg lurer bare på en ting, hvordan fungerer du i det daglige? Har du jobb, går du på skole?

[Hundekjeks]

For et fint innlegg å lese! Du er modig

Takk for det !

[Luppa]

Du er helt klart syk "nok" til å få hjelp! Og jeg tror absolutt du vil ha nytte av det. For en ubrukelig fastlege du må ha vært hos. Finn deg en ny lege, og be om henvisning. Er du student? I så fall finnes det gratistilbud om psykolog, men der kan det ofte være lang ventetid. Hvis du greier å forklare legen ordentlig hvordan du har det får du nok henvisning ganske raskt. Kanskje du kan printe ut det du har skrevet her og ta med til legen, hvis du synes det er vanskelig å fortelle om det?

Lykke til

[Hundekjeks]

du har krav på hjelp. Si til fastlegen din at du ønsker å bli henvist til en psykolog for å jobbe med tvangen din. Fortell at den styrer mye av hverdagen din. Jeg lurer bare på en ting, hvordan fungerer du i det daglige? Har du jobb, går du på skole?

Jeg hadde en time hos legen for litt siden og snakka litt om problemene mine, altså tvangen og angsten, men det er kjempevanskelig å være åpen om det. Men jeg prøvde i allefall og fikk sagt litt, en smule gråtkvalt.

Mulig jeg får hjelp, vi får se, her jeg bor er det et nåløye å komme gjennom Jeg var kanskje ikke klar nok på det at jeg blir styrt av tvangen hele tiden, men jeg tror han forstod at jeg trenger hjelp og at jeg ikke er i stand til å bare hoppe ut i arbeid osv.

Ja, jeg skjønner godt at du lurer på hvordan jeg kan fungere i hverdagen, og det er ingen hemmelighet at jeg ikke fungerer like godt som alle andre.

Jeg arbeider ikke, jeg har ikke fullført vgs og jeg går heller ikke på noen skole. Dessverre.

Jeg er i et slags tiltak via NAV (som forøvrig ikke vet om akkurat disse problemene siden jeg bare begynner å grine hvis jeg snakker om det, hehe, men som er fullt klar over at jeg har store problemer og angst).

Min store drøm for øyeblikket er å få fullført en slags utdanning og få meg en jobb. Å føle at jeg også klarer å få til noe i livet, at jeg ikke bare sitter fast i en leilighet og ikke klarer å ta meg et glass vann engang uten å få større problemer. Jeg velger å tro og håpe det at hvis jeg får styrket selvtilliten min, blir jeg sterkere på mange måter, og at det da kan bli lettere å ignorere og overstyre angstanfallene og tvangen. Jeg kan ikke si noe sikkert, men det er i allefall verdt et forsøk?

Jeg har eksperimentert litt med meg selv og sett fra tvangen min sitt synspunkt er det vel å gamble med både fremtiden min og livet mitt. Men jeg har overbevist meg selv om at jeg MÅ utfordre meg selv og tvangen. Det er ingen annen mulighet. Så jeg har begynt å synge det jeg gjør for å overdøve tvangstankene. Bare veldig, veldig lavt, men det er nok til at jeg blir distrahert og fokuserer på sangen fremfor tvangstankene/handlingene som oppstår når jeg er i kjente situasjoner. Noen ganger, hvis jeg har en god dag og føler meg sterk nok, fungerer det.

Er ikke jeg rar?

Men dessverre er det ikke hver dag at det er slik. Tvangen har automatisert seg på en måte og hvis jeg skal spise godteri, må jeg selvfølgelig spise så og så mye. Eller hvis jeg skal dusje, må jeg selvfølgelig bruke så og så mye såpe.

Endret 5. mai 2012 av Hundekjeks

[Hundekjeks]

Du er helt klart syk "nok" til å få hjelp! Og jeg tror absolutt du vil ha nytte av det. For en ubrukelig fastlege du må ha vært hos. Finn deg en ny lege, og be om henvisning. Er du student? I så fall finnes det gratistilbud om psykolog, men der kan det ofte være lang ventetid. Hvis du greier å forklare legen ordentlig hvordan du har det får du nok henvisning ganske raskt. Kanskje du kan printe ut det du har skrevet her og ta med til legen, hvis du synes det er vanskelig å fortelle om det?

Lykke til

Tusen takk! Jeg skulle ønske du var den som valgte hvem som fikk plass hos psykolog! Hehe Håper de er enige med deg. Jeg tror jeg heller foretrekker å fortelle legen til direkte fremfor å printe ut dette, jeg vet ikke, jeg føler jeg er for åpen om ting her. Jeg vet hvor uhyre viktig det er å være åpen, men det føles ut som jeg vrenger meg selv og inviterer alle til å komme, se, peke på meg og le Litt vanskelig å forklare kanskje. Endret 5. mai 2012 av Hundekjeks

[Rosalie]

Har du sett på "Psyk forandring" på TV3? (du finner programmene på TV3s nett-TV). Handler om ulike mennesker som er på behandlingsopphold for OCD på Østmarka i Trondheim. Virker som de har veldig gode resultater der! Men først må du ta kontakt med fastlegen din, så får dere ta det derfra. Lykke til.

[Luppa]

Bor du på et veldig lite sted? Jeg trodde ikke det skulle være så vanskelig å få plass hos psykolog (ihvertfall ikke hvis man har råd til å betale egenandelen og ta det privat), men jeg er jo ingen ekspert. Hvis ventetiden er lang finnes det andre tilbud som f.eks mental helses hjelpetelefon (116 123). De som svarer der er ikke psykologer, men er der for at du skal få lufte tankene! Kanskje de også kan hjelpe til med å få oversikt over psykologtilbudene der du bor?

For øvrig virker du jo veldig reflektert og løsningsorientert, så jeg tror du har et veldig godt utgangspunkt for å bli frisk når du får hjelp!

[Skravlebøtta]

En av mine ekser hadde veldig stor hjelp av samtale og gruppeterapi, spesielt gruppeterapien tror jeg gjorde underverk. At legen din ikke har vært flinkere å mer aktiv for å finne en behandling du kunne ha nytte av høre for meg skummelt ut. Skjønner han hvor vanskelig du har det?

Du er modig som står fram! Klemmer til du!

Jeg har forresten flere venner å bekjente med ocd i alle forskjellige varianter og alvorlighetsgrader, min erfaring er at man blir mindre erta på om man er åpen med diagnosen, slik at folk skjønner det er en lidelse, enn om folk bare tror men er rar. Den lille ertinga jeg har sett har også bare vært i kjærlighet, så tror ikke det er så mange som gjør narr av når det er noen man kjenner.

[otilie]

du hadde absolutt hatt nytte av psykologisk hjelp:) det er veldig fint å ha noen som vet hva OCD er, som kan dytte deg i riktig retning! Som også kan prate med dine nærmeste og fortelle de hva de kan gjøre for å hjelpe deg, kanskje.

Men det fins behandlingsmåter mot OCD, og det syns jeg du skal prøve å få til!!

Ellers kan du prøve å behandle deg litt selv også, sånn for å begynne... føler du at du helte for mye vann i glasset... så bare gå vekk fra krana fort, drikk opp vannet, sett fra deg glasset og gå et annet sted. Vet at det kan være jævli vanskelig.. men du må bare prøve. Det er samme ting man gjør under behandling også.. pluss en del mer også da!

[Wednesday]

Jeg hadde en time hos legen for litt siden og snakka litt om problemene mine, altså tvangen og angsten, men det er kjempevanskelig å være åpen om det. Men jeg prøvde i allefall og fikk sagt litt, en smule gråtkvalt.

Mulig jeg får hjelp, vi får se, her jeg bor er det et nåløye å komme gjennom Jeg var kanskje ikke klar nok på det at jeg blir styrt av tvangen hele tiden, men jeg tror han forstod at jeg trenger hjelp og at jeg ikke er i stand til å bare hoppe ut i arbeid osv.

Ja, jeg skjønner godt at du lurer på hvordan jeg kan fungere i hverdagen, og det er ingen hemmelighet at jeg ikke fungerer like godt som alle andre.

Jeg arbeider ikke, jeg har ikke fullført vgs og jeg går heller ikke på noen skole. Dessverre.

Jeg er i et slags tiltak via NAV (som forøvrig ikke vet om akkurat disse problemene siden jeg bare begynner å grine hvis jeg snakker om det, hehe, men som er fullt klar over at jeg har store problemer og angst).

Min store drøm for øyeblikket er å få fullført en slags utdanning og få meg en jobb. Å føle at jeg også klarer å få til noe i livet, at jeg ikke bare sitter fast i en leilighet og ikke klarer å ta meg et glass vann engang uten å få større problemer. Jeg velger å tro og håpe det at hvis jeg får styrket selvtilliten min, blir jeg sterkere på mange måter, og at det da kan bli lettere å ignorere og overstyre angstanfallene og tvangen. Jeg kan ikke si noe sikkert, men det er i allefall verdt et forsøk?

Jeg har eksperimentert litt med meg selv og sett fra tvangen min sitt synspunkt er det vel å gamble med både fremtiden min og livet mitt. Men jeg har overbevist meg selv om at jeg MÅ utfordre meg selv og tvangen. Det er ingen annen mulighet. Så jeg har begynt å synge det jeg gjør for å overdøve tvangstankene. Bare veldig, veldig lavt, men det er nok til at jeg blir distrahert og fokuserer på sangen fremfor tvangstankene/handlingene som oppstår når jeg er i kjente situasjoner. Noen ganger, hvis jeg har en god dag og føler meg sterk nok, fungerer det.

Er ikke jeg rar?

Men dessverre er det ikke hver dag at det er slik. Tvangen har automatisert seg på en måte og hvis jeg skal spise godteri, må jeg selvfølgelig spise så og så mye. Eller hvis jeg skal dusje, må jeg selvfølgelig bruke så og så mye såpe.

om du er rar? vel, først og fremst fremstår du som særdeles reflektert og oppegående.

Du skal IKKE holde igjen når du snakker med NAV om situasjonen din, fortell dem helt ærlig om hvordan du har det. Husk at dette har dem hørt før, du er ikke den eneste som har disse problemene.

Angst og tvang er helt forferdelig for den som lider, men heldigvis er dette blandt de psykiske lidelsene som man kan bli HELT kvitt. Jeg ønsker deg masse lykke til og håper du tar tak i dette nå, det vil bare bli værre hvis du ikke får hjelp.

[Hundekjeks]

Tusen takk for gode ord!

Jeg var og snakket med den snill dame i går og fortalte om problemene mine. Dessverre virket det som hun bagatelliserte det litt, men vi skal ha flere samtaler, så kanskje hun etterhvert forstår og innser alvorlighetsgraden Hun sa at jeg bare var "ambivalent", men det stemmer jo ikke.

Jeg skal være med på et "kurs i depresjonsmestring", får se hvordan det går

Har en litt dårlig dag idag, men skal gjøre mitt beste for at den blir god! Skal ut og spise med noen jeg kjenner. Jeg merker at siden det begynner å bli varmt og sommer, blir jeg litt lettere til sinns, til tross for angsten. Men det kan være en forbigående følelse også.

[Hundekjeks]

Dagen idag

I det siste har jeg hatt endel angst. Jeg sliter med stress, tror det er som følge av angsten. Og har slitt med dårlig selvbilde når jeg f. eks skal ut og handle eller på andre ærender. Dårlig selvbilde forsterker angsten for meg føler jeg, for jeg blir svakere.

Når angsten kommer

Jeg begynner å bli vant til den ekle følelsen som kommer når man prøver å trosse angsten og tvangshandlingene/tankene. Den følelsen av at noe er alvorlig galt, at man har gjort noe galt!

Når jeg er i butikken og handler, kan jeg jo ikke stå der og se "teit" ut og gjøre det jeg ellers ville gjort (ticks, stå lenge og vurdere hvilken av de to varene jeg skal velge). Jeg sliter veldig med valg, men har blitt flinkere. Er litt stolt av det.

Splittet hjerne!

Det er på en måte som om hjernen er delt i to, den ene delen er gal og følger et spesielt tankemønster og har sine ritualer. Den andre delen er fornuftig og vet at del nr 1 tenker feil.

Det er visst vanlig når man har tvang tror jeg, det å være klar over at det egentlig bare er tull, men man klarer ikke å la være likevel, for angsten som kommer om man prøver å bryte mønsteret er så kraftig og ubehagelig at man heller følger mønsteret for å unngå det og for at alt skal gå bra. Men det er jo da det ikke går bra

Når noe skiller seg ut

Jeg skulle kjøpe noe i butikken idag, og da jeg kom til kassa så jeg at det ikke var lapp med pris på og sånn på varen jeg skulle ha. Det var den eneste av de jeg så som ikke hadde lapp, og jeg hadde ikke lagt merke til det før personen som ekspederte nevnte det. Da fikk jeg angst og en uggen følelse, følelsen av at jeg heller måtte velge en av de som hadde lapp! Fordi den uten lapp ble plutselig skummel, den skilte seg ut. Jeg klarte å ikke gjøre noe ut av det, ville ikke drite meg ut, så jeg gikk bare rundt med den ekle følelsen og klarte å overbevise meg selv om at det var tull.

Sånn er det med andre ting også, ting skal ikke skille seg ut.

Og hvis jeg har lyst til å gjøre noe, for eksempel drive med en hobby jeg har, kan jeg ikke gjøre det fordi jeg liker å gjøre det. Det er ikke alltid jeg kan gjøre ting jeg liker, for det må liksom være en balanse, skjer det noe positivt der, skjer det noe negativt et annet sted. Det er veldig vanskelig å ha det slik.