Hva er det skumleste du har opplevd?

[mariposaa]

Så, hva er det skumleste du har opplevd i ditt liv?

Jeg har ikke opplevd noe så skummelt at folk sperrer opp øyene, men noe av det mest skumleste som jeg har opplevd og vet om, er når jeg går hjem alene (to min hjemvei) og en bil kjører sakte opp på siden av meg.. Vet ikke hva jeg skal gjøre da.

Noe annet som jeg kommer på nå, er når kjæresten min kasta en stein inn i vinduet på en bil som ropte ekle ting etter meg. Visste ikke hva mennene kunne gjøre, om de kanskje hadde våpen.. Var så redd da han gjorde det. Heldigvis skjedde det ikke så mye, bortsett fra litt skriking til hverandre om folkeskikk.

[Djungelvrål]

Kjæresten din burde vært anmeldt for drapsforsøk!

[Gjest Katten.]

Kjæresten din burde vært anmeldt for drapsforsøk!

Er du seriøs?

Selv har jeg vært døden nær et par ganger, men ingenting er mer skummelt enn hva marerittene mine har klart å koke i hop.

[Gjest Applecore]

Det må være den gangen jeg gikk meg bort i Oslo sentrum helt alene en lørdagsnatt (misset nattbussen hjem takket være at hele området rundt busstasjonen var en eneste diger byggeplass-labyrint med gjerder og hull), og en mann plutselig begynte å følge etter meg. Jeg prøvde å finne tilbake til leiligheten til venninna mi, og jeg gikk i sikksakk, og han praktisk talt fotfulgte meg - han skjønte nok at jeg ikke visste hvor jeg skulle.

Godt man har mobiltelefon. Jeg stoppet opp i en godt belyst gate og slo nødnummeret, og så ventet jeg mens han kom bort til meg (jeg kom frem til at det var smartere enn å fortsette å gå fordi det var veldig mørkt og folketomt overalt).

Fyren begynner å spørre på gebrokkent norsk om jeg kan vise ham veien til "....", og jeg begynner å SKRIKE til fyren at han skal holde seg unna meg, at jeg ringer politiet, og at han skal ha seg langt vekk. Han later som om han ikke skjønner hva jeg sier og kommer nærmere, og jeg klikker i vinkel og skriker enda høyere på engelsk at han skal ha seg vekk fra meg og at jeg ringer politiet, og tar noen skritt mot ham.

Det ender med at fyren lusker vekk.

Jeg tør ikke gå videre i frykt for at han skal følge etter meg igjen, så jeg ringer venninna mi, som heldigvis bare er noen kvartaler unna, og så går vi sammen tilbake til henne.

Først da går sinnet mitt over i redsel, og jeg blir helt skjelen og begynner å gråte.

Endret 3. mai 2012 av Applecore

[Gjest Nuppdupp]

Jeg var 17-18 år da det skjedde. Ikke spør hvorfor jeg i det hele tatt var med en sånn fyr, for det skjønner jeg ikke selv. Ung og DUM.

Drapstrussel og pengekrav rettet mot meg. Jeg skyldte ingen penger, men en gammel x fant ut at han trengte penger, så han ringte meg fra skjult nummer og skrek inn i telefonen at jeg skulle komme opp med 40.000kr innen klokka 12 dagen etter. Ellers skulle han "fikse" meg.

jeg visste han hang i et farlig miljø, så jeg var livredd, men hadde ingen penger. Spurte alle venner mens jeg gråt om de kunne låne meg. var helt hysterisk og så dessverre ikke løsningen som lå rett forand meg. nemlig å gå til politiet.

Heldigvis for meg, klarte en person å overbevise meg om å ringe dem. Dro til politet som sa de kjente til han fordi han var mye ut og inn av fengsel. De ringte han mens jeg satt der og sa de visste om dette og at det ikke kom til å skje.

var livredd og så meg over skuldere, fikk bare sove et par timer om natta i flere uker etterpå. heldigvis flyttet jeg til en annen by noen måneder seinere.

Endret 3. mai 2012 av Nuppdupp

[mariposaa]

Kjæresten din burde vært anmeldt for drapsforsøk!

..Og hvor mye vet du om hvor stor den steinen var? Når jeg tenker over det så er jeg litt glad for at kjæresten min gjorde det. Tror nok at jeg var den siste jenta som ble ropt etter av de mennene

[Djungelvrål]

..Og hvor mye vet du om hvor stor den steinen var? Når jeg tenker over det så er jeg litt glad for at kjæresten min gjorde det. Tror nok at jeg var den siste jenta som ble ropt etter av de mennene

Det spiller ingen rolle hvor stor steinen var, hva hvis den hadde truffet sjåføren og sjåføren hadde krasjet? Da tenker jeg neandertalkjæresten din hadde fått seg en vekker. Det er helt utrolig at du rettferdiggjør dette. Er det greit å kaste stein etter folk på gata også? Hvor gammel er du, 10?

[Gjest Indra]

Jeg ble nesten kvalt, var livredd for at struperøret skulle knekke og dødspanikken jeg kjente på da er den verste jeg har opplevd.

[Gjest Katten.]

Det spiller ingen rolle hvor stor steinen var, hva hvis den hadde truffet sjåføren og sjåføren hadde krasjet? Da tenker jeg neandertalkjæresten din hadde fått seg en vekker. Det er helt utrolig at du rettferdiggjør dette. Er det greit å kaste stein etter folk på gata også? Hvor gammel er du, 10?

Hvem er neandertalerne:

- De som kjører rundt og trakasserer kvinner

- En som beskytter kjæresten sin

[Djungelvrål]

Ingen av dem er gode i hodet, men kan ikke tenke meg noe mere lavpanna enn å kaste stein inn ien kjørende bil! Det er ikke å beskytte kjæresten sin, det er rein dumskap som kunne ført til drap og fengsel. Så mye er ikke jentas ære verdt!

[mariposaa]

Vet du hva, det diskusjonsdrittet ditt kan du ta på en annen tråd.

Kan du vise meg hvor i tråden jeg skrev at han kastet mot sjåføren, bilen var i bevegelse og at han traff?

Har aldri sagt at det er greit å kaste stein, men jeg tror neppe du kjenner menneskene i landet jeg bor i og at jeg derfor kan uttale meg i det minste litt mer enn det du kan. Det holder ikke med å si noe tilbake for at dem skal stoppe. Er jo ganske irriterende å få slengt ekle ting etter seg rett foran kjæresten og bare drite i det.

Send meg en melding om du har lyst til å fortsette diskusjonen.

[AnonymBruker]

Har opplevd mange skumle ting, flere enn jeg skulle ønsket. Men en av de verste må være da jeg ble jaga gjennom huset av kjæresten til mamma med øks. Låste meg inn på rommet, men var et gammelt hus, og i et helt pinefult minutt eller to står jeg å hører på at han hogger i døra mens han skriker og brøler om at han skal drepe meg. Han slår til slutt inn og døra så jeg hoppet ut vinduet fra andre etasje for å berge livet. Faen meg aldri vært så livredd der jeg satt i stummende mørke i skogen og lyttet etter hver minste lille lyd.

[Gjest Katten.]

Ingen av dem er gode i hodet, men kan ikke tenke meg noe mere lavpanna enn å kaste stein inn ien kjørende bil! Det er ikke å beskytte kjæresten sin, det er rein dumskap som kunne ført til drap og fengsel. Så mye er ikke jentas ære verdt!

Den dumme er vel den som tror den kjenner hele situasjonen, når den kun sitter med bruddstykker.

[Djungelvrål]

Vet du hva, det diskusjonsdrittet ditt kan du ta på en annen tråd.

Kan du vise meg hvor i tråden jeg skrev at han kastet mot sjåføren, bilen var i bevegelse og at han traff?

Har aldri sagt at det er greit å kaste stein, men jeg tror neppe du kjenner menneskene i landet jeg bor i og at jeg derfor kan uttale meg i det minste litt mer enn det du kan. Det holder ikke med å si noe tilbake for at dem skal stoppe. Er jo ganske irriterende å få slengt ekle ting etter seg rett foran kjæresten og bare drite i det.

Send meg en melding om du har lyst til å fortsette diskusjonen.

Har ikke behov for det. Har skjønt at det er helt greit å kaste stein inn i kjørende biler bare de som sitter inni er ekle nok.

[TheHairyToothfairy]

vi lå i observasjonspost i et skogholt et mindre hyggelig sted på balkan. vi var to poster med 500 meters avstand, 8 mann på hver. øst ca 10 meter fra oss var det en stor åpen slette med en lav høyde i senter. denne høyden var såpass voksen at det ikke var mulig å se skogen på andre siden av sletten. til sentrum av denne høyden var det omtrent 40 meter.

vi hadde fått beskjed av NATO sentralt at vi var nødt til å vente 2-3 døgn før vi fortsatte mot objektet vi skulle til, fordi det var mye aktivitet både foran og bak oss. teknisk sett var vi innestengt, og det er tryggest at vi forble inaktive mest mulig i senter av all aktivitet.

dag 2 fikk vi beskjed fra den andre posten at det er aktivitet tett ved. de sa de har observert lette pansrede kjøretøy pluss lastebiler. disse var på veg mot sletten, høyst sannsynlig. vi fikk bekreftet observasjonen fra både tyske jagerfly og amerikansk overvåkningsfly. de kunne ikke love oss støtte, men amerikanerne valgte å ha helikopterstøtte i beredskap.

vi gikk selv i beredskap, men holdt oss lavt nede. dette er ikke unormalt, dette har skjedd mange ganger før.

vi så aldri de panserede kjøretøyene, men det kom to lastebiler som stoppet i utkanten av skoglinjen. umiddelbart når de stoppet hoppet omtrent 10 delvis uniformerte menn ut med våpen. deretter kom et 20talls sivilt kledde menn ut av begge lastebilene under sterk tvang. det er ingen tvil om at disse er fanger. det ble brukt vold og lydnivået var høyt og skremmende.

det går fort opp for oss hva som er i ferd med å skje. de sivilt kledde ble stilt på linje med ansiktene mot skogen og oss. under et minutt etter var de døde. vi forholdt oss fullstendig rolige, med nok fokus på at skuddene faktisk kom i vår retning også.

vi rapporterte inn straks kjøretøyene hadde forlatt oss om hva som hadde skjedd. vi ventet til det blemørkt, men trakk oss da mot ofrene for å dokumentere med bilder hva som hadde skjedd. observasjonspost nummer to har valgt å trekke seg nærmere oss, men mot andre siden av skogholtet vi befinner oss i, slik at vi kunne dekke hverandre om det skulle bli nødvendig med å trekke seg ut via skog; den eneste trygge fluktveien i vår beregning.

vi fikk noen timer etter beskjed om å trekke oss vekk fra området og et stykke nord hvor amerikanske heli vil plukke oss opp på et gitt tidspunkt, straks det ville bli skumring neste døgn.

ved soloppgang x antall timer senere meldte observasjonspost 2 tilbake til oss om at panserkjøretøyene IKKE hadde forlatt sine posisjoner. midt oppi all ståheien har vi mistet fokus på disse, og det er klart at de ville ha full mulighet til å oppdage observasjonspost 2 med letthet straks de begynner komme til aktivitet; disse har også slått leir for natten. samtidig som den andre posten forsøkte å bryte leir stille og umerket fikk vi beskjed om at de samme lastebilene fra kvelden før var på veg tilbake, og tett ved. det begynner bli veldig mye aktivitet, min post hadde begynt å gjøre seg klar for det verste for lengst. vi hadde ingen indikasjon på at vår post var i fare.

lastebilene stilte seg i samme posisjon som sist, men denne gangen er det kun uniformert personell ombord. men - de hadde med seg hunder. hunder er en stor trussel når man forsøker holde seg skjult, fordi disse lett lukter at du er der. de hører eksepsjonelt godt også.

aktiviteten ved lastebilene varstort sett at de uniformerte personene på dette tidspunktet står og urinerer ved likene mens hundene løper og snuser på disse. hundene var heldigvis mest opptatt med dette, og enset ikke oss.

samtidig var post to i bevegelse og på veg mot vår retning. på et punkt ble dessverre en av hundene klar over lyder fra deres posisjon og begynte være i luften. min NK observerte dette og vi er nå i absolutt full stridsberedskap. jeg forventer at dette går galt.

det er ingen heldig situasjon vi var i, fordi alle sammen i begge enheter var svært tett samlet, og dermed var vi lette mål. jeg hadde ingen som helst sjanse til å beordre til høyere spredning, fordi dette definitivt ville vekke oppmerksomhet fra hundene og deres førere.

en av hundene fikk los, og begynte bjeffe. soldatene begynte vekke oppmerksomhet mot skogen, selvfølgelig fullstendig uvitende om at vi var der. men de begynte avsikre håndvåpen og rette bevegelse mot der hunden bjeffet: rett mot post 2.

de har nå fremdeles ingen peil mot oss, og vi ligger med våpen siktet mot dem.

vi så at de snakket på samband, og den av mine som var nærmest kunne rapportere tilbake til oss at de hadde bedt om bistand fra de lett pansrede kjøretøyene. vi hørte at disse startet opp motor, og ble satt i bevegelse.

jeg ba om bekreftelse på hvor langt unna nærmeste luftstøtte var fra NATO sentralt, og fikk beskjed om at det kunne sendes inn flystøtte i løpet av ti minutter, +/-. dette ville være for sent til å få fjernet trusselen, og jeg innså at jeg var pent nødt til å ta noen valg. den eneste fluktveien og trygge posisjon for kamp var å komme seg i posisjon bak høyden midt på sletten. her kunne vi med større sannsynlighet bekjempe de to lette panservognene. jeg kunne velge å kjempe fra skogen hvor vi befant oss, men siden ingen hadde visuell kontakt med den andre styrken visste vi ikke fra hvilket hold vi kunne forvente at panservognene ville komme - alt vi visste var at de var to stykker.

i mellomtiden var soldatene fra lastebilen begynt å bevege seg mot post 2. alle hundene var nå fullstendig oppmerksomme på at det var noen der - men ingen hadde rettet oppmerksomhet mot oss.

jeg tok da det valget som absolutt noensinne har vært det jævligste å ta, fordi jeg var egentlig dønn sikker på at dette ville bli en kamp vi tapte.

jeg fikk bekreftet for 2. gang at fly var på veg; det var de. to amerikanske A10 på full fart på jakt etter panser. jeg ga ordre til post 2 om å holde ALL ild. hvis de avfyrte skudd eller satte bevegelse ville de trekke til seg ildveksling fra trussel. da denne ordren var bekreftet mottat 2. gang ga jeg ordre om ild fra vår post, og umiddelbar bevegelse mot høyden på sletten.

kaoset var et fullstendig faktum siden vi kom totalt uventet på personellet fra lastebil. jeg hadde heller ingen anelse hvor langt bak oss panservognene ville være. vi løp i kontaktformasjon, det vil si at de to bakerste avanserte frem mens de seks andre konsentrerte skuddveksling mot trussel. det føltes som en evighet å løpe mot høyden, jeg har aldri før eller siden vært så vettskremt eller følt meg så liten. jeg var helt sikker på at jeg hadde tatt livet av oss med avgjørelsen min, det føltes som å løpe i sirup.

på et tidspunkt ble jeg klar over at vi var observert av i alle fall ene panservognen, fordi skuddene som suste over oss var helt klart tyngre i kaliber. jeg våget på et tidspunkt å se bakover og så personell som stormet ut fra en BTR70. jeg kunne ikke se den andre, men visste at den var der.

post 2 var nå i kamp også, og jeg ser et panserbrytende prosjektil fyke gjennom luften og treffer den andre panservognen. dette er nok til å stoppe fremrykkingen fra personellet fra panservognen, fordi de først nå skjønner at de er flanket fra to sider og ikke har kontroll. alt personell fra lastebilene var på dette tidspunktet ikke operative.

min patrulje var kommet over toppen vår, og kom oss i dekning. vi begynte pakke frem det vi hadde av panserbrytende våpen, jeg er den dag idag fremdeles imponert over hvor fort gutta jobbet. endelig hadde jeg mulighet til å kontakte NATO sentralt for å høre hvor langt unna flystøtten var, og ikke minst anmode om å bli hentet så fort som overhodet fuckings mulig. det var greit nok med de enhetene vi i øyeblikket kjempet mot, men jeg var fullstendig klar over at de garantert hadde fått gitt beskjed videre og at noen flere og større og styggere var på veg.

akkurat idet min patruljes første panserbrytende treffer panservognen som nå er på veg mot oss, og får stoppet den fra å i alle fall kjøre, så får jeg radiokontakt fra et av de amerikanske flyene, de var 10 sekunder unna. jeg beordret alle mine enheter til å stoppe unødig ild og ta dekning, idet jeg hørte lyden av to fantastiske flymaskiner (det finnes ikke ord for hvor høyt jeg ser opp til piloter som flyr denne maskinen, de er noen råskinn) og kort tid etter hørte jeg drønnene fra missiler som endevendte begge panservognene. flyene forsvant like fort som de kom, men nå var kampen snudd totalt i vår favør.

det hele var over på ufattelig kort tid, men alt føltes som en evighet. jeg har aldri vært så jævlig redd før, og ei heller siden. jeg har tilbragt en plass mellom fire og fem år ute i strid forskjellige plasser i verden, men akkurat denne her tvang meg til å ta et valg jeg var alt annet enn sikker på. vi hadde så usannsynlig dårlige odds.

akkurat denne har plaget meg mange netter siden, på tross av at alt gikk helt bra. den viten om at man overlever noe så innst forjævlig håpløst setter ting i perspektiv på møter jeg absolutt forstår at det kan være vanskelig å forstå, for den som ikke har vært der.

det var små marginer, og jeg er bare lykkelig idag for at alle 16 av oss kom fra det hele uten en eneste skramme.

[Tjukk Norris]

Lengste innlegget på hele KG da eller? Jeg måtte melde pass..

[AnonymBruker]

Det skumleste jeg har opplevd var da jeg var på vei hjem fra en venninne en natt. Det var helt tomt i gatene og - siden Trondheim suger på gatebelysning - mørkt. Da jeg gikk gjennom en gate kom det en mann gående, og da han la merke til meg kom han bort til meg og pratet til meg (spurte hvor jeg skulle, hva jeg het) og tok i armen min. Han var veldig pågående og jeg var ordentlig redd for at han skulle legge meg i bakken og voldta meg der og da. Jeg hadde telefonen i hånda og sa at jeg ringte politiet. I virkeligheten pratet jeg med venninnen jeg gikk hjem fra. Mannen løp i motsatt retning av den jeg skulle, og forsvant i løpet av et øyeblikk. Da jeg kom hjem hadde jeg puls på ca 200 og hele kroppen min skalv. Måtte slå på alle lysene og se gjennom hele leiligheten før jeg kunne legge meg.

[AnonymBruker]

Det må være den gang jeg ble fulgt etter og overfalt i en sidegate på vei hjem fra byen. To hissige gutter på 18-20 som absolutt skulle ha penger og mobiltelefon.

Jeg fikk meg raskt en på trynet, men eksploderte og svarte med all kraft og slo han ene rett ned (bevisstløs) før jeg sugde tak i han siste som plutselig ikke var så tøff lenger og knakk tre fingre på ene hånda hans før han også fikk seg en tur i bakken.

Var skjelven etterpå og løp strake veien hjem.

Kanskje ikke smartest i verden å gå etter en på 190cm og 100kg..

[Gjest Mildrid]

En gang som fjortis datt jeg under kaia med støvler på. Så havoverflaten over hodet mitt, men var sugd fast i støvlene av vakuum og kom meg ingen steds. Gikk dog bra, ellers hadde jeg neppe sittet her. Så unger, ikke lek boksen går under brygger

[otilie]

kanskje den gangen jeg holdt på å bli voldtatt av en jævla dust som jeg var helt sikker på var yngre enn meg (jeg var 16-17 da) midt inne på en CD-butikk. Han var nok dum som et brød, og han kom jo ikke så særlig langt siden det var midt i en butikk, heldigvis. Hørte rykter senere om at han ble lagt inn på psykiatrisk etterhvert....