Er det greit å spørre om hvorfor?

[AnonymBruker]

Noen ganger leser jeg eller hører jeg om noen som nevner diverse tragiske hendelser, som "jeg mista pappa i fjor", "da jeg var fem ble levra mi dratt ut" ( bare for å beskrivee ei grusom ulykke), "en venn kommer til å død de neste dagene" og lignende, det kan være sånne ting og oftest så sier dem ikke mer, spesielt når man skriver det.

Da blir jeg så nysgjerrig. Men er det greit å spørre om hvorfor eller om hva som skjedde? Har selv ikke gjort det og vet ikke helt om det kanskje er frekt. Men mange ganger har jeg hørt folk si et eller annet forferdelig de har opplevd uten å si noe mer og gjerne uten noen grunn heller. Kan det tenkes at de vil at folk skal spørre?

Og hva tenker du om noen hadde spurt deg diverse spørrsmål om du hadde sagt at du hadde opplevd ei ulykke eller noe?

[Gjest Indra]

Når folk spør for mye og jeg sier at jeg ikke vil snakke om det forventer jeg faktisk at de slutter å spørre.

[Gjest Søgni]

Jeg tror man må utvise litt situasjonsforståelse, og se an personen og hvor godt man kjenner han/henne. Er det noen jeg kjenner så kan jeg godt spørre. Hvis jeg selv forteller noe fælt jeg har opplevd til noen, så plager det meg ikke at folk stiller oppfølgingsspørsmål. Jeg tar det ikke ille opp, noen ganger er det jo faktisk godt ment, så jeg sier heller fra at jeg ikke vil prate om det.

Men det er klart, noen spør bare av ren sensasjonslyst, og det blir upassende.

[Personlig12]

Jeg syns det er frekt å spørre, men om du er en god lytter og vet hva du skal si når mennesker forteller deg slike historier kommer resten av seg selv.

Det gjelder altså om å ikke spørre direkte, men heller være der for dem. Vise med kroppsspråket og ulike kommunikasjonsteknikker at du gjerne vil høre på dem om de har behov for å prate om det.

[AnonymBruker]

Jeg mener at du må se ann situasjon og omstendigheter. Du kan jo stille et litt "gjemt" spørsmål og så finner du kjapt ut om vedkommende vil si noe mer.

Jeg kan si mye om enkelte situasjoner, mens andre har jeg gråten i halsen når jeg sier noe. Er jeg der så kan jeg ikke si noe mer. Det blir for følelsesmessig sterkt for meg.

[Sinner]

Jeg synes det er greit å spørre men det er ikke greit å forvente svar.

Så da må du evt. formulere spørsmålet ditt på en måte som viser vedkommende at det er greit om de ikke vil svare.

[AnonymBruker]

Jeg prøver å ikke stille spørsmålene for direkte, men samtidig vise interesse. På den ene siden tenker jeg at det er uhøflig å bare omtrent ignorere det man blir fortalt, på den annen side tenker jeg at det er uhøflig å spørre og grave.

Noen eksempler:

- Noen forteller at de har mistet en slektning. Jeg kan spørre om det det kom brått på eller om han/hun hadde vært syk lenge. Noen svarer da bare at det kom litt brått på, mens andre har behov for å snakke mer, og forteller om ulykke/selvmord/hjertestans

- Noen på jobben er syke, og tar av en eller grunn kontakt med meg. Jeg ønsker dem god bedring, og sier at jeg håper det ikke er noe alvorlig slik at de blir friske igjen snart. Eller sier at det visst er influensa/omgangssyke som går nå. Eller spør om det er ryggen som har slått seg vrang igjen om jeg vet at personen har hatt problemer med den.

[lashara]

om personen starter å snakke om det selv så er det jo bare å spørre.

[Gjest Nuppdupp]

jeg synes det er så dumt at folk skal hysje ned hva som skjedde. det ender med at en del mennesker sitter å lurer i årevis. om folk spør meg, sier jeg rett ut hva som skjedde.

[Blod]

Hvis noen spurte meg hadde jeg synes det var greit

[Zakuro]

Noen ganger leser jeg eller hører jeg om noen som nevner diverse tragiske hendelser, som "jeg mista pappa i fjor", "da jeg var fem ble levra mi dratt ut" ( bare for å beskrivee ei grusom ulykke), "en venn kommer til å død de neste dagene" og lignende, det kan være sånne ting og oftest så sier dem ikke mer, spesielt når man skriver det.

Da blir jeg så nysgjerrig. Men er det greit å spørre om hvorfor eller om hva som skjedde? Har selv ikke gjort det og vet ikke helt om det kanskje er frekt. Men mange ganger har jeg hørt folk si et eller annet forferdelig de har opplevd uten å si noe mer og gjerne uten noen grunn heller. Kan det tenkes at de vil at folk skal spørre?

Og hva tenker du om noen hadde spurt deg diverse spørrsmål om du hadde sagt at du hadde opplevd ei ulykke eller noe?

Folk er veldig forskjellig på dette, så jeg pleier å spørre om det er greit om jeg spør:P

F.eks; Kan jeg spørre hvorfor/hva som skjedde?

Du sier jo hva du lurer på, samtidig som det er er spørsmål om det er greit om du spør, som gir den du spør anledning til å si nei:) Men når de da sier nei må man jo respektere det da, si man har forståelse for det.

[Gjest Thessie!]

jeg synes det er så dumt at folk skal hysje ned hva som skjedde. det ender med at en del mennesker sitter å lurer i årevis. om folk spør meg, sier jeg rett ut hva som skjedde.

Greit nok at man er nysgjerrig, men tror virkelig ikke at man fortsatt tenker over det så lenge etterpå.

Jeg tar ikke opp et tema dersom jeg ikke ønsker å snakke om det eller ikke ønsker å få spørsmål. Men ellers så skal man være forsiktig. Som flere andre skriver så er måten man spør på og at man viser at det ikke er nødvendig å svare det viktigste. Men man skal også passe på å ikke være for nysgjerrig. Man spør f.eks ikke en man nettopp har møtt om de store brannskadene de har på kroppen.

[#Mj#]

eg synes det er greitt når folk spør på en sånn måte at det kommer klart fram at eg ikkje treng å svare. mammaen min er sjuk, og det kjem av og til fram i samtaler utan at eg tenker så nøye over det. då meiner eg det er greitt om man spør, og eg har som regel ikkje noko problem med å snakke om det. men eg har opplevd at folk spør fordi dei vil komme med si meining om sjukdommen, eller historier om andre som har same sjukdom som det ikkje går så bra med, det er ikkje greitt.

[AnonymBruker]

Moren min døde for noen år tilbake av kreft, og da temaet foreldre kommer opp pleier jeg å måtte si at moren min er død. Jeg utbroderer ikke fordi folk ofte synes slike temaer er vanskelige og fordi det ikke er en naturlig ting for meg å snakke uoppfordret om til folk som ikke visste det i utgangspunktet. Men jeg synes ikke det er frekt at folk spør, jeg oppfatter det faktisk mer som at de vil vite mer/omtanke.

[AnonymBruker]

Jeg synes det er greit når man tar opp selv at noe har skjedd, i hvert fall. Å spørre og grave uten å prøve å ta signaler fra den andre er ikke høflig, men det er vel naturlig å spørre hva noen døde av hvis den pårørende først nevner at den eller den er død?

Har selv slitt med å være åpen ovenfor nyere bekjente om et par tragedier i min egen familie, men kjenner det kan være godt å snakke litt om det også.