Går det ann å forberede seg på sorg?...

[Gjest Janna]

Jeg vet jo at alle opplever sorger i livet. Det gjør jeg også.

Men ingen har lært meg hvordan jeg skal takle sorg best mulig? Er det litt tabu?

Tenker i forhold til kjærlighetssorg, død, tap av venner, kjæledyr som dør osv.

Og jeg håper inderlig at jeg slipper å miste et barn noen gang.

Det må være det vondeste av alt vondt i hele verden...12

[ElleVille]

Jeg tror ikke det går an å forberede seg mentalt på sorg.

Jeg tror derimot at alt av motgang, gir deg mer tyngde til å takle senere problemer.

Sjokk oppstår når du blir "plassert" i en helt ny situasjon. Du vet ikke hvordan du skal takle det, siden du aldri har "lært" det.

Det er derfor jeg, på en måte, setter pris på alt av motgang jeg selv har hatt opp igjennom. Uten dette hadde jeg ikke hatt den styrken jeg har nå.

Det sies jo at alt du ikke dør av gjør deg sterkere (jeg må virkelig slutte å hive rundt meg med klijseer )...

Et menneske som aldri har hatt det tøft, og opplever et sjokk i senere alder, vil sannsynligvis takle det dårligere enn de som er "herdet" tidligere.

Det som skiller de "sterke" og de som er svakere psykisk, er nok ikke reaksjonen akkurat i øyeblikket, men hvor fort man kommer seg etterpå.

En umiddelbar reaksjon tror jeg aldri man kan "forberede seg på", og det er vel heller ikke meningen.

Poenget er, slik jeg ser det, å klare å se mulighetene innimellom alt annet, og å være oppmerksom på dette også når ting går deg imot.

Det klarer du sannsynligvis på en bedre og bedre måte etterhvert.12

[viwi]

JEg tror ikke man kan forberede seg skikkelig på sorg. Uansett hvor forberedt man er på f.eks at en person skal dø-vil man oppleve det like vondt og opprivende som ved et plutselig dødsfall.

Jeg har opplevd mange vonde ting gjennom livet mitt og nei- jeg har aldri vært forberedt på den sorgen jeg har følt. Bl.a for mitt ufødte barn som jeg mistet tidlig i svangerskapet,det var usigelig vondt og jeg gråter enda.

Men på en eller annen uforklarlig måte har det gjort meg sterkere.

Jeg har gjort opp status og funnet ut hva som er viktig for meg og hva jeg vil verne om...

Jeg er mer sikker på egne valg og handlinger... Så på en måte har vel all sorgen gjort meg selvstendig og sterk..

[Gjest Lottemor]

hei...

Om man kan forberede seg på sorg som de har svart tideliggere NEI....

Man kan tro at man er forberet og falle dypere for at man lyger til seg selv...

En ting som jeg har lært er at du må være ærlig mot deg selv,og føle det du føler....

Ikke tenke på hvor stor krisen er i forhold til naboens siste krise...

Ta sorgen på alvor og gå igjennom den ikke prøv omveier for da blir veien bare tyngre...

Det finnes mange usympatiske mennesker hær i verden som veier kriser og sorg opp i mot hverandre ikke hør på dem....

En sorg er tung uansett hva du sørger for og en sorg er alldrig make eller like stor...

Takl sorgen når den kommer ,men ellers så ikke tenk på hva som kan komme tenk på hva du vill skal komme og nyt livet og det posetive ,gled deg til i morgen og ikke ta sorgene på forskudd.

klem fra 12

[Rufus]

Jeg er av en litt annen oppfatning - jeg mener man kan forberede seg litt når det gjelder sorg...iallefall når man vet det kommer til å skje...

For et par år siden fikk min bestefar beskjed om at han bare hadde noen måneder igjen(han fikk kreft) - og da fikk vi faktisk forberedt oss litt.

Ikke at vi viste hvor vondt det gjorde (og gjør iblandt...), men vi fikk iallefall gjort og sagt de tingene som lå oss mest på hjertet - og ikke minst hvor mye han betydde!

Det var veldig viktig etter at han døde - jeg viste at jeg hadde gjort og sagt "alt" jeg ville si....Selvfølgelig skulle man ønske det ikke er som det er, men når han først ble syk var det en god periode tross alt...og det gjorde sorgen og savnet enklere å bære...Dette ble langt og litt rotete, men jeg håper dere fårstår!!

[Usikker]

Til en viss grad så tror jeg det går an å forberede seg - men, når døden inntreffer så er det så "endelig". Da er det ugjenkallelig slutt - og "alt" er for sent.

Jeg har en mor som har hatt kreft i snart 5 år - og nå er det snart slutt. Legene har gitt klar beskjed. Vi er alle inneforstått med dette. Mor har hatt gode år, levd et aktivt liv etter at diagnosen ble stilt. Ikke sittet inne og "deppet".

Som person er hun er en "lukket" så hun har ikke villet snakke om dette....men nå, når alle kroppslige tegn tilsier at slutten nærmer seg, så kommer hun stadig med hint om hvordan, hvor osv. At hun har hatt tunge stunder uten at vi nærmeste har opplevd det, det tror jeg helt sikkert.

Vi har respektert hennes måte å takle dette på - også har vi nærmeste snakke oss-imellom når det har røynet på.......

Uansett - døden kommer snart. Jeg er forberedt - så langt jeg klarer å forberede meg, og jeg er også forberedt på at jeg vil få tunge dager/perioder etter at hun er borte. :cry:

Imens - så prøver vi å gjøre det beste ut av situasjonen.

[Linemor]

Hei, jeg har akkurat mistet sønnen min, og selvom vi hviste det i nesten tre uker at han kanskje ikke ville overleve, så var det ikke mulig og forbrede seg på de reaksjonene som kom da og kommer nå. vi viste at han kunne dø, men vi kunne ikke godta det, det var ikke lett og godta det når legene fortalte oss det heller. døden er en naturlig del av livet, men at små barn og unge skal dø er ikke lett og forbrede seg på de følelsene som kommer virker umulig for meg.

Det kaoset som startet da vi fikk beskjed om at babyen dessverre ikke kunne leve opp, skjedde det så mye og det gjør det fremdles, det følels som om jeg er en kasteball, uten noen mulighet til og bestemme selv.

Gutten min ble bare tre uker gammmel, og nesten hele den tiden viste vi at han kanskje ikke kom til og overleve. jeg tror ikke man kan forbrede seg på sorgreaksjonen, de bare kommer og så må man finne en måte og leve med det.

[Gjest torika]

Jeg VET! at en ikke kan forberede seg på sorg, jeg mistet min mann i 93 etter en tids sykdom....trodde jeg var forberedt,men den gang ei.

Ennå den dag i dag synes jeg det er litt vemodig å gå på graven hans, selv om jeg har truffet en ny mann som jeg er samboer med, han pleier å bli med meg på kirkegården og det er jeg utrolig takknemlig for.

[Linemor]

det er jo fint at du har en så forståelsesfull samboer torika.