MIstet faren min for 7 timer sida...

[AnonymBruker]

Han døde brått av hjerteinfarkt inatt, etter leger på ullevåll prøvde gjenopplive han.. Men det gikk ikke..

Jeg sitter her hjemme og bare noen timer siden kysset jeg han på panna og sa farvel... Jeg er helt tom. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare dette videre. Jeg har mistet min viktigste støttespiller her i livet. Uten han er jeg ingenting.. Alle planer jeg hadde er knust.

Jeg vil ikke møte livet uten han ved min side.

Jeg er 29, han ble 65.

Hvordan kan jeg noen gang få fred i meg... Jeg har tatt to beroligende, men jeg vet hva som venter meg, begravelse og opprydning av saker. Takler ikke.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke opplevd noe lignende, så jeg har dessverre ingen gode råd til deg.

Men jeg ville bare sei kondolerer så mye

[Miah]

Jeg vet ikke hva jeg skal si, noen ganger kan man ikke si så mye. Når noe skjer uventet her i livet blir det et sjokk. Først tror man ofte det ikke er sant, før man blir sint. Hvorfor meg? Hvorfor fikk ikke jeg ha han lenger? Hvorfor er livet så urettferdig? Etter det kan man virkelig begynne å bearbeide det som har skjedd, men det er ikke lett. Om han var en stor del av hverdagene dine kommer de til å endre seg. Det er bare... ikke bra. Og trist.

Ta frem gamle bilder og videoer fra du var små, se på dem. Tenk på gode tanker, gode tider. Tenk på hva faren din gjorde i hans liv. Å gråte er bare godt, men ikke la tapet av pappaen din ta over livet ditt. Akkurat nå kan det det, men om en stund må du komme deg videre. Pappaen din var med på å gi deg livet, og han var uendelig glad i sin datter. Alt han kan ha ønsket for deg er at du blir lykkelig, at du gjør ting som får deg til å smile, at du ler sammen med gode venner.

Du er 29, og har mange år igjen. Bruk dem godt. Gjør det for deg selv, og alle som var med på å skape den personen du er i dag.

[AnonymBruker]

Han døde brått av hjerteinfarkt inatt, etter leger på ullevåll prøvde gjenopplive han.. Men det gikk ikke..

Jeg sitter her hjemme og bare noen timer siden kysset jeg han på panna og sa farvel... Jeg er helt tom. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare dette videre. Jeg har mistet min viktigste støttespiller her i livet. Uten han er jeg ingenting.. Alle planer jeg hadde er knust.

Jeg vil ikke møte livet uten han ved min side.

Jeg er 29, han ble 65.

Hvordan kan jeg noen gang få fred i meg... Jeg har tatt to beroligende, men jeg vet hva som venter meg, begravelse og opprydning av saker. Takler ikke.

Du har det ubeskrivelig vondt nå, husker godt når jeg mistet min far for syv år siden, var en stor sorg og et stort tap. Begravelsen blir vond å gå gjennom, men sorgen blir mindre etterhvert, selv om savnet alltid vil være der, klarer du om en tid å huske ham med et smil, og du får det bedre.Klem

[AnonymBruker]

Jeg tenker på deg akkurat nå, det trenger du. Ring en venninne, en slektning, ring noen som kan hjelpe deg med å sortere ting til begravelse, opprydning osv, du må få hjelp til dette. Du skal ikke takle alt alene.

Du er ikke alene..

[Aubree]

Trist Kondolerer

[AnonymBruker]

Så utrolig trist!

Tillat deg å sørge, tillat deg å gråte alt du trenger. Snakk med de rundt deg, og ikke gjem deg helt vekk. Snakk med begravelsesbyrå, og ikke vær redd for å gråte når du er der.

Prøv å sove når du har tid, søvn er nødvendig for å bearbeide sorgen.

[AnonymBruker]

Kondolerer så mye

[AnonymBruker]

kondolerer så mye.har vært gjennom det samme for 7 år siden. det er trist og tungt.håper du har noen venner og/eller familie som kan stille opp for deg nå

[AnonymBruker]

Jeg klarer ikke se en dag uten smerte noen gang igjen.. Men takk for ordene deres. JEg sovnet av i stolen siden jeg skrev det forrige innlegget mitt.. Våknet nå og kjenner inget annet enn håløshet og knust hjerte.

[Gjest Nuppdupp]

kjenner til det. mistet faren min for nøyaktig 1 år siden på mandag. han ville også vært 65 nå. han døde ikke så brått, men havnet i koma og døde etter 7 dager. fikk aldri sagt hadet til han. jeg klarte ikke å tro det. kunne det virkelig skje? dagen før han døde hadde legene sagt at det var 80 prosent sjanse for at han overlevde. grunnen var at de aktivt fjernet gift fra kroppen hans. så vi var alle lettet og tok oss en øl. men dengang ei.

jeg lover deg det blir bedre med tiden. alt kommer til å se håpeløst ut en stund. hold ut

kondolerer!

Ikke nøl med å spørre om hjelp fra de nærmeste

Endret 28. april 2012 av Nuppdupp

[_Aries]

Kondolerer, håper du har noen rundt deg som kan stille opp og hjelpe deg gjennom den tunge tiden.

[Cata]

Kondolerer.

Håper du har venner og/eller familie som kan holde deg med selskap nå. Det hjelper.

Når det gjelder det rent praktiske er det lurt å la begravelsesbyrået ta mest mulig av oppgavene rundt begravelsen. Det blir slitsomt nok likevel. Etter begravelsen blir det langsomt mer normalisert igjen, selv om sorgen vedvarer en god stund utover det. Likevel: det blir langsomt bedre.

Vil også tro det er lurt å vente med opprydding av saker og ting til den mest akutte sjokkfasen er over.

[Gjest Nuppdupp]

Jeg vet ikke hva jeg skal si, noen ganger kan man ikke si så mye. Når noe skjer uventet her i livet blir det et sjokk. Først tror man ofte det ikke er sant, før man blir sint. Hvorfor meg? Hvorfor fikk ikke jeg ha han lenger? Hvorfor er livet så urettferdig? Etter det kan man virkelig begynne å bearbeide det som har skjedd, men det er ikke lett. Om han var en stor del av hverdagene dine kommer de til å endre seg. Det er bare... ikke bra. Og trist.

Ta frem gamle bilder og videoer fra du var små, se på dem. Tenk på gode tanker, gode tider. Tenk på hva faren din gjorde i hans liv. Å gråte er bare godt, men ikke la tapet av pappaen din ta over livet ditt. Akkurat nå kan det det, men om en stund må du komme deg videre. Pappaen din var med på å gi deg livet, og han var uendelig glad i sin datter. Alt han kan ha ønsket for deg er at du blir lykkelig, at du gjør ting som får deg til å smile, at du ler sammen med gode venner.

Du er 29, og har mange år igjen. Bruk dem godt. Gjør det for deg selv, og alle som var med på å skape den personen du er i dag.

[AnonymBruker]

stor klem. Jeg har en syk far og vet at jeg en gang må takle den fasen du er i nå. Det gjør vondt.

Nå er du bare nødt til å sørge. Ikke tenk så mye, bare ta vare på deg selv.Husk at faren din hadde hatt et ønske om at du skal ha det bra.

[Kala]

Au... kondolerer så mye

Vær snill mot deg selv framover og nå har du absolutt lov til å sette deg og dine behov først. Ta en dag om gangen den første tiden, og hvis det også blir uoverkommelig, så konsentrer deg om de neste fem minuttene.. Jeg mistet et søsken for et halv år siden. Sorgen går i bølger, og nå for tiden er sorgen veldig fremme hos meg. Det er ikke så mye annet man kan gjøre enn å ta tiden til hjelp. Ta vare på deg selv fremover, og kondolerer igjen

[AnonymBruker]

Samboeren min gikk gjennom det samme som deg for noen år siden, det var et brått og uventet dødsfall og han er enebarn, foreldrene er skilt.

I tillegg til dette dukket det opp mye omkring arveoppgjøret som gjorde vondt verre.

Jeg har også venninner som har mistet både foreldre og søsken til kreft(noen tilogmed begge deler i samme nære familie) - og de gikk alle gjennom den fasen du gjør nå.

Sjokk, stor sorg og fortvilelse. Ikke minst et intenst savn og tvil om man klarer seg gjennom dette her.

Sorg føles helt uutholdelig, men faktisk blekner sjokket med tiden.

Begravelsen er kanskje det tyngste, men på mange måter også fint for mange, i den form at man hedrer alt man var glad i ved den personen.

Du kommer til å klare det, selv om alt er svart nå.

Og du kommer ikke til å glemme sorgen, men det blir lettere å leve med på sikt.

Du må bare la deg selv sørge, ikke tenk at skal skal eller ikke skal føle noe. Det er hva det er - og det gjør ubeskrivelig vondt.

Prøv å huske på at din far nok ville alt godt for deg i livet, alle foreldre ønsker at barna skal leve livet sitt videre selv når de er borte.

Det er den aller beste måten du kan hedre dem på - men akkurat nå trenger du å sørge, og å være rundt venner eller familie.

Kondolerer så mye til deg!

[AnonymBruker]

Takk for de varme ordene dere, jeg gråter og gråter og gråter her og hjertet mitt holder på å sprenge føles det som. Vondt å våkne å huske hva som har skjedd, og vont å tenke på alt som nå skal gjøres fremover..

Jeg har mistet en av mine beste krykker som støttet meg uansett og var der når som helst og han har lært meg hva slags forelder jeg vil være om ejg neon gang får barn.

JEg rakk ikke redde han ved å sette han på et bra kosthold :( JEg rakk ikke gi han barnebarn Jeg rakk ikke det jeg ønsket å rekke at han skulle bli stolt av meg.

Det var ikke dette som var planen... Han skulle jo være med meg i mange år til... JEg har mistet en bror for 12 år siden, så nå har jeg mistet 50% av min familie, bare to stk igjen..

Jeg elsker han så høyt og dette gjør så vondt at jeg er lammet..

Elsker deg fattern <3 <3 <3 <3 Takk for all hjelp og hva du gjorde for meg.

[AnonymBruker]

:klemmer: :klemmer: :klemmer: :klemmer: :klemmer:

[Gjest Bandit]

:klemmer: :klemmer: