Dere foreldre som har forlatt barna deres...

[Gjest Gjest]

det er ingenting som tilsier at far er en dårligere omsorgsperson enn mor. vis far bor i tidligere sameid bolig bør barna beholde barndomshjemmet sitt,skolen og vennene. det er derfor riktig avgjørelse av mor å flytte om langt uten barna.det er barnas beste å bli boende i vante omgivelser. syns deleingen 50/50 som mange har er voksenidelogi og ikke barns beste.når jeg hører at nå er det bare en dag igjen så er det ungefri fra begge parten kan en jo lure på hvodan barna føler det.

[AnonymBruker]

Og du vurderer å la barna være igjen hos pappan i Norge? Hva feiler det deg???

Han mishandlet meg, ikke barna!

[sivjune]

det er ingenting som tilsier at far er en dårligere omsorgsperson enn mor. vis far bor i tidligere sameid bolig bør barna beholde barndomshjemmet sitt,skolen og vennene. det er derfor riktig avgjørelse av mor å flytte om langt uten barna.det er barnas beste å bli boende i vante omgivelser. syns deleingen 50/50 som mange har er voksenidelogi og ikke barns beste.når jeg hører at nå er det bare en dag igjen så er det ungefri fra begge parten kan en jo lure på hvodan barna føler det.

Dette kommer jo også ann på. Kjenner et par som (i mine øyne) fant den perfekte løsningen. Det kom nemlig et hus til salgs i nabogata, så de har barna 50/50, men det er samme venner, nabolag og skolevei.

Men helt enig i at det ikke er noe automatikk i at mødre er de beste omsorgspersonene for barna. Det er jo helt personavhengig.

[Gjest Gjest]

Får uansett alltid en dårlig smak i munnen av å lese om foreldre som har flyttet fra barnet sitt på grunn av ny partner. Kanskje veldig firkantet av meg, men jeg tenker at jeg har valgt å få barn, det forplikter 100% og jeg må være til stede i barnets hverdag så lenge barnet er mindreårig (ditt er jo ikke begynt på videregående engang). Da får det heller gå på bekostning av forhold til menn. Men det er meg da.

Det er veldig enkelt å tenke på den måten dersom man ikke står i situasjonen selv. Jeg har nemlig tenkt på akkurat samme måte. Da jeg ble skilt gjorde jeg fortsatt det, men nå, noen år senere, ser jeg det litt annerledes.

Jeg er sammen med en som nå i 11 år har bodd i en liten leilighet, på et sted han ikke har noen tilknytning til eller ønsker å bli boende, fordi han har en sønn der. Det tærer på, det ser jeg jo, og nå har vi blitt enige om å flytte sammen om 2 år når sønnen hans begynner på ungdomsskolen. Jeg bor på hans opprinnelige hjemsted og han har alltid ønsket seg tilbake hit. For moren til sønnen ser det vel ut som om jeg er grunnen, at han flytter 2 timer fra sønnen pga meg, men det er jo bare halve sannheten og knapt det. Han flytter fordi han ikke trives, fordi jobb, venner og kjæreste er et annet sted enn der han bor. Etter 11 år er det ganske forståelig at det begynner å bli tungt å leve et liv man ikke ønsker fordi man skal tenke på barnet sitt og aldri på seg selv.

Dette er ting jeg overhodet ikke hadde noen forståelse for da jeg var gift, men som jeg ser veldig godt nå. Skillet mellom hva man bør gjøre og hva man øsnker å gjøre kan være ganske markant og det kan føles ekstremt vanskelig å skulle sette livet sitt på hold i 20 år til ungene er voksne. Så her velges middelveien; å være tilstede i barneårene og være mer perifer i ungdomsårene. Ideelt? Nei, såvisst ikke, men det er veldig vanskelig å få til en ideell løsning for alle parter når man er skilt.