Dere foreldre som har forlatt barna deres...

[Gjest PiaC]

Hei!

Av ren nyskjerrighet og av personlige grunner til at jeg føler for å forstå hvorfor noen mennesker velger å forlate barna sine, enten flytte milevis unna dem slik at de kun ser de i ferier eller rett å slett ikke har noe mer med dem å gjøre pga ny familie ect..?

Hvorfor? Om noen har tatt det valget eller vet om noen som har gjort det.. så fortell meg hvorfor. Jeg er helt i villrede, jeg forstår ikke den type handling, uansett kontekst nesten.

Håper på noen gode svar

[AnonymBruker]

Pappaen min fikk vite om storebroren min etter at han ble født. Måten var et bilde i posten og en tekst fra eksen om at dette var sønnen hans. Han hadde da flyttet tilbake til østlandet fra vestlandet etter at det hadde blitt slutt og blitt samboer med min mor. Han ønsket virkelig å ha kontakt med sønnen sin og moren min og han diskuterte muligheter for at han kunne bo med dem. Dessverre gikk moren til broren min kun med på at pappa fikk besøke han på vestlandet og at han da måtte komme annenhver helg og bo på hotell. Og da måtte broren min besøke han på hotellet. Pappa hadde på ingen måte råd til både flybilletter og hotell annenhver helg og så seg da nødt til å velge broren min bort. Jeg fant broren min etter litt søk når jeg fikk vite om han. Og vi har kontakt i dag. Det er uten tvil sønnen til pappa. Han er utrolig lik pappa i personlighet og interesser. Dessverre er begge like stae og mener at den andre må ta kontakt. Selvom de begge veldig gjerne vil ha kontakt med hverandre.

Pappa betalte likevel barnebidrag hele veien.

Jeg vet at dette er utrolig sårt for pappa og vi har kun pratet om det den ene gangen pappa fortalte meg om at han hadde en sønn. Mamma har fortalt meg alt jeg vet egentlig for vi har pratet masse om dette. De vet at jeg har kontakt med han da.

En merkelig ting er at jeg husker at i 3-4 års alderen var jeg sikker på at jeg hadde et søsken til og spurte om dette. De valgte å nekte for det den gangen. Fikk vite det da jeg var ca 16, for det året fylte han 18 og kunne ta kontakt om han ønsket det(sånn etter loven), og vi andre måtte godta dette og behandle han som en av oss. Noe som er en selvfølge for oss.

[Gjest PiaC]

Takk for et godt og utfyllende svar! Håper at faren din og broren din får kontakt med hverandre en dag En slik situasjon skjønner jeg er veldig vanskelig, og det er kanskje en kontekst jeg kan forstå.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner to mødre som har gjort dette.

Hun ene giftet seg og fikk barn relativt ungt. Hun slet litt psykisk fra før og fikk sterke fødselsdepresjoner som hun ikke fikk hjelp med. Etter to år så valgte hun å forlate både mann og barn, da hun kjente at hun ikke hadde følelser for noen av dem. Barnet er idag tennåring, og hun har noe kontakt, men vet ikke hvor mye.

I det andre tilfellet så var barnet sterkt handikappet. Først dro faren og lot moren være igjen med barnet alene. Senere angret han og kom tilbake, men da virker det som om moren hadde fått nok. Idag er det faren som har hovedomsorgen, og man skal lete etter en mer hengiven far. Er usikker på hvor mye kontakt moren har, da han er såpass bitter at jeg ikke tar alt han sier om henne som sannhet.

[Gjest Gjest]

en jeg kjenner,ble lurt av dama. hun kunne ikke bli gravid. pga en syste hun hadde på eggstokkene.min venn ville ikke ha flere barn siden han alerede hadde 3. hun ble likevel gravid og min venn fikk ikke vite det før abort var utelukket. han hadde sagt klart fra at han ikke ønsket flere barn. hun ville ikke snakke mer med han og han fikk ikke svar om han ringte for å spørre hvordan det gikk. han tok ansvar og deltok på fødselen og tiden etterpå da dem kom hjem. men hun snakket ikke til han da heller.

han fikk se bilder av barnet 2 år gammelt det er alt. han gidder ikke kjempe for det er hennes valg sier han...

[Gjest soko]

Tror det kan være traumer fra egen barndom som får folk til å gjøre slikt også. Jeg vet om ei som forlot barna sine etter tur, og hun har nok hatt en nokså trist oppvekst med lite kjærlighet fra sin egen mor. Jeg kan på et vis forstå at om man syns morsrollen er ekstremt vanskelig, at man kan tenke at det er best for barna om man drar sin vei. Men da er det jo som regel snakk om en alvorlig depresjon el.l.

[AnonymBruker]

Jeg har flyttet ca. 3,5 timer unna mitt barn.

Barnet er tenåring og har bedre komunikasjon med sin far, de har alltid kommet bedre overens.

Barnet går også på en skole som h*n trives veldig godt på og som h*n elsker - og det er gull verdt når man er tenåring.

Samt alt som har med venner, interesser, etc.

Hos far har mitt barn også en bonus-mamma og bonus-søster. Bonus-mamma er en flott og omtenksom dame som jeg liker godt.

Hvorfor jeg flyttet?

Min mann fikk jobb her, ikke der. Mulighetene for oss begge økonomisk er mye større her, men vi valgte også dette stedet fordi det går direktebuss fra mitt barn og hit, i tillegg til enkel kjørevei, tog som går hyppig, etc.

Og et år så bodde mitt barn hos oss på fulltid, og kommer sikkert til og gjøre det lengere frem i tid, feks videregående - som har bedre/flere tilbud her enn der.

Det ER sårt ja, og tenker mye på det. Men fordelene oppveier ulempen. Så lenge mitt barn trives så er dette den beste løsningen for oss alle.

(at vi aldri skilte oss og fortsatt var kjærester hadde vel vært enda bedre, men slik ser ikke livet ut...)

Barnet kan reise hit så mye det vil, ha med seg kompiser (vi har stort hus, pappa har leilighet), vi ringer på telefon ofte, facebook, reiser på ferie sammen, etc.

[AnonymBruker]

Jeg har flyttet ca. 3,5 timer unna mitt barn.

Barnet er tenåring og har bedre komunikasjon med sin far, de har alltid kommet bedre overens.

Barnet går også på en skole som h*n trives veldig godt på og som h*n elsker - og det er gull verdt når man er tenåring.

Samt alt som har med venner, interesser, etc.

Hos far har mitt barn også en bonus-mamma og bonus-søster. Bonus-mamma er en flott og omtenksom dame som jeg liker godt.

Hvorfor jeg flyttet?

Min mann fikk jobb her, ikke der. Mulighetene for oss begge økonomisk er mye større her, men vi valgte også dette stedet fordi det går direktebuss fra mitt barn og hit, i tillegg til enkel kjørevei, tog som går hyppig, etc.

Og et år så bodde mitt barn hos oss på fulltid, og kommer sikkert til og gjøre det lengere frem i tid, feks videregående - som har bedre/flere tilbud her enn der.

Det ER sårt ja, og tenker mye på det. Men fordelene oppveier ulempen. Så lenge mitt barn trives så er dette den beste løsningen for oss alle.

(at vi aldri skilte oss og fortsatt var kjærester hadde vel vært enda bedre, men slik ser ikke livet ut...)

Barnet kan reise hit så mye det vil, ha med seg kompiser (vi har stort hus, pappa har leilighet), vi ringer på telefon ofte, facebook, reiser på ferie sammen, etc.

Får uansett alltid en dårlig smak i munnen av å lese om foreldre som har flyttet fra barnet sitt på grunn av ny partner. Kanskje veldig firkantet av meg, men jeg tenker at jeg har valgt å få barn, det forplikter 100% og jeg må være til stede i barnets hverdag så lenge barnet er mindreårig (ditt er jo ikke begynt på videregående engang). Da får det heller gå på bekostning av forhold til menn. Men det er meg da.

[Løvetanten]

Får uansett alltid en dårlig smak i munnen av å lese om foreldre som har flyttet fra barnet sitt på grunn av ny partner. Kanskje veldig firkantet av meg, men jeg tenker at jeg har valgt å få barn, det forplikter 100% og jeg må være til stede i barnets hverdag så lenge barnet er mindreårig (ditt er jo ikke begynt på videregående engang). Da får det heller gå på bekostning av forhold til menn. Men det er meg da.

Men så er ikke livet sort/hvitt heller da... Du er rask til å dømme andre.

Du velger din vei, andre velger sin egen vei. Du trenger ikke være enig, men du kan respektere at man er forskjellige. Regner med du ønsker det for deg selv?

Noe veldig viktig vi lærer våre barn er å gi alle en sjanse og akseptere de som er annerledes, så hvorfor skal det stoppe opp når man blir voksne?

[AnonymBruker]

Får uansett alltid en dårlig smak i munnen av å lese om foreldre som har flyttet fra barnet sitt på grunn av ny partner. Kanskje veldig firkantet av meg, men jeg tenker at jeg har valgt å få barn, det forplikter 100% og jeg må være til stede i barnets hverdag så lenge barnet er mindreårig (ditt er jo ikke begynt på videregående engang). Da får det heller gå på bekostning av forhold til menn. Men det er meg da.

Er flere faktorer, men de jeg vil ikke nevne her inne. De andre faktoren er for lett igjenkjennelig for annen familie til at jeg vil utlevere de.

Og angående økonomi så var det ikke bare at min mann får jobb her og ikke der, men også MIN økonomi det gjelder.

(Han kunnet pendlet med feks. to uker borte, to uker hjemme.)

Å være med i barnets hverdag hadde det ikke blitt uansett, da det å bo med barnefaren er uaktuellt.

Å flytte mellom to hjem synes mitt barn var utrolig slitsomt, så h*n ville bodd 100% hos den ene eller den andre uansett. En av oss foreldre måtte altså fått samvær i mindre omfang enn den andre uansett.

Så det første året så bodde altså barnet 100% hos oss, men funker bedre at barnet bor hos sin far, av årsakene jeg nevnte i mitt første innlegg.

Pluss økonomiske årsaker hos far, han er en smule surrehuet når det gjelder økonomi og hadde aldri penger til å besøke barnet, betale for reise hjem til han (han så barnet to ganger, til jul og i påsken), eller betale ekstra for ting. Det har vi. Det er altså jeg som betaler for alt som er ekstra, for reiser, ferie, data, etc.

[Gjest Vettel]

Får uansett alltid en dårlig smak i munnen av å lese om foreldre som har flyttet fra barnet sitt på grunn av ny partner. Kanskje veldig firkantet av meg, men jeg tenker at jeg har valgt å få barn, det forplikter 100% og jeg må være til stede i barnets hverdag så lenge barnet er mindreårig (ditt er jo ikke begynt på videregående engang). Da får det heller gå på bekostning av forhold til menn. Men det er meg da.

Har du vært i denne situasjonen selv? Har du barn og er skilt fra barnefaren, siden du vet hvordan du ville reagert og agert?

Jeg bor forøvrig ikke 100% med mitt barn. Pappan har det daglige samværet, og jeg er med barnet så mye som er ønskelig fra vårt barn sin side.

Endret 25. april 2012 av Vettel

[AnonymBruker]

Jeg har ikke gjort enda, men har vurdert nå i ett år og jeg tørr fortsatt ikke selv om det kan være best for alle(?).

Her er historien min: jeg ble, som veldig ung, giftet bort til en mann som bor i Norge. Etter noen få år klarte jeg ikke å bli mer pga grove mishandling.

Men enda flere år etter skilsmissen ble jeg deprimert, en ganske alvorlig depresjon som har handikapet meg og gjorde at jeg er redd å en gang være utfor min lille leilighet! Når jeg reiser og besøker min familie, da føler jeg meg mye bedre!

Barna er fortsatt små, men har blitt mer selstendige og har fått mer og bedre tilknyttig til sin far. Vurderte å ta med barna til der hvor min familie bor, men pga mange forskjellige årsaker som: at bytting av skole, venner, språk ikke minst og det faktum at de blir langt unna de kjente og trygge omgivelsene de er vant med.

Jeg har vært rammet av depresjon i over 3 år nå og viser ingen tegn til bedring, dette er ikke sunt for verken meg eller barna. Jeg mister lysten på noe som heslt, er mindre tålmodig, har ikke motivasjon til å studere/jobbe og er heller ikke fornøyd med livet mitt som det er i dag!

Så jeg tenkte at om jeg reiser dit familien min bor og konsentrer meg kun om å bli frisk igjen uten å måtte ha ansvar for barn (for om jeg blir her og gir omsorgen for barna til far, så blir jeg bare sittende i leiligheten trist og mer ensom en noengang) en stund, for å så komme tilbake, med forhåpentligvis, mer energi og livsglede!

Derfor tenker jeg å kun se barna i ferier og når det ellers lar seg gjøre

[Gjest PiaC]

Føler jeg får mange gode svar i denne tråden, tusen takk til dere!. Jeg er faktisk litt enig med en bruker litt lengere opp i tråden her som nevner at en vond bismak av foreldre som forlater barna sine til fordel for en annen mann... men som sagt så må man se det i en kontekst. Jeg begynner nå å tenke at dersom barna også vil ha det slikt, så er det greit i forhold til at det kan være slitsomt å bytte hjem annenhver uke og lignende.

Jeg kan også til en viss grad forstå fedre hvor de ikke var sammen eller gift med barnemor, og ble tilfeldigvis far til et barn som de kanskje ikke kjenner stor tilknyttning til og heller ikke blir kjent med i oppveksten. Da kan det nok være ekstra slitsomt å ta opp en kamp som de kanskje ikke vil vinne uansett?

Men hva med de fedrene og mødrene som forlater familien sin og hjemstedet til fordel for en annen mann mens barna er små, dvs 5-10 års alderen. Jeg forstår ikke den biten.. jeg tenker at kanskje de menneskene tenker at barna har det bedre uten dem? Akkurat i dette avsnittet utelukker jeg psykisk syke foreldre ettersom da er det andre faktorer som spiller inn. Jeg snakker om mentalt friske personer som har et valg og velger bort barna sine.

[AnonymBruker]

En kollega av meg har gjort dette. Hun hle mor når hun var 17 år. Ville selv ta abort, men ble preaset av kjærestens familie til å beholde barnet. Hun bodde sammen med barnet og barNefaren i en liten bygd iNord- Norge til ungen var 2,5 år. Da famt faren seg en ny dame som han giftet seg med. Min venninne flyttet like etterpå til en annen landsdel, def hun tok utdanning og fikk jobb. Jenta er nå 18 år og det er fortsatt far som har daglig omsorg. De sees en gang i mnd pluss i ferier. jeg vet at jenta har hatt en mye mer stabil og trygg oppvekst hos sin far enn hun ville hatt hos sin mor, så sånn sett så synea jeg ikke hun har gajort noe galt, men tror ikke jeg kunne valgt det samme selv.

[Gjest PiaC]

En kollega av meg har gjort dette. Hun hle mor når hun var 17 år. Ville selv ta abort, men ble preaset av kjærestens familie til å beholde barnet. Hun bodde sammen med barnet og barNefaren i en liten bygd iNord- Norge til ungen var 2,5 år. Da famt faren seg en ny dame som han giftet seg med. Min venninne flyttet like etterpå til en annen landsdel, def hun tok utdanning og fikk jobb. Jenta er nå 18 år og det er fortsatt far som har daglig omsorg. De sees en gang i mnd pluss i ferier. jeg vet at jenta har hatt en mye mer stabil og trygg oppvekst hos sin far enn hun ville hatt hos sin mor, så sånn sett så synea jeg ikke hun har gajort noe galt, men tror ikke jeg kunne valgt det samme selv.

Hmm.. nettopp. Jeg skjønner ikke denne damen. Vet du om de har et godt forhold? tusen takk for at du delte denne historien med meg!

[AnonymBruker]

Jeg har ikke gjort enda, men har vurdert nå i ett år og jeg tørr fortsatt ikke selv om det kan være best for alle(?).

Her er historien min: jeg ble, som veldig ung, giftet bort til en mann som bor i Norge. Etter noen få år klarte jeg ikke å bli mer pga grove mishandling.

Men enda flere år etter skilsmissen ble jeg deprimert, en ganske alvorlig depresjon som har handikapet meg og gjorde at jeg er redd å en gang være utfor min lille leilighet! Når jeg reiser og besøker min familie, da føler jeg meg mye bedre!

Barna er fortsatt små, men har blitt mer selstendige og har fått mer og bedre tilknyttig til sin far. Vurderte å ta med barna til der hvor min familie bor, men pga mange forskjellige årsaker som: at bytting av skole, venner, språk ikke minst og det faktum at de blir langt unna de kjente og trygge omgivelsene de er vant med.

Derfor tenker jeg å kun se barna i ferier og når det ellers lar seg gjøre

Og du vurderer å la barna være igjen hos pappan i Norge? Hva feiler det deg???

[Gjest Gjest]

For min del kan du mene hva du vil om disse foreldrene, men eneste jeg synes er rart at du ikke forstår for det er ikke så forbaska vanskelig å skjønne!

[Gjest Enare]

Så finnes det de som får vite at det har et barn når det har gått mange år. Da får man et helt annet forhold til barnet enn om man hadde visst om barnet fra starten av. Mye har gått tapt, og det er vanskelig å bli Pappa til en tiåring.

Mitt tilfelle sier selv at han er glad i barnet (som i dag er voksen) men bitterheten mot mor og de tapte årene har ødelagt mye. Han har forøvrig et fint forhold til sitt voksen barn i dag.

[Gjest anonym]

Har ingen kontakt med min far, og det er hans nye kones feil som sier at han må prioritere sin nye familie. Han holder seg borte for å beholde husfreden. Ganske utrolig, men nå har det gått 15 år og han sjønner enda ikke hvor ille dette er...

[AnonymBruker]

Jeg har en mor som reiste fra meg når jeg var veldig liten, ca. 2 år, til en annne by, besøkte meg bare noen helger, og da ikke overnatting, hun er død nå da desverre, døde da jeg var tre.

Var en del alkohol problemmer og psykiske problemmer med henne, som faren min ikke ville ha noe av...