Usikker på studievalg!

[AnonymBruker]

Enkelt og greit: jeg sliter virkelig! Og det blir litt langt dette her.

Jeg har jobbet et par år etter videregående, fordi jeg ikke var sikker på hva jeg ville studere. Jeg begynte deretter på et realfagstudium, men droppet av etter ett år fordi det ikke var det jeg så for meg. Deretter begynte jeg på NHH, og går nå 1.året der, men det er også helt feil for meg. Jeg trives ikke med fagene, det er ikke det jeg har lyst til å jobbe med, og jeg føler ikke jeg passer inn i det karriere-jagende miljøet. På toppen av det hele har jeg nå rukket og bli 24, og brukt 5(!) år etter vgs på omtrent ingenting. Har heller ikke tatt alle fagene ila disse to årene, og har bare gravd meg lenger og lenger ned i et hull. Samboer mener jeg kanskje har utviklet en mild depresjon, mens jeg selv egentlig føler jeg er blitt lat, likegyldig og forvirret. Jeg gjorde det veldig bra på skolen, og fikk gode karakterer med minimal innsats, jeg har derfor ikke lært meg gode studievaner. Det har vært en reality-check å begynne og studere, og se at jeg ikke lenger er en levende svamp som suger til seg alt av kunnskap, men at jeg nå faktisk må jobbe for karakterene.

De siste par månedene har jeg derfor prøvd å gå inn i meg selv, og kjenne etter hva det er jeg egentlig vil med livet. Jeg jobber aktivt for en frivillig organisasjon, og har i den forbindelse drevet en del med førstehjelp o.l. Har mange forskjellige kurs innenfor dette, og jeg stortrives innenfor den type arbeid. I jobbsammenheng er jeg veldig pliktoppfyllende, jeg elsker å jobbe, og jeg liker meg best i et hektisk og litt stressende miljø. I tillegg til dette har jeg alltid vært interessert i menneskekroppen, og spesielt graviditet og fødsler synes jeg er helt fantastisk spennende. Mao, jeg heller mer og mer mot å ville bli jordmor. Det jeg synes er problematisk er hva folk rundt meg kommer til å si. For det er ikke "imponerende" nok i mitt miljø å gå sykepleien, og hvert fall ikke å vimse rundt slik jeg har gjort hittil. Jeg vurderer til og med å begynne der uten å fortelle det til noen, fordi jeg synes det er så flaut og ydmykende å skulle begynne på nytt igjen, for ørtende gang.

Er det noen her som har hatt det slik som jeg? Hva endte dere isåfall opp med å gjøre? Jeg føler tiden renner i fra meg, og at jeg nærmer meg 30 før jeg kommer ut i det "skikkelige" arbeidslivet er skremmende. Samboer er straks ferdig utdannet, og har en ekstremt godt betalt jobb som venter på ham. Så økonomisk skal vi klare oss greit. Vi har også en gunstig bostiuasjon, slik at jeg fint klarer meg på bare stipend og lønn, dvs jeg skal sette studielånet på BSU/høyrentekonto.

Huff, beklager for et rotete innlegg. Men jeg føler meg helt rådvill. Alt av tips og råd tas imot med stor takknemlighet!

[AnonymBruker]

Hva trenger du råd om egentlig? det ser jo ut til at du ønsker å gå sykepleien for å så gå videre til jordmor senere. Drit at det ikke er imponerende nok. Det er det du vil, det er det viktigste :-)

[marielle171]

Jeg har hatt det som deg!! Jeg har studert fem forskjellige ting, begynte med international communication and management, så kommunikasjon (kjedelig!), så skandinaviske språk og kulturer, så psykologi og nå har jeg endelig funnet noe som jeg virkelig vil bli nemlig jordmor, så jeg studerer sykepleie. Tenkte litt det samme som deg at det ikke er så veldig imponerende. Jeg har alltid vært flink på skolen og jeg husker da foreldrene mine var så stolte da jeg studerte psykologi. Men til slutt fant jeg ut at det ikke er noe jeg ville bli og at det virkelig var jordmor som jeg tror er målet i livet mitt.

Så jeg begynte med sykepleie og gruet meg egentlig litt og trodde det ikke skulle bli så interessant. Men jeg syns det er supert!! Trives veldig godt og jeg liker så godt å bety noe for mennesker! Nå er jeg i praksis på et sykehjem og selvom jeg tidligere aaaaldri kunne tenkt meg å jobbe der så må jeg si at jeg stortrives!! De er så takknemlige der og nå bryr jeg meg virkelig ikke lenger om at sykepleie ikke er så imponerende for noen. For meg er det imponerende nok og jeg vet at jeg gjør dagen til pasientene mine bedre.

Familien min og vennene mine forventet selvfølgelig at jeg også skulle slutte med sykepleie men de tok feil;)

Noen har alltid visst at de vil bli lærer og noen trenger bare litt lengre tid til å finne ut hva de vil bli. Og det er ikke noe galt med det.

Lykke til! Jeg håper du finner ut hva du vil bli til slutt:) og ikke bry deg om hva andre mener og sier!!

[AnonymBruker]

Ja kanskje greit å skrive det jeg lurer på også

Tenker dere jeg er for gammel til å ombestemme meg igjen? Bør jeg bare fullføre det jeg har begynt på? Jeg vet jo at det til syvende og sist handler om at jeg skal studere noe jeg liker, og få meg en jobb jeg trives i. Men jeg må "manne" meg opp litt, for jeg vet jeg kommer til å få mye pes for valget mitt av både familie, svigers, og venner.. Ikke nødvendigvis så mye for yrket, for det kommer de ikke til å tørre å si høyt, med unntak av svigerfar som kommer til å kjefte meg huden full. Men mest at jeg må tåle kommentarer i flere år til om at jeg ikke kan bestemme meg og alt det der. Det er kjedelig å alltid være den de ler av og småmobber fordi de andre begynner å gjøre seg ferdig med studier og denslags, mens jeg henger sånn etter.

Og er det noen jordmødre her som kan fortelle litt om studieløpet og jobben? Det virker jo utrolig spennende og utfordrende å jobbe som jordmor. Ser også at lønnen ligger på 415' i snitt. Litt lavt for en utdannelse som tar så lang tid, men er det grunnlønnen? Eller er det gjennomsnittslønn inkl. tillegg?

[AnonymBruker]

Jeg har hatt det som deg!! Jeg har studert fem forskjellige ting, begynte med international communication and management, så kommunikasjon (kjedelig!), så skandinaviske språk og kulturer, så psykologi og nå har jeg endelig funnet noe som jeg virkelig vil bli nemlig jordmor, så jeg studerer sykepleie. Tenkte litt det samme som deg at det ikke er så veldig imponerende. Jeg har alltid vært flink på skolen og jeg husker da foreldrene mine var så stolte da jeg studerte psykologi. Men til slutt fant jeg ut at det ikke er noe jeg ville bli og at det virkelig var jordmor som jeg tror er målet i livet mitt.

Så jeg begynte med sykepleie og gruet meg egentlig litt og trodde det ikke skulle bli så interessant. Men jeg syns det er supert!! Trives veldig godt og jeg liker så godt å bety noe for mennesker! Nå er jeg i praksis på et sykehjem og selvom jeg tidligere aaaaldri kunne tenkt meg å jobbe der så må jeg si at jeg stortrives!! De er så takknemlige der og nå bryr jeg meg virkelig ikke lenger om at sykepleie ikke er så imponerende for noen. For meg er det imponerende nok og jeg vet at jeg gjør dagen til pasientene mine bedre.

Familien min og vennene mine forventet selvfølgelig at jeg også skulle slutte med sykepleie men de tok feil;)

Noen har alltid visst at de vil bli lærer og noen trenger bare litt lengre tid til å finne ut hva de vil bli. Og det er ikke noe galt med det.

Lykke til! Jeg håper du finner ut hva du vil bli til slutt:) og ikke bry deg om hva andre mener og sier!!

Tusen takk for svar!

Kan jeg spørre hvor gammel du var når du begynte på sykepleien? Og hvilken skole og kull du går nå? Jeg begynner mest sannsynlig på Høgskolen i Bergen til høsten, og kunne gjerne tenkt meg å høre om litt erfaringer fra flere som går der. Er også skeptisk til praksis på sykehjem og hjemmesykepleie, da jeg (som sikkert mange andre) mer ser for meg å jobbe på sykehus det året mellom sykepleie og jordmorutdanningen. Er fagene vanskelige? Ser det er mye "pleie" fag, logisk nok;) Har i forbindelse med jobbingen i organisasjonen hatt en del å gjøre med pasientkontakt, og jeg trives veldig med det. Er også den alle venninner ringer til når de skal ha med noen på sykehuset og slikt, siden jeg er flink til å forholde meg rolig, og jeg liker å tro at jeg er flink med mennesker.

Ser også at du er gravid, gratulerer så masse:) Blir det vanskelig å kombinere det med studier? Sorry hvis jeg spør om masse, prøver bare å suge til meg alt av informasjon før jeg setter i gang. I og med at jeg da ikke er ferdig utdannet før om seks år, så regner jeg med det blir en liten en på oss også ila de årene.

[Gjest virveldyr]

Du er ikke for gammel til å begynne på nytt hvis det er det du vil. Er man ikke sikker går det jo også an å jobbe litt, tenke mer og så bestemme seg senere.

Og herregud, sykepleiere imponerer i alle fall meg. Fuck statusjag.

[AnonymBruker]

Ingeniør. Kommer hvertfall ikke til å slite med å få jobb.

[marielle171]

Tusen takk for svar!

Kan jeg spørre hvor gammel du var når du begynte på sykepleien? Og hvilken skole og kull du går nå? Jeg begynner mest sannsynlig på Høgskolen i Bergen til høsten, og kunne gjerne tenkt meg å høre om litt erfaringer fra flere som går der. Er også skeptisk til praksis på sykehjem og hjemmesykepleie, da jeg (som sikkert mange andre) mer ser for meg å jobbe på sykehus det året mellom sykepleie og jordmorutdanningen. Er fagene vanskelige? Ser det er mye "pleie" fag, logisk nok;) Har i forbindelse med jobbingen i organisasjonen hatt en del å gjøre med pasientkontakt, og jeg trives veldig med det. Er også den alle venninner ringer til når de skal ha med noen på sykehuset og slikt, siden jeg er flink til å forholde meg rolig, og jeg liker å tro at jeg er flink med mennesker.

Ser også at du er gravid, gratulerer så masse:) Blir det vanskelig å kombinere det med studier? Sorry hvis jeg spør om masse, prøver bare å suge til meg alt av informasjon før jeg setter i gang. I og med at jeg da ikke er ferdig utdannet før om seks år, så regner jeg med det blir en liten en på oss også ila de årene.

Bare hyggelig:)

Vel, jeg var ferdig med videregående da jeg var 16 (kommer fra et annet land der vi begynner å studere tidligere enn her i norge) og begynte å studere med engang så jeg var likevel ‘ung’ da jeg endelig begynte å studere sykepleie (var 22 år). Hadde nok vært eldre hvis jeg hadde kommet fra Norge. Er nå snart ferdig med første året og går på høyskole i Ålesund. Jeg har ikke gått på HiB, kun på universitetet i Bergen, så om skolen kan ikke jeg si så veldig mye. Men fagene er veldig interessante! Første halvåret var anatomi veldig interessant. Lærte masse om kroppen og menneskets grunnleggende behov. I andre semesteret har vi lært mye om legemidler, sykdommer og psykiske lidelser. Særlig det siste syntes jeg var veldig interessant. Jeg syns ikke fagene er vanskelige. Jeg tror du er litt som meg at du aldri har trengt å gjøre noe særlig mye for å få gode karakterer. Jeg trenger ikke gjøre så særlig mye nå heller. Kunne nok gjort mer og fått A i alle fagene, men så disiplinert er jeg ikke dessverre.

Som sagt gruet jeg meg til praksis på sykehjem, men det er virkelig veldig koselig. Jeg vil så gjerne gjøre dagen til disse menneskene bedre og når jeg tenker på at de sikkert har en familie og har vært en kjærlig mor eller far gir det meg enda mer motivasjon til å hjelpe dem.

Min plan er også å jobbe på sykehuset året før jordmorutdanningen. Virker mer spennende og jeg tror man lærer mer der enn på et sykehjem.

Ja, vi venter barn, men det er min samboer som er gravid. Så jeg kan bli ferdig med utdanningen heldigvis:) Tror selv at det passer veldig bra at hun er gravid siden jeg ikke har så veldig lange dager på praksis eller skole så da kan jeg være mye med henne og babyen. Min plan er å bli gravid etter at jeg er ferdig med sykepleien og har jobbet et halvt år eller noe, jeg vil ikke vente til etter jordmorutdanningen, det tar for lang tid syns jeg:)

Ellers virker det som om du eier alle egenskaper en sykepleier/jordmor burde ha! Du er jo flink med mennesker, liker å ha kontakt med mennesker, er rolig (veldig viktig) .

Og jeg vil bare si en gang til at du virkelig må drite i hva andre syns om valget ditt. Og ikke bry deg om hva de skal si hvis du alikevel velger å slutte med sykepleieutdanningen. Det er ditt liv og du må gjøre det du vil. Samtidig må ikke du gi opp alt for fort heller for selvom du f.eks ikke trives i praksis på sykehjemmet kan du trives veldig på sykehuset, og i tredje året går det an å ha en dag på fødeavdelingen også! Det gleder jeg meg til!

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke du er for gammel Begynte selv å studere igjen da jeg var over 30, og det er faktisk et av de beste valgene jeg har gjort. Har en fullført bachelor i noe helt annet fra før (jobbet noen år innen dette), og et par påbegynte utdanninger jeg heldigvis fikk brukt noen fag fra (og ikke lån fra den perioden). Det er først nå jeg føler jeg får gjort det jeg er "ment" å gjøre, noe som har vært supert for selvtillit og selvutvikling (det har nesten skjedd av seg selv, eller falt seg veldig naturlig).

Her jeg studerer er det flere studenter på min alder og eldre, og det er ganske tydelig at noen av de yngre er mer usikre og sannsynligvis vil gjøre som oss etter noen år - og ta en utdanning til...

[AnonymBruker]

Bare hyggelig:)

Vel, jeg var ferdig med videregående da jeg var 16 (kommer fra et annet land der vi begynner å studere tidligere enn her i norge) og begynte å studere med engang så jeg var likevel ‘ung’ da jeg endelig begynte å studere sykepleie (var 22 år). Hadde nok vært eldre hvis jeg hadde kommet fra Norge. Er nå snart ferdig med første året og går på høyskole i Ålesund. Jeg har ikke gått på HiB, kun på universitetet i Bergen, så om skolen kan ikke jeg si så veldig mye. Men fagene er veldig interessante! Første halvåret var anatomi veldig interessant. Lærte masse om kroppen og menneskets grunnleggende behov. I andre semesteret har vi lært mye om legemidler, sykdommer og psykiske lidelser. Særlig det siste syntes jeg var veldig interessant. Jeg syns ikke fagene er vanskelige. Jeg tror du er litt som meg at du aldri har trengt å gjøre noe særlig mye for å få gode karakterer. Jeg trenger ikke gjøre så særlig mye nå heller. Kunne nok gjort mer og fått A i alle fagene, men så disiplinert er jeg ikke dessverre.

Som sagt gruet jeg meg til praksis på sykehjem, men det er virkelig veldig koselig. Jeg vil så gjerne gjøre dagen til disse menneskene bedre og når jeg tenker på at de sikkert har en familie og har vært en kjærlig mor eller far gir det meg enda mer motivasjon til å hjelpe dem.

Min plan er også å jobbe på sykehuset året før jordmorutdanningen. Virker mer spennende og jeg tror man lærer mer der enn på et sykehjem.

Ja, vi venter barn, men det er min samboer som er gravid. Så jeg kan bli ferdig med utdanningen heldigvis:) Tror selv at det passer veldig bra at hun er gravid siden jeg ikke har så veldig lange dager på praksis eller skole så da kan jeg være mye med henne og babyen. Min plan er å bli gravid etter at jeg er ferdig med sykepleien og har jobbet et halvt år eller noe, jeg vil ikke vente til etter jordmorutdanningen, det tar for lang tid syns jeg:)

Ellers virker det som om du eier alle egenskaper en sykepleier/jordmor burde ha! Du er jo flink med mennesker, liker å ha kontakt med mennesker, er rolig (veldig viktig) .

Og jeg vil bare si en gang til at du virkelig må drite i hva andre syns om valget ditt. Og ikke bry deg om hva de skal si hvis du alikevel velger å slutte med sykepleieutdanningen. Det er ditt liv og du må gjøre det du vil. Samtidig må ikke du gi opp alt for fort heller for selvom du f.eks ikke trives i praksis på sykehjemmet kan du trives veldig på sykehuset, og i tredje året går det an å ha en dag på fødeavdelingen også! Det gleder jeg meg til!

Åh nå ble jeg misunnelig! Skulle ønske min samboer kunne gå gravid mens jeg studerer! Siden han er i arbeid og kunne tatt all permisjon og det! Jeg får vel bare smøre meg med tålmodighet;)

Men hvordan er det med eksamener på sykepleien? Ser ut som det ikke er fult så mange eksamener som på andre studier, men flere oppgaver og bestått/ikke bestått?

Ja, jeg tror jeg bare må svelge de kamelene, og stå for valget mitt. Det kjennes bare så riktig ut. Jeg gleder meg mer til høsten kommer enn til sommerferie! Nesten så jeg kjøper bøkene med en gang slik at jeg kan begynne å lese:)

Og så lurer jeg på en siste ting, hvordan er det å studere med så mange jenter? Jeg går som regel bedre overens med mannfolk, og er lettere skeptisk til så mange damer på et sted?

Til Anonym over her: Er det vanskeligere å lære når en blir litt eldre? Jeg føler allerede nå at jeg ikke tar ting like kjapt som jeg gjorde da jeg var 16, og er litt redd for å bli enda "tregere" med årene

[marielle171]

Åh nå ble jeg misunnelig! Skulle ønske min samboer kunne gå gravid mens jeg studerer! Siden han er i arbeid og kunne tatt all permisjon og det! Jeg får vel bare smøre meg med tålmodighet;)

Men hvordan er det med eksamener på sykepleien? Ser ut som det ikke er fult så mange eksamener som på andre studier, men flere oppgaver og bestått/ikke bestått?

Ja, jeg tror jeg bare må svelge de kamelene, og stå for valget mitt. Det kjennes bare så riktig ut. Jeg gleder meg mer til høsten kommer enn til sommerferie! Nesten så jeg kjøper bøkene med en gang slik at jeg kan begynne å lese:)

Og så lurer jeg på en siste ting, hvordan er det å studere med så mange jenter? Jeg går som regel bedre overens med mannfolk, og er lettere skeptisk til så mange damer på et sted?

Hihi, ja jeg er ganske heldig! Men syns fortsatt det høres mye ut å vente i 3 år på å få egne barn! Dette barnet blir også mitt men det er jo litt annerledes å gå gravid selv da;)

På min skole hadde vi 3 eksamener i første semesteret og 4 i andre. Og det var 3 arbeidskrav vi måtte gjøre i første semesteret (som man må bestå for ellers kan man ikke ta eksamen) og 2 i andre. Og så var det noen ting vi måtte skrive i praksisperiode (evalueringsnotat etc). Det er flere eksamener og arbeidskrav/oppgaver her enn det jeg hadde ved UiB da jeg studerte psykologi.

Hm, jeg merker egentlig ikke så veldig mye av at vi nesten bare er jenter. Jeg har to gutter i klassen av 15 så det er ikke så veldig mange. Men vi har veldig mange forskjellige slags mennesker i klassen. En del eldre (40 år) noen i tretti årene, noen i 20 årene og noen rett fra videregående. Syns det er bra at vi er så forskjellige i klassen min for man lærer mye av hverandre.

Du må bare venne deg til å være med mange jenter. Særlig hvis du vil bli jordmor:P:P

Bra du er så entusiastisk! Har du forresten søkt på samordnaopptak??

[AnonymBruker]

Har søkt ja;) Men jeg søkte kun på HiB, og ikke på de to andre i Bergen. Har nå lest forskjellige steder at Haraldsplass er blant landets beste, så jeg gjorde kanskje en tabbe der. Samtidig så får jeg helt fnatt av religion, så det er kanskje like greit at jeg ikke skal gå på en kristen skole Skal ikke være lett! Jeg kommer uansett til å jobbe meg ihjel for toppkarakterer, for de teller vel senere når en skal inn på jordmor?

Noen her som forresten vet hva som skjer med jordmorutdanningen fremover? Har lest i flere år nå at de vil ha en endring på det studiet. Enten gjøre det om til master, eller kjøre et eget jordmorløp da sykepleien ikke er like relevant som den var tidligere (da det var mer praksis ved føden o.l.).

[pinar]

Syns jordmor er ganske imponerende jeg

I min klasse er vi velfig varierte aldere. Tror det går fint jeg begynte når jeg var 25.

[Malleus]

De siste par månedene har jeg derfor prøvd å gå inn i meg selv, og kjenne etter hva det er jeg egentlig vil med livet. Jeg jobber aktivt for en frivillig organisasjon, og har i den forbindelse drevet en del med førstehjelp o.l. Har mange forskjellige kurs innenfor dette, og jeg stortrives innenfor den type arbeid. I jobbsammenheng er jeg veldig pliktoppfyllende, jeg elsker å jobbe, og jeg liker meg best i et hektisk og litt stressende miljø. I tillegg til dette har jeg alltid vært interessert i menneskekroppen, og spesielt graviditet og fødsler synes jeg er helt fantastisk spennende. Mao, jeg heller mer og mer mot å ville bli jordmor. Det jeg synes er problematisk er hva folk rundt meg kommer til å si. For det er ikke "imponerende" nok i mitt miljø å gå sykepleien

Åh, jeg kjenner meg litt igjen, selv om jeg er litt yngre enn deg. Gikk selv på medier og kommunikasjon på videregående (de tre beste årene i livet til nå) og gjorde det veldig bra der. Ble oppmuntret til å bli "noe med media", og følte det var et naturlig valg.

Men nå går jeg 1.året på lærerutdanning. Det å slutte med media og gå over på noe helt annet var ikke bare bare. Jeg turte aldri å si det, men fikk klump i magen og følelsen av dårlig samvittighet og/eller at jeg skuffa noen. Om det var meg selv, familie, medelever eller lærere vet jeg ikke. Denne følelsen har hjemsøkt meg nærmest gjennom hele studieåret, dessverre.

Når man går medielinje er det ekstra stas når elevene kommer inn på høye, vanskelige mediefag på høyere utdanning. Vi ble fort kjent med hvilke skoler og linjer som ga mest status innenfor media (som i seg selv er litt statuslinje fra før?) Sånn sett er nok læreryrket ikke like staselig og det er vel den følelsen jeg har kjent på. Og det er ikke sånn det skal være.

De kreative yrkene er ikke bare de som onhandler det å lage film, produsere radio eller fotografere flotte bilder. Kreativ er den som klarer å ta med seg kreativitet inn i ethvert yrke, mener nå jeg. Derfor angrer jeg ikke på valget og gleder meg over praksisperioder og den delen av hverdagen. Det gir noe det også.

Så jeg syns ikke du bør tenke så mye på statusyrker, selv om det er kjempelett å gjøre det! Er det viktig for deg, så er det det viktigste. Dessuten, jordmor er jo et kjempeviktig yrke! Jeg hadde syntes det hadde vært kjempespennende å kjent noen som studerte akkurat det!

Stå på, håper du velger det du selv føler for mest! Når du står for det du velger og viser engasjement og at det er et spennende yrke så vil andre synes det også, tror jeg :happy:

[AnonymBruker]

Åh, jeg kjenner meg litt igjen, selv om jeg er litt yngre enn deg. Gikk selv på medier og kommunikasjon på videregående (de tre beste årene i livet til nå) og gjorde det veldig bra der. Ble oppmuntret til å bli "noe med media", og følte det var et naturlig valg.

....

Bra det er flere av oss;)Læreryrket er nok kjempespennende og utfordrende!

Jeg føler på meg at dette blir riktig for min del. Spesielt når det er så masse praksis, da jeg er så utrolig mye flinkere til å lære på den måten, enn å sitte i timevis og høre på en lite engasjerende foreleser. Samtidig klarer jeg ikke å bli kvitt den gnagende følelsen som dukker opp i tide og utide: "hva om jeg ikke trives med det heller? Hva kommer alle til å si? osv.." Innerst inne vet jeg jo at det er tåpelig å tenke slik, men klarer ikke unngå det for det om. Heldigvis er samboeren min støttende, og oppriktig interessert i at jeg skal finne noe jeg virkelig brenner for.

Ellers tror jeg venninnene mine etterhvert vil bli ganske happy med valget mitt, da alle planlegger barn om ca 5 år;)

Du er jo heldig som fremdeles er såpass ung, at du har tid på deg til å prøve og feile litt! For min del begynner det å bli på tide og gjennomføre ett eller annet. Har til tider vært ekstremt frustrerende, fordi jeg vet jeg har potensiale til å studere omtrent hva det måtte være, men jeg måtte bare finne det som er riktig for meg. Så får jeg krysse fingrene og håpe at det blir full klaff denne gangen. Har til og med begynt å se på Sykehuset som gikk på tv3 tidligere, bare for å se litt mer hvordan det kan være med et slikt yrke

[Malleus]

Bra det er flere av oss;)

[...]

Har til og med begynt å se på Sykehuset som gikk på tv3 tidligere, bare for å se litt mer hvordan det kan være med et slikt yrke

Jeg syns du absolutt skal prøve det ut jeg da, når det virker som om dette er noe som passer deg så bra Vi har alltid lett for å tenke "tenk om det ikke går? At jeg ikke trives osv", det tror jeg vi alle gjør en gang i blant. Tenk omvendt, "tenk om dette vil gå! Tenk om jeg vil trives kjempegodt og føler jeg har truffet riktig!" Dessuten, jordmødre er jo kjempeviktig og det vil jo alltid være behov for det. Ser opp til personer som velger et slikt yrke, må være utfordrende og samtidig utrolig givende. Også betyr man jo mye for noen mennesker!

Når du faktisk har kommet så langt som at du ser på serier om yrket så ligger det nok en interesse der! Gjør litt det jeg også, ser faktisk på serier om skole-/lærerhverdager, hahah

Uansett, lykke til. Håper du finner ut av det og at det ordner seg!

[AnonymBruker]

Jeg ser absolutt på jordmor som imponerende. Det synes jeg om de fleste videreutdanninger for sykepleiere. Jeg er oppvokst i en familie med sivilingeniører, arkitekter, flygere, revisorer osv, men har aldri opplevd at de har sett på mitt yrke som lavstatus. De er derimot veldig interesserte i hva jeg tar av ekstra emner og fag, og hva jeg skal velge som master eller videreutdanning.

Mamma har gått juss, men hun er så stolt av meg som valgte å bli sykepleier, selv om hun kanskje håpet på jurist aller først. Etter at hun ble innlagt på sykehus og gjennomgikk en vanskelig operasjon, forteller hun alle at jeg er sykepleier. :gjeiper: Tror de bare må se hva det innebærer før de forstår det.

[maya86]

Det viktigste er jo at du ender opp med en jobb du trives med kanskje de neste 30 åra, ikke hva andre mener du burde gjøre Tross alt du som skal leve og trives i ditt liv, ikke dem.

Jeg går veterinær, og i klassen min er det faktisk folk på over 40 år, så det er aldri forseint å ombestemme seg.

Masse masse lykke til

[AnonymBruker]

Tusen takk for gode råd og støtte:) Jeg er enda ikke komfortabel med å dele nyheten med alle og enhver, slik at det er ekstra kjekt å kunne ha noen å "lufte tankene" for:)

[AnonymBruker]

Jeg blir 24 til høsten og er i samme situasjon som deg. Har studert to ting (over to år snart) og nå vurderer jeg å bytte studie igjen til høsten. Man vil selvfølgelig være en av dem som velger rett umiddelbart etter videregående, men jeg tror det er minst like vanlig å bruke noen år på å bestemme seg først. Hva er egentlig 24 år? Mye bedre å ha litt livserfaring når man velger fremfor å bare "ta noe" for å ta noe når man er veldig ung, og sløse bort studielån og energi på noe som ikke føles riktig. Du må også se på de tilsynelatende gale valgene som erfaring, de og. Det å ha kjennskap til flere felt er gull verdt og gir bredde i måten å tenke på Studerer ved ett av de store universitetene, og jeg er en av de yngste i mange sammenhenger. Ikke ha dårlig samvittighet