4 stk..

[Country Ass]

Jeg vet ikke hva godt det vil gjøre å skrive om dette her inne, men jeg må bare få det ut...

Jeg mistet bestevenninna mi på Utøya. Hun ble skutt i hodet, og døde momentant. Jeg savner henne hver eneste dag, og media gjør det ikke noe bedre...

Jeg husker enda den siste telefonsamtalen vår.. Hun sa at hun gledet seg sånn til å dra til Utøya på leir. Hun var skikkelig spent. Jeg sa;

Pass på deg selv, jeg kommer til å savne deg! Husk å ta bilder så jeg kan få se!

Hun var veldig uforsiktig og klarte å gjøre de mest utrolige ting, så jeg syntes det var passende å si. Det var jo bare litt tull, da...

Jeg er 17 år nå. Hun fylte aldri 16...

Da vi gikk siteåret på ungdomsskolen og skulle søke linje til året etterpå, så hadde jeg ingen anelse om hva jeg skulle gjøre. Jeg kunne ikke ta allmenn, for da visste jeg at jeg ville droppe ut en eller annen gang. Jeg tenkte at en eller annen utdannelse er bedre enn ingen.

Hun spurte om jeg ikke bare kunne søke Service og samferdsel sammen med henne, slik at hun slapp å gå alene. Hun var veldig sjenert, og det er jo jeg også.. Så jeg søkte, så jeg skulle slippe å gå alene.

Vi gledet oss veldig til å få kunne gå i samme klasse i to år til, og snakket veldig mye om det.

Men det skjedde aldri...

Like etter jul så døde oldemoren min. Hun var skikkelig gammel, og hun lå på sykehus den siste tida og ba om å få slippe smerten. Det var på en måte godt å se at hun lå fredfullt, og man kunne nesten se at nå hadde hun det bra.

Men det var likevel tøft å miste henne. Hun brukte å fortelle meg historier om da pappa var unggutt, og hvilke sprell han fant på... Jeg likte virkelig oldemor...

Vi feiret den siste bursdagen hennes på lillejulaften.

For en måned siden så døde enda en venn av meg. Han fikk en svulst i hodet da han var omtrent et år gammel, noe som gjorde han blind.

Han var en helt fantastisk gutt, med et utrolig syn på livet! Han var aldri trist, for han syntes at livet var for kort til å tenke på alt det fæle som har skjedd.

Han var veldig filosofisk, og kom med mange kloke ord.

Like før jul så fikk han enda en svulst, denne gangen i ryggen. I februar så fikk han vite at det var ikke noe legene kunne gjøre. Likevel sto han på, og prøvde å leve den siste delen av livet sitt.

For 5 dager siden så døde faren til venninna mi som døde på Utøya. Han skulle opereres, men han våknet aldri opp igjen.

Etter at venninna mi døde, så fikk jeg et veldig godt forhold til foreldrene hennes. Vi snakket mye om det som hadde skjedd, og trøstet hverandre.

Det er litt godt å tenke på at venninna mi og faren er sammen igjen, men det er fortsatt vanskelig å tro at de er borte begge to.

Jeg har enda bedre kontakt med moren nå, og vi snakker enda mer.

Jeg er helt sikker på at det er andre her inne, og mange andre ute i verden som har det verre enn meg, men jeg vil bare høre om noen har noen tips til hvordan jeg skal takle alt dette.

Det går ut over skolegangen min, og nattesøvnen min, men mest av alt så går det ut over alle andre. Jeg liker ikke å snakke om dette med vennene mine. Selv om de sier at jeg bare skal snakke med dem så mye jeg vil, så er jeg redd for at jeg skal bli til en irritasjon.

Jeg vet det er tåpelig, men jeg har også en spesiell frykt for å gråte foran andre.

Jeg har alltid vært den ''sterke'', både fysisk og mentalt. Jeg har prøvd så godt jeg har kunnet å hjelpe andre i vanskelige situasjoner. Jeg vet ikke om det har hjulpet, men jeg liker å være den personen noen kan snakke med om vanskelige ting.

Ikke omvendt...

Jeg har lest andre innlegg, og som sagt; mange har det verre enn meg.

Folk tenker sikkert; ''hva har du å klage over??'' eller noe sånt.

Men jeg sliter! Jeg trenger å få vite hva man skal gjøre i sånne situasjoner!

Er det noen som kan hjelpe meg?!

[AnonymBruker]

Det er ikke rart du sliter. Så mye død og sorg, over kort tid for en ung jente på 17 år. Du må anerkjenne følelsene og DIN sorg, og ikke bruke kreftene dine på å tenke hva andre måtte tenke om DIN sorg. For det du har opplevd er ganske ekstremt, noe ethvert oppegående menneske burde skjønne.

Anbefaler deg å ta kontakt med fastlegen din slik at du får snakke med en psykolog så raskt som mulig. Dette er opplevelser som du neppe vil klare å håndtere selv nå, og som kan gi deg problemer senere i livet.

Du er ung. Du er i sorg. Søk hjelp. Og så vil jeg gi deg en veldig god klem og husk at du er verdifull

[AnonymBruker]

Huff, får helt vondt inni meg når jeg leser det du skriver, du er så ung, men likevel har du opplevd så alt for mye fælt...Der er vanskelig å gi deg noen råd, men kanskje det hadde hjulpet deg og snakket med flere som er i din situasjon? Har fått med meg at en del personer som har vært på utøya har blogger, kanskje du kunne sendt en mail eller lignende til en av de?

Nei, jeg vet ikke, skulle ønske jeg kunne gjøre noe for og hjelpe deg, men som personen ovenfor her sier så burde du snakket med legen din. Vil iallefall anbefale deg og ikke holde alle følelsene dine for deg selv, det er utrolig viktig å snakke med noen.

Sender deg mange varme tanker i denne tunge tiden

[TøydukkeAnna]

:klemmer:

[Gjest VilleMille]

Jeg vil bare si at du skal ikke sitte der og tenke at din sorg og dine bekymringer ikke er like stort som alle andres. At det kanskje finnes folk som har det værre enn deg, kan godt hende, men de tankene må ikke sette en stopper for at du skal få jobbet gjennom dine problemer.

Det er jo helt forferdelig å lese at en så ung jente som deg har måtte gå igjennom så mye vondt på så kort tid. Du må ikke tro at du ikke er verdt like mye som oss andre!

Du er verdt kjempemye, og den sorgen du går å bærer på må du få ut, så jeg støtter de som sier du skal oppsøke en psykolog. Det vil hjelpe utrolig mye.

Kondolerer så mye, og jeg håper du får orden i alt sammen.

Stor klem!

[AnonymBruker]

Kondolerer så utrolig mye..