Samlivsbrudd og odelsgård

[Bluegreen]

Hei igjen, og tusen takk for mange og konstruktive svar! Jeg setter utrolig stor pris på det!

Nå har jeg og eksen nettopp snakka sammen, faktisk, og det som kom frem, er at han ikke holder ut tanken på å se meg med en annen mann. Han sier at han fortsatt har følelser for meg, innerst inne, og at han kanskje aldri kommer til å gi opp håpet om at det skal bli oss to igjen. Men jeg har ikke lyst til å leve resten av livet uten kjærlighet, og mine følelser for eksen er virkelig helt, helt borte. Dermed håper jeg nok at jeg finner en annen, med tid og stunder. Men jeg tror nok det kan bli litt vanskelig å bo i nabohuset til eksen da...

Og det å selge til noen i familien min tror jeg ikke er aktuelt. Faren min har ingen interesse av gården lenger, sier han, han sier rett ut at han er sjeleglad for å være kvitt ansvaret. Han er veldig deprimert, og han har et stort alkoholproblem.

Min eldste søster og samboeren kjøpte nabogården her for 7-8 år siden, og bodde her noen år. Det gikk ikke så bra... Samboeren hennes er IKKE glad i bygda her, han havna i krangel med ca. halvparten av de voksne mennene i nabolaget... I tillegg er han veldig flink til å begynne på ting, uten å fullføre dem, dermed ble huset de kjøpte etterhvert et ordentlig kråkeslott, med halvfullførte oppussingsprosjekter overalt. De flytta herfra i 2009, og huset de bodde i står fortsatt halvferdig. I tillegg har de ekstremt store økonomiske vansker, så... Nei.

Min yngste søster har nettopp kjøpt seg nytt hus sammen med samboeren, faktisk, og hun har alltid sagt at hun vil ikke eie noe her, men hun vil gjerne kunne komme på besøk. Noe som er fair enough, det er jo tross alt barndomshjemmet vårt det er snakk om...

Så jeg vet ikke, jeg...

TS

Nå høres det litt ut som du tenker at du må finne en løsning på de premissene du har nå. Det tror jeg ikke er holdbart.

Premissene er: du er ikke så stabil psykisk som du skulle ønske, og det i seg selv er kjempetungt og setter en stopper for en stabil utvikling økonomisk og jobbmessig. Du er også dårlig sikret når det gjelder jobb. Skal du være frilanser, så må du være i tipp topp stand, eller god forsikret..

Men: lyspunktet er jo at du eier egen eiendom, og ikke en så rent liten en heller! Og det vil jeg virkelig anbefale deg å holde fast ved, det er så utrolig mye verdt.

Du og samboer kan skrive utkast til en midlertidig avtale som motiveres av deres sønns velferd, slik at du mens denne avtalen (hvor han ikke overdrar noe eierrettighet til seg selv) varer, kan komme deg litt på beina igjen.

Finnes det fast arbeid innenfor det du frilanser som? Er det behandling du kan gå i gang med for å slippe de store svingningene om vinteren? Og er det mulig å leie ut deler av gården som en biinntekt?

Du virker veldig reflektert, men prøv å tørre å tro på at du kan beholde eierrettighetene du har fått - de er mye verdt, og ikke bare i økonomisk forstand!

[AnonymBruker]

TS: Her høres det ut som om at du vil få det mye bedre hvis du kommer deg unna! Beklager å si det, men det høres ut som en problematisk familie å leve med, og hverken deg selv (med depresjoner) og barnet har godt av et slikt miljø. Høres rett og slett ut som om du kanskje bør vurdere å starte med litt blanke ark et annet sted.

Det er også ganske barnslig av familien din å true med at de skal gjøre alt for å nekte salg - med tanke på at ingen av dem egentlig er interessert i å overta. Du skal ikke finne deg i dette. Fortell dem at du ikke kan drive gården alene og dersom ingen av de andre med best odelsrett melder sin interesse så selger du. Du kan allerede nå begynne å planlegge et salg til din (snart eks?) samboer. Risikoen er selvsagt at en med odelsrett fortsatt kan kreve å kjøpe den til odelstakst etter at den er solgt til en uten odelsrett - men det må da selvsagt følges opp med et reelt (og juridisk bindene) tilbud, og slik jeg tolker det så er det jo egentlig ingen interesse i familien din for å gjøre det - de gjør det jo bare på trass?

Så her ville jeg rett og slett tatt kontakt med advokat med ekspertise innen odelsrett for å forhøre deg om slike muligheter. Slik det er nå så er du jo i praksis tvunget til å bli boende. Ikke "får du lov" til å selge på grunn av påstander fra familien din. Ikke kan du leie ut fordi eksen din ikke vil se deg med noen andre. Og slikt bør man gjøre noe med.

[AnonymBruker]

Nå høres det litt ut som du tenker at du må finne en løsning på de premissene du har nå. Det tror jeg ikke er holdbart.

Premissene er: du er ikke så stabil psykisk som du skulle ønske, og det i seg selv er kjempetungt og setter en stopper for en stabil utvikling økonomisk og jobbmessig. Du er også dårlig sikret når det gjelder jobb. Skal du være frilanser, så må du være i tipp topp stand, eller god forsikret..

Men: lyspunktet er jo at du eier egen eiendom, og ikke en så rent liten en heller! Og det vil jeg virkelig anbefale deg å holde fast ved, det er så utrolig mye verdt.

Du og samboer kan skrive utkast til en midlertidig avtale som motiveres av deres sønns velferd, slik at du mens denne avtalen (hvor han ikke overdrar noe eierrettighet til seg selv) varer, kan komme deg litt på beina igjen.

Finnes det fast arbeid innenfor det du frilanser som? Er det behandling du kan gå i gang med for å slippe de store svingningene om vinteren? Og er det mulig å leie ut deler av gården som en biinntekt?

Du virker veldig reflektert, men prøv å tørre å tro på at du kan beholde eierrettighetene du har fått - de er mye verdt, og ikke bare i økonomisk forstand!

Ja, det er mye verdt - men hvor mye skal man ofre når man har en familie som overhodet ikke støtter en i ens valg? Selv om hun sitter på eiendommen så er det jo gjerne mye vedlikehold som skal gjøres på gården - og da må man gjerne leie ut og fortsette å ha et forhold til gården. Når man har familie som selv ikke gidder å løfte en finger for å bevare familiehjemmet og en selv ikke har det bra, hva er da vitsen?

[Gjest Cappella]

Hei igjen!

Tusen takk for svar, dere aner ikke hvor fint det er å få flere synvinkler på saken!

Jeg jobber frilans som oversetter, sitter hjemme foran PC-en. Jeg fikk jobben nokså tilfeldig, og jeg priser meg lykkelig for hvert nye oppdrag jeg får, siden jeg ikke har noen utdannelse innen faget (eller noe annet fag, for den saks skyld ). Dette er en jobb jeg alltid har sett på som drømmejobben, og jeg elsker virkelig å oversette, også! Problemet er bare at alt det handler om, er konsentrasjon, og når ting går sånn i bølgedaler i privatlivet mitt, klarer jeg ikke å konsentrere meg om jobben. Null konsentrasjon = færre innleveringer = mindre penger = flere bekymringer = mer deprimert... You get the picture...

Å få fast stilling innen dette er veldig uvanlig, og neppe sannsynlig for meg for øyeblikket. Så jeg burde nok ha hatt en annen jobb, og heller ha oversettingen i tillegg. Men jeg bor på et lite sted, og det som finnes av jobber her, er innen helse og omsorg, og butikk. Helse og omsorg har jeg prøvd meg innen flere ganger, og hver gang fått beskjed av sjefene om at dette ikke er noe for meg (blir altfor fort sliten, og er ganske sjenert av meg). Butikkjobbene følger jeg med på, men det er såpass stor rift om hver eneste stilling at de forsvinner med én gang. Dermed vurderer jeg å prøve meg på nettstudier i stedet, siden jeg ikke har noe utdanning utover videregående skole, og det er noe jeg alltid har drømt om... Det var faktisk hovedplanen da eksen flytta ut i høst; jeg skulle få overgangsstønad, jobbe med oversettingen og ta utdanning ved siden av (journalisti, ernæringsfysiolog eller økonomi, få studielån). Dermed ville jeg hatt flere inntektskilder, og jeg kunne ha klart meg. Men så gikk ikke ting som de skulle, da...

Når det gjelder helsa mi, var jeg faktisk til legen i forrige uke. Han satte diagnosen utbrent på meg. Han kunne henvise meg til psykolog, men antidepressiver ville han ikke skrive ut enda, siden han mener at det bør være siste utvei (noe jeg er helt enig i). Jeg har dessuten en helt horribel livsstil, med usunn mat, lite søvn, mye stress og nesten null mosjon, dermed burde det være førsteprioritet å få skikk på det. Og hvis jeg i tillegg klarte å ordne opp i noe av det rotet som er i privatlivet mitt, ville nok ting se helt annerledes ut... Så jeg kan selv velge om jeg vil gå til psykolog, men for øyeblikket gjør jeg ikke det... Og jeg har faktisk begynt å trene litt, sammen med en venninne. Så det finnes jo lyspunkter, da.

Jeg vil veldig gjerne fortsette å bo her, for det er, som sagt, her jeg har livet mitt. Vennene mine er her, og barnet mitt har lekekameratene sine her, og det er det eneste stedet jeg noensinne har bodd fast. Familien min er her også, og selv om de oppfører seg litt dårlig for øyeblikket, er jeg likevel glad i dem, og jeg har et håp om at ting kan gå tilbake til normalt igjen... Dessuten er det et trygt og fint sted å vokse opp, alt sett under ett.

Jeg har vært hos advokat før, og han sa da at jeg har alle papirene i orden. Hvis jeg vil selge gården ut av familien, har jeg all rett til det, og søstrene mine kan ikke stoppe meg. Men jeg vet jo at det finnes folk i bygda som har vært borti en lignende sak, og det endte opp i retten, og med en familie som ble helt splittet på grunn av det, så helt svart hvitt er det nok ikke med slike odelssaker. Uansett vil jeg helst unngå en slik situasjon...

Men det jeg skal gjøre nå, er å ta kontakt med advokaten igjen, og høre hva han ville anbefalt. Hvis det er mulig for meg og eksen å bo i hvert vårt hus på gården, hadde jo det vært det aller enkleste, både for barnet vårt og oss. Men det er jo selvfølgelig ingen optimal løsning, det heller... Jeg føler mest for å leie ut til eksen en periode, for jeg er ikke sikker på om jeg er klar til å gi slipp på gården enda... Jeg vet ikke. Det kommer neppe til å skje noe over natta, for vi må nok la ting synke litt inn og undersøke hva som er mulig. Men at det må forandringer til, er helt sikkert!

Men igjen: tusen takk for svar!

TS

[AnonymBruker]

Dette høres veldig likt ut som det jeg står i nå. Ser at det er en gammel tråd, men hvordan går det med deg nå? 

Jeg er helt rådvill og ta imot alle rådene jeg kan få. 

Anonymkode: b4fac...c2c