Tynn? Jeg?

[AnonymBruker]

Jeg har vært overvektig, svært overvektig. For 4-5 år siden veide jeg 120 kg og bestemte meg for å ta slankeoperasjon. Gikk ned 50 kg som et resultat av denne. Gikk ned alle kiloene første året og har vært stabil siden, det som har forandret seg er at huden har trukket seg mer sammen. Jeg er nå normalvektig, men ikke slank. Veier rundt 70 kg fordelt på mine 172 cm, så har en bmi på 23,6 i tillegg til at jeg er ganske "slapp i fisken" pga overflødig hud. Dette har jo bedret seg med årene og trening, men det som er igjen er der for å bli.

Det som irriterer meg er kommentarene: "nå må du ikke bli tynnere", "nei, nå er du tynn" osv... Er det automatisk slik at når man har vært stor så kan man ikke bli slank uten at man ser "for tynn" ut? Jeg ser jo selv at jeg ikke er slank, har mage, lår og store overarmer (sistnevnte mest pga hud da, men), og kommentarene hjelper egentlig lite på selvbildet. Jeg kan da ikke ha et så forvrengt syn på meg selv etter såpass mange år vel?

Er det noen andre som har gått mye ned i vekt som får slike kommentarer?

[Gjest Gjest]

Jeg gikk ikke så mye ned i vekt, 9 kg, men fikk et par slike kommentarer, uten at jeg var for tynn. Synes det er smålig av dem, for det virker nesten som de ikke unner en å bli slank. Synes du godt kan svare "så du unner meg ikke å være slank?" med et smil.

[Gjest Gjest]

Jepp... du er ikke alene om å få den erfaringen.

Var alltid "god og rund" som liten (utrykk fra alle voksne,, når du er liten er det vist bra å være litt,,,,fyldig)

Så kom tennårene. Fikk komplekser på grunn av vekta og at jeg fikk former ganske tidlig (sore pupper)

Bestemte meg for å gå ned i vekt, trente, spiste sunt og klarte gå ned til en... hva jeg synes var passe vekt til min kropp.

Tok mange år før huden fulgte etter. Men i alle disse årene fikk jeg hele tiden høre at jeg var ...for tynn.

160 på strømpelesten og 55 kg er ikke akkurat syltynt da. Kunne sikkert gått ned enda litt til, men har kraftig benbygning og jeg synes ikke det ble noe pent når ben og ledd ble så klumpete og stakk ut.

Men kommentarer på at jeg var for tynn fikk jeg konstant... alle skulle mate meg.

Årene gikk og jeg fikk etterhvert 2 barn. Gikk opp ganske mye under vær graviditet og fikk en del kg på slep.

Men noen år etterpå gikk jeg ned de fleste kiloene igjen. Men med en periode med ekstra stor mage hvor huden ble ganske sprengt blir nok aldri magen den samme som før. I tillegg til at kroppen endret seg en del under graviditetene (Hoftene ble videre og ribbena utvidet,, er ganske så liten og kort i ryggen)

Selv om jeg følte kroppen "hang og slang" etter at alle kiloene ble borte,, fikk jeg på nytt høre at jeg hadde blidt ... for tynn. Jeg er fremdeles 160 på strømpelesten og 60kg. Synes selv det er akkurat passe.

[AnonymBruker]

Kanskje folk rett og slett er bekymret fordi vektnedgang kan bety psykiske eller fysiske problemer/sykdommer? Det trenger faktisk ikke bety at folk er sjalu eller ikke unner folk å bli slank.

Jeg har selv opplevd å gå ned bare en klesstørrelse og fikk blandede tilbakemeldinger. Noen skrøt av vektnedgangen mens andre mente jeg hadde tatt av for mye, "skrumpet inn og blitt nesten helt borte" eller blitt tynn. Jeg var langt i fra tynn, men folk lurte vel litt på hvorfor jeg plutselig gikk såpass mye ned i vekt. Alt handler ikke om sjalusi eller smålighet.

[AnonymBruker]

Jeg ligger på 60-62 kg nå og er 172 høy, mamma sier hele tiden at nå er jeg for tynn. Men for 4 år siden hadde jeg en periode der jeg lå på 65-67 kg, ikke trente så mye og spiste god mat. Da var mamma og pappa raskt på pletten med å fortelle meg at jeg måtte begynne å trene igjen.. Så mitt inntrykk er at folk alltid bare MÅ kommentere uansett.

[AnonymBruker]

Jeg tror det er dumt å ta dette bokstavelig. Jeg kan finne på å si noe lignende, og da mener jeg bare å gi anerkjennelse for at vedkommede har klart å gå ned masse. Alle mine venner forstår dette. Jeg har fått høre det samme selv også da jeg har gått ned masse. Tar det som en kompliment

[AnonymBruker]

Kommentarene jeg får kommer som oftest fra familien. De vet jeg ikke går aktivt inn for å gå noe mer ned i vekt, de vet at kroppen min har vært i forandring og har blitt strammere og dermed mindre. Allikevel MÅ de bare kommentere. Særlig bestemoren min mener jeg blir tynnere og tynnere, men hadde det vært reelt så måtte jeg vært totalt beinrangel nå :gjeiper: De sier at vi som er vektopererte ikke er operert i hodet og dermed må bruke tiden for å godta forandringen psykisk, men jaggu meg gjelder dette familien også. Selv om jeg har vært normalvektig i 3 år nå så spørs det om de fortsatt er så vant til at jeg er overvektig at jeg er tynn i deres øyne nå.

Det er ikke ment som et kompliment, det er noe de mener alvorlig. Fikk kommentaren senest i går da bestemor skulle se på bunaden min som har blitt altfor stor (er hun som har sydd den). Hun ser på meg med alvor i blikket og sier at nå må jeg ikke bli tynnere. Og at jeg ser større ut i bunaden enn jeg er (fordi den er for stor og sitter for løst) gjør ingenting så tynn som jeg er

Ts

[Gjest scorpius]

Jeg merket meg veldig når en venninne gikk ned en del i vekt (og ja, hun var veldig overvektig i utgangspunktet), så fikk hun en del slike kommentarer som du skriver. Jeg tror mye av slike kommentarer kommer av sjalusi. For hun var den i gjengen som fikk minst oppmerksomhet pga. utseende osv. Og når hun plutselig kunne gå i de samme klærene som de andre og ble MYE penere og fikk mer oppmerksomhet, så la jeg merke til flere kommentarer fra de andre, f.eks.: nå må du ikke gå ned mer, det er jo nesten ingenting igjen av deg osv., selv om hun hadde en bmi på rundt 22-24. Selv synes jeg det er så unødvendig med slike kommentarer. Kjenner at jeg blir litt irritert. Hadde fortstått det hvis hun gikk ned til en bmi på 16-17. Som sagt, jeg tror det bare kommer av sjalusi.

[Gjest Gjest]

Kommentarene jeg får kommer som oftest fra familien. De vet jeg ikke går aktivt inn for å gå noe mer ned i vekt, de vet at kroppen min har vært i forandring og har blitt strammere og dermed mindre. Allikevel MÅ de bare kommentere. Særlig bestemoren min mener jeg blir tynnere og tynnere, men hadde det vært reelt så måtte jeg vært totalt beinrangel nå :gjeiper: De sier at vi som er vektopererte ikke er operert i hodet og dermed må bruke tiden for å godta forandringen psykisk, men jaggu meg gjelder dette familien også. Selv om jeg har vært normalvektig i 3 år nå så spørs det om de fortsatt er så vant til at jeg er overvektig at jeg er tynn i deres øyne nå.

Det er ikke ment som et kompliment, det er noe de mener alvorlig. Fikk kommentaren senest i går da bestemor skulle se på bunaden min som har blitt altfor stor (er hun som har sydd den). Hun ser på meg med alvor i blikket og sier at nå må jeg ikke bli tynnere. Og at jeg ser større ut i bunaden enn jeg er (fordi den er for stor og sitter for løst) gjør ingenting så tynn som jeg er

Ts

Sannsynligvis ligger forklaringen her.

Det er en endring i det de ser som normalt for deg, og endringer skaper uro.

Gi de litt tid, og det bår gå seg til.