Bli eller gå?

[AnonymBruker]

For 1år siden fikk vi et barn sammen, etter å ha vært sammen i 5 år. Han er 7år eldre enn meg og jeg var under 18 da vi ble sammen. Nå sliter jeg med forholdet og har ikke noe kjæreste følelser for han i det hele tatt (mange grunner til det). Han har ikke vært utro og jeg har ikke noen kjempe ekstreme grunner til å gjør det slutt, men når følelsene ikke er der så blir det så feil.

Den siste tiden har vi også kranglet veldig mye, det starter pga helt usakelige småting for at jeg har så mye irritasjon rettet mot han. Har også tenkt at jeg er alt for ung til å slå meg helt til ro med en mann jeg ikke har så sterke følelser for lenger (skulle sikkert ha tenkt på det før vi fikk barn, men skal sies at vi hadde det flott før barnet kom).

Vil bare høre om hvordan andre småbarnsforeldre har det, jeg skjønner selvsagt at man er mer sliten og irritabel... men når alle følelser forsvinner helt, hva skal man gjør da? Vente og se, eller dra før man blir helt uvenner?

Jeg er selvsagt glad i min samboer, men det blir mer og mer til at jeg vil pakke tingene og dra, føler at barnet er grunnen til at vi er sammen.

FRUSTRASjON!!!

[AnonymBruker]

Det å få barn er ingen dans på roser, som det så fint heter. Det er et slit, iallefall de første årene.

Jeg forlot min mann da minste barnet var 2 år, og jeg har angret mange ganger på at jeg gjorde det. Grunnen er at ex-mannen min var en veldig flott mann med mange gode kvaliteter, både i forhold til meg og våre barn.

Jeg synes i ettertid at jeg burde tenke mere på FAMILIEN vår enn bare på meg selv og mine følelser. For følelsene var ikke borte, bare "det lille ekstra" som piffer opp samlivet. Jeg trodde at gresset var grønnere ett annet sted, men det har det virkelig ikke vært. Vi hadde startet en familie og jeg tenkte bare på meg selv..... Hmmm.. Det har aldri falt helt på plass i hjertet mitt i ettertid.

Men du må selv avgjøre hva som er viktig for deg og din familie. Hvis du fremdeles er glad i mannen din, så hadde nok jeg valgt å se tingene litt ann. Fordi forholdet endres når man stifter familie, og det kan virke tøft og lite rosenrødt en periode. Men samtidig så har dere jo begynt på noe veldig verdifullt da: Dere har stiftet en familie!

Det er selvfølgelig ikke riktig å bare holde sammen pga barnet, foreldrene må vare glade i hverandre også. Men mitt råd er iallefall å gi det litt mere tid, kanskje blir det bedre?

[Pastill]

Hva skyldes den frustrasjonen du retter mot han EGENTLIG? Føler du deg låst? Ble ikke tingene slik du hadde forestilt deg?

Tenk over hva du kan gjøre på din side med deg for at du skal føle deg bedre i deg selv. Det gir ofte mindre irritasjon i forhold til andre. Får du trent nok og brukt tid på deg selv? Har du den utdannelsen og den jobben du kunne tenke deg? Får du luftet tankene dine når du er frustrert, eller "biter du deg i det" for å bevare husfreden? Det høres banalt ut, men likevel: Når var du sist hos frisøren, og når kjøpte du deg sist et par nye bukser - slik at du følte deg lekker??

Jeg slet enormt med ekstra kilo etter min graviditet, og var misfornøyd med meg selv. Det fikk mannen gjennomgå for... Jeg ba om hjelp til å slanke meg, og nå har vi det mye bedre sammen

[AnonymBruker]

Jeg føler det litt som deg. Vi har vært sammen i 5 år, har et barn på 1,5. Og jeg har ingen følelser for han Men vi samarbeider godt, og har fine dager, til tross for lite kos, ingen sex, og hver våre interesser på kveldstid.

Jeg tror ikke jeg kommer til å gå fra han, hvertfall ikke enda. Vi er gift. Jeg ønsker meg flere barn. Jeg tenker at det er slik det er når man har små barn i huset, man har mindre tid til hverandre, er slitne på kveldstid, og når det blir lite nærhet skaper det større avstand. Vi er veldig gode venner da

[Bernardette]

Tidligere var det slik at man reparerte ting i stedet for å kaste det.

Gikk det hull i sokkene tok man frem nål og tråd.

Nå reparerer man ingenting, man kaster det som ikke er perfekt.

Det er igrunn veldig synd.

[Gjest EasyRider]

Det tar bare noen få timer på nett så har du en ny kjæreste. Det er ingen vits i å grave seg dypt ned i elendighet. Før trodde jeg på kjærligheten. I dg innser jeg at det hele ikke er reelt. Det er en kortvarig illusjon. Og illusjonen kan bare oppnåes gjennom en ny forelskelse med en ny person. Om igjen. Og om igjen.

Endret 22. april 2012 av EasyRider

[AnonymBruker]

Tidligere var det slik at man reparerte ting i stedet for å kaste det.

Gikk det hull i sokkene tok man frem nål og tråd.

Nå reparerer man ingenting, man kaster det som ikke er perfekt.

Det er igrunn veldig synd.

Veldig bra sagt

[Gjest Annaires]

Den evige forelskelsen finnes ikke.

Etterhvert går det over til noe dypere. Men selvfølgelig, selv etter 12år får jeg jo sommerfugler i magen i ny og ne.

Når man har fått barn, må man være Så voksen at man er villig til å kjempe mye mer for forholdet enn om man ikke har barn.

Man gir seg ikke etter noen mnd med vanskeligheter. Da tar man tak i saken, snakker med partneren og jobber med forholdet. Enkelt og greit.

[Gjest EasyRider]

Hvis du ikke vil være lettvinn og du vil kjempe for det som dere har så er det mulig å få suksess.

Følelsee er ikke der fordi de praktiske tingene i hverdagen sluker all kraft. Løsningen ligger i samarbeide.

Støtt hverandre. Lag luker for bare dere to uten barn. Snakk om fremtiden sammen.

Sett dere noen mål. Hver for dere og sammen. Støtt hverandre. Dra på Spa, på helgeturer, tren sammen, bruk barnevakt og skap det livet du savner i dag. Løsningen er kanskje ikke å hoppe videre fra mann til mann men finne ut hvordan du og han sammen kan være den beste for hverandre.