Opphengt i mat

[AnonymBruker]

Nå er jeg så sliten og lei! Jeg har 20 kg for mye på kroppen. Disse skal av, og jeg har tatt av disse kiloene før så vet at jeg kan klare å gjøre det. Jeg vet hvordan jeg skal spise sunt og trene. Men det siste halvåret har jeg regelrett sabotert meg selv. Det første jeg tenker på om morran er å være sunn idag, så spiser jeg sunn frokost. Deretter spiser jeg noe jeg ikke burde og tenker MYE på dette, og bestemmer meg for å spise mindre til neste måltid for å roe ned angsten jeg har rundt å ha spist feil. Neste måltid spiser jeg mer eller annet enn planlagt, får masse dårlig samvittighet og angst igjen, og slik holder jeg på helt til jeg legger meg, da går jeg gjennom alt jeg har spist og planlegger å være sunnere imorgen. Resultatet av dette er at jeg går ned minimalt i vekt, jeg er fylt med angst og et sinne mot meg selv. Noen ganger føler jeg at jeg tar en sjokolade i trass og bare spiser den litt sint som om jeg skal straffe meg, samtidig tenker jeg at jeg ikke burde spise den. Når jeg får angst over det jeg har spist feil begynner jeg å bite av småhudbiter på fingrene mine, og blør fra fingrene ca 5 ganger daglig. Er jeg helt gal?!!

Alt dette tar ufattelig mye krefter og tid, og jeg føler at det frarøver meg muligheten til å være helt til stede i nuet, fordi jeg alltid har en tanke om hva jeg har spist eller en plan for neste måltid.

Har noen vært borti noe lignende? Hva kan jeg gjøre for å komme ut av dette? Jeg har tenkt litt på om jeg må spise større frokost, men denne tanken skremmer meg, fordi jeg da har hele dagen til å ha dårlig samvittighet angående denne.

En annen sak er angående kroppsbilde: Jeg vet jeg har for mye fett (er overvektig i BMI) og kjenner fettet over hele kroppen. Om jeg står naken foran speilet kan jeg bli helt uvel av alt fettet, og få angst. I neste øyeblikk kler jeg på meg noe løstsittende klær og da føler jeg meg mye finere og lettere, og greier å fortrenge at jeg faktisk er for stor, og er da åpen for å spise noe jeg ikke burde. Og disse tankene går også i runder, og er angstvekkende.

Kan jeg ha blitt forstyrret av å ha gått sånn opp og ned i vekt? Jeg har veid 85 kg på det meste (feit), og 54 kg på det minste. Er 168cm høy. Alt jeg ønsker nå er å veie under 60 kg, men er idag rundt 77. Og jeg holder på å knekke sammen av alle disse dagene og tankene om mat og kroppsbilde. Jeg tror alltid at imorgen blir bedre, da skal jeg være flink! Men så er jeg ikke det og så tenker jeg det samme "at imorgen, da.." etc etc. Er det mulig sier jeg bare!!!!

Må legge til at jeg ellers lever med ganske høye forventninger fra meg selv og andre ang jobb og familieliv etc.

[AnonymBruker]

Kjære TS

Jeg veide 82 kilo, var 165. Jeg begynte med en times tur hver dag i sommerferien, og spiste vanlig hus-kost. Gikk ned 8 kilo ca..

Deretter stagnerte vekta på 75 kilo ca, og venninna mi fortalte om balder klinikken i oslo. Jeg dro dit på kostholdsveiledning, og fikk skikkelig inspirasjon til å komme meg ned til 60 kilo! Jeg klarte det også, bare etter tre fire måneder.

Jeg fikk en perm med matoppskrifter - og kuttet ut sukker,gjær og mat med mye stivelse. Det ble ikke mye godteri på meg nei, men det var verdt det! OG jeg ble MYE bedre i magen også!

Nå er jeg gravid da, og veier dessverre 70 kilo igjen..Men etter graviditeten skal jeg begynne på dietten igjen!

Jeg anbefaler ernærigsveileder på det varmeste! Det koster litt, men det er en del av inspirasjonen..man vil jo ike kaste bort pengene man har brukt på veiledningen.

Og det beste var - det var så lett!!! Jeg gikk ned en til to kilo i uka..Fikk kommentarer og det var en herlig følelse å vite at for hver dag som gikk så gikk jeg gjennom en forandring, og jeg visste at neste uke skulle jeg veie et par kilo mindre..

[kisskissbangbang]

Jeg synes det høres ut som om du har et såpass vanskelig forhold til mat og kropp at du ville hatt godt av å prate med noen om det.

Når det har vært sånn over lengre tid er det vanskelig å komme ut av det på egenhånd.

Bestill en time hos fastlegen din og forklar problemet, så kan dere sammen finne ut om det er best at du går dit for samtaler eller henvises til en psykolog.

[AnonymBruker]

Kjære TS

Jeg veide 82 kilo, var 165. Jeg begynte med en times tur hver dag i sommerferien, og spiste vanlig hus-kost. Gikk ned 8 kilo ca..

Deretter stagnerte vekta på 75 kilo ca, og venninna mi fortalte om balder klinikken i oslo. Jeg dro dit på kostholdsveiledning, og fikk skikkelig inspirasjon til å komme meg ned til 60 kilo! Jeg klarte det også, bare etter tre fire måneder.

Jeg fikk en perm med matoppskrifter - og kuttet ut sukker,gjær og mat med mye stivelse. Det ble ikke mye godteri på meg nei, men det var verdt det! OG jeg ble MYE bedre i magen også!

Nå er jeg gravid da, og veier dessverre 70 kilo igjen..Men etter graviditeten skal jeg begynne på dietten igjen!

Jeg anbefaler ernærigsveileder på det varmeste! Det koster litt, men det er en del av inspirasjonen..man vil jo ike kaste bort pengene man har brukt på veiledningen.

Og det beste var - det var så lett!!! Jeg gikk ned en til to kilo i uka..Fikk kommentarer og det var en herlig følelse å vite at for hver dag som gikk så gikk jeg gjennom en forandring, og jeg visste at neste uke skulle jeg veie et par kilo mindre..

Takk for fint svar! Etter å ha lest det du skriver om ernæringsveileder og å bruke penger på det, så sitter jeg med følelsen av at det faktisk er motivasjonen min og tankegangen min som må endres. Man får jo en annen type motivasjon og forpliktelse om man involverer andre og bruker penger på det. Men jeg vet ikke om jeg tør, og så er jeg redd for om jeg ikke er tjukk nok og at jeg vil virke litt dum om du skjønner... Har vurdert om jeg burde melde meg inn i vektklubben eller et annet sted der det koster penger å være medlem. Det er iallefall noe jeg tenker på nå..

Det er veldig imponerende at du greide å gå ned til 60 kg på så kort tid! Det er det som er drømmen min nå. Har du lyst til å fortelle hvordan en typisk dag så ut for deg? Jeg føler jeg vet veldig mye om kosthold fra før. Vet hva kaloriene er i ting, og hva man skal se etter av næringsinnhold. At det er lurt med mye proteiner, at fett kan være bedre enn raske karbohydrater etc, så vil kanskje føle meg litt dum om jeg skal et sted å lære dette når jeg allerede kan det?

Dette er også noe av mitt hovedproblem for tiden: Jeg vet faktisk hva jeg spiser feil, men gjør det på tross av dette, og lager unnskyldinger etc og bare spiser det... Kanskje jeg er sukkeravhengig? Jeg blir iallefall veldig glad i kroppen av litt godteri...

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres ut som om du har et såpass vanskelig forhold til mat og kropp at du ville hatt godt av å prate med noen om det.

Når det har vært sånn over lengre tid er det vanskelig å komme ut av det på egenhånd.

Bestill en time hos fastlegen din og forklar problemet, så kan dere sammen finne ut om det er best at du går dit for samtaler eller henvises til en psykolog.

Takk for svar. Ja dette har jeg også tenkt på. Høres veldig fornuftig ut å få hjelp, og føler jeg bare kommer dypere og dypere inn i det, og at jeg er helt alene om dette. Problemet rundt å få hjelp er at jeg blir sett på som en sterk person, og jeg føler jeg har sånne "det er ikke så nøye med meg, jeg skal greie meg, og andre har større problemer enn meg" holding, som hindrer meg i dette. Og når jeg prøver å lufte følelsene mine for f.eks for samboeren min så sier han med en gang "du er smart, vet bedre og det er ikke sånn som du føler". Som om jeg kan rasjonalisere meg ut av følelsene mine og angsten min. Men følelsene mine er jo ekte og selv om jeg tenker at det jeg burde være annerledes så er det ikke lett å styre dette selv... Uggh- er noe av dette i det hele tatt forståelig? Huff, er forresten heller ikke så fan av fastlegen min....

TS