Dere som har vært deprimerte

[AnonymBruker]

Dere her inne som har hatt en depresjon.. Fikk dere noen gang den følelsen av å være "frisk" igjen, eller er det noe som henger igjen for alltid..? Og hvor lang tid tok det? Og hva var det som hjalp dere?

Jeg har vært deprimert i et år nå, og det er et halvt år siden jeg begynte hos psykolog.. Men jeg er så redd, så redd for at dette ikke skal gå over, at alt skal føles så meningsløst og vanskelig for alltid.. Jeg klarer nesten ikke å huske hvordan den "gamle meg" er.. Og disse tankene gjør selvfølgelig til at jeg graver meg enda lenger ned...

Har fått tilbud om antidepressiva, men er så redd for å ta det..

[AnonymBruker]

Det BLIR bedre!

Noe handler om mestring, om hvordan du skal takle tankene når de dukker opp, om hvordan å kjenne igjen tegn på en begynnende deppedal og hva man kan gjøre for å komme ut av den fortest mulig.

Men etterhvert vil du forhåpentligvis komme mer i balanse igjen, og da vil det gå lenger og lenger mellom deppedagene.

Hold ut, det ordner seg etter hvert.

[AnonymBruker]

Det kommer helt an på hva du lider av. Mange psykiske lidelser vil desverre følge deg livet ut. Man må bare lære seg å leve med det og prøve og unngå saker og ting som utløser depresjonen, som feks alkohol, kaffe ,stoff ol.

Trening, sunt kosthold og gode venner rundt deg er vanligvis den beste medisinen, dvs den som lindrer, ikke helbreder. Enkelte er så deperimerte at bare det å gå utenfor husets fire vegger eller det og svare på telefonen blir en umulig oppgave. Da er det ikke noe gøy å leve.

[Gjest Nattengelen]

jeg var deprimert for 3år siden i sirka nesten et år, men etter detm så det ble bedre og bedre a seg selv og helt bort da jeg hadde vært i syden i 3 uker, så gikk det 2 år uten depresjin og nå har jeg gått inn i en dyp depresjon igjen.. de som har vært deprimerte før blir det ofte igjen dessverre..

Endret 11. april 2012 av Nattengelen

[AnonymBruker]

jeg var deprimert i 3 år, og ja jeg merka når det var over. så generelt lysere på livet, ble sosial igjen osv. hold ut

[AnonymBruker]

TS her..

Godt å høre at det er håp om å bli frisk igjen.

Jeg har fått "diagnosen" moderat depresjon, så fungerer nogenlunde greit i hverdagen i forhold til barn osv, men har alltid den følelsen av jeg ikke har lyst til noen ting, og ikke orker noen ting. Gleder meg heller ikke over noe lenger. Og energien min er borte vekk! alt er et himla ork..

Har nok hatt tendenser til depressive perioder gjennom hele ungdomstiden, men det ble utløst av endring i familiesituasjonen.

Er i gang med kognitiv terapi hos psykologen, men syns det er vanskelig å skulle følge "oppgavene" jeg har fått, med å skrive ned hva som utløser de depressive tankene osv.. Blir kanskje lettere etterhvert...

Paradoksalt nok er det tanken på at jeg kommer til å være deprimert for alltid som gjør meg mest deprimert nå..

[AnonymBruker]

Jeg er langt lykkeligere nå enn jeg var før den tiden jeg var deprimert og alt tungsinn og angst har forsvunnet som dugg for solen.

For min del var det en gradvis prosess i begynnelsen. Jeg hadde først timer, så dager med solskinn før jeg fikk tilbakefall. Til slutt gikk det lenger og lenger mellom tilbakefallene til de forsvant helt.

Ikke undervurder betydningen av et sunt kosthold (fiskeolje og omega-3 er viktig) for å bli frisk. Gjør ting du har lyst til å gjøre og ha det morsomt daglig. Tving frem et smil om nødvendig. Til slutt blir det ekte.

Lykke til!

[AnonymBruker]

TS her..

Godt å høre at det er håp om å bli frisk igjen.

Jeg har fått "diagnosen" moderat depresjon, så fungerer nogenlunde greit i hverdagen i forhold til barn osv, men har alltid den følelsen av jeg ikke har lyst til noen ting, og ikke orker noen ting. Gleder meg heller ikke over noe lenger. Og energien min er borte vekk! alt er et himla ork..

Har nok hatt tendenser til depressive perioder gjennom hele ungdomstiden, men det ble utløst av endring i familiesituasjonen.

Er i gang med kognitiv terapi hos psykologen, men syns det er vanskelig å skulle følge "oppgavene" jeg har fått, med å skrive ned hva som utløser de depressive tankene osv.. Blir kanskje lettere etterhvert...

Paradoksalt nok er det tanken på at jeg kommer til å være deprimert for alltid som gjør meg mest deprimert nå..

Jeg sliter også med tanken på at jeg er kronisk deprimert. Forferdelig kjipt å tenke på. Men det blir bedre!

Jeg skal gi deg et helt tullete råd, men det funker faktisk litt:

Ta litt sol! 15-20 min 1 til 2 ganger i uken.

[Cata]

Jeg ble frisk. For min del var det antidepressiva i kombinasjon med "Vanlig hverdag" som fikk det til å gå over. Jeg var kraftig deprimert et halvt års tid før jeg ble satt på medisiner, så lettet depresjonen merkbart så jeg klarte å fungere skikkelig igjen i hverdagen. Sto i jobb hele tiden, men hadde ikke ork til noen ting på fritiden. Etter ca. 2 år på medisiner, merket jeg at det begynte å letne og jeg fikk stadig mer overskudd og etter 2,5 år på medisiner følte jeg at jeg ikke lenger trengte dem.

Har nå vært frisk og medisinfri i 3 år.

Har tidligere hatt perioder der jeg har vært kraftig nedstemt (men neppe deprimert medisinsk sett), disse periodene kom jeg meg gjennom rett og slett med å "gå i hi" og vente på at det skulle gå over. Jeg har etterhvert opplevd det såpass mange ganger at jeg vet det går over etter noen uker og brukte hodet til å overbevise meg om at "det går over denne gangen også". Men, som sagt, det var nedstemthet og ikke ren depresjon.

Jeg har selvsagt ingen garanti for at ikke depresjonen kan komme tilbake igjen, men nå kjenner jeg faresignalene så jeg skal være kjapp til legen for å få medisiner dersom jeg skulle kjenne det "vipper over" igjen.

[AnonymBruker]

jeg har vært deprimert hele livet ble diagnosert som 4 åring, og er enda som 27 åring deprimert.

jeg skulle ønske det gikk over

[AnonymBruker]

Vært deprimert så lenge jeg kan huske, og det ser ikke ut til å gå over.

[Elanio]

Jeg var på psykiatrisk i forbindelse med noe angstgreier, og det var en eldre dame der som var så langt nede jeg tror det går ann å komme, hun ville bare dø og hadde helt fordreide grimaser i ansiktet og vippet frem og tilbake i sofaen og bare prata i ukevis at hun ville dø. Hun hadde vært suicidalt deprimert i mange år.

Så begynte ting å skje med henne, hun begynte å spise litt på eget initiativ, hun satt mye i sofaen i TV-stua men det ble mindre og mindre av de grimasene og hun begynte å se litt på TV-en, iløpet av en ukes tid begynte hun å se litt i avisa, og senere igjen begynte hun å prate litt med andre pasienter, og, for å si det kort, for nå begynte det virkelig å skje forandringer, hun var på byen og kjøpte klær, og ble mer og mer sosial i avdelingen.

Litt senere pratet hun og smilte og trøstet dårlige pasienter, fikk med seg andre eldre pasienter på byen for en liten dram eller to, og når hun skrev seg ut noen dager senere var det et helt annet menneske enn hun med grimaser som bare ønsket å dø. Nye fine klær, smilende, naturlig vennlig, forlot avdelingen og så vidt jeg vet ble hun ikke deprimert igjen.

Men jeg vet ikke hva slags medisiner hun fikk eller om hun fikk noen.

Det var helt fantastisk å se hvordan det ble med henne! Sånn skjer nok stadig vekk med deprimerte når hun kunne bli frisk, for det hadde iallefall ikke jeg trodd gikk an så elendig som hun var.

[Gjest Gjest]

Dere her inne som har hatt en depresjon.. Fikk dere noen gang den følelsen av å være "frisk" igjen, eller er det noe som henger igjen for alltid..? Og hvor lang tid tok det? Og hva var det som hjalp dere?

Jeg har vært deprimert i et år nå, og det er et halvt år siden jeg begynte hos psykolog.. Men jeg er så redd, så redd for at dette ikke skal gå over, at alt skal føles så meningsløst og vanskelig for alltid.. Jeg klarer nesten ikke å huske hvordan den "gamle meg" er.. Og disse tankene gjør selvfølgelig til at jeg graver meg enda lenger ned...

Har fått tilbud om antidepressiva, men er så redd for å ta det..

Jeg ble i hvert fall ikke "frisk" på dagen. Den første tiden greide jeg ikke komme meg ut, og vurderte selvmord. Etter hvert så tok jeg én tur ut med en venn. Den turen var vanskelig, men etterpå føltes ting litt bedre. Samtidig begynte jeg å skrive ting som skjedde daglig og som var positivt. I starten var det så banale ting som om at jeg spiste en god is, at hunden min var så søt. Bare småting, fordi de større tingene uansett føltes helt ubetydelig i livet. Dette hjalp.

Så det handler om å ta stegene gradvis, og pushe seg litt også. Jeg fant også stor trøst i å lese gode bøker om depresjon. Da følte jeg meg ikke så alene med å ha det sånn.

Men det kommer litt an på hvor deprimert man er. Mange kan være deprimerte, men likevel greie jobb og slikt. Jeg var nok alvorlig deprimert og var sykmeldt flere måneder.

[AnonymBruker]

jeg vet ikke når det begynte første gang jeg var deprimert, men jeg fikk et skikkelig sammenbrudd med angstanfall og det hele for 4 år siden. gikk til psykolog to ganger, og fikk cipralex som jeg var livredd for å ta.

begynte på de og kom meg sakte men sikkert ut av det dypeste hullet. gjorde en stor postitiv omveltning i livet mitt et år senere og bestemte meg da for å slutte på medisinene når jeg gikk tom. trappet ned selv og gikk totalt på de i 1.5 år.

ett år etter den store omveltningen gikk jeg fort til å mistrives igjen og nå sitter jeg her i dyp depresjon igjen og er egentlig ganske redd.

jeg er i midten av 20årene og når jeg tenker tilbake kan jeg ikke huske sist jeg var 'lykkelig' og så lyst på livet, så jeg tror kanskje jeg alltid har hatt en moderat deperesjon. og det er veldig skremmende