Depresjon og angst hos små barn

[AnonymBruker]

Har en datter som enda ikke har fylt syv. Hun har alltid vært enkel, aldri vært trassete eller vanskelig, og blir av barnehage og skole beskrevet som ei ”gla-jente”. Dette er også hva jeg opplever i hverdagen, men…

Jeg merker meg at hun tenker mye. Kommer hun over for eksempel noe som skjer i nyhetsbildet, som hun kanskje ikke burde ha sett, så reflekterer og funderer hun mye over dette.

Her om dagen var vi og besøkte et gravsted til et familiemedlem. Hun var blid og fornøyd, men snakket om hvor ”rart” hun synes det var at mennesker ble begravd, og lurte på hvorfor. Jeg forklarte så godt jeg kunne. Hun spør videre om hvem som er yngst i familien og hvem som er eldst. Det siste hun sier før vi tusler ut fra kirkegården er ”Hm… jeg lurer på hvem som blir sist…”

I påskehelgen var jeg utenlands, og jenta mi var hos mormor. Om kvelden, da hun skulle legge seg, fikk hun plutselig hysterisk anfall hvor hun ble livredd og gråt. Hun tenkte på ”den båten som kjørte på land og veltet” - og refererte til cruiseskipet som grunnet for et par måneder siden. Da sier hun gråtkvalt til mormor at ”jeg synes det er så vanskelig å leve”.

Dette er sterke ord fra ei jente som ikke engang har fylt 7, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gå frem videre. Vi snakket litt om dette i dag morges, jenta mi og jeg, og hun konkluderte med at ”jo det er litt vanskelig å leve”. Men hun klarte ikke å forklare hvorfor.

Hva kan jeg gjøre som mor? Er det noen med pedagogisk eller psykologisk erfaring som vet hvordan jeg kan nå frem til henne? Det knuser hjertet mitt å tenke på at hun bekymrer seg over ”voksen-ting” allerede nå, og jeg føler at jeg står bom fast.

Noen ganger tenker jeg at det kanskje er min skyld, da jeg generelt har problemer med å gå rundt grøten når det er ting hun spør om. Jeg pakker ikke inn ting, men tror og håper jeg forklarer ting på en ”barnevennlig” måte – men jeg er kanskje for alvorlig og dyp?

Det hører med til historien at jeg har vært deprimert til tider selv, men dette ble trigget av ting som skjedde meg da jeg var ung. Men jeg var ikke syv liksom…

Noen som vet hva jeg kan gjøre? Jeg har forklart henne at da jeg var liten hendte det at jeg var redd og lei meg noen ganger jeg også, og at det var ålreit å snakke med noen som ikke var mamma eller pappa. Men hun vil ikke snakke med noen sier hun.

Og i hvilken alder, og hvor tidlig, kan man anta at tendenser til depresjon og angst viser seg?

[Gjest Gjest]

Ikke noe å gå og lure på alene. Snakk med fastlegen og få henne henvist til PPT. Så tar dere det derfra. Antakelig ikke noe galt med henne annet en at hun er veldig sensitiv og trenger støtte på ting i større grad enn de fleste andre. Det kan gå helt bra og trenger ikke bli psykiatri eller andre vanskelige ting av den grunn.

[AnonymBruker]

Sånn var mitt barn også. Et veldig sprudlende barn som ved kveldstid stille og rolig kunne si at det ikke ville leve. Som tenkte "voksentanker" i forhold til relasjoner, seg selv og livet ellers. Som så sammenhenger i relasjoner som selv noen voksne ikke ser. Tanker som ikke hører hjemme i den alderen. Det var utrolig vanskelig og vondt for oss foreldre. Dette barnet viste seg å være å være ekstra sårbart og skoletiden ble tildels tøff. Jeg møtte dette barnet på den måten at jeg spurte om hvorfor, hvordan osv. Altså fikk i stand en dialog om det barnet snakket om.

Har dessverre ingen råd til deg.

[AnonymBruker]

Sånn var mitt barn også. Et veldig sprudlende barn som ved kveldstid stille og rolig kunne si at det ikke ville leve. Som tenkte "voksentanker" i forhold til relasjoner, seg selv og livet ellers. Som så sammenhenger i relasjoner som selv noen voksne ikke ser. Tanker som ikke hører hjemme i den alderen. Det var utrolig vanskelig og vondt for oss foreldre. Dette barnet viste seg å være å være ekstra sårbart og skoletiden ble tildels tøff. Jeg møtte dette barnet på den måten at jeg spurte om hvorfor, hvordan osv. Altså fikk i stand en dialog om det barnet snakket om.

Har dessverre ingen råd til deg.

Så hvordan gikk det når dere fikk i stand dialog? Ha det hjulpet?

Du skriver at "sånn VAR mitt barn også". Betyr det at det gikk over?

TS