Gravid uke 22 - psykisk og emosjonellt sliten

[AnonymBruker]

Jeg må bare prøve å skrive dette ned, og se litt på hva slags svar jeg får. Lurer jo veldig på om jeg er skikkelig egoistisk nå eller hva.

Moren min ble frisk i fjor for kreft. Jeg ble gravid i senhøst, og var støttekontakt for min mor som ble psykisk ustabil. Hun sa til meg hun ville gi opp på livet og lovde hun skulle ta kontakt med psykolog - noe som aldri ble gjort. Jeg klarer ikke å fikse henne, jeg er ingen doktor eller proff psykolog!

Nå i påsken har jeg reist bort med samboer, for å slappe av. Mobilen har vært av med null batteri.

Moren min har jeg fra før tatt litt avstand fra, men måtte åpne meg for henne da hun trengte en datter igjen. I hele min oppvekst har jeg aldri husket at hun har hatt slike byggende trøstende samtaler med meg, så jeg mistet rett og slett datterfølelsen. Til tross for dette ville hun ikke at jeg skulle flytte ut / bli ansvarlig og følge mine drømmer.

Nå steller jeg i stand en liten feiring, og inviterer familie, men mine foreldre klarer ikke komme. Pappa kan ikke, mamma orker ikke.

Når jeg snakket med henne sist hadde hun vasket huset og gått tur. Og så klarer hun ikke å komme på denne feiringen. Feiringen er av stor betydning for meg.

I sted ringte hun, og gjorde seg veldig stakkarslig i stemmen. Jeg kjenner henne og vet når hun "er skuespiller" på telefonen. Jeg har sett henne gjøre dette flere ganger, og bli normal igjen plutselig.

I det siste så ringer hun meg for å fortelle jevnlig at hun er så dårlig og syk osv, men jeg klarer ikke å reagere og jeg har ikke energi til å jatte med henne..Jeg tenker bare på meg selv og det lille barnet nå.

Hun ringte i sted og igjen var veldig "syk" i stemmen, fortalte at hun var så syk nå og spydde osv og når jeg la på så bare grein og grein jeg. JEg vet aldri om hun snakker sant eller lyver!

Jeg orker ikke høre på sykdomssnakket hennes, om at hun ikke klarer å spise mat, hvor tynn hun er, at hun er sliten - og så ringer hun neste dag og sier at hun har vasket huset og ligger rett ut. Hva er poenget! JEg ringer ikke henne bare for å gjøre henne bekymret!! Om jeg tar avstand så begynner hun å ringe slekt jeg er glad i, slik at de ringer meg for å fortelle meg at jeg er egoistisk! Telefonen er nå av...

ÅH jeg er så misunnelig på dere damer som har normale mødre..Jeg skulle gjerne hatt noen som ikke bare snakker om sykdom nå som jeg er gravid.

Om jeg spør min mor etter råd, så "vet hun ikke" eller "husker ikke"..

[Gjest Gjest]

D skal jo helst være gjensidig, og nå har du sikkert mange spørsmål og bekymringer som angår deg selv og ungen din. Da skal du stå på din rett og si at det er din tur til å få omsorg og støtte uten dårlig samvittighet. Har ikke moren din andre barn eller søsken hun kan få hjelp av? Din mor er meget egoistisk som ikke gir DEG litt omsorg akkurat nå.

[AnonymBruker]

Tusen takk gjestgjest for svar.

Moren min ser på bekymring som kjærlighet. Ergo, etter flere mennesker som bekymrer seg for henne, etter mer kjærlighet får hun. Hun er nok ikke i stand til å gi meg noe omsorg nei, da alt handler om henne og sykdom, og heller tror jeg ikke at jeg er i stand til å ta imot omsorg fra henne lengre. Jeg har jo ingen datterfølelse igjen, og føler jo ikke at jeg behøver noe omsorg fra henne, selv om jeg kanskje egentlig gjør det.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Kanskje bare prøve å drite i alt og glede meg over barnet som kommer. Hun driver å kjøper en drakt her og drakt der, og ringer meg for å fortelle at hun har brukt penger på meg.

Men jeg vil ikke HA materielle ting, jeg vil ha støtte.

Hun har aldri greit å støtte meg. Det var greiest at jeg ikke hadde troen på meg selv som selvstendig individ, slik at hun kunne ha kontrollen over meg.

Trist at man liksom slutter å ha en mor når man er 25+