Følelsesløs sønn

[AnonymBruker]

Min mann døde av kreft for 2 uker siden. Begravelsen var nylig, og min eldste sønn har ikke vist sorg ennå, såvidt jeg vet. Han er 18 år og sto sin far veldig nær. Han står meg også nær, og jeg ville trodd at han skulle komme til meg, men det virker som han stenger alt inne. Jeg tror han sto og gråt inne på badet i går kveld, men er nå ikke helt sikker, ettersom jeg gikk inn på badet da jeg trodde jeg hørte han. Men da så han helt fin ut, og smilte.

Jeg har prøvd å snakke med han, men da avviser han meg og sier at han ikke orker å snakke. Lurer på om han sørger for seg selv, eller om han stenger følelsene ute... Jeg er litt bekymret, fordi jeg kjenner igjen dette for mange, mange år siden da min bror og jeg mistet vår kjære søster. Mens jeg sørget i flere uker, viste ikke broren min noen sorg. Han var omtrent på alderen til sønnen min. Det førte etter hvert til at broren min ble veldig aggresiv og festet oftere osv. Ingenting positivt kom ut av det ihvertfall.

Flere som har lignende erfaring? Jeg skulle gjerne delt sorgen med sønnen min og snakket sammen, men nå sørger jeg alene. Tror det hadde hjulpet å snakke også.

[Gjest Bobler]

Vi reagerer alle forskjellig på dødsfall. Og vi sørger på forskjellige måter.

La han sørge på sin måte, og la han vite at du er der for han. Uten å mase for mye.

Kondolerer så mye

[Headache]

Signerer brukeren over her. Alle har hver sin måte å sørge på. La han få ro til å tenke og vurdere sin situasjon. La han vite at du er der for han og ellers bare gi han tid.

Jeg kjenner meg igjen i din sønns reaksjon. Jeg stenger meg også inne når jeg sørger. Føler et behov for å være alene med følelsene jeg bærer på for å få sortert dem på egen hånd.

Han kommer nok til deg når han er klar for det.

Kondolerer så mye til dere begge.

[AnonymBruker]

Min mann døde av kreft for 2 uker siden. Begravelsen var nylig, og min eldste sønn har ikke vist sorg ennå, såvidt jeg vet. Han er 18 år og sto sin far veldig nær. Han står meg også nær, og jeg ville trodd at han skulle komme til meg, men det virker som han stenger alt inne. Jeg tror han sto og gråt inne på badet i går kveld, men er nå ikke helt sikker, ettersom jeg gikk inn på badet da jeg trodde jeg hørte han. Men da så han helt fin ut, og smilte.

Jeg har prøvd å snakke med han, men da avviser han meg og sier at han ikke orker å snakke. Lurer på om han sørger for seg selv, eller om han stenger følelsene ute... Jeg er litt bekymret, fordi jeg kjenner igjen dette for mange, mange år siden da min bror og jeg mistet vår kjære søster. Mens jeg sørget i flere uker, viste ikke broren min noen sorg. Han var omtrent på alderen til sønnen min. Det førte etter hvert til at broren min ble veldig aggresiv og festet oftere osv. Ingenting positivt kom ut av det ihvertfall.

Flere som har lignende erfaring? Jeg skulle gjerne delt sorgen med sønnen min og snakket sammen, men nå sørger jeg alene. Tror det hadde hjulpet å snakke også.

Er ikke fasit på sorg. Vil tro hans måte er den verste. Orker ikke å snakke,stenge seg inne osv.

Gi han tid.

[Gjest Beetle Bailey]

Innlegg redigert,

Sophie-Ann, mod

Pga denne totalt idiotiske redigering fjerner jeg det jeg skrev.

Endret 10. april 2012 av Beetle Bailey

[AnonymBruker]

Takker for svar alle sammen.

Vi fikk snakket litt sammen i går og skjønner at han trenger litt tid for seg selv. Det ligger nok i familien, hos mennene ihvertfall. Jeg forventet meg nok bare at han skulle ta del i sorgen med meg og de andre barna. Gutten min har alltid vært så åpen og følsom, alltid vært så omtenksom og følt ansvar for sine kjære. Men han kom til meg i går og fortalte at han trengte å være for seg selv en stund, noe som er helt forståelig. Er glad for at han fortalte meg det, så slipper jeg å bekymre meg så veldig, oppi alt dette.

[Okapi]

Jeg er som sønnen din, vil helst ikke snakke med noen i slike situasjoner, da det kan oppleves som veldig ubehagelig. Enkelte har vondt for å forstå det, og det har blitt et par slitsomme situasjoner på grunn av det.

[Gjest EasyRider]

Kondolerer! La alle takle sorg på sin egen måte. Det som er riktig for en er ikke nødvendigvis riktig for en annen.

Jeg mistet min far pga kreft kort tid siden. Jeg prioriterer inntil videre å holde hjulene i gang og trene hardt for å få endorfiner i blodet fremfor å dypdykke i melankoli.

[AnonymBruker]

da min pappa døde var jeg meget sjokkert.jeg er eldst av søsknene mine å jeg gråt ikke med engang nettopp for jeg var sjokkert og jeg følte mye på at jeg måtte være den sterke og passe på dem.min tante m/ flere kom på besøk til meg for å trøste meg men jeg bare satt der. jeg var ikke klar for å gråte enda. da vi skulle gå dit hvor han døde i det huset(mor og far var skilt) så besvimte jeg med engang jeg kom inn døra. i begravelsen gråt jeg da var jeg kommet over det første sjokket som gjorde jeg virket helt følelses løs. folk er forskjellig og sørger forskjellig.