Depresjoner på nært hold

[Arlandria]

Så havnet jeg her, jeg også!

Jeg er nå 20 (+), trolig vært deprimert av og på siden jeg var 15. Har påvist anoreksi og gikk i behandling for det, men kan ikke få diagnosen på papiret fordi jeg ikke var tynn nok lenge nok. Har fått påvist bipolar 2, men er usikker på om denne stemmer. Har i tillegg andre problemer, men som jeg ikke vil si her i frykt for å gi meg til kjenne. Får AAP enn så lenge, drømmer om å komme i jobb eller begynne på studier. Føler at livet står stille.

Har nå vært stuck i det samme sporet de siste ukene. Jeg er glad når jeg er sosial, smiler og ler. Folk ser ikke at det er noe galt. Jeg vedder på at det fortsatt er flere av mine venner som ikke hadde trodd meg om jeg sa jeg ikke hadde noe å gjøre om dagene på grunn av psyken. Men de kveldene jeg kommer hjem, havner jeg på sengen igjen. Her blir jeg i dagesvis. Orker ikke spise, orker ikke sove. Ligger med pcen på fanget, eller stirrer i veggen. I dag har tårene rent 7-8 ganger, og jeg får ikke grep om hvorfor. Virker positiv og glad på meldinger, men klarer ikke fysisk å ta skrittene ut av senga før jeg må tisse, og maten går det bare ned et par bit av.

[Arlandria]

Syns filmen er så fin! kjenner meg igjen i så mye, og drømmer meg helt vekk i musikken.

[Arlandria]

Enda jeg har vært sosial i dag, er det den femte gangen tårene renner. Jeg føler meg presset inn i noe jeg ikke føler meg klar over, er så skuffet over meg selv at det å jobbe funker så dårlig. Det er ille å være sint eller skuffet over andre, men jeg syns det er verre å kjenne de fæle følelsene rettet innad mot meg selv. Ingen fin dag i dag.

[Arlandria]

Følte for å skrive igjen.

Det er faktisk veldig deilig å bytte psykolog. Fra en vakker, middelaldrende kvinne som var et av de nydeligste skapningene jeg møtte, til en skummel, eldre mann på rundt 3 gange min alder. Det som er så sprøtt er å møte den holdninga med at han ønsker å hjelpe meg og gjerne er mer gira enn jeg er. Det er deilig å føle at JEG trenger ikke ordne og prestere og presse meg til noe jeg syns er kjempevanskelig før timene, men at han møter meg med et smil og "jeg har ordnet det og det, og trenger bare en godkjennelse for å ordne det andre igjen". Vi har ikke fått pratet så mye enda, men det føles bra så langt. Det er bare så kjipt at jeg ikke har time så regelmessig som jeg burde... Men slik går det, det var min feil.

Jeg har prøvd å overvåke hva jeg spiser i det siste for å se om jeg i det hele tatt spiser nok. Det jeg hadde trengt å vite var hva en normal person spiser! For jeg har virkelig ikke peiling på matporsjoner, siden jeg overspiste fram til jeg sluttet å spise. Men jeg syns ikke jeg er så ille, med et par måltider om dagen. Jeg ønsker bare å snart slippe den dårlige samvittigheten. Det at butikkene fylles opp med bikinier gjør det hele litt vanskeligere. Jeg vil bli slank, men da forsvinner det lille jeg har av pupper... Og det ønsker jeg ikke. Men jeg vil så gjeeeerne være slank! Se attraktiv ut. Ikke som en 16åring med litt dårlige spisevaner.

Ellers... Jeg vet ikke. Jeg er ikke så altfor ille etter psykologtimen, vesentlig bedre enn før. Men jeg tar meg veldig i å lure på hvordan livet mitt hadde vært om det ikke var for små ting som blir til veldig store problemer.

[Arlandria]

Og forresten, noen som har vært i lignende situasjoner? Eller noe å bidra med? Savner sårt litt feedback...

[Gjest Vazquez]

Ta én dag om gangen og gjør det beste ut av det. Det prøver jeg på i hvert fall.

Vurderer psykolog selv, men avventer situasjonen litt. Er litt dårlig på å forklare ting.

[Gjest Luksus]

Hei!

Har ikke opplevd akkurat det samme som deg (det vil si, jeg har litt andre diagnoser), men tror likevel jeg kan si at jeg skjønner hvordan du har det.

Angående maten så vil jeg anbefale deg å ta kontakt med lege eller en annen person med litt peiling på ernæring, og få satt opp forslag til en kostplan. Det er jo ikke noe du trenger å følge helt slavisk, men da får du kanskje en pekepinn på hvor mye du spiser ut i fra hva du burde. Jeg har også slitt med maten i perioder, og strever med å finne en balanse mellom veldig lite og veldig mye mat.

[Arlandria]

Vazquez; Hva taper du på å prøve? "Helsesøster" på gamleskolen min måtte faktisk tvinge meg til legen og videre til psykolog, for jeg ønsket det virkelig ikke. Men man taper ikke på å prøve! Og i tillegg er det ofte lang ventetid, så greiere å få en henvisning før ting er virkelig, virkelig ille.

Luksus; har faktisk tenkt på dette med kostplan! Ble tilbudt det av forrige behandler. Har du gjort det? Funket det bedre? Men spiseforstyrrelsen i meg hyler jo at jeg blir feit om jeg spiser slik som de mener, fordi jeg ikke beveger meg nok og fordi de ikke skjønner at jeg EGENTLIG trenger å miste fett og ikke beholde alt jeg har ugh. Dumme hjerne.

Takk for svar, forresten! er godt å få feedback, uansett hva

[Gjest Luksus]

Luksus; har faktisk tenkt på dette med kostplan! Ble tilbudt det av forrige behandler. Har du gjort det? Funket det bedre? Men spiseforstyrrelsen i meg hyler jo at jeg blir feit om jeg spiser slik som de mener, fordi jeg ikke beveger meg nok og fordi de ikke skjønner at jeg EGENTLIG trenger å miste fett og ikke beholde alt jeg har ugh. Dumme hjerne.

Takk for svar, forresten! er godt å få feedback, uansett hva

Jeg ble tilbudt kostplan, men akkurat da var jeg i en periode der alt over to knekkebrød for dag var "sinnsykt mye mat", så jeg orket ikke tanken på å skulle spise så mye som normal matmengde føltes ut som da. Akkurat nå har jeg litt bedre kontroll på maten, så nå føler jeg at jeg ikke har behov for kostliste. Likevel ser jeg for meg at det kunne ha hjulpet meg både i perioder med lite matinntak (det er lov til å spise mer, for det står det på kostlista) og perioder med mye matinntak (nå må jeg slutte å spise, for det sier kostlista). Jeg mener helt klart at det er verdt et forsøk!

[Arlandria]

ja, kanskje ikke dumt! Nå passer det kanskje litt dårlig å spørre han nye psykologen, men jaja. Er bare så utrolig redd for at de glemmer at jeg er liten og har lite muskler (ergo lav vekt ift mengde fett), og at jeg skal gå opp. Vet at jeg har helt normal BMI og ikke er undervektig lengre... men er så bekymret for sommeren som kommer :/

[Gjest Luksus]

Kanskje det er bedre å snakke med en lege angående mat? Har du noe oppfølging fra fastlegen din f.eks.?

[Arlandria]

Jeg bader forresten i forskjellige avkrysningsskjemaer for tiden, etter psykologbyttet. Jeg pleide å hate dem og føle meg svært ukomfortabel, mest ventet jeg på det jeg mislikte mest å bli stilt; "Tenker du på å ta livet av deg selv?". Heldigvis er den tanken veldig, veldig svak nå for tida! Nå er jeg mer nummen, og klarer aldri å holde humøret oppe så lenge. Er lei av å føle meg venneløs.

Men joda, skjemaene... Her sitter jeg med alt fra ting som stemmer på en prikk, til "tror du at noen andre kan styre tankene dine?" Vel vel, godt å merke at jeg ikke svarer ja på alt!

På en måte gleder jeg meg masse til å komme tilbake til kontoret hans. Synke nesten ned på gulvet i den myke sofaen, lese navnene på bøkene på altfor mange språk i hyllen hans, mens han hopper rundt og ordner ting for meg. Smake den forjævlig sterke kaffien hans, og føle at når noe smaker så sterkt en tidlig morra - DA lever jeg.

Edit:

Luksus: Ja, kanskje lege er bedre. Jeg møter legen iblant, men det går gjerne ganske lang tid imellom. Hun jobber i en annen kommune, og jeg fant ingen leger her jeg ønsket å bytte til. Så det å komme seg dit og tilbake kan ofte ta flere timer pga busstider. Ugh. Men er jo noe jeg kan tenke på til neste gang.

Endret 24. april 2012 av Arlandria

[Gjest Luksus]

Går du til psykolog på DPS? I såfall så er det kanskje andre der som har mer peiling på kosthold, som kan hjelpe deg med akkurat den biten? Skjønner jo at det blir komplisert om du må reise mange timer for å møte fastlegen din.

[Arlandria]

Jeg pleide å gå hos psykolog hos DPS, men etter et par år så kom jeg i kontakt med en ny behandler som ordnet plass til meg der. Og han er privat, og sånn sett har han ikke overleger eller andre nære kollegaer å forholde seg til. Såååå, blir litt rart å spørre han om det enda. Men er jo noe jeg kanskje kan etterhvert. Eventuelt ta det opp på neste time med fastlegen, når enn det blir.

[Arlandria]

I dag ringte psykologen og sa at han hadde ordnet gratis terapi! Er en form for fysioterapi som kan funke mot psykiske plager også. Så det føles deilig!

Ellers... Så satt jeg akkurat foran tven med en kopp te og 2 tynne skiver brød. Kroppen føles i myyyye bedre form enn de dagene jeg ikke spiser "frokost" (Spiser gjerne ikke før i 5tiden om dagene.), så kanskje det er noe jeg skal vurdere. Prøve å glemme utseendet mitt. I dag kjente jeg ribbeina mine litt bedre enn for noen uker tilbake. Klarer bare ikke la være å kjenne, telle dem gang på gang. Håper hoftebeina titter fram snart, også. Men så vet jeg jo at det er ikke slik jeg vil være.

Jeg finner faktisk ikke det å være TYNN attraktivt. For å ikke tråkke noen på tærne - Er du naturlig slank/tynn, ser du likevel sunn ut. Jeg syns alle ser best ut med tilnærmet den vekta som er naturlig for dem. Mens jeg... Jeg vil EGENTLIG se trent ut, ikke så tynn, ha masse fine former. Men jeg er ikke skapt sånn. Jeg ser liten ut, og jeg er redd for å bli den "lubbne, lille jenta" jeg en gang var. Jeg syns ikke jeg er attraktiv når jeg er tynn, men jeg føler meg mer som meg selv. Kan gå på gata sortkledd og i tynne strømper, litt ringer under øynene og et blikk som viser "Fuck you" til alle. Jeg er jo egentlig ikke slik, men tror jeg ønsker det for å bare vise verden hvordan jeg føler meg.

[Arlandria]

Hva er det egentlig å prate om med folk? Jeg er god på å ha på meg riktig maske når jeg møter nye folk. Smiler og ler, virker ufarlig og skjønn. Som oftest, hvertfall. Men jeg føler ikke jeg klarer å holde på venner... hva i huleste snakker man egentlig om?!

Jeg møter venninner... Ikke klarer jeg å vise den vonde siden. Ikke klarer jeg å holde en videre samtale. Jeg vet det meste om dem. Hva i huleste er det mer å si?! :S

[Arlandria]

17. mai kommer, og jeg er alene. Føler meg så sinnsykt alene, og alle jeg kjenner eller ønsker å bruke dagen med, føler jeg er opptatt eller for langt borte. Er det flere som føler det slik? Hvordan kan jeg egentlig gjøre dagen i morgen ok til tross for det?

[Arlandria]

Jeg gikk glipp av psykologtimen i dag. Faen. Etter å ha ventet i en måned og ikke har time igjen før om halvannen uke. FAEN! Lå hjemme i senga og prøvde å sove, og var sikker på at jeg hadde time senere.

Ellers innså jeg akkurat hvor stygg man blir av anoreksi. Jeg er jo normalvektig (selv om speilbildet sier normalvektig+), men jeg har ikke spist særlig bra de siste dagene. Huden føles blek og jeg blir så enormt mørk under øynene. Jeg ser døende ut. I går gikk jeg hele dagen fram til kl.5 for et måltid, og så gikk jeg til jeg la meg. Jeg grein meg i søvn og kroppen skrek av sult, men jeg klarer det ikke. Jeg orker ikke spise. Vil ikke spise! Og i dag våknet jeg sulten, og klarte å holde meg til rundt kl.1. Ikke spist siden og jeg merker det gjør vondt i magen...Vil vel heller sove. Argh.

Er så redd for at kjæresten min ikke skal orke å være med meg når jeg er deprimert. Syns selv jeg er flink de gangene vi sees. Jeg smiler ekte smil, prater rolig, gjør alt jeg kan for han. Lager mat, bretter klær, henter øl, virker kjærlig og rolig. Men er ikke det nok? Jeg har hååååpt å se han de siste dagene, men neida. Tydeligvis ikke. Det føles ikke bra.

Men oi, vil moderatorene slette dette pga praten om spisingen?

[Gjest kittycat]

Jeg gikk glipp av psykologtimen i dag. Faen. Etter å ha ventet i en måned og ikke har time igjen før om halvannen uke. FAEN! Lå hjemme i senga og prøvde å sove, og var sikker på at jeg hadde time senere.

Ellers innså jeg akkurat hvor stygg man blir av anoreksi. Jeg er jo normalvektig (selv om speilbildet sier normalvektig+), men jeg har ikke spist særlig bra de siste dagene. Huden føles blek og jeg blir så enormt mørk under øynene. Jeg ser døende ut. I går gikk jeg hele dagen fram til kl.5 for et måltid, og så gikk jeg til jeg la meg. Jeg grein meg i søvn og kroppen skrek av sult, men jeg klarer det ikke. Jeg orker ikke spise. Vil ikke spise! Og i dag våknet jeg sulten, og klarte å holde meg til rundt kl.1. Ikke spist siden og jeg merker det gjør vondt i magen...Vil vel heller sove. Argh.

Er så redd for at kjæresten min ikke skal orke å være med meg når jeg er deprimert. Syns selv jeg er flink de gangene vi sees. Jeg smiler ekte smil, prater rolig, gjør alt jeg kan for han. Lager mat, bretter klær, henter øl, virker kjærlig og rolig. Men er ikke det nok? Jeg har hååååpt å se han de siste dagene, men neida. Tydeligvis ikke. Det føles ikke bra.

Men oi, vil moderatorene slette dette pga praten om spisingen?

vet ikke hvor grensen går til sletting, men du har jo skrevet jevnlig her, kan du ikke lage en blogg? Jeg har fått mange "venner" på blogg.no, eller støtte som hjelper godt på når jeg er deppa, eller glad, alt etter som Der kan du skrive om hva du vil, og ha passord, det har jeg..

jeje.. ikke tenk så mye på at du kanskje blir deppa med typen. Men prøv å gjør ting som ikke gjør deg deppa i lag med han

hvordan er det forresten med familie? Har du noen gode venner eller?

[Arlandria]

Har hatt blogger før, men syns det er litt ekstra styr. Her kan jeg bare slenge inn noe når jeg allerede er her og jeg slipper å tenke på bilder osv... Og så leser noen det her, i motsetning til bloggene mine. Men kan du ikke sende meg en PM med bloggadressen din? Vil gjerne lese!

Ja, er vel det jeg får prøve på. Føler bare han plukker det opp og mener jeg er negativ. Og jeg vil ikke være negativ! Jeg jobber hardt for å være glad og positiv, og hååååper så han heller syns det...

Familie er litt opp og ned. Jeg har flyttet ut og trukket meg litt vekk fra familien, fordi søskenet (ønsker ikke gi ut kjønn) sliter psykisk også. På en måte verre enn meg, så jeg vil ikke være til bry. Foreldrene mine vet nok det, og de tar ok mye kontakt med meg utenom. Det hjelper, selv om jeg ofte lyver og sier at ting går bedre enn de er.

Hadde mye gode venner, men alle er spredt seg til ulike landsdeler, virker det som. De jeg har her, klarer jeg på en måte ikke holde kontakten med. Føler meg så klumsete i sosiale situasjoner, og det holder meg så tilbake :/