Dagboken til Alfa

[Rumle]

Så godt å lese at du har det bedre, Alfa Håper det forsetter sånn!

[Hoppetaujenta]

Jeg også.

[Aldrisur]

ALFA! Håper inderlig du har det bra!

[Alfa]

jeg trodde ikke det gikk an å få det verre... jeg får meg ikke til å få meg noen jobb. Jeg har ingen nettverk rundt meg, jeg har ingen mening i livet mitt. Jeg har lyst til å være normal. Jeg vil studere eller jobbe med noe normalt, ha normale venner og gjøre normale ting. Jeg vil ikke jobbe i en vernet bedrift, og jeg vil ikke måtte gå til et "klubbhus" for menneske med psykiske lidelser for å få mennesker rundt meg. Jeg klarer ikke slutte å gråte. Jeg har ingen kjæreste lenger, jeg føler ingen glede. Jeg føler meg ydmyket og forbanna over hvordan livet mitt har blitt slik. Jeg vil ha det bra! Hvordan skjedde dette meg??? Jeg er så forbanna lei meg.

[Aldrisur]

Hei Alfa

Det første som slo meg når jeg leste innlegget ditt nå, er at vi mennesker har en del fordommer som noen ganger ødelegger mange muligheter for oss.

Jeg har jobbet en del med "vernede bedrifter og klubbhus" for mennesker med psykiske lidelser.

Disse stedene (i Oslo i hvert all) drives veldig forskjellig, har ulike tilbud og menneskene som bruker disse tilbudene er svært forskjellige. Men felles for de alle er at det er sosiale læringssteder med fagfolk som virkelig bryr seg om brukerne. Som oftest er også brukerne ingen "permanent" gruppe. Her er det mye ut og inn, altså, utskifting av mennesker. Du vil jo så gjerne komme ut av denne elendige tilværelsen du nå føler at du er i, hva med et lite museskritt framover?

Hva med å prøve å delta en time eller to på det du kaller "klubbhus"? Det er ikke noe nederlag, men heller en mulighet til å forandre tilværelsen du nå er i - og husk, for veldig mange mennesker er disse tilbudene et overgangstilbud som man bare trenger en kort periode i livet.

Du, kjære Alfavenn, jeg tviler ikke på at det tøft å ta et sånt skritt, men hva er alternativet akkurat nå?

[Hoppetaujenta]

Regn med at mange av brukerne der har tenkt det samme som deg, før de hoppet langsomt i det og dro dit. Det er vanlige folk som deg og meg på sånne steder, og rett som det er så oppdager du at "det var jo faktisk ikke så ille der"....evt. "det var jo fordundre meg hyggelig der jo!" For å komme seg ut av "sumpen", må en gjøre litt forrandring på ting. En sånn klubbplass kan vise seg å være en bra brekkstang for det i starten og det er ikke noe nederlag å ta i mot hjelp når en trenger det.

Så vidt jeg vet kommer dere ikke til å snakke om psykiske greier på sånne steder, men holde på med aktiviteter, hobbyer og evt snakking om alt annet mellom himmel og jord. Håper at du tenker på det og lar tankene få modnes litt før du sier et endelig nei....eller ja.

[Rumle]

Jeg forstår deg veldig godt, Alfa Men, jeg er også enig med de to kloke damene over her Prøv å gi det en sjanse? Du kan alltid si at det ikke er noe for deg etter en stund, om det føles helt feil. Kanskje går det mye bedre enn du tror?

[Aldrisur]

Sove godt Alfa, tenker på deg.

[Rumle]

Hvordan går det med deg, Alfa?

[Alfa]

Jeg har vondt. Så utrolig vondt. Jeg gråter hele tiden. Med en gang jeg våkner og også når jeg skal sove. Det handler ikke om depresjon lenger. Jeg kan "lett" bli frisk av det. Jeg har fått diagnosen Unnvikende (engstelig) personlighetsforstyrrelse og det forklarer så mye. Jeg forstår meg selv mer og forstår hvorfor jeg har blitt sånn. Jeg har angst og får meg ikke til å jobbe. Jeg studerer ikke og jobber ikke og har dermed ingen venner. Jeg flyttet hit fordi den jeg var mest glad i i hele verden bodde her. Nå er det slutt, og han savner meg ikke engang. Jeg vet at tanker ikke er fakta, en akkurat det der vet jeg er fakta. Han har sagt det. Det er jævlig vondt å vite at en person ikke er glad i deg lenger.

Jeg ser for første gang ikke lys i tunnelen. Jeg tar sovepiller gjennom hele dagen. Når jeg våkner er jeg våken i en time eller to, så tar jeg nye piller fordi jeg ikke orker å være våken. Dette er et helvete uten like. Jeg nekter å jobbe i en vernet bedrift omringet med andre syke mennesker rundt meg. Jeg hater at jeg ikke har klart å få meg skikkelige venner i løpet av snart 22 år, og jeg hater at da jeg hadde verdens fineste kjæreste så tok jeg det for gitt. Nå har jeg ingenting. Jeg har vondt fysisk i hele kroppen. Jeg har behov for å skade meg selv for å kjenne fysisk smerte i stedet for psykisk.

Jeg vet ikke hva jeg vil høre lenger. Jeg vet ikke hva jeg vil høre hvis jeg forteller til psykologen at jeg igjen ikke er sikker på om jeg vil leve mer. Jeg orker ikke å dra meg igjennom en ny dag som dette. Helgen skal være noe en i tyveårene gleder seg til. Jeg gruer meg til helgen allerede søndagkveld. Jeg holder ikke ut....!! Og jeg er så sliten av å gråte nå. Jeg kan ta så mange piller jeg vil mot depresjon, men det er som sagt ikke det det handler om lenger. Det handler om at jeg er helt alene, jeg føler meg verdiløs og tilbakestående. Jeg har ingen fremtid og orker snart ikke å kjempe mer. Jeg lengter etter den dagen jeg har lyst til å dø.

[Aldrisur]

Dette er riktig trist og ille Alfa. Jeg klarer ikke å finne ord som kan hjelpe deg og gi deg håp om at ting skal bedre seg, men jeg tror ikke du klarer å snu tilværelsen din helt alene.

Nå har jeg bare lyst til å si at du må ta kontakt med moren din så du kan få noe hjelp. Er det helt umulig sånn du ser det Alfa? Eller er det en mulighet?

[Alfa]

Jeg bodde hjemme i et år, hvor jeg var på rommet mitt nesten 24 timer i døgnet deprimert, uten at det ble lagt merke til. mamma er en god og snill mamma men hva i alle dager kan hun gjøre?

[Aldrisur]

Hun er jo mammaen din Alfa, og hun vil ikke at du skal slite som du gjør nå. Jeg vet av erfaring at mammaer ikke alltid ser at ikke alt er som det skal være, for vi har jo bare et ønske for barna våre; at de skal være lykkelige og ha det godt.

Kanskje hun rett og slett ikke vet hvordan du har det. Jeg vet også at hadde du vært ungen min, så hadde jeg snudd opp ned på hele verden for å få stabla deg på bena igjen. DET tror jeg mammaen din også vil. hvis hun bare får vite hvordan du har det.

Man kan ikke klare alt alene Alfa.

[Alfa]

Men det er jo ingenting hun kan gjøre... hva kan hun gjøre? Det er ikke noe fysisk som kan repareres... at hun vet hvordan jeg har det og da ringer meg hele tiden hjelper meg ikke. Jeg synes det er slitsomt å prate med familien fra før av.

[Aldrisur]

Jeg vet ikke hva hun kan gjøre for deg, men jeg er helt sikker på at du må ha en voksen person til å hjelpe deg nå. Ike at hun skal ringe hver dag og så skal du bare si at alt er greit og sånn, nei du må fortelle henne hvordan du har det. Det er vel lett og si for meg, tenker du kanskje, men da kan jeg si at jeg har vært i akkurat den situasjonen selv med min egen datter. OG det finnes alltid løsninger. Mammaer er løvemødre når det kommer til barna sine, og det finnes hjelp å få, om det så må litt brutale midler til.

Jeg vil ikke virke streng og bedrevitende Alfa, jeg vil bare at du skal forstå at du trenger et annet levende menneske nå, som bryr seg om deg og er glad i deg. Vi KG-tullebukker får jo ikke gjort noe særlig, annet enn å hjelpeløst prøve å skrive noen kloke og trøstende ord.

[Alfa]

Det er ikke aktuelt.. jeg takler det ikke nå

[Aldrisur]

Det er nok om du bare tenker litt på det til begynne med da i hvert fall. Kanskje du orker etter hvert min venn.

[Rumle]

Søte, lille Alfa da ..

Jeg er veldig, veldig enig med det Aldri skriver her, jeg synes også du skal snakke med moren din om dette. Og du må fortelle psykologen alt om hvordan du virkelig har det, om du ikke har gjort det. Kanskje det beste for deg nå kunne vært å få mer oppfølging og hjelp i en periode? Kanskje du kan snakke med psykologen om det? Jeg er ikke inne i hvilke tilbud som finnes, men man kan i alle fall være dagpasient på poliklinikk, eller du kan legges inn i en periode og få oppfølging av folk som virkelig vet hvordan de skal hjelpe.

Du sier at ingenting hjelper, men når du sier det - klarer du også å ta inn at dette er tanker som er veldig sort/hvite pga. hvor langt nede du er nå? Det finnes hjelp. Du kan bli bedre! At du er syk og langt nede definerer absolutt ikke hverken din verdi eller hvordan du er som menneske!

Det er en grunn til det meste, og hvem som helst kan komme i en lignende situasjon.

Kan jeg foreslå at du skriver opp alle de tingene som du er opprørt over - og se om det er noen ting du kan gjøre litt med? Jeg tror ganske sikkert det er noen små steg du kan ta for å forandre litt på flere ting. Men, da må du kanskje satse (selv om du ikke tror det kan hjelpe) og ta i mot den hjelpen du kan få. Og tro meg, jeg vet veldig godt at det kan være knallvanskelig både å innse og akseptere! Men, av og til må vi bare ta sjansen likevel, Alfa, selv om det egentlig kjennes helt umulig ...

...

Jeg ser for første gang ikke lys i tunnelen. Jeg tar sovepiller gjennom hele dagen. Når jeg våkner er jeg våken i en time eller to, så tar jeg nye piller fordi jeg ikke orker å være våken.

...

Dette gjør meg veldig bekymret, Alfa Dette er absolutt ikke medisiner du kan ta så ofte. Det er veldig viktig at du ikke gjør det! Om dette er et problem må du snakke med legen om det snarest, for du kan ikke fortsette med dette. Det må du love oss!

Stor, stor fra meg

Endret 27. oktober 2012 av Rumle

[Hoppetaujenta]

Det er i sånne tilfeller som du sitter i nå, at du skal ringe et slikt nummer som dette. Du trenger et voksent menneske å snakke med, som vet hva du snakker om, som lytter til deg, er der sammen med deg og kan gi deg råd.

Det står at det er gratis å ringe, døgnet rundt. Jeg vil så gjerne at du slår nummeret og snakker deg igjennom de dype dalene dine. Det er ikke bra å ha det slik som du beskriver i det lange innlegget ditt for litt siden.

Hjelpetelefonen: 116 123 Du kan være anonym og de har taushetsplikt. Ringer du dit, Alfa?

http://www.mentalhelse.no/tjenester/hjelpetelefonen

[Rumle]

Alfa .. hvordan går det med deg?

:klemmer:

Endret 30. oktober 2012 av Rumle