Fordeling av barn og rettigheter

[Alenemamma?]

Vi har to barn sammen, en datter på 2,5 år, og en sønn på 5 mnd. Vi er enige om at vi har vokst fra hverandre, men han vil fortsette å prøve, så jeg venter litt og gir det en sjanse. I tilfelle dette skulle skjære seg så lurer jeg litt på dette med fordelingen av barn, og evt. stønader.

Jeg har ikke en kjempegodt betalt jobb, i tillegg har jeg mammapermisjon nå, med 80% av lønna mi...uten noen form for stønader så kommer jeg ikke til å greie å få det til å gå rundt på egen hånd. Han sier han evt. vil ha jenta 50/50, han er iallfall ingen "helgepappa". Gutten på 5 mnd sier seg vel selv at må være hos meg inntil videre. Jeg synes det er så fælt å skulle være borte fra jenta mi så mye, og vil det ikke bli opprivende for henne å flytte sånn mellom to hjem?? Jeg hadde kanskje sett for meg at hun var litt mer hos meg, iallfall nå mens hun er så lita...40/60 hadde vært bedre.. Jeg skjønner selvfølgelig at dette overhode ikke handler om mine behov, men hennes, og det er for henne hjertet mitt blør...Gutten kommer jo ikke til å huske noe.. Det eneste jeg vil i hele verden er at et evt brudd mellom meg og pappaen skal påvirke henne i så lite grad som overhodet mulig, og jeg vet at han kommer til å være enig i det, og generelt er vi ganske enige om det meste. Vi er fornuftige og forstandige personer begge to.

Er det noen der ute som vet hvilke stønadsordninger som finnes, og som har god innsikt i hvordan dette med brudd påvirker barn i denne alderen? Jeg vil bare vite så mye som mulig så jeg kan forberede meg, samboern og barna så godt som mulig oppi alt her...

En annen ting jeg lurer på er hvordan jenta vil takle det å måtte være hos pappaen uten lillebror, som hun absolutt forguuuder...? Er det lurt å skille barna, eller kommer det til å gå greit ettersom han er så liten enda?? Det er jo uansett uaktuelt å sende han 50/50 til pappaen.

Håper noen kan svare meg på noe av det jeg lurer på.

[AnonymBruker]

Det ser ut som om du vil ha barna mest mulig, både fordi at du føler at du ikke får sett de mye nok, men også pga økonomi, at du ikke vil klare deg økonomisk. Da må du bare få seg en bedre betalt jobb når permisjonen din er over da.

Du sier at det blir litt mye for deg å ikke skulle ha din datter mer enn 50/50. Tror du ikke faren også vil savne barna sine da?

Jeg syns du kamuflerer grådigheten din, både m.h.t økonomi og barnefordeling.

[Gjest Okusan]

Jeg syns du kamuflerer grådigheten din, både m.h.t økonomi og barnefordeling.

Litt krasst kanskje, men jeg tenkte noe av det samme. Det er ikke store praktiske forskjellen på 50/50 og 60/40, så det lukter litt økonomisk motiv av den argumentasjonen (det er vel da stønader, bidrag osv slår inn, er det ikke?). Hvis det ikke var intensjonen din, Alenemamma, så kan det i hvert fall høres sånn ut for andre.

At minstemann ikke kan reise mellom to hjem er vel åpnebart, men som du sier er dere fornuftige personer både du og din mann, og da klarer dere nok å komme til enighet. Den største utfordringen din blir vel å få en grei nok inntekt hvis mannen din insisterer på annenhver uke. Og jeg synes jo han har rett til annenhver uke, det er ingen logiske grunner til at det skal være bedre for jenta di med 60/40 enn med 50/50...

[AnonymBruker]

Hvorfor ikke fordele det litt mer rettferdig. Dere har begge barna 50/50. Gutten er registrert hos deg og jenta er registrert hos far.

Dette gjør at dere begge får skatteklasse 2, å begge får barnetrygd.

[Alenemamma?]

Wow.

Pr dags dato ser far ongene to timer hver kveld før de legges, resten tar jeg meg av. Det er hvis han ikke har perioder hvor han har mye overtid og jobbreiser. I disse periodene ser han ongene et par ganger i uka kanskje... Jeg skjønner det vil bli vanskelig for far å se ongene mindre, men vil det bli mindre opprivende for jenta om hun er mer hos meg, eller hvis hun plutselig skal være helt borte fra meg en uke i slengen?? Om det er noe forskjeller på stønader på 50/50 og 40/60 vet jeg ingenting om, men sansynligvis ikke rare greiene. Jeg vil vel få stønader for å ha gutten alene fram til han er klar for å være hos pappan, det er vel egentlig mest her jeg lurer på hvilke rettigheter jeg har, og hva slags stønader som finnes.

Jeg føler ikke jeg er grådig fordi om jeg ønske å ha barna mer, jeg har ALLTID hatt barna betydelig mye mer enn hva pappaen har hatt, og et ønske om å greie seg økonominsk har vel alle? Jeg har jo to barn å forsørge!!

Det er uansett uaktuelt å sende sønnen på 5 mnd til paps 50% nå...han har vært alene med begge ongene hele to ganger til nå. Det kommer til å bli bedre og bedre framover nå, det vet jeg, men jeg tror hverken pappa eller sønn er klar for det enda.

Mulig jeg foklarer meg selv litt klønete, men motivet mitt er IKKE å græbbe til meg mest mulig penger, da hadde jeg vel krevd full foreldrerett for begge to vel?

Jeg sier det igjen, jeg ønsker å gjøre dette så mildt som mulig for jenta!! Det er min aller største bekymring oppi alt dette.

[AnonymBruker]

De som har svart her, har svart etter hva som står i åpningsinnlegget. Der står det ingenting om hvor mye eller lite far ser barna sine. Men det man kunne lese mellom linjene var at du ville ha barna akkurat den % andelen som gjør at du drar de økonomiske fordelene mens far betaler. Du har også kamuflert din "snillisme" ved at du "gir" far en tid for å se om forholdet lar seg reparere, mens du egentlig har bestemt deg for at dere skal splittes. Altså, det er helt greit det, men jeg skjønner ikke hvorfor du gir far falske forhåpninger.

Når det gjelder samvær så kan jo ikke bare du bestemme dere for at det blir på din måte. La nå far komme med sin plan på hvordan han har tenkt å løse det ved å ha barna 50/50. Ja jeg vet at sønnen er for liten enda, men han vil jo gro til han å, å snart være klar for 50/50.

Du alene kan ikke bare bestemme barnefordelingen. Som mor har du ikke automatisk rett på barna siden far kan være en like fin omsorgsperson som mor.

[Gjest Gjest]

Wow.

Pr dags dato ser far ongene to timer hver kveld før de legges, resten tar jeg meg av. Det er hvis han ikke har perioder hvor han har mye overtid og jobbreiser. I disse periodene ser han ongene et par ganger i uka kanskje... Jeg skjønner det vil bli vanskelig for far å se ongene mindre, men vil det bli mindre opprivende for jenta om hun er mer hos meg, eller hvis hun plutselig skal være helt borte fra meg en uke i slengen?? Om det er noe forskjeller på stønader på 50/50 og 40/60 vet jeg ingenting om, men sansynligvis ikke rare greiene. Jeg vil vel få stønader for å ha gutten alene fram til han er klar for å være hos pappan, det er vel egentlig mest her jeg lurer på hvilke rettigheter jeg har, og hva slags stønader som finnes.

Jeg føler ikke jeg er grådig fordi om jeg ønske å ha barna mer, jeg har ALLTID hatt barna betydelig mye mer enn hva pappaen har hatt, og et ønske om å greie seg økonominsk har vel alle? Jeg har jo to barn å forsørge!!

Det er uansett uaktuelt å sende sønnen på 5 mnd til paps 50% nå...han har vært alene med begge ongene hele to ganger til nå. Det kommer til å bli bedre og bedre framover nå, det vet jeg, men jeg tror hverken pappa eller sønn er klar for det enda.

Mulig jeg foklarer meg selv litt klønete, men motivet mitt er IKKE å græbbe til meg mest mulig penger, da hadde jeg vel krevd full foreldrerett for begge to vel?

Jeg sier det igjen, jeg ønsker å gjøre dette så mildt som mulig for jenta!! Det er min aller største bekymring oppi alt dette.

Når fordelingen av hvem barna har sett mest til nå i livet er det nok best for barna at du har dei mest og at far har barna annenhver helg og så er det jo fult mulig å være fleksibel og la far ha barna andre tider når han har fridager.

Samværsklasse 3 har jo ganske mange dager å flekse på med et gjennomsnitt pr mnd på 10 til 12,99 dager. Det vil si at en måned kan han ha dei 5 dager og enn annen opp i mot 20 dager.

Da må dere være samarbeidsvillige begge to, og du må alltid være klar over at om barnefar får ny kjæreste så er det ikke sikkert det går å være fleksibel lenger.

Da er det forutsigbarhet som gjeld.

[Gjest plopp]

Hvis fordelinga av omsorgen for barna har vært som du beskriver - så er det ingen grunn til at jenta i tilfelle brudd skal måtte "miste" mamman sin.

Det er veldig politisk korrekt å snakke om at barna MÅ og skal deles 50/50 mellom foreldrene uansett - en fordeling som handler mye mer om foreldrenes egosime enn å i vareta barnas behov. Det er ikke egoistisk å mene at den av foreldrene som i det daglige hadde mest ansvar også fortsetter med det etter brudd.

For barnet oppleves det lett som et svik hvis du nå skal forsvinne halvparten av tiden fordi pappa skal ha rettferdighet. Det anbefales heller ikke 50/50 for barn under 3 år - og uansett: skal en slik løsning fungere for BARNA så krever det UTSTRAKT samarbeid mellom foreldrene. I tillegg til at begge foreldrene må føle og ta ansvar for samarbeidet OG for alle de små, dagligdagse tingene.

Når det gjelder stønader så er det forskjell på 50/50 og f.eks. 60/40. I sistnevnte tilfelle har den med 60% rett på stønader som eneforsørger, dvs. mulighet for overgangsstønad (behovsprøvd); mulighet for stønad til barnetilsyn (behovsprøvd); 1 ekstra barnetrygd og skattekl. 2. Men dette kan du enkelt sjekke ut ved å kontakte NAV, mye av det ligger på nett og.

og man er IKKE egoistisk fordi om man lurer på hvordan økonomien skal gå rundt i tilfelle brudd!

Man kan også snu på det: her er pappan egoistisk som krever 50%-løsning SELV om han pr i dag tar langt mindre ansvar.

[Gjest Gjest]

Hei.

La far få ha et ord med i her. Gjør du ikke det ødelegegr du for deres felles barn.

Barna har like stort behov for han som for deg. Minste kan dere ha like mye samvær med bare han ikke ammes.

Tror du bør tenke gjennom dette flere ganger før du tar dine valg og skaper en.evt. konflikt.

Far må også det, han bør vel legge om livsstil å være mer med barna. Vil han dette ser jeg ikke problemet med å dele likt på samvær.

Du tjener godt og får vel mest sansylig kun skattekl.2 og ekstra barnetrygd. Skattekl. 2 får dere begge annet hvert år om dere har delt bosted. Har dere bosted på hvert deres barn får dere begge skattekl. 2 om dere ellers oppfyller vilkår. Barnetrygd kan dere dele som dere vil, avtale NAV.Du kan "tape" halve barnetrygden. Dette er forøvrig småpenger for deg vil jeg tro.

Når det gjelder økonmimi er ikke det noe agrument for hvor barn skal bo. Dette teller NEGATIVT for deg. Det er barnas beste som teller. Det er dette en rettstvist legger til grunn.

Hislen en mann.

[Gjest Gjest]

Det er barnas beste som teller.

Nettopp. Og det er ikke automatikk i at "barnas beste" er en 50/50-løsning. De som argbumenterer for det er ikke særlig opptatt av barnas beste - kun rettferdighet mellom foreldrene.

[AnonymBruker]

Med så små barn så er det jo naturlig at barna er mest vant til å se mor. Det er jo hun som har gått hjemme med de mens far har vært i jobb. Jeg syns ikke det er grunnlag for å forfordele godene til mor. Barna må også få muligheten til å omgås sin far. Far har jo vært familiens forsørger så å si alene disse årene mens mor har gått hjemme. For alt vi vet så vil kanskje far legge opp livet sitt etter barna når paret splittes - han vet jo ikke enda at de skal skille lag siden han lever under falske forhåpninger.

[Gjest IngvildSF]

Vel, jeg syns det er viktig å poengtere at DERE har to barn, ikke du alene, ikke han alene. Jeg har vært offer for din situasjon, bare at jeg var barnet oppe i det hele. Pappa hadde en historie i å jobbe mye overtid. Vet du hva som skjedde? Mamma fikk trumfet gjennom 60/40 til henne, pappa følte seg overkjørt, vi ungene syntes det var vanvittig slitsomt med delingen (når er vi hvor?). Etter noen år tok heldigvis mamma til fornuft, og vi fikk en 50/50-deling. Mye bedre!

Hele tiden mens mamma og pappa var separert/skilt, så har pappa jobbet mye overtid i ukene uten oss, og kommet hjem tidligere når han hadde oss. Han er bedre stilt økonomisk, og er der 100% når vi er hos han. Det er forøvrig mamma også altså, men hun har ikke midlene som pappa har.

Syns forøvrig det er litt frekt av deg at du vil dra, faren vil holde sammen, mens du sjekker ut mulighetene for en 60/40-deling og rettigheter du da vil ha. Jeg syns det høres ut som at du allerede har bestemt deg, og ikke egentlig gir forholdet en sjangse, men bare utsetter separasjonen. Jeg kan ta feil, men det er sånn jeg syns det virker.

[AnonymBruker]

Med så små barn så er det jo naturlig at barna er mest vant til å se mor. Det er jo hun som har gått hjemme med de mens far har vært i jobb. Jeg syns ikke det er grunnlag for å forfordele godene til mor. Barna må også få muligheten til å omgås sin far. Far har jo vært familiens forsørger så å si alene disse årene mens mor har gått hjemme. For alt vi vet så vil kanskje far legge opp livet sitt etter barna når paret splittes - han vet jo ikke enda at de skal skille lag siden han lever under falske forhåpninger.

Leste du HI??

Far lever ikke under falske forhåpninger, de er enige om at de har vokst fra hverandre, men skal gi det en sjanse. Mor tenker hvordan det skal bli HVIS de velger å gå fra hverandre. Det gjør sikkert far og, uten at han lager innlegg om det på KG. Naturlig å tenke worst case scenario i en sånn situasjon.

Ang at far har vært familiens forsørger i disse årene så tror jeg ikke det medfører riktighet. Siden mor nå er hjemme med permisjonslønn så har hun sikkert jobbet i mellom svangerskapene. En må ha hatt inntekt for å få svangerskaplslønn, har en ikke hatt det så vil en få engangsstønad.

Uansett så er det ikke anbefalt med 50/50 for barn under 3 år. Og det vil være vondt for storesøster å ikke se så mye til lillebroren sin. Å splitte søsken i barnefordelingssaker synes jeg er forkastelig, da setter man ikke barnas ve og vel i fremste rekke, men de voksnes.

[AnonymBruker]

Vel, jeg syns det er viktig å poengtere at DERE har to barn, ikke du alene, ikke han alene. Jeg har vært offer for din situasjon, bare at jeg var barnet oppe i det hele. Pappa hadde en historie i å jobbe mye overtid. Vet du hva som skjedde? Mamma fikk trumfet gjennom 60/40 til henne, pappa følte seg overkjørt, vi ungene syntes det var vanvittig slitsomt med delingen (når er vi hvor?). Etter noen år tok heldigvis mamma til fornuft, og vi fikk en 50/50-deling. Mye bedre!

Hele tiden mens mamma og pappa var separert/skilt, så har pappa jobbet mye overtid i ukene uten oss, og kommet hjem tidligere når han hadde oss. Han er bedre stilt økonomisk, og er der 100% når vi er hos han. Det er forøvrig mamma også altså, men hun har ikke midlene som pappa har.

Syns forøvrig det er litt frekt av deg at du vil dra, faren vil holde sammen, mens du sjekker ut mulighetene for en 60/40-deling og rettigheter du da vil ha. Jeg syns det høres ut som at du allerede har bestemt deg, og ikke egentlig gir forholdet en sjangse, men bare utsetter separasjonen. Jeg kan ta feil, men det er sånn jeg syns det virker.

Du er ikke alene om å ha det inntrykket ditt. Sitter med akkurat samme inntrykk her.

Så fint foreldrene dine løste det til slutt. Kan hende mannen til ts også vil løse det på den måten - når han bare får vite at de skal gå ifra hverandre, å hvis han får ett ord med i laget. Hvis ikke ts har organisert alt det praktiske for dem på forhånd da, sånn at hun får det på sin måte...

[Gjest finpåvin]

Jeg reager på at du synes det blir vanskelig å se jenta di så lite, mannen din føler vel det samme. Men når det er sagt, må dette være en veldig vanskelig situasjon :/ håper jeg slipper å oppleve det.

[Gjest IngvildSF]

Jeg er forøvrig enig i at ungene bør være sammen hele tiden. Hvorfor er det selvsagt at din sønn på 5 mnd må være med deg?. Sønnen din trenger nærheten til faren sin også, ikke bare moren. Han kan få melk via flaske til han begynner med fast føde, så det er ikke selvsagt at han må være med deg, i mine øyne.

[AnonymBruker]

Jeg er forøvrig enig i at ungene bør være sammen hele tiden. Hvorfor er det selvsagt at din sønn på 5 mnd må være med deg?. Sønnen din trenger nærheten til faren sin også, ikke bare moren. Han kan få melk via flaske til han begynner med fast føde, så det er ikke selvsagt at han må være med deg, i mine øyne.

Har du fått med deg at det ikke anbefales at barn under 3 år skal være 50/50 hos foreldrene? Så derfor anbefales det ikke at en 5mnd gammel baby skal bytte hjem annenhver uke. Ei heller en toåring.

Og hvis mor ammer denne babyen, hvordan skal det løses med flasker tenkte du? SKal mor pumpe seg den uken barnet er hos far, og far komme innom og hente melk? Eller skal mor slutte å amme? Selv om barn begynner med fast føde, så er det mange som ammer til barnet er et år. Det er barnets beste en skal tenke på, ikke de voksnes.

[Gjest ....]

Jeg er forøvrig enig i at ungene bør være sammen hele tiden. Hvorfor er det selvsagt at din sønn på 5 mnd må være med deg? Sønnen din trenger nærheten til faren sin også, ikke bare moren. Han kan få melk via flaske til han begynner med fast føde, så det er ikke selvsagt at han må være med deg, i mine øyne.

MEN hvorfor ønsker du ikke BARNETS BESTE? Hvorfor DRITER du i det? Er det så JÆVLA VIKTIG for deg at det skal være 50/50 for unger i alle aldre at du gir FAEN i BARNETS BESTE?

[AnonymBruker]

MEN hvorfor ønsker du ikke BARNETS BESTE? Hvorfor DRITER du i det? Er det så JÆVLA VIKTIG for deg at det skal være 50/50 for unger i alle aldre at du gir FAEN i BARNETS BESTE?

Ojda, så sint...

[Gjest IngvildSF]

Har du fått med deg at det ikke anbefales at barn under 3 år skal være 50/50 hos foreldrene? Så derfor anbefales det ikke at en 5mnd gammel baby skal bytte hjem annenhver uke. Ei heller en toåring.

Og hvis mor ammer denne babyen, hvordan skal det løses med flasker tenkte du? SKal mor pumpe seg den uken barnet er hos far, og far komme innom og hente melk? Eller skal mor slutte å amme? Selv om barn begynner med fast føde, så er det mange som ammer til barnet er et år. Det er barnets beste en skal tenke på, ikke de voksnes.

Jeg spør om hvorfor det er en selvfølge? Altså, jeg spør, og vil vite? En forklaring er det jeg er ute etter. Jeg er forresten fullt klar over at det er vanlig med morsmelk opp til et år. Jeg er også klar over at det er flere som pumper seg og gir flaske, f.eks. dersom mor må bort, og far passer barnet, eller mor produserer for(?) mye melk osv. Det er mulig å gi flaske, både med morsmelk og MME. Det er ikke optimalt å måtte flytte bosted annenhver uke (eller hver 14 dag), men det er heller ikke optimalt at far ikke kan ta vare på yngstemann. Når jeg tenker meg om, så er vel ingen løsninger her optimale, hvis man ser bort fra at foreldrene plutselig blir stormende forelsket igjen (hvilket jeg ikke ville stolt på her).

Det skal sies at jeg ikke er en ekspert på området, og det var derfor jeg også lurte. Har forøvrig hørt om tilfelle der barnet ble boende i samme huset/leiligheten hele tiden, mens mor og far flytter inn og ut. Ingen heldig situasjon det heller, men iallefall et alternativ dersom man vil holde barna sammen, OG far får tid med begge barna.

MEN hvorfor ønsker du ikke BARNETS BESTE? Hvorfor DRITER du i det? Er det så JÆVLA VIKTIG for deg at det skal være 50/50 for unger i alle aldre at du gir FAEN i BARNETS BESTE?

Fantastisk at du:

1. Blir så sint for noe jeg spurte om, og ting jeg foreslo. Det finnes mer siviliserte måter å få frem poenget sitt på.

2. Overser det faktum at jeg stiller spørsmål(!), og lurer på grunnene til at yngstemann selvfølgelig må være med mor.

3. Attpåtil gjør det anonymt/som gjest.

Hadde du også lest begge mine innlegg, så vil du se at min erfaring med 60/40-deling utelukkende er negativ, og derfor snakket for barnets beste når jeg foreslo 50/50-deling. Det var iallefall intensjonen.

Ojda, så sint...

Hehe. Enig!