AnonymBruker Skrevet 27. mars 2012 #1 Skrevet 27. mars 2012 Hei. Jeg er 18 år og har levd et helvetes liv. Jeg opplevde vold i hjemmet for første gang da jeg var omtrent 5 år. Jeg ble piska med belte, og jeg så hun eldre søstera mi oppleve mye verre enn meg. Heldigvis slutta volden da jeg ble 14 år. Men selv i dag er jeg like påvirket av det. Jeg har ikke fått mulighet til å snakke med noen om det, fordi jeg tørr ikke. Jeg har også blant annet opplevd masse kjærlighetstull, og andre familieproblemer og har hatt angst i 4 år nå. Av og til står jeg ved veien og har så utrolig lyst til å avslutte livet mitt. Men jeg vil ikke være egoistisk heller, for andre ting jeg gjør i livet mitt det er å bry meg for mye om alle andre unntatt meg selv. Akkurat nå tar jeg vare på moren min som nettopp har fått hjertefeil, jeg hjelper hun eldre søstera mi med å komme seg på bena igjen med skolen, jeg hjelper ei venninne som har spiseforstyrrelser, jeg hjelper andre venner med deres kjærlighetsliv. Likevel, får jeg ikke tid til å snakke med dem om mitt liv, og hva som plager meg. Legen tilbydde meg psykolog, men jeg fikk avslått søknaden fordi det virket ikke som jeg hadde det "så vondt"... Det er ingen som vett om fortiden min skjønner dere.. og jeg klarer ikke å si det til noen, eller begynne å snakke om det... Stadig sitter jeg igjen og gråter og gråter hele tiden. Og angstanfallene kommer gang og gang. Jeg vil ha et bedre liv og bli frisk, men hvordan? Bør jeg bare sette meg inn i psykiatri?
Gjest lommerusk Skrevet 27. mars 2012 #3 Skrevet 27. mars 2012 Skaff en ny lege, deretter skaff psykolog! 1
AnonymBruker Skrevet 27. mars 2012 #4 Skrevet 27. mars 2012 Dem som vurderer dem eller noe.. Legen sa i alle fall at den ble avslått.. Jeg var ganske ung da søknaden ble sendt.
AnonymBruker Skrevet 27. mars 2012 #5 Skrevet 27. mars 2012 Jeg vet ikke helt hva du mener med å "sette seg inn i psykiatri", men basert på det du skriver tenker jeg at du kunne hatt god nytte av psykoterapi. Å lese seg opp selv på psykologi og psykiatri er noe helt annet enn å gå i terapi selv. Hadde jeg vært deg hadde jeg bedt på nytt. Lykke til. 5
AnonymBruker Skrevet 27. mars 2012 #6 Skrevet 27. mars 2012 Gå til fastlegen din og forklar situasjonen, bytt om du må til en annen til du får det du vil ha. Om ikke annet fungerer cipralex.
Gjest lommerusk Skrevet 27. mars 2012 #7 Skrevet 27. mars 2012 Skaff en ny lege, deretter skaff psykolog! Eller, det er sikkert ikke legen du trenger å bytte ut :gjeiper:
AnonymBruker Skrevet 27. mars 2012 #8 Skrevet 27. mars 2012 Gå til fastlegen din og forklar situasjonen, bytt om du må til en annen til du får det du vil ha. Om ikke annet fungerer cipralex. Cipralex vil stå langt nede på listen over anbefalt behandling. Hvorfor foreslår du det? Helt ufaglig og kunnskapsløst. 8
Ellevill Skrevet 27. mars 2012 #9 Skrevet 27. mars 2012 Huff, dette høres ikke greit ut! Kan du skrive alt ned i et brev og sende legen din? Eller har du ei venninne eller et familiemedlem som kan snakke for deg? Lykke til!
AnonymBruker Skrevet 27. mars 2012 #10 Skrevet 27. mars 2012 Først og fremst ville jeg fått en ny anbefaling fra legen, slik at du får en psykolog. Prøv psykologi (kun samtaleterapi) før du prøver medisiner. Selvfølgelig må du få medisiner hvis ikke samtaler hjelper, men prøv samtaleterapi først. Dette kan hjelpe, men det kommer til å ta tid. I tillegg må du lære deg å sette grenser for deg selv. Det er flott at du stiller opp for moren din og vennene dine, men det virker nesten som om de bruker deg som en hobbypsykolog/søppelbøtte. Fortell dem (de du stoler mest på) at du trenger å snakke med dem om noe. Fortell om DEG, ditt liv, dine tanker, følelser og opplevelser. Det er viktig at kommunikasjonen i vennskapet går begge veier. Hvis ikke er ikke vennene noe å samle på. Her snakker jeg av erfaring! Selv om det er tøft, burde du prøve og åpne deg for en eller to, så du har noen å snakke med. Det er kjempeviktig! Lykke til! Og husk at kirkens nødhjelp har en telefon man kan ringe for å snakke om hva som helst! 2
AnonymBruker Skrevet 27. mars 2012 #11 Skrevet 27. mars 2012 Cipralex vil stå langt nede på listen over anbefalt behandling. Hvorfor foreslår du det? Helt ufaglig og kunnskapsløst. Beklager OT: Forstår hva du mener, men hvorfor sier du Cipralex står langt nede på listen? Kjenner en som bruker dette.
Gjest Gjest Skrevet 27. mars 2012 #12 Skrevet 27. mars 2012 Du kan ikke regne med å få hjelp hvis du ikke sier til legen din om hvorfor. Psykitrien tar ikke bare imot pasienter som "har det vondt". Det må være mer konkret enn det. Og du må ikke pynte på noe, du må si akkurat hvor ille ting er. 2
Crazyparrotwoman Skrevet 27. mars 2012 #13 Skrevet 27. mars 2012 Beklager OT: Forstår hva du mener, men hvorfor sier du Cipralex står langt nede på listen? Kjenner en som bruker dette. antidepresiva skader ofte mer en den fikser, og er absolutt siste utvei. en lege som gir antidepressiva før h*n prøver ut andre hjelpemidler burde fratas lege licensen!! nei TS gå til legen igjen, legg deg ut der, be om hjelp, så får du det =) 6
Emas Skrevet 27. mars 2012 #14 Skrevet 27. mars 2012 Eg foreslår at du snakkar med legen om barndommen din, og får henvisning til psykolog. Med ein slik bakgrunn som du har er det ikkje rart at du treng psykolog. Om legen din ikkje vil henvise deg, på tross av at han/ho veit om familie bakgrunnen din bør du bytte lege. Ellers vil eg påpeike det AB seier i innlegg 8, at å uttale seg om kor vidt cipralex bør brukast eller ei er opp til legen/psykolog å vurdere, ingen her på kg kan uttale seg om denne saka og medisinering, sjøl om ein er lege/psykolog eller andre relevant utdanning. Medisinering er ein individuell vurderingssak, og slike uttalesar, som i innlegg 6, vitnar om dårleg kunnskap innanfor feltet. Eg vil som sagt råde deg til å fortelje legen heile bakgrunnshistoria di, og ta det der i frå. Lykke til!
Gjest Gjest Skrevet 27. mars 2012 #15 Skrevet 27. mars 2012 antidepresiva skader ofte mer en den fikser, og er absolutt siste utvei. en lege som gir antidepressiva før h*n prøver ut andre hjelpemidler burde fratas lege licensen!! nei TS gå til legen igjen, legg deg ut der, be om hjelp, så får du det =) Dette er å ta i. Det kommer helt an på situasjonen og alvorsgraden i depresjonen. I noen tilfeller kan det være behov for akutt antidepressiva. 1
AnonymBruker Skrevet 27. mars 2012 #16 Skrevet 27. mars 2012 Dette er å ta i. Det kommer helt an på situasjonen og alvorsgraden i depresjonen. I noen tilfeller kan det være behov for akutt antidepressiva. De fleste antidepressiva har en lei tendens til å forverre alt før det blir bedre. Så nei, ikke et godt valg om man har store suicidale tanker. I så fall må man være på psykriatisk døgnpost mens denne opptrappingen tar sted.
Crazyparrotwoman Skrevet 27. mars 2012 #17 Skrevet 27. mars 2012 forstår ikke hvorfor folk vil ta den "enkle" løsningen hele tiden. piller er ikke en god løsnin på alt! ja vi har kommet langt innen helse, men ALLE piller har bivirkninger. og leger som skriver ut piller i hytt å pine som 1 steget på en løsing burde ikke være leger!
Ego Skrevet 28. mars 2012 #18 Skrevet 28. mars 2012 Nå er det sånn at ventetidene for å komme til psykolog er horrible, så antidepressiva blir ofte første løsning - mens man venter. Det forutsetter selvsagt at man har en lege som er villig til å følge det opp fram til man får et videre behandlingstilbud. 2
AnonymBruker Skrevet 28. mars 2012 #19 Skrevet 28. mars 2012 Nå er det sånn at ventetidene for å komme til psykolog er horrible, så antidepressiva blir ofte første løsning - mens man venter. Det forutsetter selvsagt at man har en lege som er villig til å følge det opp fram til man får et videre behandlingstilbud. Hvis man har en god lege i ryggen trenger ikke ventetiden å være lang. Jeg fikk kortet det ned fra 6-7 måneder til 1 uke en gang jeg virkelig trengte det
Meridian Skrevet 28. mars 2012 #20 Skrevet 28. mars 2012 TS, ikke bruk medisin! Det er det værste du gjør! Det beste du kan gjøre for deg selv er å prate med noen, gjerne en profesjonell, som kan høre på deg, forstå deg, hjelpe deg gjennom sorgprosessen, fortvilelsen, alle spørsmålene og bitterheten. Hjelpe deg gjennom angsten, og å forstå hva du opplevde, hvorfor du opplevde det du opplevde, om å tilgi og å innfinne seg med det som skjedde. Å gå videre i livet, og å ha erfaringen din som noe du har vokst på, og å tenke at dette skal du aldri la skje noen rundt deg. Selv om du har opplevd dette, har du denne erfaringen, og den har formet deg til den du er. Det du har opplevd gjør at du forstår ting lettere, enn andre som ikke har opplevd lignende, og du kan hjelpe andre, men først må du hjelpe deg selv! 1
Fremhevede innlegg