Medisin?

[AnonymBruker]

Siden du blir 23 iår, hvorfor gjør du ikke som meg? Tar fag etter 23/5-regelen? Da trenger du bare ta de 6 obligatoriske fagene + realfag. Da slipper du å bekymre deg for de fagene du ikke kan forbedre, og du slipper å ta opp igjen hele vitnemålet.

Husk at du kun kan gjøre dette om du har studert og/eller jobbet i 5 år. Jeg har f.eks 3 år fra vgs, 1 år fra fhs og har jobbet 100% 1 år. Du kan også ha jobbet 100% 5 år, eller 2 år vgs og 3 år jobbing. Eller 5 år studier på høyskole/universitet.

Det er egentlig mye bedre å ha noen år på baken når man begynner å studere medisin. Tenk på de som begynner på medisin rett etter vgs og er ferdig det året de fyller 25. De har ingen erfaring, og det kan være vanskelig å være så ung og ha forståelse for livet når man skal hjelpe pasienter. Det er sikkert mange som er såpass unge som er flinke leger, men man har ikke fått den erfaringer alderen fører med seg.

Selv vet jeg om mange som har jobbet noen år og tatt opp igjen fag og har begynt på medisin når de var mellom 23-33. Helt normalt å være i den alderen. Vet om noen som begynte på medisin som var 40 og 50 år, så det er aldri for sent.

Selv er jeg 30 og skal søke på medisin fra høsten av, om jeg nå får bra nok karakterer til våren

Takk for svar alle

Skulle gjerne gjort det, men tror ikke jeg kan? Grunnet problemer/sykdommer så har jeg ikke klart å fullføle skolen, eller jobbe så mye.

'Bakgrunnen' min ser forøvrig slik ut;

-Har 2 år fra VGS (Nesten 3, sluttet etter jul 3 året)

-Prøvde å begynne på allmenn påbygg ved senere anledning, men sluttet etter 4 mnd.

-Litt over 1 år 100% stilling på en cafe.

-1 år på AAP.

-Så flyttet jeg til en annen by (her jeg er nå) og tar allmenn påbygg ved Sonans.

Skal også ta realfag neste år evt, men det blir vel ikke 100% skole uansett siden det bare er noen fag?

Folk må ikke tro jeg tar lett på dette her. Har selv tilbrakt nesten hele barndommen/ungdommen min på sykehus med en veldig syk far, og jeg vet at det ikke er lett. Har sett leger komme og gå fra vakter og bli kjeftet på av pasienter. Vet ikke om det bare er meg, men jeg HÅPER (?) at alle som søker seg inn på medisin er klar over disse faktorene. For meg er det en selvfølge.

Mulig det kan være vanskelig å få turnus etter endt utdanning, men det er ikke umulig. Mange universiteter ved utlandet har også turnusen som en del av studiet, slik at du får lisens til å praktisere i Norge ved endt utdanning.

Jeg vet det er et yrke med harde arbeidstider, vanskelige forhold, og at man må være motivert til å klare seg gjennom studiet. Men dette er noe jeg har så lyst til, at jeg faktisk hadde følt meg priviligert av å komme inn.

'bære med deg et stigma om at du er mindre verdt enn kollegaene dine.'

Jeg vet ikke med deg, men jeg bærer aldri med meg et stigma av at jeg er mindre verdt enn andre. Vet du hvorfor? Fordi når jeg vil noe, så gir jeg alt jeg har, og er dermed på mitt beste. Som igjen vil da overskygge evt fordommer slike som deg måtte ha, og da har det ingenting å si om jeg er utdannet på NTNU eller på månen

[AnonymBruker]

'bære med deg et stigma om at du er mindre verdt enn kollegaene dine.'

Jeg vet ikke med deg, men jeg bærer aldri med meg et stigma av at jeg er mindre verdt enn andre. Vet du hvorfor? Fordi når jeg vil noe, så gir jeg alt jeg har, og er dermed på mitt beste. Som igjen vil da overskygge evt fordommer slike som deg måtte ha, og da har det ingenting å si om jeg er utdannet på NTNU eller på månen

Det er jo fint at du tenker sånn selv. Men tviler på at alle andre gjør det!!! Jeg tenker ikke at du er mindre verdt som menneske og sånt, men det er nå en gang sånn at dine konkurrenter, som kom inn på medisin i Norge, fikk bedre karakterer enn deg og er flinkere på skolen. Samt har fått opplæring i norske lover, norske rutiner (som antibiotikabruk, blandt annet), sånn ting. Jeg vil ha en av de legene når jeg blir syk.

[AnonymBruker]

Det er jo fint at du tenker sånn selv. Men tviler på at alle andre gjør det!!! Jeg tenker ikke at du er mindre verdt som menneske og sånt, men det er nå en gang sånn at dine konkurrenter, som kom inn på medisin i Norge, fikk bedre karakterer enn deg og er flinkere på skolen. Samt har fått opplæring i norske lover, norske rutiner (som antibiotikabruk, blandt annet), sånn ting. Jeg vil ha en av de legene når jeg blir syk.

Pleier du å spør legene dine om hvor de er utdannet og hvilke karakterer de fikk på skolen?

Eller hvis du evt skulle komme inn på legevakten med skader av noe slag, stopper du da og spør om å få se vitnemålet til legen?

Hvis du blir alvorlig/akutt syk i utlandet, vil du da fly hjem først og finne en lege du vet er utdannet i Norge.

Kan og være mange grunner til at folk ikke får gode karakterer, som problemer hjemme etc.

Ærlig talt.

[AnonymBruker]

Studiested er ikke nødvendigvis så relevant, men nettverk og kontakter er alfa og omega. Jeg hadde ikke gått på et studie i utlandet i dag. Det er allerede for mange leger i landet, og det blir bare verre.

Som ass.leger må en belage seg på korte vikariater noe som innebærer at en må være svært positiv til arbeidsgiver for å få forlenget vikariatet. F.eks. ta ekstravakter, ubetalt overtid osv. Dette kommer ikke til å bli bedre etterhvert som det blir enda flere av oss.

En må regne med å flytte etter jobb. Tøffe vakter og lange arbeidsuker.

Og ønsker en fast jobb som overlege på de større sykehusene må en ha PhD, noe som innebærer ytterligere 4-8 år med forpliktelser og mer eller mindre tvunget bosted.