Begravelse

[AnonymBruker]

Jeg ser at TS får hard medfart her. Men folk er faktisk forskjellige. Noen legger stor vekt på hvem som kommer i begravelser, andre legger ikke merke til det. Og så har vi sånne som meg. Som faktisk synes det er en kjempebelastning med mange folk rundt meg når jeg er i sorg. Da det skjedde hadde jeg ikke noe valg, de rundt meg valgte en stor og tradisjonell begravelse, sånn som det forventes. Men den dagen det er min tur til å bestemme noe slikt, vil jeg ha færrest mulig folk tilstede. Jeg vet om folk som vil ha begravelsen kun for de aller nærmeste, men hvor likevel folk tropper opp i flokk og følge fordi de alle føler at de var blant de nærmeste. Poenget er, som en annen skrev, at det er ingen allmenngyldige regler her. For min del da jeg opplevde en tragedie i nær familie, ville det ha gjort byrden lettere for hver eneste person som lot være å komme. Spesielt når de kommer med kommentarer som at "nå er det verste over" etter begravelsen. For det er da det begynner. Og når det har gått en tid og man kanskje faktisk hadde orket å snakke med noen, så er de der ikke lenger. For da skal man liksom ha kommet over det.

[Kala]

Jeg sier bare akkurat det jeg mener, og nei, jeg skammer meg absolutt ikke for det.

For det første, dere som mener at man med god samvittighet kan gi blaffen i å gå i begravelse til en nær venn, er helt klart i mindretall.

Og for det andre så får jeg ikke inntrykk av at sorgen stikker så veldig dypt i TS sitt tilfelle.

Det finnes ingen fasit for hvordan man skal sørge, ved å si og kreve som du gjør her, understreker du hvor jævlig vanskelig en sorg kan være. Du legger belastninger på folk som sørger, ved at de får skyldfølelse og skam fordi at de ikke sørger på den såkalte "riktige" måten. Det er like mange måter å sørge på, som det finnes mennesker. Skjærp deg kraftig! Tviler på at du har mistet noen som står deg virkelig nær.

Red. for utdyping av poeng..

Endret 5. mars 2012 av Linber

[Cata]

Og for det andre så får jeg ikke inntrykk av at sorgen stikker så veldig dypt i TS sitt tilfelle.

Sorgen stikker trolig enda mindre dypt dersom man bare stiller i en begravelse fordi omverdenen forventer det, og ikke fordi det faktisk betyr noe for en selv. Da er det først og fremst det bildet av seg selv man vil vise omverdenen som teller, ikke det man følte for den avdøde, eller det man fremdeles føler for (og med) de pårørende.

[AnonymBruker]

Det finnes ingen fasit for hvordan man skal sørge, ved å si og kreve som du gjør her, understreker du hvor jævlig vanskelig en sorg kan være. Du legger belastninger på folk som sørger, ved at de får skyldfølelse og skam fordi at de ikke sørger på den såkalte "riktige" måten. Det er like mange måter å sørge på, som det finnes mennesker. Skjærp deg kraftig! Tviler på at du har mistet noen som står deg virkelig nær.

Red. for utdyping av poeng..

Håper faktisk ts har skyldfølelse og skammer seg. for dette er respektløst av henne synes jeg.

hun hadde ikke en gang en grunn til å ikke gå i begravelsen, men gadd ikke å møte opp. synes man kan vise såpass respekt for den døde at man ofrer en time av livet sitt for å ta ordentlig farvel.

Men det er noe jegikke helt forstår: i noen av innleggene skriver hun at de var veldig nære og at hun er helt knust og kunne liksom ikke gå i begravelsen i frykt for å knekke sammen.

men andre steder har hun skrevet "god" venninne i hermetegn og påstår at de ikke var nære og møttes bare et par ganger i året.

[AnonymBruker]

Jeg sier bare akkurat det jeg mener, og nei, jeg skammer meg absolutt ikke for det.

For det første, dere som mener at man med god samvittighet kan gi blaffen i å gå i begravelse til en nær venn, er helt klart i mindretall.

Og for det andre så får jeg ikke inntrykk av at sorgen stikker så veldig dypt i TS sitt tilfelle.

Det var vel på tide med svar fra meg igjen nå....

Jeg har skrevet at det ikke var den nærmeste venninnen, og vi var aldri nært på den måten.

Hvor sorgen stikker vet du faen meg ingenting om

!

[Bachata]

Håper faktisk ts har skyldfølelse og skammer seg. for dette er respektløst av henne synes jeg.

hun hadde ikke en gang en grunn til å ikke gå i begravelsen, men gadd ikke å møte opp. synes man kan vise såpass respekt for den døde at man ofrer en time av livet sitt for å ta ordentlig farvel.

Men det er noe jegikke helt forstår: i noen av innleggene skriver hun at de var veldig nære og at hun er helt knust og kunne liksom ikke gå i begravelsen i frykt for å knekke sammen.

men andre steder har hun skrevet "god" venninne i hermetegn og påstår at de ikke var nære og møttes bare et par ganger i året.

Jeg håper de som tenker som deg på ett tidspunkt lærer å forstå at folk er forskjellige, og at dere ikke sitter med noen fasit, selv om dere er helt overbevist om det selv.

Det er respektløst å håpe at folk som har mistet noen kjente, SKAMMER seg, fordi de ikke sørger og reagerer slik du mener er korrekt.

Jeg har dessverre opplevd å miste flere nære og kjære, og det har aldri vært de som IKKE var i begravelsen som var fokuset, men de som VAR der.

Min samboer mistet sin far nå i fjor, kun en av hans nære venner kom i begravelsen. Vi var alle glade for at han kom, viste den støtten, men INGEN tenkte noe galt om de nære vennene hans som ikke kom. Selv om de kjente hans far og har hatt med ham å gjøre.

Det ER ikke alle som kan ta seg fri fra jobb og annet for å dra i begravelsen til noen man kjenner, men som ikke står veldig nær. Og det å mene at man skal skamme seg og gå i frykt for å bli hatet av den dødes nærmeste familie, er skammelig.

[Lilo87]

wow, for noen harde og frekke svar TS får

Jeg tenker ut i fra erfaringen min fra da min bror døde, at den nærmeste familien har nok med seg selv og sin sorg i en begravelse. Jeg noterte meg at det var mange som kom i begravelsen, men hvem den enkelte var hadde jeg ikke sjanse til å merke meg.

Om du ikke følte for å gå, så synest jeg det var riktig av deg å markere hendelsen og minne henne på din måte. Så har du noe "godt" å se tilbake på når du minnes henne og enden på livet hennes.

Jeg har motsatt erfaring. I min søsters begravelse la jeg merke til at flere av hennes kollegaer/venner ikke kom. Ikke at jeg dømmer de, de hadde vel sine grunner..allikvel såret dette dypt.

[Tullepia]

Problemet i denne debatten er at folk gir uttrykk for hva de selv føler eller ville følt om det var de som var nærmeste pårørende. Altså: Ville det betydd noe for meg om nære venner uteble fra begravelsen?

Vi kan ikke basere vår holdning til dette spørsmålet ut i fra hvordan "jeg" ville reagert. Det er fordi det ikke er "jeg" vi skal ta hensyn til - men de nærmeste pårørende. Og vi kan aldri vite hvordan noen vil reagere i en slik situasjon.

Vi må altså safe og gå ut i fra at det faktisk betyr noe at venner møter opp i begravelsen. Det handler om respekt for avdøde, omsorg for de pårørende og å gjøre det vi kan for å komme i gang med egen sorgprosess.

Noen normer i samfunnet kan ikke avvikles med utgangspunkt i "jeg"-argumentasjon. Dødsfall påvirker et fellesskap, et vi, og det betyr at hele fellesskapet må komme sammen for å dele sorgen.

[Bachata]

Igjen, ikke alle har mulighet til å ta seg fri for å gå i begravelsen til fjernere venner, som ts har sagt dette var.

Og derfor tror jeg faktisk heller ikke den gjengse NÆRE familie, tror ondt om fjerne venner som ikke kommer. De har jo ingen mulighet til å vite om denne fjerne vennen ikke fikk fri, var bortreist, ikke hadde fått med seg informasjonen om når eller hva det nå enn kan være.

Nære venner; ja, da gjør man det man kan for å komme.

Fjerne venner; da kommer det an på om man får til å prioritere det og om det blir riktig for en selv å prioritere det.

Mener jeg da.

[Gjest Vampen]

Jeg sier bare akkurat det jeg mener, og nei, jeg skammer meg absolutt ikke for det.

For det første, dere som mener at man med god samvittighet kan gi blaffen i å gå i begravelse til en nær venn, er helt klart i mindretall.

Og for det andre så får jeg ikke inntrykk av at sorgen stikker så veldig dypt i TS sitt tilfelle.

Du må seriøst få deg et tankefilter. Det er ikke alt som faller inn i hodet ditt som MÅ ut for enhver pris. Å si til noen at "sorgen ikke stikker dypt" fordi vedkommende ikke tenker som deg, handler ikke bare om "å si meningen sin". Det er bare ufint og totalt unødvendig.

[Gjest Nuppdupp]

jeg føler det som en fornærmelse når folk ikke dukker opp. da jeg begravde pappa, så la jeg merke til hvem som kom og hvem som ikke kom. det var en del som sa grunnen til at de ikke kom, men de har jeg ikke noe imot. det var gyldige grunner og de slet med samvittighet etterpå.

men så var det dem som ikke sa noe, men ikke kom. jeg må si jeg kuttet kontakten med dem etterpå.

alt i alt kom det veldig mange. og mennesker jeg ikke forventet at skulle komme. var veldig vakkert. med taler som rørte langt inn i hjerteroten.

vis omsorg og ha respekt for familien og nære venner.

om du sliter med dårlig samvittighet nå, så har jeg et tips til deg. sorgen kan komme etter begravelsen og når alt blir stille. hjelp venninnene dine som sto henne nærmere. dra hjem til dem, gå på butikken for dem og ting de ikke orker. jeg selv var så sliten av sorg at det var vanskelig å komme meg fra senga til badet.

kondolerer så mye.

[Perelandra]

Det er flere måter å vise at man føler med de sørgende enn å delta i begravelsen. Jeg blir derfor sterkt provosert av de som angriper TS.

Hvis man synes det er vanskelig å delta i selve begravelsen kan man sende blomster til de etterlatte eller besøke dem, ja hvis de orker å ta i mot besøk da. Kanskje man kan stille opp og gjøre tjenester? I en sorgsituasjon kan daglige oppgaver være tungt å gjennomføre.

Kjæresten min lider av sosial angst og klarer derfor ikke å delta i begravelser. Han er redd for å få angstreaksjoner som kan være vanskelig å håndtere. Særlig i en så følsom situasjon som en begravelse vil det være lettere å få reaksjoner, og da kan det også bli svært upassende.

Da en av besteforeldrene hans døde for få år siden deltok han ikke i begravelsen. Samtidig tror jeg det er få som har besøkt graven så ofte som han. Jeg har selv vært med flere ganger. Kjæresten min har så absolutt vist respekt for sin avdøde slektning.

Edit:

Kondolerer med tapet av venninnen din!

Jeg håper ikke de stygge kommentarene her gjør sorgen verre for deg.

Endret 9. mars 2012 av Perelandra

[Gjest badeand1]

Det er flere måter å vise at man føler med de sørgende enn å delta i begravelsen. Jeg blir derfor sterkt provosert av de som angriper TS.

Hvis man synes det er vanskelig å delta i selve begravelsen kan man sende blomster til de etterlatte eller besøke dem, ja hvis de orker å ta i mot besøk da. Kanskje man kan stille opp og gjøre tjenester? I en sorgsituasjon kan daglige oppgaver være tungt å gjennomføre.

Kjæresten min lider av sosial angst og klarer derfor ikke å delta i begravelser. Han er redd for å få angstreaksjoner som kan være vanskelig å håndtere. Særlig i en så følsom situasjon som en begravelse vil det være lettere å få reaksjoner, og da kan det også bli svært upassende.

Da en av besteforeldrene hans døde for få år siden deltok han ikke i begravelsen. Samtidig tror jeg det er få som har besøkt graven så ofte som han. Jeg har selv vært med flere ganger. Kjæresten min har så absolutt vist respekt for sin avdøde slektning.

Edit:

Kondolerer med tapet av venninnen din!

Jeg håper ikke de stygge kommentarene her gjør sorgen verre for deg.

Nå ble jeg rørt.

[AnonymBruker]

Enkelte lar også være å gå av respekt for familien og deres sorg - om man ikke var særlig nærme.

Det være seg kollega, barndomsvenn som ikke ha hatt kontakt på mange år, fjern familie etc.

Man regner kanskje med at kirken blir full, og man ønsker ikke trenge seg på.

Det er ikke slik at man lar være å delta fordi man har "gyldig grunn" - men fordi man rett og slett føler at det faktisk er litt respektløst å stille opp når man ikke var nærme når de levde.

Endel føler det nok som litt skinnhellig å plutselig dukke opp i begravelser når man ikke var nær ellers.

Andre igjen kan ha veldig tungt for atter en begravelse, og klarer ikke rippe opp i minner de har fra egne nære.

Det må man ha forståelse for.