Avhengig/unnvikende personlighetsforstyrrelse

[Gjest PinkLeaf]

Hei,

Jeg har en i nær vennekrets som akkurat har fått beskjed om at de har avhengig og unnvikende personlighetsforstyrrlse. Er det noen som har kunnskap om hva jeg kan gjøre, og hva det går ut på? Jeg ønsker å være tilstede for h*n, men det er ikke så greit når jeg ikke vet hva som er do's and don'ts.

[KaDust]

Unnvikende personlighetsforstyrrelse minner veldig om sosial fobi eller schizoide personer (men i motsetning til schizoide har de ønsker om å fungere sosialt, schizoide personer har ikke interesse for sosialt omgang i det hele tatt). Så det er jo en person som sliter i sosiale settinger, som vil ha en del angst ift dette og som hele tiden vil forvente kritikk av andre. Folk med denne lidelsen har dårlig selvfølelse og er veldig følelsesbetont. Det beste du kan gjøre for h*n er å være der og vise at du støtter h*n.

Disse personene blir også veldig ofte avhengig av de få vennene de har, for det vil være de få personene de vil klare å skape litt tillit til.

[Gjest PinkLeaf]

Takk for svar, Kadust

Det høres ganske riktig ut i forhold til hvordan h*n er. Vennen min har prøvd å gå på skole og ta utdanning flere ganger, og da h*n gikk på en smell flyttet h*n til foreldrene en kort periode. Når h*n nå kommer tilbake etterhvert, er det noe jeg kan gjøre for at studiesituasjonen/jobbsituasjonen blir lettere, eller er det best å la det gå mellom h*n og psykiater/psykolog?

[sequin]

I og med at dere har et nært vennskap, så må du gjøre noe riktig fra før av

De nære vennene jeg har er jeg veldig trygg på selv om jeg så og si aldri henger med dem. Mine to bestevenninner har jeg ikke sett siden desember, men det går greit fordi de vet det har nor med usikkerheten min å gjøre. Det fineste de gjør for meg er å alltid stå der med åpne armer om jeg vil finne på noe eller snakke, og skulle jeg avlyse noe i siste sekund vet jeg at de ikke kommer til å dømme eller si noe sygt, og at de gjerne avtaler et nytt møte en annen gang.

Jeg vet at jeg har veldig lett for å avvfeie/ignorere venner som gjør meg usikker og redd, og det er vanskelig for meg å tilgi. Dette kan ko selvfølgelig være forskjellig fra person ti person, men dette med å føle seg trygg er veldig viktig for de fleste med unnvikende PF.

Nå har jeg blandet PF, men mitt sosiale liv går veldig ut på den unnvikende delen av diagnosen.

[KaDust]

Takk for svar, Kadust

Det høres ganske riktig ut i forhold til hvordan h*n er. Vennen min har prøvd å gå på skole og ta utdanning flere ganger, og da h*n gikk på en smell flyttet h*n til foreldrene en kort periode. Når h*n nå kommer tilbake etterhvert, er det noe jeg kan gjøre for at studiesituasjonen/jobbsituasjonen blir lettere, eller er det best å la det gå mellom h*n og psykiater/psykolog?

Det beste du kan gjøre er å forholde deg til denne personen på samme måte som før du fikk vite om diagnosen. Det er ikke så mye en pårørende kan gjøre.

[Gjest PinkLeaf]

Sequin: Det høres også kjent ut. H*n og jeg har et type vennskap der vi enten er sammen hver dag, eller så har vi plutselig noen uker omtrent uten å snakke sammen. Jeg har på en måte blitt vant til det, og vi er heldigvis trygge nok på hverandre at vi tar opp tråden som om "det var i går" hvis det er en stund siden vi pratet.

Jeg tror kanskje jeg har godtatt at h*n er litt "av-og-på" (for å si det sånn), så jeg stusser ikek hvis h*n avlyser i siste øyeblikk eller lignende. Det er hyggelig å høre at du tror jeg gjør noe riktig, hvertfall

[Gjest PinkLeaf]

Det beste du kan gjøre er å forholde deg til denne personen på samme måte som før du fikk vite om diagnosen. Det er ikke så mye en pårørende kan gjøre.

Da gjør jeg det! Er så redd for å tråkke i salaten, og si eller gjøre noe feil eller noe som kan gjøre det verre, men da får jeg bare la det være som det alltid har vært.