"Samlivsterapi" hvis bare den ene parten vil (eller trenger?)

[AnonymBruker]

Jeg tar opp dette temaet fordi eksen og jeg diskuterte dette nylig. Jeg har innsett etter bruddet at neste gang jeg er i et forhold, vil jeg være åpen for samlivskurs eller -terapi fra tidlig av, for å unngå dårlige mønstre som ødela det siste forholdet mitt. Han er mer negativ, og viser til at i en del av kranglene og diskusjonene våre, er det jeg som har hatt den "gale" atferden, og at en terapeut antagelig bare ville påpekt det samme. Nå er det sant at jeg har hatt utfordringer med kommunikasjonen, og at jeg nok både har vært den mest pågående til å starte krangler (som nødvendige OG unødvendige diskusjoner) og fort blitt lei meg eller hissig. Men han har også forsterket mine reaksjoner ved å ikke gi seg når temperaturen har blitt for høy og det uansett ikke er konstruktivt lenger. Men nok om vår forhistorie - jeg vil bare prøve å klarlegge et par ting:

* selv om det kanskje er en av partene som er "verst", kan vel terapi hjelpe? Hvis terapeuten kan hjelpe en med å påpeke hva som skjer, og foreslå alternative måter å handle på (til den ene eller begge), så er jo det nyttig?

* eksen mente vel at jeg alene måtte tatt tak i min atferd. Men vil det ikke være vanskelig for meg/den som går i terapi å overføre endringer og "bevise" at en har forandret seg? Jeg gikk en periode til psykolog hvor det med krangling og sinneproblematikk var et av temaene. Psykologen foreslo blant annet time out, noe jeg prøvde å forklare til eksen (som jeg da var samboer med) - men han fikk det knapt med seg, og forsto ikke HVORFOR det kunne hjelpe. I tillegg viste det seg et par år seinere at han ikke en gang hadde fått med seg at jeg gikk til psykolog!

Så samlivsterapi er vel noe en bør gjøre sammen selv om det er den ene som har det største problemet...? Unntak slik jeg ser det, er ting som urimelig sjalusi og sånt som skyldes ren usikkerhet hos den ene, der kan en sikkert jobbe like bra alene. Men slik som vår problematikk gikk jo mye utover kommunikasjonen i forholdet, og førte til at selv bagateller kunne utløse høylytte krangler hvor begge var stygge med hverandre. Jeg innrømmer gjerne at jeg hadde det største problemet med aggresjon, mens han hadde andre måter å få viljen sin på eller la være å høre på hva jeg _egentlig_ hadde å si.

Jeg merker jeg ble litt frustrert av å diskutere dette med ham, men det ville vært fint å få tilbakemeldinger på om jeg faktisk tenker feil eller ikke. Å få ham til å forstå hva jeg mener er visst et tapt løp

[Havbris]

Samlivsterapi - som har som mål å hjelpe folk til å finne ut av samlivsproblemer, utvikle bedre kommunikasjon etc - er noe som begge i utgangspunktet bør delta på. Det betyr ikke at det ikke er rom for enesamtaler - og det betyr heller ikke at man kan gå i individualterapi (hos f. eks psykolog) for å få hjelp med egne ting relatert til personlige "problemer".

Jeg tviler på at en samlivsterapeut vil si til et par at det er den ene som har skylden i alt - og at ting vil gå bedre om den ene bare forandrer seg. Kommunikasjon i et parforhold handler om det som skjer mellom to mennesker - der det skapes en egen dynamikk som begge er med på å utvikle.

Uansett hva du har hatt å slite med på det personlige plas - så tviler jeg på at forholdet hadde blitt noe bedre om du alene gikk i terapi. Du kan sikkert få hjelp til endringer på et personlig plan - men samlivsproblemer kan ikke avhjelpes på denne måten.

jeg synes ikke du skal akseptere at det er du som har skylden for alt i det forrige forholdet.

[Gjest .-L-.]

* selv om det kanskje er en av partene som er "verst", kan vel terapi hjelpe? Hvis terapeuten kan hjelpe en med å påpeke hva som skjer, og foreslå alternative måter å handle på (til den ene eller begge), så er jo det nyttig?

Du kan jo få en mann som er villig til å gå igjennom dette, eg hadde ikkje giddet hvis problemet lå hos deg.

* eksen mente vel at jeg alene måtte tatt tak i min atferd. Men vil det ikke være vanskelig for meg/den som går i terapi å overføre endringer og "bevise" at en har forandret seg? Jeg gikk en periode til psykolog hvor det med krangling og sinneproblematikk var et av temaene. Psykologen foreslo blant annet time out, noe jeg prøvde å forklare til eksen (som jeg da var samboer med) - men han fikk det knapt med seg, og forsto ikke HVORFOR det kunne hjelpe. I tillegg viste det seg et par år seinere at han ikke en gang hadde fått med seg at jeg gikk til psykolog!

Virker ikkje som han var helt til stede i hverdagen nei

Så samlivsterapi er vel noe en bør gjøre sammen selv om det er den ene som har det største problemet...? Unntak slik jeg ser det, er ting som urimelig sjalusi og sånt som skyldes ren usikkerhet hos den ene, der kan en sikkert jobbe like bra alene. Men slik som vår problematikk gikk jo mye utover kommunikasjonen i forholdet, og førte til at selv bagateller kunne utløse høylytte krangler hvor begge var stygge med hverandre. Jeg innrømmer gjerne at jeg hadde det største problemet med aggresjon, mens han hadde andre måter å få viljen sin på eller la være å høre på hva jeg _egentlig_ hadde å si.

Eg syntes ikkje det. Dersom man har god kommunikasjon i forholdet kan man fikse disse tingene uten å gå til noe terapaut i utgangspunktet.

[AnonymBruker]

Takk for svar Han har ikke gitt meg skylden for alt, heldigvis, ofte har han også angret etter en krangel, beklaget oppførsel osv. Samtidig som han kan si at han antagelig har gjort *ditt* fordi jeg *datt* (det går sikkert begge veier). Men jeg kjenner jo at det ikke er så rart vi ikke fant konstruktive løsninger. Jeg tenker at samlivsterapi og -kurs kan gi en et annet perspektiv enn det vi i forholdet har, hvor i hvert fall vi ble ganske blinde for hverandres positive endringer eller forsøk på endringer. Da jeg etter hvert ble bevisst på usaklige og stygge argumenter jeg hadde brukt i krangler, endre jeg på dette, men fikk fortsatt slengt mot meg at det var DET jeg sa - selv om det var år siden sist...

Det skal sies at ingen av oss faktisk tenkte seriøst på samlivsterapi mens vi var sammen, kanskje unntatt etter spesielt kjipe krangler. Det er mer noe jeg har innsett og tenkt på i ettertid. Så de store positive endringene er nok noe som hører framtiden til for mitt vedkommende

[AnonymBruker]

Du kan jo få en mann som er villig til å gå igjennom dette, eg hadde ikkje giddet hvis problemet lå hos deg.

Takk for svar Ja, jeg kan godt skjønne at en ikke gidder å gå i terapi hvis problemet helt klart ligger hos den ene. Jeg ville jo heller ikke brukt masse energi på terapi sammen med en mann som hadde store problemer - jeg ville forhåpentligvis bare droppet hele forholdet.

Men hvis en først har bestemt seg for å prøve å være sammen, og problemene går utover kommunikasjonen i forholdet, er det vel ikke alltid så lett å se innenfra nøyaktig hva og hvor problemet ligger? Eller finne en løsning? Jeg tenker at terapi/samtaler med en profesjonell kan være konstruktivt da. Bare det å få påpekt utenfra at "du gjør faktisk dette, du kan endre det til ****" ville vært lettere å anerkjenne enn at kjæresten sier man er "sint", "urimelig" e.l, og ingen av oss vet noen løsning.

Kjenner ellers flere par som har gått på samlivskurs tidlig i forholdet, selv om de har det helt fint, og andre som har løst store problemer etter terapi.

Virker ikkje som han var helt til stede i hverdagen nei

Nei, jeg ble egentlig ganske sjokkert da jeg innså dette. Nå hadde begge en vanskelig periode på den tiden, med en del tragedie rundt oss. Men likevel.

Eg syntes ikkje det. Dersom man har god kommunikasjon i forholdet kan man fikse disse tingene uten å gå til noe terapaut i utgangspunktet.

Klart - det er jo det beste. Men når en først gjør noe feil, og det ser ut til å gjenta seg og kanskje bli verre og verre, kan det være et alternativ til å gå fra hverandre.

[Gjest .-L-.]

Men hvis en først har bestemt seg for å prøve å være sammen, og problemene går utover kommunikasjonen i forholdet, er det vel ikke alltid så lett å se innenfra nøyaktig hva og hvor problemet ligger? Eller finne en løsning? Jeg tenker at terapi/samtaler med en profesjonell kan være konstruktivt da. Bare det å få påpekt utenfra at "du gjør faktisk dette, du kan endre det til ****" ville vært lettere å anerkjenne enn at kjæresten sier man er "sint", "urimelig" e.l, og ingen av oss vet noen løsning.

Joda, eg hadde vært med på terapi om eg fikk påpekt at eg har et klart problem.

[AnonymBruker]

Joda, eg hadde vært med på terapi om eg fikk påpekt at eg har et klart problem.

Så du ville vært åpen for å bli med på en time for å få en vurdering? Jeg håper at en terapeut ville gitt gode råd om hvordan en griper det an videre - hvis problemet bare ligger hos den ene (som sjalusi, rusmisbruk, vold), tenker jeg at det er DEN personens jobb å løse det, og at en partner ikke trenger være så involvert.

Men med samlivsproblemer tenker jeg at det er problemer som oppstår i forholdet, MEllOM to mennesker, som kanskje ikke ville vært der om man var alene eller sammen med en annen type person. Og at det derfor kan være lurt å jobbe med det sammen. Særlig fordi løsningene (innbiller jeg meg) involverer nye måter å snakke sammen eller tolke hverandre på. Som sagt så så i hvert fall vi oss blinde på ting som var sagt og gjort tidligere.

[Gjest .-L-.]

Så du ville vært åpen for å bli med på en time for å få en vurdering? Jeg håper at en terapeut ville gitt gode råd om hvordan en griper det an videre - hvis problemet bare ligger hos den ene (som sjalusi, rusmisbruk, vold), tenker jeg at det er DEN personens jobb å løse det, og at en partner ikke trenger være så involvert.

Det måtte isåfall ha vært fordi vi ikkje kom til enighet sammen.

Men med samlivsproblemer tenker jeg at det er problemer som oppstår i forholdet, MEllOM to mennesker, som kanskje ikke ville vært der om man var alene eller sammen med en annen type person. Og at det derfor kan være lurt å jobbe med det sammen. Særlig fordi løsningene (innbiller jeg meg) involverer nye måter å snakke sammen eller tolke hverandre på. Som sagt så så i hvert fall vi oss blinde på ting som var sagt og gjort tidligere.

Her er eg uenig. Eg har jobbet med min adferd i 3,5 år og eg tenker at eg aldri skal slutte å jobbe med den. Problemet oppstår fordi en ikkje kan kommunisere skikkeig eller fordi begge ikkje kan, eller fordi ingen av personene klarer å tilpasse seg. Dette er ting man kan jobbe med på egenhånd, men eg ser jo fordelen i å gjøre det med en partner absolutt.

[I Grosny]

Samlivsproblemer er ofte svak kommunikasjon. Da er det minst en person som ikke når fram, og minst en person som ikke får det med seg. Jeg tror både avlevering og mottak av info bør oppgraderes, og denne kommunikasjonen er (forhåpentligvis) en samhandling mellom to personer. Ergo bør begge kurses. Sammen.

Dette handler ikke om hvem som er mest dust, og at den snille skal få støtte fra en ekspert mot dusten. Det handler om å få opp kommunikasjon, forståelse og samhandling.

[I Grosny]

Joda, eg hadde vært med på terapi om eg fikk påpekt at eg har et klart problem.

Problemet er at du må ta problemet før det blir ett problem. Ellers så blir problemet så problematisk at det er best å skilles.

Jeg ble skilt. Et samlivskurs det året vi ble gift kunne muligens ha gjort en forskjell, men når det led mot slutten, så var alt annet enn å komme seg unna fullstendig uinteressant.

Men det året vi ble gift så skjønte jeg ikke at jeg og vi hadde noe problem i det hele tatt. Denne opplæringa må altså gjennomføres FØR man ser problemet. Etterpå er det for seint, og man har klart å etablere usunne samhandlinger som sitter.

[Gjest .-L-.]

Jeg ble skilt. Et samlivskurs det året vi ble gift kunne muligens ha gjort en forskjell, men når det led mot slutten, så var alt annet enn å komme seg unna fullstendig uinteressant.

Hvorfor ikkje? Kunne lett gått på parkurs med min fremtide eg

Men det året vi ble gift så skjønte jeg ikke at jeg og vi hadde noe problem i det hele tatt. Denne opplæringa må altså gjennomføres FØR man ser problemet. Etterpå er det for seint, og man har klart å etablere usunne samhandlinger som sitter.

Både enig og uenig, man burde kunne jobbe sammen om tinga selv om det er/blir vanskelig.

[I Grosny]

Hvorfor ikkje? Kunne lett gått på parkurs med min fremtide eg

Både enig og uenig, man burde kunne jobbe sammen om tinga selv om det er/blir vanskelig.

Ja, man bør kunne jobbe sammen selv om det er vanskelig. Men det er ikke langt fra vanskelig til totalt uinteressant.

[Gjest .-L-.]

Ja, man bør kunne jobbe sammen selv om det er vanskelig. Men det er ikke langt fra vanskelig til totalt uinteressant.

Notert.