"krevende" barn

[Gjest Kvikklunsj]

Nå trenger jeg deres tips og råd! Har en toåring som er over gjennomsnittet bestemt. Han har vært litt mer krevende enn de fleste fra dag 1. (mtp nattevåk, spising, alt...). Vi er to rolige og konsekvente foreldre med faste rutiner på det daglige og bred erfaring med barn. Vi trodde nøkkelen til "veloppdragne" barn var rutiner, at man er konsekvent, bestemt og gir masse ros for positive handlinger istede for kjeft og mas. Men neida.. Denne oppskriften har gitt oss et barn som oppfører seg som dn såkalt " bortsett *****unge", skriker, hyler og slår når han ikke får som gan vil.. Hver dag skjer det samme gang på gang når han ikke får det som han vil.. Tålmodigheten har holdt overraskende bra så langt, men nå henger den i en tynn tråd...

(tilleggsinfo så har en bror som er en helt annen personlighet, og begge går i en bhg med flinke, rolige voksne)

[Gjest Gjest]

Barn har en ferdig personlighet og temperament fra fødsel. Noen er easy going og aksepterer grenser og veiledning. Andre s k a l gjøre sin egen greie uansett om det er dømt til å mislykkes eller ikke.

Jeg tror man må innse at slik er det og velge kampene sine med omhu.

Knotten er bare to år. Trassen har satt inn, og kommer igjen med jevne mellomrom til han flytter ut. Trøsta får være at ettersom han får mer språkforståelse og modnes, så blir det letter å nå inn med noe. Og han lærer å regulere sin egen adferd og følelser bedre.

Tålmodighet er mitt beste tips.

*Mamma til interessant sjuåring*

[AnonymBruker]

Jeg tror at barns personligheter kommer sterkt til uttrykk i de tidlige årene. I min utvidede familie har det vært store forskjeller på barn i søskenflokken. Husker julaftener med slekta der en del av barna hylte i raseri fordi de ikke var fornøyde med gavene sine, og mange lignende episoder.

I senere tid, derimot, har alle barna blitt veldig kjekke og hyggelige og høflige. (Utrolig nok, når jeg tenker tilbake på hvordan noen av dem var da). Jeg tror akkurat dette er det man må tenke på som foreldre - at selv om man ikke ser effekten av den konsekvente barneoppdragelsen der og da, så vil den stabiliteten føre til at de "skikker seg" når de blir litt eldre. Og at de bare må få leve ut temperamentet sitt når de er små, til en viss grad.

[Gjest M]

Jeg tror at barns personligheter kommer sterkt til uttrykk i de tidlige årene. I min utvidede familie har det vært store forskjeller på barn i søskenflokken. Husker julaftener med slekta der en del av barna hylte i raseri fordi de ikke var fornøyde med gavene sine, og mange lignende episoder.

I senere tid, derimot, har alle barna blitt veldig kjekke og hyggelige og høflige. (Utrolig nok, når jeg tenker tilbake på hvordan noen av dem var da). Jeg tror akkurat dette er det man må tenke på som foreldre - at selv om man ikke ser effekten av den konsekvente barneoppdragelsen der og da, så vil den stabiliteten føre til at de "skikker seg" når de blir litt eldre. Og at de bare må få leve ut temperamentet sitt når de er små, til en viss grad.

Bra skrevet, og helt enig!

[AnonymBruker]

Den aller beste boka om foreldreskap, spør du meg: How to Talk So Kids Will Listen & Listen So Kids Will Talk.

Har man "enkle" barn, kan man gjøre mye feil uten at det gjør noe særlig, men med mer krevende barn må man virkelig anstrenge seg. Denne boka gir utrolig mange praktiske tips og gode råd, jeg tror nesten jeg kan garantere at familielivet deres vil bli mye bedre etter at dere har lest den.

[Gjest Gjest]

En stor klem til deg fra en mamma som har det likens.

Som en gammel dame så til meg da han lå på fortauet og illskrek og slo rundt seg:

"så heldig du er som har et barn med så mye viljestyrke. Det må du aldri prøve å "dressere" av ham. Tenk så langt han kan nå her i verden med en sånn vilje"

Tenker ofte på henne når det står på som verst her

[Fru Filifjonka]

Den aller beste boka om foreldreskap, spør du meg: How to Talk So Kids Will Listen & Listen So Kids Will Talk.

Har man "enkle" barn, kan man gjøre mye feil uten at det gjør noe særlig, men med mer krevende barn må man virkelig anstrenge seg. Denne boka gir utrolig mange praktiske tips og gode råd, jeg tror nesten jeg kan garantere at familielivet deres vil bli mye bedre etter at dere har lest den.

Finnes den på norsk? Tittelen virket ganske tiltalende, men vet ikke om jeg har så lyst å lese engelsk...

[Gjest oda]

Kjenner meg veldig godt igjen. Har en 4-åring som har trasset siden før hun fylte 2. Det meste som går ut på at jeg skal få henne til å gjøre noe blir en kamp, uansett. For hennes del gjelder dette spesielt klær. Der er hun ekstrem, og jeg misunner virkelig dem som har unger som faktisk aksepterer å ha på seg ullongs, lue, jakke eller hva det skal være uten protester. Her må jeg legge inn et kvarter-halvtime ekstra hver morgen fordi jeg vet at det vil bli trøbbel med påkledninga.

Det er enormt frusterende å prøve å forklare situasjonen til andre og bli møtt med kommentarer om at jeg må være konsekvent, ikke gi meg, osv. Greit for dem å si.. Prøv, sier jeg bare, for jeg har prøvd, virkelig.

Min 4-åring kan hyle, trasse, skrike, osv i over en time pga filleting. I går skrek og trasset hun i nesten 2 timer fordi jeg sa at hun klarte å tørke seg selv (hadde tissa), og ja hun satt på do og skrek og hylte hele tiden.. Jeg tilbød meg å hjelpe henne hvis hun roa seg ned og spurte meg, men nei. Så jeg satt ved siden av henne i 2 timer mens hun raste fra seg. Da var det bare å gå inn i tålmodighetsmodus, for hadde jeg hissa meg opp vet jeg at det bare blir verre.

[AnonymBruker]

Finnes den på norsk? Tittelen virket ganske tiltalende, men vet ikke om jeg har så lyst å lese engelsk...

Den finnes dessverre ikke på norsk (det gjør derimot en annen bok av samme forfattere, Søskenboka). Men den er absolutt ikke avskrekkende å lese på engelsk, dessuten er det en god del eksempler i form av tegneserier. Du vil ikke angre hvis du skaffer deg den!

[AnonymBruker]

Min 4-åring kan hyle, trasse, skrike, osv i over en time pga filleting. I går skrek og trasset hun i nesten 2 timer fordi jeg sa at hun klarte å tørke seg selv (hadde tissa), og ja hun satt på do og skrek og hylte hele tiden.. Jeg tilbød meg å hjelpe henne hvis hun roa seg ned og spurte meg, men nei. Så jeg satt ved siden av henne i 2 timer mens hun raste fra seg. Da var det bare å gå inn i tålmodighetsmodus, for hadde jeg hissa meg opp vet jeg at det bare blir verre.

I en slik situasjon vil du bli overrasket over hvor mye det hjelper å vise forståelse for at det barnet strever med eller gruer seg for, faktisk er vanskelig. Datteren min kom bort og ba om hjelp med noen knapper. I stedet for å gjøre det for henne, sa jeg bare "sånne knapper kan være ganske vriene." Det var alt som skulle til, hun fikk nytt mot og klarte det faktisk på egen hånd uten å sutre. Det hjelper også å unngå ordet "nei" (det er som en rød klut for mange barn). Man kan si det samme, men med andre ord. Mitt tips er altså at neste gang sier du ikke "Nei, det klarer du selv", men "Synes du det er vanskelig? Det skjønner jeg godt." Hvis du dessuten forklarer hvorfor hun må lære å gjøre det selv (på skolen neste år er det ingen voksne til å hjelpe deg med det), kan det hende motivasjonen øker.

[AnonymBruker]

Min 4-åring kan hyle, trasse, skrike, osv i over en time pga filleting. I går skrek og trasset hun i nesten 2 timer fordi jeg sa at hun klarte å tørke seg selv (hadde tissa), og ja hun satt på do og skrek og hylte hele tiden.. Jeg tilbød meg å hjelpe henne hvis hun roa seg ned og spurte meg, men nei. Så jeg satt ved siden av henne i 2 timer mens hun raste fra seg. Da var det bare å gå inn i tålmodighetsmodus, for hadde jeg hissa meg opp vet jeg at det bare blir verre.

Hvorfor i alle dager satt du ved siden av henne i 2 timer mens hun raste fra seg? Da får hun det jo som hun vil: DIN OPPMERKSOMHET. Dette er jo et av problemene: Hun får det hun vil ha, din fulle oppmerksomhet. Hadde du gått fra henne på badet, lukket døra og latt som du ikke hørte henne hadde hun antagelig ikke giddet å skrike i 2 timer. Og hadde hun det, hva så? Da kunne ihvertfall du funnet på noe fornuftig imens.

[Gjest oda]

I en slik situasjon vil du bli overrasket over hvor mye det hjelper å vise forståelse for at det barnet strever med eller gruer seg for, faktisk er vanskelig. Datteren min kom bort og ba om hjelp med noen knapper. I stedet for å gjøre det for henne, sa jeg bare "sånne knapper kan være ganske vriene." Det var alt som skulle til, hun fikk nytt mot og klarte det faktisk på egen hånd uten å sutre. Det hjelper også å unngå ordet "nei" (det er som en rød klut for mange barn). Man kan si det samme, men med andre ord. Mitt tips er altså at neste gang sier du ikke "Nei, det klarer du selv", men "Synes du det er vanskelig? Det skjønner jeg godt." Hvis du dessuten forklarer hvorfor hun må lære å gjøre det selv (på skolen neste år er det ingen voksne til å hjelpe deg med det), kan det hende motivasjonen øker.

Du undervurderer meg. Det er akkurat dette her jeg gjør. Jeg viser forståelse. Hun har ofte problemer med knapper og glidelås, osv. Og da bruker jeg ofte å si noe lignende som du sier her, at glidelås er jo veldig vanskelig så hun kan prøve litt selv og hvis hun ikke får det til så skal jeg hjelpe henne. Jeg forklarer også hvorfor hun må lære seg det og sånn. Og det er ikke sånn at jeg sier "nei, det får du klare selv", alt jeg ber om er at hun prøver eller at hun spør. Jeg føler det blir feil når jeg sier at hun må prøve litt selv og så går 4-åringen rett på hylinga og trassinga, og at jeg da skal gi etter. Det blir å belønne uønsket oppførsel. Besteforeldrene hennes gjør dette, de takler ikke all skrikinga så med en gang hun begynner så får hun det som hun vil, og dette utnytter hun for det det er verdt når hun er på besøk hos dem..

[Gjest oda]

Hvorfor i alle dager satt du ved siden av henne i 2 timer mens hun raste fra seg? Da får hun det jo som hun vil: DIN OPPMERKSOMHET. Dette er jo et av problemene: Hun får det hun vil ha, din fulle oppmerksomhet. Hadde du gått fra henne på badet, lukket døra og latt som du ikke hørte henne hadde hun antagelig ikke giddet å skrike i 2 timer. Og hadde hun det, hva så? Da kunne ihvertfall du funnet på noe fornuftig imens.

Jeg satt ved henne i 2 timer fordi det blir mye verre om jeg gjør sånn som du foreslår. Jeg har prøvd før, ja. Det som skjer da er at det går fra hyling og skriking til ekstrem hyling og skriking, sparking i dører, vegger, osv, smelling med dører, ødelegging av ting i nærheten (rive ut alle sidene i bøker, knuse glass/fat, ødelegge leker). Og hun bruker enda lengre tid på å roe seg ned.

Hun får heller ikke det hun vil ha, hun får ikke mye oppmerksomhet. Jeg satt meg på en krakk noen meter unna henne og så ikke så mye på henne, bortsett fra at jeg innimellom sa til henne at jeg godt kunne hjelpe henne, men da måtte hun roe seg ned.

Hun høres jo litt ut som et monster når jeg skriver sånn om henne, men hun er ei veldig kjekk jente. Hun har bare ganske bra med temperament og en stahet som kunne imponert de fleste Og selv om jeg sa at jeg har en del kamper med henne så betyr det ikke at alle kampene er lik den vi hadde på badet. Vanligvis takler jeg henne bra, og det som fungerer her er en god dose tålmodighet, godt humør, å appelere til konkurranseinstinktet hennes og behovet hennes for å vise hva hun får til ("klarer du virkelig det? det tror jeg ikke noe på.."osv).

Typisk scenario hos oss: Vi skal ut døra om morgenen. Det eneste som gjenstår er sherroxene til 4-åringen. Så vil hun ikke ha de på seg. Hun vil ha på seg sandaler, i SNØ. Det går jo ikke. Jeg er stressa og sier "Nei, du må ha på deg sherroxene". Raserianfall fra 4-åringen. Da henter jeg fram frk tålmodig, selv om jeg sikkert har nesten makspuls der jeg står. 15 min senere er vi på vei, uten sure miner.

Jeg har selvfølgelig prøvd å være streng. Ha på henne sherroxene, bære henne (hylende) ut i bilen, feste henne med tvang, feste henne x antall ganger til fordi hun tar av seg beltet, kjøre i vei, kanskje stoppe på veien fordi hun løsner beltet, stoppe i barnehagen, ha på henne igjen sherroxene som hun selvfølgelig har sparka av seg, bære henne (hylende) inn i barnehagen for hun nekter å gå, levere en illsint og skrikende unge til barnehagepersonalet.. Ikke særlig ideellt hverken for store eller små.

Vel. Her i huset oppbevares alle sommer/høst/vårrelaterte sko på et hemmelig sted når det er vinter pga overnevnte grunner

[Gjest mor til to]

Typisk scenario hos oss: Vi skal ut døra om morgenen. Det eneste som gjenstår er sherroxene til 4-åringen. Så vil hun ikke ha de på seg. Hun vil ha på seg sandaler, i SNØ. Det går jo ikke. Jeg er stressa og sier "Nei, du må ha på deg sherroxene". Raserianfall fra 4-åringen. Da henter jeg fram frk tålmodig, selv om jeg sikkert har nesten makspuls der jeg står. 15 min senere er vi på vei, uten sure miner.

Jeg har selvfølgelig prøvd å være streng. Ha på henne sherroxene, bære henne (hylende) ut i bilen, feste henne med tvang, feste henne x antall ganger til fordi hun tar av seg beltet, kjøre i vei, kanskje stoppe på veien fordi hun løsner beltet, stoppe i barnehagen, ha på henne igjen sherroxene som hun selvfølgelig har sparka av seg, bære henne (hylende) inn i barnehagen for hun nekter å gå, levere en illsint og skrikende unge til barnehagepersonalet.. Ikke særlig ideellt hverken for store eller små.

Vel. Her i huset oppbevares alle sommer/høst/vårrelaterte sko på et hemmelig sted når det er vinter pga overnevnte grunner

Men har du tenkt på at hun bare kan få sandalene og lære selv? Siden dere kjører til barnehagen kan det ikke være langt å gå med sandaler, så la henne få viljen sin?

Vår eldste sønn har gått uten sko til barnehagen, bare sokker, jeg har vært meget flau, men det var siste gang han ikke tok på seg de skoene han skulle... Og da han kom ut å kjente at det var kaldt og han ville ha viterskoene sine, så fikk han faktisk ikke det. (vi kjører også, så det er snakk om få metere ut og inn av barnehagen, så ikke noe han kunne bli syk av...)

[AnonymBruker]

Vel. Her i huset oppbevares alle sommer/høst/vårrelaterte sko på et hemmelig sted når det er vinter pga overnevnte grunner

Har ingen råd å komme med, men plukker opp tips til framtidige, sannsynlige anfall hos stadig mer viljesterk og sta ettåring.. Denne er notert!

[AnonymBruker]

Vi har en enormt krevende toåring. Sta og i perioder forferdelig vanskelig å ha med å gjøre. Bleieskift og Påkledning har vært et mareritt siden han kunne bevege seg.Det har til nå, vært mange tøffe kamper. Jeg har vært veldig bevisst på barneoppdragelsen siden dag en, men det har jammen ikke vært lett. Flere ganger har jeg fallt helt sammen, og jeg og gutten vår har grått i "kor". Fram til han ble 1 1/2 år, og begynte å forstå mer, så har alt blitt så mye "lettere".

Når vi skal bytte bleie, lokker vi med at vi skal skifte bleie på bamsen. Så gjør vi det. Deretter er det helt greit at han også legger seg ned.

Ved påkledning får han velge mellom to klesplagg. Han får derfor "bestemme" litt selv. (ofte nekter han å ha på jakken. Når jeg etterpå ber han velge, går det som en drøm å få jakken på).

Ved tannpuss truer jeg med at det ikke blir lesing før seng, dersom jeg ikke får pusse tennene hans. (viste alvor med dette en gang, og bar han rett i seng og slukka lyset, uten å lese eller synge som vi vanligvis gjør) Etter dette har tannpuss vært null problem.

Klart, vi har vanskelige perioder enda. Det er ikke alltid at lokking fungerer heller, og da må vi gjøre alt med makt. Og det er jammen ikke lett - en toåring er sterk!

(og ja, det er ufattelig irriterende når du prøver å forklare problemet til f.eks familie, og de bare ler det bort. De aner ikke hvilket h****** det er.

Det handler om å være kreativ og ikke minst tolmodig. Det har vært en tøff vei med vår sønn, men livet er mye enklere nå. Prøv å finn ut en egen måte å gjøre ting på, som passer for dere.

[Gjest oda]

Men har du tenkt på at hun bare kan få sandalene og lære selv? Siden dere kjører til barnehagen kan det ikke være langt å gå med sandaler, så la henne få viljen sin?

Vår eldste sønn har gått uten sko til barnehagen, bare sokker, jeg har vært meget flau, men det var siste gang han ikke tok på seg de skoene han skulle... Og da han kom ut å kjente at det var kaldt og han ville ha viterskoene sine, så fikk han faktisk ikke det. (vi kjører også, så det er snakk om få metere ut og inn av barnehagen, så ikke noe han kunne bli syk av...)

Det er prøvd. Faren har latt henne gå uten strømpebukse (og bukse, hun gikk i kjole) i minusgrader flere ganger. Men hun synes ikke dette er noe problem, og gjør det gjerne flere ganger.. Så det funket ikke slik han tenkte det skulle gjøre.

[AnonymBruker]

Jeg har stor tro på konsekvenser, ikke straff. Så dersom hun ikke vil pusse tenner, så forklarer man om stygge kariuser og baktuser som vil hugge hull i tennene, og dersom hun ikke vil, så viser man bilder (fra nettet) med råtne tenner, og sier at det er forferdelig vondt.

Om han ikke vil ha på sko eller yttertøy, så får han gå uten, og bli kald, men dersom han da vil ha de på, så er det "for sent". Da har han tatt det valget.

Om han ikke vil legge seg, så går det an å si, at dersom du ikke legger deg til vanlig tid (den tiden foreldre sier er passe, feks kl. sju) så får vi mindre tid til å lese/synge/snakke. Blir det ingen tid igjen til dette, så får barnet legge seg uten lesing/synging/snakking.

Dersom barnet ikke slutter å mase/skrike etter bestemt vare i butikken, så får vi gå hjem, fordi vi forstyrrer de andre handlende, og det har man ikke lov til i butikken. Dermed så forlater man handlevognen sin, og går hjem.

Jeg har ingen tro på at barna lærer noe som helst av "hvis du ikke slutter å mase nå, så får du ikke se på barne-tv i kveld" eller "hvis du ikke tar på deg jakka nå, så får du ikke være med på kino på søndag". Dette er fullstendig tatt ut av sammenheng, og ikke noe barna lærer av. Dersom barna lærer at deres handlinger får naturlige, direkte konsekvenser, så vil de unngå de handlingene som får ubehagelige konsekvenser. Og ikke nødvendigvis unngå de som gir straff, fordi straffen kan variere fra gang til gang, og av og til er det ikke straff for å ikke ta på seg jakke, av og til er det straff..

Mat skal man aldri straffe med. Den som ikke spiser opp grønnsakene sine, får ikke straff, men fra tidlig alder kan man forklare hva de gode grønnsakene gjør for kroppen vår, og heller tilby grønnsaker barna liker - feks rå blomkål (minitre) knaskerøtter, snackpaprika, salat, agurk, paprika, kålrot, sukkererter osv, i stedenfor den "forferdelige" blandingen av ihjelkokt gulrot, brokkoli, erter og blomkål.

Men nå er jeg også en sånn en som tror at dersom ikke jeg fryser uten lue, så fryser ikke nødvendigvis barna uten lue heller. (Den undersøkelsen som ble gjort en gang for lenge, lenge siden, som sier at 70% av kroppsvarmen forsvinner ut av hodet, er visst blitt gjort på nytt, og det viser seg at det gjelder uansett hvilken kroppsdel som er uten dekke. Om du ikke har noen ting på armene, så forsvinner like mye av kroppsvarmen den veien. Altså er det ikke krise å gå uten lue) Men jeg dropper ALDRI tannpussen...

[AnonymBruker]

Det er prøvd. Faren har latt henne gå uten strømpebukse (og bukse, hun gikk i kjole) i minusgrader flere ganger. Men hun synes ikke dette er noe problem, og gjør det gjerne flere ganger.. Så det funket ikke slik han tenkte det skulle gjøre.

Men tok hun skade av det? Ble hun syk? Du kan ikke si til et barn at hun må ha på strømpebukser, ellers blir hun syk, dersom hun har erfart det motsatte.. Men hun ble vel kald? Forskning viser at det er ingen sammenheng mellom å fryse og sykdom. Derimot kommer ofte de vanligste folkesykdommene på vinteren, da mennesker er mest utsatt for å fryse, fordi virus og bakterier trives best i kaldt, tørt vær. Om hun ikke opplevde noe ubehag, eller fikk sykdom av å gå lettkledd, så kan du ikke forvente av henne at hun ønsker å kle på seg mange lag, som kan være fryktelig ubehagelig innendørs, fordi du sier det..

[AnonymBruker]

Jeg satt ved henne i 2 timer fordi det blir mye verre om jeg gjør sånn som du foreslår. Jeg har prøvd før, ja. Det som skjer da er at det går fra hyling og skriking til ekstrem hyling og skriking, sparking i dører, vegger, osv, smelling med dører, ødelegging av ting i nærheten (rive ut alle sidene i bøker, knuse glass/fat, ødelegge leker). Og hun bruker enda lengre tid på å roe seg ned.

Hun får heller ikke det hun vil ha, hun får ikke mye oppmerksomhet. Jeg satt meg på en krakk noen meter unna henne og så ikke så mye på henne, bortsett fra at jeg innimellom sa til henne at jeg godt kunne hjelpe henne, men da måtte hun roe seg ned.

Hun høres jo litt ut som et monster når jeg skriver sånn om henne, men hun er ei veldig kjekk jente. Hun har bare ganske bra med temperament og en stahet som kunne imponert de fleste Og selv om jeg sa at jeg har en del kamper med henne så betyr det ikke at alle kampene er lik den vi hadde på badet. Vanligvis takler jeg henne bra, og det som fungerer her er en god dose tålmodighet, godt humør, å appelere til konkurranseinstinktet hennes og behovet hennes for å vise hva hun får til ("klarer du virkelig det? det tror jeg ikke noe på.."osv).

Typisk scenario hos oss: Vi skal ut døra om morgenen. Det eneste som gjenstår er sherroxene til 4-åringen. Så vil hun ikke ha de på seg. Hun vil ha på seg sandaler, i SNØ. Det går jo ikke. Jeg er stressa og sier "Nei, du må ha på deg sherroxene". Raserianfall fra 4-åringen. Da henter jeg fram frk tålmodig, selv om jeg sikkert har nesten makspuls der jeg står. 15 min senere er vi på vei, uten sure miner.

Jeg har selvfølgelig prøvd å være streng. Ha på henne sherroxene, bære henne (hylende) ut i bilen, feste henne med tvang, feste henne x antall ganger til fordi hun tar av seg beltet, kjøre i vei, kanskje stoppe på veien fordi hun løsner beltet, stoppe i barnehagen, ha på henne igjen sherroxene som hun selvfølgelig har sparka av seg, bære henne (hylende) inn i barnehagen for hun nekter å gå, levere en illsint og skrikende unge til barnehagepersonalet.. Ikke særlig ideellt hverken for store eller små.

Vel. Her i huset oppbevares alle sommer/høst/vårrelaterte sko på et hemmelig sted når det er vinter pga overnevnte grunner

Fy fader for en drittunge!!! Ei bekjent av meg har ei datter som er slik, og det er ikke så rart. Barnet får oppmerksomhet på utageringen sin ved at mor hele tiden prøver å forhandle med henne. Frem og tilbake, dill og dall...... hun oppnår akkurat det hun vil: oppmerksomhet og hun får etterhvert viljen sin. Hadde ungen min oppført seg slik hadde hun blitt levert gråtende, MED Cherrox i barnehagen hver dag. Om vinteren er det Cherrox som gjelder. Det er det VI VOKSNE som bestemmer. tviler på at oppførselen ville vart i månedsvis om hun hadde fått samme resultat hver dag: NULL oppmerksomhet, bare på med cherrox, ut i bilen, inn i barnehagen. En 4 åring skjønner mye og slutter om oppførselen deres ikke gagner dem. Bare synd at mange foreldre ikke orker å ta denne lille kampen. Da de heller fortsetter med dallingen gjør de ungen en bjørnetjeneste. Det er de voksne som skaper "drittunger".