Athenes prøverdagbok

[Lilywhite]

Bare dårlige nyheter for oss for tiden, så nå håper jeg inderlig at det er gode nyheter hos deg!

[Solsikke]

Athene, hvordan går det med deg? Håper du har en fin sommer med lange, gode og late dager.

[Athene]

Beklager fraværet. Det skyldes ikke noe mer dramatisk enn dårlig nettverksdekning på ferie, og en Mac som stort sett har blitt liggende hjemme. Også er det jo litt godt å ta en pause fra elektronikken når man først har fri, og heller bruke tiden med familie og venner, bøker og aviser.

Her gikk det ikke veien, men det var jeg jo veldig forberedt på. Så forberedt at det ikke har blitt en eneste tåre på grunn av det. I sommer har jeg på en måte begynt å forsone meg med tanken på at jeg aldri skal bli mor, og at det er et liv som kanskje passer oss godt. Jeg er veldig usikker på om jeg går på nye forsøk, sannsynligvis gjør jeg det en eller annen gang, men jeg tar neppe det siste forsøket i det offentlige til høsten. Etter fire runder med elendig eggkvalitet er det ingenting som tilsier at neste forsøk skal gå bedre. Kanskje ny teknologi kan hjelpe oss, kanskje alt ser lysere ut om noen år, kanskje en klinikk i utlandet. Men akkurat nå vi jeg ta en pause. Og bare leve litt.

Og leve har jeg definitivt gjort i sommer... Jeg har hatt det fantastisk så langt. Vil ikke røpe hvor jeg har vært, da blir jeg for lett gjenkjennelig. Men kan si at sommeren har innebært mye reising, opplevelser, fantastisk mat og vin nesten hver dag, store mengder shopping, kjærlighet og mye sol og varme.

Når det gjelder hvor jeg er i syklusen aner jeg ikke. Jeg hadde eggløsningssmerter for en drøy uke siden, men det stemmer ikke med de få tempene jeg har tatt, og tidspunkt i syklusen. Så nå får EL, lutefase, IKM, temping og tester bare være. Jeg nyter mine fire kopper espresso om dagen, vin til middag, spekemat og hard trening.

[Solsikke]

Gode å lese du har hatt en fin ferie.

Du virker så reflekert over din egen situasjon, og det høres ut som om du har gjort en viktig jobb med "å konsolidere" stillingen og slå deg til ro med at situasjonen per dags dato er slik den er.

Jeg har lyst til å skrive noen kloke og trøstende ord om at alt vil ordne seg o.l, men jeg har ingen slike ord på lager, dessverre. Men: jeg kjenner til de som (nesten) har gitt opp tanken på å bli gravide, men plutselig så har spiren sitti. Og jeg håper virkelig det gjelder for deg også, for du virker som en veldig bra dame! Det gleder meg at du mitt oppi hele prosessen klarer å nyte de små øyeblikk og nyte det å kunne drikke vin, trene hardt og andre ting som gir deg glede.

Keep going strong!

[Athene]

Tusen takk for fine ord, Solsikke!

Det har tatt en stund å komme dit. De første par årene med prøver-problemer var tunge. Men de siste årene har fokuset i større grad vært hvor heldige vi egentlige er, og hvor godt jeg har det. Dersom man møter motstand er det lett å begrave seg i det. Jeg har til tider latt dette oppta alt for mye tankekraft og energi, og det har gått utover min psykiske helse, forholdet, karrieren og sosialt liv. Det er egentlig ikke verdt det. Det å ikke kunne få barn er ille nok, man trenger ikke å la det ødelegge alt annet i livet også.

Legene sier også at vi ikke er ett håpløst case, plutselig kan den sitte. Det eneste som trengs er en supersvømmer og et superegg. Og jeg har fortsatt en del fruktbare år foran meg. Så hvem vet...

[pusilus]

Så sant som du sier det Athene, det er ikke bra å begrave seg i motstanden. For ett år siden hadde jeg innfunnet meg med at vi kanskje aldri kom til å bli foreldre og trivdes veldig godt med livet mitt på alle plan og var takknemlig for det som var, vi hadde også en drømmeferie uten like (med vin stort sett hver dag ) og begge strålte da vi gikk inn i forsøket på høsten som lyktes hele veien.

Krysser alt jeg har for at den plutselig sitter hos dere også og mens dere venter på det håper jeg dere nyter livet og det det gir dere

[Lilywhite]

Så synd at det ikke fungerte denne gangen heller! Hadde virkelig håpet det for deres del og har tenkt mye på deg. Men det er bra at du greier å fokusere på andre ting. For meg går det veldig opp og ned, og jeg kjenner meg igjen i det du sier om å grave seg ned, så jeg håper jeg også blir flinkere til å takle det etterhvert hvis vi fortsetter å slite.. Her ser det ut til å gå mot nytt forsøk i september/oktober, men skjønner godt at du ikke orker mer akkurat nå.

Fortsett å nyte livet uten barn akkurat nå, så skal jeg fortsette å krysse fingrene for at det dukker opp noe som kan hjelpe dere også Ha en fortsatt fin sommer!

[Athene]

Tusen takk Lilywhite og Pusilus. Dere skriver så mye fint, det er godt for meg å kunne være åpen, og få så støttende ord tilbake, og med at dette ikke er en del av meg som jeg deler med noen i det virkelige liv. Beklager at jeg ikke er så flink til å følge med på deres dagbøker. Som dere ser av egen dagbok er jeg ikke den store dagbokskriveren.... jeg er flinkere på fakta og svar. Også har jeg vel erfart at alle jeg følger med på blir gravid før eller senere (stort sett før). Men jeg er innom og leser litt, og krysser alltid fingrene ekstra for langtidsprøverne.

[Lilywhite]

Tusen takk Lilywhite og Pusilus. Dere skriver så mye fint, det er godt for meg å kunne være åpen, og få så støttende ord tilbake, og med at dette ikke er en del av meg som jeg deler med noen i det virkelige liv. Beklager at jeg ikke er så flink til å følge med på deres dagbøker. Som dere ser av egen dagbok er jeg ikke den store dagbokskriveren.... jeg er flinkere på fakta og svar. Også har jeg vel erfart at alle jeg følger med på blir gravid før eller senere (stort sett før). Men jeg er innom og leser litt, og krysser alltid fingrene ekstra for langtidsprøverne.

Alltid godt å få luftet tankene sine litt Jeg skjønner at det ikke blir så mye skriving, er ikke alltid like aktiv jeg heller.. Takk for kryssing

[mummiiii]

Hei Athene Jeg må bare skryte over deg hvor flink du er å svare på andres innlegg på en proff måte. Etter det jeg har lest her inne på KG virker det som du har mye kunnskap innenbords og vet hva du snakker om

Krysser fingrene for deg og forsetter prøvingen med motet oppe etter å ha lest dagboken din og alle utfordringene du har vært igjennom men likevel er optimist!

Masse lykke til og måtte det være din tur nå :-D

[Athene]

Takk for fine ord mummiiii! Det betyr mye for meg at noen setter pris på svarene mine. Også er det litt godt å bruke all kunnskapen jeg har opparbeidet meg de siste fem årene.

Her er det fortsatt ferie, sommer og sol. Og det at mensen dukket opp denne uka gjorde meg ingenting. Jeg har fortsatt den indre roen jeg fant etter forsøket. Jeg har hatt avsluttende samtale med klinikken jeg har brukt, og har fått litt flere svar. Det er ganske klart at årsaken er en kombinasjon av meg og mannen, og at vårt beste håp er adopsjon. Noe som foreløbig ikke er aktuelt. Det føles litt godt at årsaken ikke er enten meg eller han. Vi føler at hele prosessen har bragt oss tettere sammen, i stedet for å drive oss fra hverandre. Og begge er sikre på at "bare" oss to er mer enn nok.

[*Lollipop*]

Det er godt å se at du klarer å sette fokuset på at det er faktisk helt greit å være bare dere to. Jeg tror det er altfor lett å bli opphengt i det at man absolutt skal ha barn når man går igjennom den prosessen, istedet for å tenke fremover på alt som er positivt uten barn. Det er mest forventningen alle andre har som jeg syns er verst iallfall etter at jeg også har funnet meg i at vi kanskje aldri blir foreldre for de andre rundt oss klarer ikke å se at det går an.

Kjente veldig igjen på at alle blir gravide her til slutt det føles tomt og vanskelig til tider og da er det bedre å holde seg litt unna så man får riktig fokus

[Lovisa Ekenberg]

Jag och maken står precis och ska börja vårt första IVF-försök. Jag ville bara sticka inom och säga att det känns tröstande att hitta din dagbok och läsa att om det inte går så kan man komma ut på andra sidan som ett starkare par än man gick in i processen. Och framdeles tycka att livet är helt "greit". Tack!

[Biel]

Hei!

Måtte inn her å lese litt igjen. Har vært hos privat klinikk og det slo meg at opplegget vi skal igjennom lignet så veldig på det dere gikk igjenom, og det stemte bortsett fra at jeg skal gå en stund på p-piller først. Samle de få eggene jeg har.. Vi har fått veldig dårlige prognoser, så det er godt å lese at dere har det bra til tross for negativt resultat. Det gir håp om at det går bra om det ikke lykkes og Til slutt må jeg si at det er utrolig imponerende at du fortsatt gir så mye av deg selv i form av å svare på spørsmål i prøverforumet, dine dyrekjøpte erfaringer kommer til nytte, det er sikkert!

[finkel]

Hei! Ville bare, som andre før meg, si at du fungerer som en mentor i prøververdenen. Har lest mange av innleggene dine, og det er tydelig at du vet masse om dette temaet. Håper på det beste for dere, en gang i fremtiden.

Endret 28. september 2012 av finkel

[Athene]

Det er så hygglig at dere stikker innom og legger igjen fine ord og lykkeønskninger.

Etter et innlegg jeg svarte på i går, og ett av svarene som dukket opp der i dag, har jeg tenkt litt på det å gå gjennom en slik prosess og hva det gjør for forholdet. Statistikken over hvor mange som går fra hverandre etter å ha vært gjennom prøverør er skremmende, både for de som lykkes, men særlig for de som ikke lykkes.

Jeg skriver stadig at det å være ufrivillig barnløs ikke definerer oss som par, og den innstillingen trur jeg er utrolig viktig. Det å være ufrivillig barnløs blir fort altoverskyggende. Man føler for å snakke om det hele tiden, diskutere hva/om/hvis, man tenker på det døgnet rundt. Det er så belastende at det alle andre får tll naturlig skal bli en utfordring. Det å få barn er så grunnleggende for et menneske, det er noe de fleste ser for seg at skal skje på et tidspunkt, og når det ikke skjer så forandrer det hele livet og fremtiden. Ofte reagerer man også ulikt som par, den ene har behov for å skyve det bort, den andre trenger å snakke hele tiden. Resultatet blir at man ikke forstår hverandre, og at det går utover hele samlivet.

Jeg trur mange jenter krever for mye i prosessen. Mange har et behov for å snakke. Mye. Om alle eventualiteter. Menn har oftere behov for å fortrenge, de kjenner det heller ikke like godt på kroppen. Særlig dersom årsaken er sædkvalitet. Det tok meg lang tid å forstå hvor dypt det stakk hos mannen å høre at man ikke "fungerte som mann" på dette området. Min erfaring var i allefall at 1) mannen var personlig veldig såret og hadde det vondt 2) han fortrengte samtidig det hele, og orket ikke å tenke på donasjon, adopsjon, misslykkete forsøk.

Kommunikasjon er nøkkelen. Men kommunikasjon i en prosess der følelseslivet er så utrolig sterkt, og der man på toppen av det hele er proppet full av hormoner, er vanskelig. Selv med parterapi og hjelp ryker mange forhold.

Jeg og mannen har det bra. Veldig bra. Men vi har hatt vår andel av krasse ord og tårer, heldigvis har vi også vært flinke til å si unnskyld, og til å lytte. Nå har vi holdt på med dette i fire år, og som par står vi sterkere enn noen gang. Det finnes ingen fasit på hvorfor. Utover det åpenbare - vi er enige om at det at vi er ufrivillige barnløse definerer hvem vi er, og vi snakker sammen.

Jeg er ingen parterapaut. Jeg skriver ikke om dette fordi jeg har fasiten, for det har jeg ikke. Vi har bare hatt flaks, som av en eller annen grunn begynte å høre på hverandre, og landet sammen på beina til slutt. Men jeg blir så lei meg på andres vegne. Ikke nok med at man skal slite med å få barn, og gå gjennom tunge behandlinger. I tillegg sliter man med krangler og i værste fall ødelagte forhold. Som om man ikke har nok motstand i utgangspunktet.

[kittykatt85]

Tøff historie å lese og tøffe valg dere har tatt og en stor for det motet dere har tross masse masse motgang.. Ønsker dere lykke til å at det en dag sitter en liten spire der for dere.

[Sugar&Spice]

<3

[Gjest Twelve12]

Hei. Har lest dagboken din og den har jeg lyst å følge med på

Jeg likte det du skrev om det å være par i slike situasjoner. Der tror jeg vi har veldig like forhold, for meg og min kjære er også veldig flink til å ikke la problemene gå utover forholdet. Ja vi har hatt våre stunder vi som alle andre, men til syvende og sist har vi vært der for hverandre og skjønt at det er hverandre vi vil ha, men eller uten barn.

[Athene]

Det er alltid like koselig med nye lesere, Twelve. Selv om dette er en av de stilleste dagbøkene her inne, og jeg er elendig på å følge med på andre. Men jeg er ofte inne og smugleser, særlig hos langtidssliterne som jeg bryr meg litt ekstra om.

Her er livet er fortsatt godt, og høsten er full av reiser, planer, fester og vennetreff. Når jeg ser på kalenderen har vil hele 2 (!) ledige helger før jul. På planen står blant annet fire utenlandsturer. Jeg merker at jeg koser meg litt med tanken på at dette kunne vi aldri gjort dersom vi hadde barn, noe, fordeler må da vi barnløse ha.

Enkelte har uflaks. Virkelig, virkelig uflaks. 90-95% av alle par får barn naturlig. Av de som ikke får det, og prøver prøverør, får bortimot 80% barn. Hva er da oddsen for å havne i den kategorien som aldri får barn? Særlig når både alder og helse er på vår side? Man kan bli sprø av mindre enn å tenke på hvor urettferdig det er at dette har rammet oss.

Så hvor går veien videre? Det er det jeg tenker mye på om dagene. Adopsjon og donasjon føles fortsatt uaktuelt. Flere forsøk? En eller annen gang må den da sitte. Fysisk og psykisk trur jeg at jeg kan handtere det. Samtidig - det føles så fristende å bare sette en strek. Planlegge livet slik det ble, i stedet for slik vi kunne tenkt oss det. Kanskje selge huset igjen, flytte til en penthouse i sentrum. Kanskje ta et utenlandsopphold. Heldigvis haster det ikke med slike beslutninger, og foreløpig, som jeg også skrev før sommeren, har jeg bare lyst til å leve litt.