Athenes prøverdagbok

[Athene]

Jeg prøver igjen. Dagbøker er ikke min sterke side, men jeg får så mange spørsmål om vår historie. Jeg starter med å oppsummere vår prøverhistorie så langt, så får jeg håpe at jeg klarer å følge opp denne gangen.

Uten hormonprevansjon for første gang på 10 år

* november 2007 - p-pillene kastes uten noen konkrete graviditetsplaner, vi hopper av i svingen på ubestemt tid. Jeg får perfekte 29 dagers sykluser med en gang.

* mai 2008 - syklusene klusser seg til.

* november 2008 - går til fastlege, jeg får henvisning til gynekolog.

* januar 2009 - gynekologtime, vi forsøker primolutkur, det virker i to sykluser, så henger alt seg igjen.

Prøvetid, håp og nedturer

* mai 2009 - jeg innser at det å bli gravid kanskje ikke blir så lett som vi har sett for oss. Jeg setter i gang med temping, eggløsningstester, og sluker all litteratur om prøving.

* august 2009 - første pergotimekur, enkel, virker ikke.

* oktober 2009 - andre pergotimekur, dobbel. Eggløsning på dag 16 og 15 dagers lutefase. Håpet er på topp. Nedturen desto større.

* august 2010 - gjennomført n antall pergotimekurer uten resultat. På eget initiativ får vi tatt sædprøve. Resultatet er nedslående - vi kan ikke bli gravide uten prøverør.

* november 2010 - henvisning til prøverør sendes. Etter pergotimekjøret er mine sykluser stabile på 29-32 dager. Plutselig er situasjonen snudd på hodet. Jeg er "frisk", mannen er problemet.

Prøverør og nye problemer

*april 2011 de siste prøvene tas, og vår søknad blir godkjent. Viser noe reduserte eggreserver hos meg, ny nedtur.

* august 2011, forsamtale for prøverør. Vi er perfekte kandidater, dette skal gå bra.

* september 2011, første forsøk. Avbrutt, ingen egg. Stor nedtur

* november 2011, første forsøk vol 2. To egg, ett med ok kvalitet. Det settes inn, vi var sikre på at dette skulle gå. To uker etter kommer nedturen.

* februar 2012, andre forsøk. 12 egg (!!!), vi er sikre på at det bare er medisinen som har sviktet tidligere, nå er det vår tur. På innsettingsdagen er alt dødt. Og sammen med den beskjeden kom meldingen om att jeg har dårlig eggkvalitet.

*juni 2012, andre forsøk vol 2. Ett egg blir satt inn, det eneste som klarer seg. Resultatet er igjen negativt. I stedet for å være knust finner vi en ny ro, vi har lyst på en pause. Og vi er innstilt på å leve resten av livet uten barn.

Pause, men håpet er fortsatt der

Vi har lyst til å leve litt, at ikke alt skal dreie seg om temping, forsøk og legetimer. Kanskje (sannsynligvis) går vi på nye forsøk en gang i fremtiden, kanskje teknologien utvikler seg, kanskje utlandet gir nye muligheter. Men for nå er det bare oss to, og det føles egentlig litt godt.

Endret 1. august 2012 av Athene

[Lemming]

Hei Athene!

Så tøft av deg å dele historien din! Og huff, for et kjør dere har hatt...

Håper det klaffer på siste forsøk, jeg krysser fingrene, heier på dere, og følger spent med!!

Vet dere når neste forsøk blir?

[Athene]

Så hyggelig med besøk

Vi har ikke bestemt oss for når vi tar neste forsøk. Helst skulle jeg startet i dag, på en annen måte sier fornuften at jeg får nyte våren og sommeren, og så ta en ny runde til høsten når jeg er uthvilt. Sykehuset lar det være opp til oss, såfremt jeg venter to måneder. Det tar litt tid før kroppen kommer seg etter tøff hormonbehandling.

Når vi først fikk problemer tenkte jeg at jeg skulle kjempe til det gikk. Men etter mange år med nedturer begynner man å resignere. Og man merker samtidig at alle tankene og behandlingene går utover livet ellers - sosialt og jobb. Så nå begynner jeg å nærme med det punktet der jeg trenger en pause.

[Lemming]

Huff, det må være utrolig tungt... Og skjønner godt at du trenger en pause. Det er kanskje lurt å vente til høsten, få slappet av i sommerferien og sånn!

Hvordan er det med familie, vet familiene deres om alt dette? Hva med venner og kollegaer?

Vi har ikke fortalt folk at vi prøver, men jeg tenker at jeg kanskje bør fortelle det til mamma og pappa snart... Dersom jeg og sambo skal drive å reise til sykehus for utredninger og diverse blir det vanskelig å holde det for oss selv. Men orker ikke tanken på at folk skal spørre om hvordan prøvingen går...

[Athene]

Hvordan er det med familie, vet familiene deres om alt dette? Hva med venner og kollegaer?

Vi har ikke fortalt folk at vi prøver, men jeg tenker at jeg kanskje bør fortelle det til mamma og pappa snart... Dersom jeg og sambo skal drive å reise til sykehus for utredninger og diverse blir det vanskelig å holde det for oss selv. Men orker ikke tanken på at folk skal spørre om hvordan prøvingen går...

Nei, vi har valgt å ikke fortelle det til noen. En beslutning jeg aldri har angret på. Jeg har ikke hatt det store behover for å fortelle og få trøst.

Jeg har lest om så mange som angrer på at de har vært helt åpne. Det er nesten tyngre at folk prøver å ta hensyn gjennom å ikke snakke om babyer og at "det er på tide", enn at du må parere slike spørsmål innimellom. Det er også mange som har gode råd å komme med, som at "når du senker skuldrene og bestemmer deg for å adoptere blir du garanteeert gravid." For ikke å snakke om at alle andre også vet at nå er du i gang med ett nytt forsøk, og så måtte dele nedturen med mange andre når det ikke går.

På ett eller annet tidspunkt kommer vi nok bare til å informere omverdenen om at vi kan ikke få barn, punktum. Eller vi har bestemt oss for å leve livet uten barn, punktum.

[Lemming]

Det er nettopp det jeg og tenker. Da vi begynte sa jeg ingenting til noen, for jeg orket ikke at folk skulle gå rundt å se forventningsfullt på meg og spørre hvordan det går med prøvingen, for særlig i starten ble jeg kjempeskuffet hver syklus det ikke klaffet.

Jeg tenker veldig mye på hva vi skal si til folk når vi etter hvert skal reise på sykehus. Hadde vært så mye enklere om det var sykehus her vi bor. Vi bor i en liten bygd, og det er så langt til nærmeste sykehus at det blir flyreise til og fra og antakelig overnatting også. Sjansen er liten for at det går upåaktet hen, for å si det sånn!

[Athene]

Fantastisk søndag så langt.

Tre brett med boller og to brett med knekkebrød er bakt, en effektiv jobb-time der jeg fikk avgårde en haug med mail, gulvene er vasket og jeg er godt i gang med ukas klesvask. Og på toppen av det rakk jeg en times joggetur, der jeg slo egen rekord på den faste runden. Formen er endelig tilbake på topp etter forrige prøverørsforsøk.

Tiden går fort, og jeg er igjen på syklusdag 10 i første syklus etter avbrutt forsøk. Tempen har ligget veldig høyt, 36,89 i dag, det er på nivå med lutefase temp. Men det samme skjedde etter forrige forrige. Lurer på om det er hormoner som henger igjen. Etter forrige forsøk fikk jeg EL på syklusdag 18. Krysser fingrene for en skikkelig eggløsning denne syklusen også.

Rart med det der. Vi har fått beskjed om at det er nesten umulig at vi skal lage barn på egenhand, og vi har tre misslykkede forsøk bak oss, likevel temper jeg hver dag, og har ett håp om at denne syklusen skal det plutselig klaffe.

Endret 4. mars 2012 av Athene

[Strix]

Hei Athene!

Har sett deg rundt om på forumet og syns du sier mye fornuftig, ofte mye det samme som jeg tenker selv. Kom over dagboka di og det er sterkt å lese det du skriver, rett på sak! Jeg kjenner meg liksom så godt igjen

Vi er i samme båt selv, men har hatt mye bedre uttelling med eggene selv om det begynner å skrante nå ser det ut som. Hva har de målt eggreservene dine til da? Det dukker liksom opp folk med en amh på 0,7 som har blitt gravide hjemme eller m.prøverør og da tenker jeg at det alltid er håp. Men hvor lenge orker man å være i denne karusellen...

Lykke til

[Athene]

Så hyggelig med ny leser Strix! Jeg har fått med meg at din historie har fellestrekk med min.

AMH er på 13, noe redusert men ikke så lav at det skulle hatt noe å si. Det er kvaliteten på det de får ut som er problemet, det blir befruktet, men så dør alt før det rekker å komme skikkelig i gang med delingen.

Hvor mange runder har du vært gjennom? Med hvilken medisinering? De har ikke forsøkt nedregulering på meg ennå, de har bare kjørt på med store doser Gonal F. Men jeg trur de skal prøve en annen fremgangsmåte neste gang.

[Strix]

Jeg tror jeg har prøvd alt! Kort regime med p-piller, langt regime med nedregulering. Jeg har prøvd alle hormoninjeksjoner som er på markedet og flere kombinasjoner. Alle slags progesteronbehandlinger, ulike blodfortynnende løsninger. You name it I tried it :gjeiper:

10 forsøk fersk+frys, ingen forstår helt hvorfor det ikke går og legene er alltid optimistiske...

Merkelig at eggene dine bare "kortslutter" etter at de kommer ut, kjenner jeg hadde blitt temmelig oppgitt dersom det skjedde gang på gang på gang!!

[Kommode]

Hei!

Jeg vil også gjerne følge med her. Jeg liker deg, du kan så mye og er veldig tålmodig med alle nye som spør om de samme tingene du har svart på 1000 ganger før. Jeg skjønner jo at du har lært alt dette i løpet av alle de rundene dere har vært igjennom, og krysser fingrene for at dette blir en historie med happy ending

[Gjest Slowpoke]

Vil følle med deg her jeg også.

Har fått med meg litt av historien din via diverse tråder og synes du virker som en veldig tålmodig dame.

Trist å lese om all prøvingen og feilingen så langt. Håper virkelig for deres del at det skal gå til slutt

[Athene]

Enda flere lesere, nå får jeg prøve å følge opp

Strix - Man må ha en utrolig styrke for å komme seg gjennom 10 forsøk. Jeg har hatt en del tanker om dette med hva som er værst - å hele tiden tru at det går til slutt, eller å få beskjeden om at dette går ikke, og hva som er grunnen. Jeg merker at håpet om at det skal klaffe en dag er en stor drivkraft for å fortsette hverdagen, men samtidig er fokuset på prøvingen altoverskyggende til tider. Samtidig tenker jeg stadig at dersom det aldri vil gå så vil jeg bare vite det, bearbeide det, og ta stilling til hva jeg ønsker av resten av livet.

En liten prøveroppdatering, i og med at det er en prøverdagbok. PP 23, syklusdag 12. Temp på 36,7 (er ca 0,2 høyere enn det burde være på dette tidspunktet), og ingen tegn på at eggløsning er på vei. Denne syklusen prøver jeg ingen tips eller triks, utover at jeg har begynt å ta sinktabeletter. Jeg har lest at det kan hjelpe på eggkvaliteten.

[Strix]

Enda flere lesere, nå får jeg prøve å følge opp

Strix - Man må ha en utrolig styrke for å komme seg gjennom 10 forsøk. Jeg har hatt en del tanker om dette med hva som er værst - å hele tiden tru at det går til slutt, eller å få beskjeden om at dette går ikke, og hva som er grunnen. Jeg merker at håpet om at det skal klaffe en dag er en stor drivkraft for å fortsette hverdagen, men samtidig er fokuset på prøvingen altoverskyggende til tider. Samtidig tenker jeg stadig at dersom det aldri vil gå så vil jeg bare vite det, bearbeide det, og ta stilling til hva jeg ønsker av resten av livet.

En liten prøveroppdatering, i og med at det er en prøverdagbok. PP 23, syklusdag 12. Temp på 36,7 (er ca 0,2 høyere enn det burde være på dette tidspunktet), og ingen tegn på at eggløsning er på vei. Denne syklusen prøver jeg ingen tips eller triks, utover at jeg har begynt å ta sinktabeletter. Jeg har lest at det kan hjelpe på eggkvaliteten.

Legene har jo vært veldig optimistiske på våre vegne, ingen har sagt noe om at dette kan bli vanskelig eller utfordrende. De sier; dette går! Begynner vel å tvile litt nå, men...

Jeg tror kanskje mye av det som gjør at vi fortsatt står på er at vi er såpass realistiske til ting hele tiden. Det høres kanskje merkelig ut. Men vi klarer på en måte å ha bakkekontakten hele veien sånn at nedturene ikke blir altoppslukende, men vi tillater oss ikke å ha for stor tro på at JAAAA, nå får vi det selvfølgelig til! Samtidig som vi er positive, for jeg har troen på at positive vibber kaaaaanskje kan bringe med seg noe

Jeg er egentlig en person som kan grine for hva som helst, og det har vært utrolig mange triste stunder, jeg har vært forbannet og sur og skuffet og frustrert. Men så har jeg en mann som er helt fantastisk og vi har et flott liv sammen og med familiene våre. Sammen klarer vi å ikke la prøvingen bli altoppslukende! Men det er en del av oss, det at vi sliter sånn med å få barn blir en del av oss overalt i hverdagen og påvirker meg og former deler av meg. Det er så "selvfølgelig" at man skal ha barn i samfunnet, og når man da lengter etter det i tillegg så blir det ikke noe lettere.

Vi hadde en prøvepause på 6-8mnd der vi "bare" prøvde på hjemmebane, ikke noe prøverør, i påvente av lap. Og det var utrolig deilig. Da slappet vi sånn av, koste oss og klarte på et vis å tone ned situasjonen vi er i. Da merket vi ekstra godt hvor mye det krever av oss både psykisk, fysisk og økonomisk den situasjonen vi er i. Men man tror jo virkelig at det vil være verdt det

Mange ganger skulle jeg ønske at vi kunne få fasitsvaret på hva som venter oss, men sånn fungerer det ikke.

Mener å huske at c-vitaminer og selen er ok for eggkvaliteten også, fikk noen vitamintips fra en akupunktør for noen år siden.

[Filippie]

Jeg vil også følge med i dagboken din! Du er et godt forbilde - alltid saklig og ærlig, og tar deg tid til å svare på spørsmål som for en med din erfaring må fremstå som banale.

Ønsker dere LYKKE TIL!

[Frøken Vims]

Hei! Jeg vil også gjerne følge med her. Har lest mange av svarene du har gitt inne på prøverforumet og synes du har bidratt positivt til kvaliteten på forumet gjennom gode, saklige og tålmodige svar.

Mener å ha lest at vi er ca på samme alder også (jeg blir 30 veeeldig snart)men jeg har selv ikke kommet i gang med prøvingen enda pga at jeg fikk en jobbmulighet jeg rett og slett ikke kunne si nei til. Det har ikke stoppet meg i å lese daglig her inne på forumet i snart to år da

Ønsker deg alt av lykke med det neste forsøket, synes virkelig dere fortjener at det klaffer snart!

[Athene]

Velkommen Frøken Vims og Filippe!

Og tusen takk for så snille kommentarer!

Det stemmer at jeg har passert 30, blir 31 i år. Mannen er like gammel, ca. Selv om jeg har vært prøver i tre år nå, er jeg nå i den alderen jeg alltid har sett for meg å få barn. Vi begynte jo litt tidlig, og i panikk, fordi syklusene mine klusset seg til.

Jeg har vært veldig opptatt av karriere og utdanning, sene kvelder med god mat og vin, og reising. På en måte kommer et barn til å snu tilværelsen på hodet for oss (men det gjør det vel for alle). Det er kanskje litt av grunnen til at jeg ikke får panikk med tanken på at vi aldri vil få barn, vi har så mye mer innhold i livet vårt, som vi må forsake deler av dersom vi får barn. Selvfølgelig er det å få barn mitt høyeste ønske, men samtidig tenker jeg at det å være barnløs er noe jeg kan infinne meg med, selv om det alltid kommer til å være et stort savn.

[Lilywhite]

(tilbake) til prøverdagbøkene! Jeg synes også du har hatt mye fornuftig å bidra med på prøverforumet. Vi har prøvd i ca. halvannet år, og kan ikke forestille meg hvor mye dere har vært gjennom...

Vi fikk konstatert dårlig sædkvalitet i januar, og jeg går på Puregon for første ICSI-forsøk nå. Jeg er "bare" 25 år, men har alltid villet være ung mamma, så jeg synes allerede det er ganske sårt å være barnløs... Spesielt når de av vennene våre som har fått barn ser ut til å bli på et blunk alle sammen... Men man må jo prøve å glede seg med de...

Jeg har også vært inne på tanken om et liv uten barn, men jeg tror det bare er noe jeg tenker for å beskytte meg selv, for egentlig synes jeg det er ganske utenkelig...

Krysser fingrene for dere i allefall

[Frøken Vims]

Kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg også er egentlig fornøyd med det livet vi har uten barn, og er som deg opptatt av karriere, reise og sene kvelder med mat og vin. Samtidig så tror jeg at jeg vil angre hvis jeg bestemmer meg for ikke å få barn, og selv om jeg ikke er en av de som har gått rundt å drømt om egen baby i årevis, så må jeg innrømme at jeg blir varm om hjerterota av tanken på å få barn med mannen i mitt liv

Men som du sier så er livet så mye mer enn barn, så det ville ikke vært noen krise for meg heller om det ikke gikk, selv om det sikkert hadde vært et tøft slag allikevel.

Endret 9. mars 2012 av Frøken Vims

[Athene]

Lillywhite - så bra at dere har funnet ut av hva problemet er, og får hjelp. Selv om det et slag i trynet å få beskjed om at noe ikke er som det skal, er det må en måte en lettelse å vite hvorfor det ikke går.

Nå var eggløsning ferdig for denne gang, på syklusdag 18. Denne gangen ser det bra ut - alle tegn var på plass, og jeg hadde sterke smerter på eggløsningsdagen. Jeg misstenker jo at en god del av mine eggløsninger ikke er gode nok, noe tempkurver og signaler som peker i alle retninger støtter opp om. Men i syklusene etter prøverør får kroppen ett ekstra boost av alle hormonene.

Jeg føler meg litt dum som fortsatt går og måler eggløsning, og håper på at det skal klaffe på hjemmebane, etter alt vi har vært gjennom. Men det hjelper på humøret å være optimist, og kjenne litt på spenningen med at "kanskje denne gangen."