Ferie-samvær?

[AnonymBruker]

Er det noen her som har erfaringer omkring feriesamvær pga lang avstand mellom foreldre/evt lav alder på barnet?

Hvor ofte treffes far og barn? Hvordan reiser barnet, og hvem betaler? Er avtalen skriftlig?

I hvor stor grad prioriteres samværet?(altså når samvær kræsjer med bursdager, fotballturneringer, mor vil ha "familietid"/"familieferie" osv)?

I hvor stor grad vektlegges barnets ønsker og planer for ferien? Kan barn i barneskolealder bestemme at de ikke vil treffe far så ofte, og så blir det sånn?

Noen tips til en som plutselig bor veldig langt unna sønnen sin i småskolealder(mor har flyttet)? Føler at jeg er redusert til en perifer fille-onkel, og at hun gjemmer seg bak at "han vil ikke besøke deg denne ferien, han skal på bursdag til ****".)

Vil gjerne ha tips om hvordan vi kan løse dette, når forholdet mellom meg og mor er såpass anstrengt.

[Gjest Gjest]

Første råd: familievernkontoret

Ang fars samvær , så går det firran ALT. Dette er viktigere enn bursdager ol. Da min mann var på familivernkontoret fikk mor beskje om at hvis ting ikke passet helt filk barnet heller ta fri fra skolen for å få til sanvær. Alle planlegningsdager/ langhelger skal tilfalle far da han bor langt unna,,,

STÅ PÅ, gjør krav på det ditt barn fortjener!!

[Personlig12]

Ja, har erfaring med det... Et helvete.

Far gikk desverre glipp av type "barnehagetilstelinger" ol. Men tror ikke det gjorde noe i den forstand. Vi var hos familierådgivning først, hjalp lite, vi måtte finne ut av ting selv.

Vi betalte annenhver gang. Da han var under 5 år følgte vi annenhver gang, når han skulle hjem dro jeg også hjem, men tilbake måtte han følge og betale for det. Når han ble 5, betalte vi for annenhver gang med fly vel og merke.

Hele turen/samværet og alt var et helvete. Men det varte 2 år, så flyttet jeg hjem. Rett og slett fordi jeg ville han skulle vokse opp med sin far, ha et normalt samvær. Jeg tenkte mer på gutten enn på meg selv. Jeg hatet å flytte hjem, liten bygd. Men gjorde det for ungens sin del.

Så, har en fått et barn sammen med noen, så må man faktisk innfinne seg i å bo i samme by/bygd. Så kan du flytte når barnet er 18. Alt for ungen sier jeg!!!

Endret 26. februar 2012 av Personlig12

[AnonymBruker]

Første råd: familievernkontoret

Ang fars samvær , så går det firran ALT. Dette er viktigere enn bursdager ol. Da min mann var på familivernkontoret fikk mor beskje om at hvis ting ikke passet helt filk barnet heller ta fri fra skolen for å få til sanvær. Alle planlegningsdager/ langhelger skal tilfalle far da han bor langt unna,,,

STÅ PÅ, gjør krav på det ditt barn fortjener!!

Tusen takk for svar. Mor mener at skolen går foran alt, og det er feks ikke mulig å ta fri på fredag hvis det er skolefri på torsdag, for å komme nedover. Jeg mener at i småskolen er det ikke krise å ta fri én gang i løpet av skoleåret, men det tør jeg ikke å krangle på.

Nå vil jeg gjerne ha ham nedover når de har en uforutsett fridag om et par uker, men det går jo ikke pga fotball og barnebursdag osv osv.

Mor mener at de er en travel familie som ser lite til hverandre i hverdagene, og at det derfor skal "bli godt med ferie". Når jeg da sier at jeg vil ha ham nedover den ene helgen i feks vinterferien, så virker det som at jeg ødelegger kose-planene deres. Sønnen min er heller ikke særlig ivrig etter å komme nedover, da jeg mistenker at mor stiller veldig ledende spørsmål om hvor han vil tilbringe tida si. Og da føler jeg at jeg er egoistisk som vil ha gutten hos meg, når det faktisk er han som må "bryte opp" med "hovedfamilien" sin og stresse med reising osv til meg. Han er veldig knytta til moren sin, og selv om vi har et fint forhold så er hun (naturligvis) den viktigste personen i livet hans.

Flere erfaringer/tips å komme med?

TS

[AnonymBruker]

Ja, har erfaring med det... Et helvete.

Far gikk desverre glipp av type "barnehagetilstelinger" ol. Men tror ikke det gjorde noe i den forstand. Vi var hos familierådgivning først, hjalp lite, vi måtte finne ut av ting selv.

Vi betalte annenhver gang. Da han var under 5 år følgte vi annenhver gang, når han skulle hjem dro jeg også hjem, men tilbake måtte han følge og betale for det. Når han ble 5, betalte vi for annenhver gang med fly vel og merke.

Hele turen/samværet og alt var et helvete. Men det varte 2 år, så flyttet jeg hjem. Rett og slett fordi jeg ville han skulle vokse opp med sin far, ha et normalt samvær. Jeg tenkte mer på gutten enn på meg selv. Jeg hatet å flytte hjem, liten bygd. Men gjorde det for ungens sin del.

Så, har en fått et barn sammen med noen, så må man faktisk innfinne seg i å bo i samme by/bygd. Så kan du flytte når barnet er 18. Alt for ungen sier jeg!!!

Takk for svar. Det er som sagt mor som har flyttet. Hun bor nå i samme bygd som sin familie, og jeg bor her hvor jeg har min familie. Jeg har også en yngre unge som jeg bor sammen med, og han har hele slekten sin her. Dette barnet må det jo også tas hensyn til, og jeg kan ikke flytte ham unna alle besteforeldre, tanter og nære søskenbarn for å bo ved søskenet sitt. (Ja, søsken går foran alt, men 1 stk søsken mot 4 besteforeldre, 7 oldeforeldre, x antall tanter og onkler og søskenbarn?)

Dette er utrolig vanskelig. Jeg må kanskje legge til at vi har aldri hatt noe ordentlig samvær, heller ikke da vi bodde nærmere hverandre. Forholdet har vært svært konfliktfylt, og nå når ting endelig roa seg og vi fikk lagt problemene bak oss, så flyttet hun. Det er et par år siden hun flyttet, og jeg har strevd med å få gutten i ferier og langhelger siden den gang.

TS

[Gjest Gjest]

Reisekosnadene skal deles ut fra de % dere betaler for barnet...

Tips: ha noen samværshelger i en by nær mor der du reiser: da skal mor vær med å betale din reise ( henholdsvis den % fordelingen dere har) og du får noen timer mer samvær og barnet slipper å reise,

Og husk: dere blir enige om samvær, " vanlig samvær " er kun et forslag, ikke noe man må følge. forslå at siden hun har flyttet og vanskeliggjort helge/ dag samvær vil du ha mer ferie, eks hver vinter/ høstferie og det meste av sommerferien. Ta det opp på meklingen på familievernkontoret om mor er et troll å snakke med

[Gjest Gjest]

Har du vært på familievernkontoret? Dette er en sak de løser lett ved å overkjøre mors urimelige krav. Du må nok belage deg på å dra opp til henne , men gjør det så fort som mulig! Det har du alt å vinne på. Og ikke vær redd for en fight.. Dette er det mor vil ønske. STÅ PÅ KRAVA!

[Gjest Gjest]

Viss mor saboterer samvær og prøver å få barnet til å " ikke ville til pappa" kan du kreve foreldreretten. Hyrven god advokat og kjør sak..

[Gjest Gjest]

Han får nok ikke foreldreretten kun på dette grunnlaget så lenge barnet alltid har bodd hos mor, har andre søsken der og et tett nettverk på hjemstedet sitt. Men han kan gå til sak for å få en skikkelig samværsavtale sånn at han får muligheten til å holde kontakten med barnet sitt.

Samvær kommer foran alt, det er sånn det er. Og bostedsforelder har et spesielt ansvar for å sørge for at samværet oppfylles.

I vårt tilfelle har vi en dom på samvær, og dommeren var beinhard. Ungene skal ha fri èn dag fra skolen hver gang det er samvær (lang reisevei), og det er mors plikt å sørge for at de har med seg lekser evt annet de trenger samt at de ikke har mye fravær resten av året. Videre har mor dom på seg om å betale et visst antall samværsreiser, og de er spesifiserte med dato.

ALT i dommen er spesifisert, for mor gjorde sitt ytterste for å stoppe samvær for derfor å få mer bidrag og slippe å betale samværsreiser. Så her går det i detalj på dato, flyttbare helligdager, langhelger, reisemåte etc. Gull verdt!

[Sophie-Ann]

Først og fremst, har dere delt foreldreansvar? Bodde dere sammen når barnet ble født eller skrev du under på delt foreldreansvar på sykehuset? Hvis du er usikker, ta kontakt med folkeregisteret. De har papirene. Hvis du har delt foreldreansvar, har du krav på all info om barnet fra skole, SFO, lege, tannlege osv. Hvis du ikke har det, må du søke om det. Det får du enkelt, med mindre du er narkoman/alkoholiker eller lignende.

Så må du kalle inn til et møte på FVK. De hjelper dere å sette opp samvær. Du kan ikke gi deg her, barnet har krav på samvær med deg, og mor har ikke lov til å trenere. Hvis hun ikke gir seg, syns jeg du skal gå til sak.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Han får nok ikke foreldreretten kun på dette grunnlaget så lenge barnet alltid har bodd hos mor, har andre søsken der og et tett nettverk på hjemstedet sitt. Men han kan gå til sak for å få en skikkelig samværsavtale sånn at han får muligheten til å holde kontakten med barnet sitt.

Samvær kommer foran alt, det er sånn det er. Og bostedsforelder har et spesielt ansvar for å sørge for at samværet oppfylles.

I vårt tilfelle har vi en dom på samvær, og dommeren var beinhard. Ungene skal ha fri èn dag fra skolen hver gang det er samvær (lang reisevei), og det er mors plikt å sørge for at de har med seg lekser evt annet de trenger samt at de ikke har mye fravær resten av året. Videre har mor dom på seg om å betale et visst antall samværsreiser, og de er spesifiserte med dato.

ALT i dommen er spesifisert, for mor gjorde sitt ytterste for å stoppe samvær for derfor å få mer bidrag og slippe å betale samværsreiser. Så her går det i detalj på dato, flyttbare helligdager, langhelger, reisemåte etc. Gull verdt!

Oi, dette var noe annet enn den lusne uka i sommerferien som jeg og sønnen min blir avspist med! Mor sitter med all makt her, og hun er veldig klar på at hun bare vil barnets beste, at for hyppig reising er usunt/slitsomt, og at det er urettferdig for barnet å gå glipp av fotball osv "bare" for å komme nedover.

Ang omsorg er jeg ikke interessert i hovedomsorgen, da gutten har et flott og trygt liv der han er. Han har en stefar som er et godt mannlig forbilde i hverdagen hans, og mor og stefar er ressurssterke og kjærlige. Problemet er bare at de har det så fint at barnet derfor ikke trenger meg, jeg er overflødig.

Jeg er veldig usikker på hvor jeg skal ta det herfra. Familievernkontoret vil nok føre til umiddelbar krig, men det er kanskje eneste utvei? Finnes det noen skriv/lover som stadfester betydningen av jevnlig samvær, eller har det bare rot i sunn fornuft? (Det er jo nettopp denne lille biten av fornuft mor har oversett, og hun argumenterer bedre enn enhver advokat).

TS

[Sophie-Ann]

Det er pliktig oppmøte på FVK. Hvis mor ikke stiller, stiller det henne i et dårlig lys. Begge foreldrene plikter å legge forholdene til rette for at barn skal ha samvær. Man må til en mekling før man kan gå til sak. Da får man en meklingsattest og den er gyldig i 6 mnd. Det blir nok ikke mer krig enn det er nå, så jeg hadde gjort det. Men hold deg saklig, ikke la det bli en skittentøysvask, sånne saker er utrolig vanskelig i utgangspunktet.

[AnonymBruker]

Først og fremst, har dere delt foreldreansvar? Bodde dere sammen når barnet ble født eller skrev du under på delt foreldreansvar på sykehuset? Hvis du er usikker, ta kontakt med folkeregisteret. De har papirene. Hvis du har delt foreldreansvar, har du krav på all info om barnet fra skole, SFO, lege, tannlege osv. Hvis du ikke har det, må du søke om det. Det får du enkelt, med mindre du er narkoman/alkoholiker eller lignende.

Så må du kalle inn til et møte på FVK. De hjelper dere å sette opp samvær. Du kan ikke gi deg her, barnet har krav på samvær med deg, og mor har ikke lov til å trenere. Hvis hun ikke gir seg, syns jeg du skal gå til sak.

Lykke til!

Vi har aldri vært sammen. Jeg skrev under på diverse papirer på sykehuset, men jeg skal sjekke med Folkeregisteret hva som er registrert.

Jeg har ingen laster som skulle gjøre meg uegnet til samvær eller informasjon, har ikke engang parkeringsbøter. Blir det vanskelig å få skriftlig avtale om samvær hvis jeg ikke har skrevet under om delt foreldreansvar?

Jeg tror ordet "samvær" er noe mor frykter veldig. Hun vil at vi skal ha kontakt, men om det hadde vært opp til henne skulle gutten kalt meg onkel, og den andre gutten min bare vært fetteren hans.

Skal jeg ta kontakt med familievernkontoret i min hjemby eller hos henne? Er dette noe som de ulike kontorene løser seg imellom, eller skal vi sitte i samme rom og argumentere for egen sak? Da må jeg i såfall begynne å samle krefter, for denne dama er beinhard og veldig veltalende og kunnskapsrik. Det vises kanskje gjennom hele tråden her at jeg har respekt (frykt) for henne, og når det atpåtil er noe så viktig som sønnen min som står på spill, føler jeg meg helt lammet. (Men desto viktigere er det jo at jeg klarer å psyke meg opp, naturligvis.)

TS

[Gjest gjest 07:33]

Det aller viktigste for barnet er å få ha god, meningsfylt kontakt med BEGGE foreldrene sine. At hun kan mene at fotballtreninger og helgekos er viktiger viser jo bare at selv om hun argumenterer ok så tar hun feil...

Her hjemme har vi en langhelg per måned, annenhver jul og påske, 4 uker sommerferie, hver vinterferie og høstferie samt halve jul og halve påske de årene de er hos mor.

Hun var så kjip og usaklig i retten at jeg fikk plukke og velge nærmest.

[AnonymBruker]

Her bor far og jeg en times flytur unna hverandre. (Hvorfor det ble slik, er en lang historie, og forsåvidt ikke relevant her.)

Ungene (i barneskolealder) reiser til faren ca. hver 4. helg. Noen ganger går det 3 helger mellom, andre ganger 5-6. Vi betaler annenhver reise (dyrt, det ruinerer meg omtrent, men prioriterer reisene høyt). Far har giftet seg på nytt, hans nye kone har to barn som hun har annenhver uke. De har to inntekter, og har nok en god del bedre råd enn meg, det er snakk om at vi etterhvert skal skjevfordele kostnadene ved reisene noe.

De er hhv hos faren og meg annenhver jul, påske, vinterferie, høstferie. De er hos han i fire uker av sommerferien. Med andre ord deler vi altså alle ferier helt likt. Jeg har "gitt fra meg" litt av mine vinter- og høstferier, for at de skal kunne ha samvær flere dager av gangen. Ellers er det sjelden at de er der kun fredag - søndag, de reiser som oftest torsdag. Tar dem da fri fra skolen. Prøver dessuten å legge samværet til langhelger, for å unngå mest mulig fritak fra skolen. Men uansett - lærerne har full forståelse for og aksept for at de tar seg fri for å reise til faren. (Nå skal det også sies at ungene mine klarer seg veldig godt på skolen, så de går ikke glipp av noe særlig faglig ved å ta seg fri)

Etterhvert som barna er blitt større, ser jeg tydelig at det begynner å bli slik at de føler at de går glipp av noe når de reiser til faren. De vil gjerne være der, men samtidig er det gråt og tænders gnidsel når de går glipp av bursdager, overnattingspartyer, håndballcuper og annet mer eller mindre organisert. Å være sammen med venner betyr enormt (de er nå ni og elleve), og det er ingen tvil om at de føler at de går glipp av ting når de reiser til faren. Ja, samvær skal prioriteres høyt, men samtidig er det jeg som må ta støyten hver eneste gang det er noe annet som skjer som de like gjerne skulle vært med på. Det er jeg som ser dem i forkant og i etterkant av samværet, hvor de anklager meg (oss voksne - men de sier ikke noe til faren) for at de ikke får med seg det sosiale som vennene får med seg.

Jeg synes det blir for lettvint som en gjest over her sier, at samvær går over ALT. Det er ikke fars (eller mors) behov som er førsteprioritet her. Far og mor må selvfølgelig taes hensyn til, og de to må ta hensyn til hverandre, men det handler uansett om ungene. Dersom ungene har et sterkt ønske om å delta på noe spesielt som umuliggjør et planlagt besøk hos samværsforelder, synes jeg man skal vurdere å flytte på samværet. Såfremt eventuelle flybilletter ikke allerede er kjøpt, da. Og jeg mener ikke at en hvilken som helst bursdag skal gå foran samvær, men er det bestevenninnen som skal ha pysjamasbursdag med overnatting, mener jeg at det er viktig å prøve å få til at barnet får i pose og sekk. Det er viktig at ungene ikke føler at de må forsake så altfor mye ved å være hos samværsforelder. Det vil bare kunne gå utover oppholdet og forholdet til samværsforelder.

Kan med det samme si at mine barns far og jeg har et temmelig dårlig forhold og det har tatt ganske lang tid før vi har fått til dette samarbeidet. Heldigvis har han en oppegående ny partner, og jeg kommuniserer mest med dem via henne.

Jeg synes du absolutt skal kontakte familivernkontoret, og få hjelp til å sette opp en samværsplan. Jeg ville skrevet til moren først. Skriv at du vet at barnet har det flott hjemme, at hennes nåværende partner en en viktig person i barnets liv, men at du ønsker å kunne være nok en voksenperson som barnet kan spille på. Du ønsker selvfølgelig å berike barnets liv, ikke å utgjøre noe negativt. Si at du ønsker at dere kan sette opp en samværsplan (eller kall det besøksplan, om moren har problemer med ordet samvær...), og prøv og legge disse til langhelger eller (deler av) ferier. Fortell moren hva du har lyst til å gjøre sammen med barnet, og vis til at dette vil være utelukkende positivt for barnet.

Hvor gammel er gutten din? Hvordan må han reise for å komme til deg?

[AnonymBruker]

Det aller viktigste for barnet er å få ha god, meningsfylt kontakt med BEGGE foreldrene sine. At hun kan mene at fotballtreninger og helgekos er viktiger viser jo bare at selv om hun argumenterer ok så tar hun feil...

Joda, enig. Men når barna blir større så betyr samvær med venner uendelig mye. Det kan for barna bli en negativ opplevelse knyttet til samvær, dersom de føler at kompisene hjemme gjør ting de selv ikke får være med på. Jeg mener at det er veldig viktig, ettersom barna blir større, å ta hensyn til slike ting. Det er til begge foreldrenes fordel.

Men klart, en ordinær fotballtrening og "helgekos" er ikke gyldige argumenter for å droppe samvær, for all del. Men å være litt fintfølende for barnas behov og ønsker - viktig.

[AnonymBruker]

Har du vært på familievernkontoret? Dette er en sak de løser lett ved å overkjøre mors urimelige krav. Du må nok belage deg på å dra opp til henne , men gjør det så fort som mulig! Det har du alt å vinne på. Og ikke vær redd for en fight.. Dette er det mor vil ønske. STÅ PÅ KRAVA!

Jeg tror, at dersom far skal vinne fram her, så må han ikke kjøre "stå på krava"-linjen før han virkelig må. Jeg tror at han heller skal legge seg på en samarbeidende og dynamisk linje.Prøve å glemme fortid (selv om det kan være vanskelig), ta utgangspunkt i her og nå - og se framover. Ikke rippe opp i ting, men vise mor at samværet med far vil kunne være et stort pluss for sønnen.

Hvis stikkordene far skal ha i hodet er "overkjøre", "urimelige krav", "fort som mulig!", "fight" og "STÅ PÅ KRAVA", tror jeg bare han gjør ting vanskeligere for seg selv.

Først en myk linje, fører det overhodet ikke frem - stå på krava.

[AnonymBruker]

Joda, enig. Men når barna blir større så betyr samvær med venner uendelig mye. Det kan for barna bli en negativ opplevelse knyttet til samvær, dersom de føler at kompisene hjemme gjør ting de selv ikke får være med på. Jeg mener at det er veldig viktig, ettersom barna blir større, å ta hensyn til slike ting. Det er til begge foreldrenes fordel.

Men klart, en ordinær fotballtrening og "helgekos" er ikke gyldige argumenter for å droppe samvær, for all del. Men å være litt fintfølende for barnas behov og ønsker - viktig.

TS her: Du sier mye viktig i både dette og forrige innlegg. Jeg er enig i at samværet ikke er MIN rettighet og MIN glede, men at det er for at barnet skal ha det best mulig (men det er selvsagt min store glede også!). Jeg krever ingen ting bastant, og jeg vil ikke ødelegge verken viktige fotballcuper eller hyttetur med bestekompisen, jeg vil bare ha noe.

Gutten går i tredjeklasse. Han er en forsiktig og stille gutt, så å fly alene er utelukket foreløpig. Han er veldig skoleflink, og holder på med skolebøker på 5. klassenivå. Han taper dermed ingen ting faglig sett på å ta fri, men mor mener at dette er en prinsippsak.

Av reisemuligheter har vi

fly i 1 time + tog/buss/bil i til sammen 3 timer

kjøre bil i 7 timer

kjøre tog i 5 timer + bil/buss i 2 timer

Verken mor eller stefar har førerkort, så jeg må isåfall kjøre oppover og ta fly eller tog sammen med gutten nedover igjen.

[AnonymBruker]

Jeg er helt på lijne med mor om at man ikke skal ta fri fra skolen i hytt og pine, dvs om det er fri på torsdag, så skal naturligvis barnet på skolen igjen på fredag. Selv i småskolen. Det har med å lære barna holdninger å gjøre.

Når det gjelder samvær i skoleferiene, så bør (i deres tilfelle hvor dere ikke samarbeider godt må) det avtales skriftlig. Det vil si hvordan man skal fordele vinterferie, påskeferie, høstferie, juleferie, samt sommerferien. Langhelger utenom samværsplanen kan du ikke regne med å få. Husk at også mor og barn har behov for å ha fri sammen, ikke bare hverdager. For de slipper jo du som samværforelder, TS.

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke mer enn feriesamvær med faren min fram til midten av barneskolen. Da ble det også mindre av dette, da det foregår så mye i feriene, som korpssamlinger, fotballcuper etc. Så i en periode traff jeg han kun et par ganger i året, var blant annet med han og hans nye familie på sommerferie. Da jeg ble noe eldre, kunne jeg på eget initiativ ta en helg hos han og hans nye familie når det passet seg slik. Da vi flyttet ut for å studere valgte jeg å studere første året i byen han bor i, og da var jeg en del sammen med han og hans familie. Jeg har som voksen et helt OK forhold både til han og småsøsknene sine, selv om småsøsknene på begge sider er veldig mye yngre enn henne (foreldrene hennes var svært unge da de fikk henne). Jeg vil karakterisere mitt forhold til faren min like tett som forholdet mine venner som hadde "annenhver helg samt de fleste skoleferie"-samvær har til samværsforelder nå i voksen alder. Så man trenger ikke ha "millimetersamvær" på bekostning av barnets sosiale omgang og utvikling. Barn og samværsforelder kan få et like greit forhold selv om samværet er sporadisk og lagt opp etter barnets tid og etterhvert ønsker.

Et like tett forhold som til bostedsforelder vil man uansett ikke få så lenge det er snakk om en god del reiseavstand til samværsforelder. Eneste måte å få like tett forhold til begge (relativt sett, de fleste av oss har vel en forelder vi har tettere forhold til) er at de bor så nærme hverandre og samarbeider så godt at barna kan gå mellom husene helt som de selv ønsker, uten å måtte tenke på samværstid.