Hvordan takle motgang?

[AnonymBruker]

Er det flere her som føler at det er mye motgang i livet?

Noen ganger blir det for mye på en gang.

Akkurat nå føler jeg stort press på stuidet. Jeg jobbet 50% i tillegg til fult studie på universitetsnivå før jul, men pga mye skole måtte jeg slutte i jobben. Jeg hadde spart opp en del penger men hver måned synker disse, jeg er også urolig på om jeg får meg en jobb til sommeren. Angående studiet er det utrolig tøft, jeg føler jeg ligger så langt bak! Før jul fikk jeg gode karkaterer, å nå er jeg redd for å skuffe familie, hvis jeg gjør det dårlig.

Det er mange andre ting som gjør meg nervøs og redd, som skattesmell, bo-situasjon, kjærlighetslivet, savn av familie, få tid til å ta billappen ++

Alt som plager meg gjør at det er vanskelig å spise og sove, det ganger på energien...

Noen som har det samme som meg, eller har noen råd/livserfaring om hvordan takle motgang for å bli mer lykkelig og ha mer overskudd ville jeg blitt glad.

Denne posten føles så tåplig. Alle tror jeg er kjempe lykkelig fordi jeg setter på en fasade, så godt å få skrevet ned ordene.

[AnonymBruker]

Jeg opprettholder også denne fasaden, selv om jeg egentlig ofte har mest lyst til å sette meg ned å grine. Alt fordi jeg droppet ei dame for rundt tre år siden. Aldri kommet videre etter det. Også lider vi jo alle under denne sykdommen hvor vi prøver å leve det livet alle andre forventer at vi skal leve. Jeg har ingen løsning å komme med for jeg har ikke funnet den selv enda...

[AnonymBruker]

Jeg opprettholder også denne fasaden, selv om jeg egentlig ofte har mest lyst til å sette meg ned å grine. Alt fordi jeg droppet ei dame for rundt tre år siden. Aldri kommet videre etter det. Også lider vi jo alle under denne sykdommen hvor vi prøver å leve det livet alle andre forventer at vi skal leve. Jeg har ingen løsning å komme med for jeg har ikke funnet den selv enda...

Den "sykdommen" hvor man prøver å leve slik andre forventer, eller slik man tror andre vil at man skal leve, er nok vanskligst. Jeg vil også bare gråte, grave meg ned noen uker. Ta en ferie alene, eller flytte til et sted hvor jeg bare kan nullstille alt å begynne med blanke ark, men det kan jeg bare ikke...

TS

[Lune]

Jeg hadde det slik i hele 2011, var sikker på at jeg kommet til å "bikke" under.

I år startet jeg med å dra langt vekk helt alene i en periode, det hjalp veldig.

Men akkurat det er ikke mulig for alle. Prøv å ta èn ting omgangen, senk kravene til deg selv, fokuser positivt og belønn deg selv (også når det går dårlig!). Lykke til!

[Jellybean78]

[AnonymBruker]

Leste en interessant artikkel i forrige a-magasin om usunn perfeksjonisme og sunn perfeksjonisme, og kjente meg veldig igjen i den usunne perfeksjonismen. Vi higer etter å unngå nederlag i stedet for de som bruker resultater som motivasjon. Når vi får et godt resultat, så er vi lettet over at det ikke gikk dårlig, når de med sunn perfeksjonisme får et godt resultat, så bruker de det som motivasjon videre.

Jeg sliter masse, masse selv. Jeg blir passiv under presset, og presterer ikke i det hele tatt, og blir gående med tomt blikk lenge fordi jeg aldri er "bra nok". Mindreverdighetskomplekser. Jeg er ikke så flink på fasaden alltid, men jeg har blitt flinkere. Mye fordi jeg har blitt bedre.

Har ikke noe tips, men spør deg selv om du ville vært venn med noen som var så hard mot deg som du er selv?

Psykolog er heller ikke å forakte, jeg skal starte igjen snart. Jeg gikk før, men når ting begynte å gå bra, så fikk jeg ikke mer på dps her i Oslo. Så nå skal jeg stelle meg i kø, så jeg får psykolog så fort som mulig. Fast.

Du er ikke alene i hvert fall.