Kommunikasjon

[Steinar40]

Hvorfor er det så vanskelig?

Hva er vanskelig?

Tilogmed folk som lever i sammen, og har gjort det lenge; klarer ikke å kommunisere med hverandre.

Hvorfor velger egentlig folk å leve i sammen med noen som man ikke klarer å kommunisere med?

[Jellybean78]

Fordi du og partneren din sjeldent/aldri er sjelevenner...mange par

kommer sammen (desverre) på andre grunnlag enn en gnistrende kjemi...

For mange så må du også bare velge noen etter en stund,og det er jo

ett hav av ulike faktorer som spiller inn i regnestykket der,særlig

er dette innlysende for folk i ung alder som mangler livserfaring/god

dømmekraft...

Livet har også en besynderlig evne til å gnage og tynge ned de aller

beste hensikter til folk...det som var drømmen din for 10-15 år siden

er kanskje ikke tilfelle disse dager,ergo folk forandrer seg...

I dagens samfunn så har det oppstått en litt 'bruk og kast' mentalitet

også slik jeg ser det,folk har mindre tolmod og forståelse for

hverandre lengre,særlig er dette gjengående i yngre generasjoner.

[Gjest .-L-.]

Har du ikkje fått svar på dette etter alle årene på Kg Steinar? xD

[Gjest .-L-.]

Hvorfor er det så vanskelig?

Hva er vanskelig?

Tilogmed folk som lever i sammen, og har gjort det lenge; klarer ikke å kommunisere med hverandre.

Hvorfor velger egentlig folk å leve i sammen med noen som man ikke klarer å kommunisere med?

For å drive god kommunikasjon må man være veldig reflektert, man må enten være et geni som forstår kordan det gjøres. Rett og slett ha veldig høy intuisjon innenfor kommunikasjon. Ellers så må man bli lært det og bruke prøve å feile metoden. Gjerne snakke med andre om kordan man skal kommunisere. I min vennegjeng er vi veldig bevisst på dette og vi har blitt bedre på å kommunisere med hverandre.

Det er slik at de fleste ikke er bevisst på dette og derfor er det mange som utdøver dårlig kommunikasjon. Tar meg selv i å kommunisere dårlig hver dag

[Likevekt]

...

Hjertens enig!

Etter å ha vært litt rundt omkring i verden synes jeg ikke egentlig at vi er ganske selvgode, uten egentlig å ha så mye å tilby. På mange måter har vi det for godt, lar det gå til hodet på oss, og evner ikke være selvkritiske nok til å innse det. Idealene våre blir stadig grunnere, det overfladiske stadig viktigere, og de tingene som egentlig er så viktige i livet, og som ikke koster noe, forsvinner i tidsjaget. Går noe galt er det andre sitt ansvar, og hvis noen prøver å gå foran med gode eksempler for å snu trenden jaktes de på med Janteloven.

Jeg tenker mye av grunnen til at vi ikke klarer kommunisere, er at vi ikke blir enige om hva som er viktig i livet. Alle de essensielle behovene har vi dekket, vi har en rikdom de fleste andre bare kan drømme om, og vi mangler liksom noe "opplagt" vi kollektivt kan kjempe om for å skape en felleskapsfølelse. Hvorfor er vi så frustrerte, når vi har det så bra? Eller har vi det ikke bra, og er det der problemet egentlig ligger?

Herregud, hva spiller det egentlig for rolle om en regning på byen splittes eller om den som inviterer tar den, om partner lar noen av skittenklærne ligge ved siden av skittentøysdunken i stedet for i den, eller om dolokket er oppe eller nede? Hvorfor i alle dager skaper slike ting slik irritasjon, og kan være årsak til at forhold faller? Det er jo helt merkelig, og må jo skyldes at vi i bunn og grunn er plaget av helt andre - og mer fundamentale - ting?

Husker jeg leste en artikkel for en stund siden at de mest lykkelige kulturer i verden er de som nesten utelukkende fokuserer på felleskapet. Der hvor individet inkluderes i noe større enn seg selv, og alle jobber med felles ambisjon om å bli bedre, sammen.

Jeg er glad i mennesker, og synes vi egentlig er flinke og at de fleste gjør så godt de kan. Men kanskje har vi glemt å ta vare på hverandre i alt fokuset på oss selv? Kanskje overser vi andre for de vakre og usannsynlig komplekse skapninger de er, eller innser ikke at vi nettopp er dette selv også?

Endret 26. februar 2012 av Likevekt

[Gjest Purple Haze]

Kommunikasjon i et parforhold kan være vanskelig av forskjellige grunner. Alle forhold er forskjellige, så det lar seg ikke gjøre å generalisere for mye.

Noe som helt klart gjør ting komplisert i blant, er det sett av forventninger vi har i et parforhold. Vi har en del drømmer og forventninger til en kjæreste, og når de ikke oppfylles, blir vi skuffet og frustrerte.

I noen tilfeller kan den ene parten være veldig verbal mens den andre ikke er det. Da blir det ofte enveiskommunikasjon. Slitsomt for begge parter, og gir ikke grobunn for gode samtaler.

Vi kan misforstå hverandre, både verbalt og ved tolking av kroppsspråk. Det kan skape problemer. Noen er veldig sjalu, kontrollerende eller usikre, og skaper en negativ form for kommunikasjon med partneren sin over tid.

Noen eksempler, bare.

[Gjest .-L-.]

Noe som helt klart gjør ting komplisert i blant, er det sett av forventninger vi har i et parforhold. Vi har en del drømmer og forventninger til en kjæreste, og når de ikke oppfylles, blir vi skuffet og frustrerte.

Dette innså jeg for 2-3 år siden. Ble utrolig skuffet når folk ikkje levde opp til forventningene jeg hadde til dem. Innså at jeg måtte senke forventingene mine til folk generelt for å ikkje bli skuffet hele tiden.

[Gjest Purple Haze]

Dette innså jeg for 2-3 år siden. Ble utrolig skuffet når folk ikkje levde opp til forventningene jeg hadde til dem. Innså at jeg måtte senke forventingene mine til folk generelt for å ikkje bli skuffet hele tiden.

Forventninger har mye å si. Merket det i forhold til min eksmann. Der vi slet med å kommunisere da vi var et par, fant vi veldig godt tonen og klarte å snakke og samarbeide om det meste da vi ble separert. Forventningene var borte, og dermed mye av presset i forholdet.

[Gjest Gorgonzola]

Hvorfor er det så vanskelig?

Hva er vanskelig?

Tilogmed folk som lever i sammen, og har gjort det lenge; klarer ikke å kommunisere med hverandre.

Hvorfor velger egentlig folk å leve i sammen med noen som man ikke klarer å kommunisere med?

Skjønner ikke hvorfor du spør, du som allerede har svarene.

Så kom jeg plutselig på at det er noe som heter tidsfordriv og det å beskue andre slåss/konkurrere/krangle.

Selvsagt

[Gjest Eurodice]

Skjønner ikke hvorfor du spør, du som allerede har svarene.

Så kom jeg plutselig på at det er noe som heter tidsfordriv og det å beskue andre slåss/konkurrere/krangle.

Selvsagt

Der traff du blink, Gorgonzola . Det letteste som finnes er å belære og moralisere over andre mennesker.

[Steinar40]

Skjønner ikke hvorfor du spør, du som allerede har svarene.

Så kom jeg plutselig på at det er noe som heter tidsfordriv og det å beskue andre slåss/konkurrere/krangle.

Selvsagt

Det at jeg kan ha mine egne tanker og meninger om det meste; betyr faktisk ikke at jeg har alle andres tanker, meninger og erfaringer om det samme.

Derfor er jeg interessert i å få vite hva andre tenker og erfarer.

[Steinar40]

Forventninger har mye å si. Merket det i forhold til min eksmann. Der vi slet med å kommunisere da vi var et par, fant vi veldig godt tonen og klarte å snakke og samarbeide om det meste da vi ble separert. Forventningene var borte, og dermed mye av presset i forholdet.

Hvilke forventninger tenker du på da?

[Gjest Purple Haze]

Hvilke forventninger tenker du på da?

Hvilke forventninger tror du et par har til hverandre når de skal dele tilværelsen? Du kan vel tenke deg fram til det selv.

I mitt tilfelle handlet det om at jeg forventet at han skulle bidra med husarbeid, barn og vårt felles hjem. Han levde ikke opp til det i den grad jeg forventet, og da ble jeg frustrert og irritert.

Også var jeg ikke alltid like flink til å formidle det på en ok måte, også ble det krangling.

[Gjest Odd Molly]

Fordi du og partneren din sjeldent/aldri er sjelevenner...mange par

kommer sammen (desverre) på andre grunnlag enn en gnistrende kjemi...

For mange så må du også bare velge noen etter en stund,og det er jo

ett hav av ulike faktorer som spiller inn i regnestykket der,særlig

er dette innlysende for folk i ung alder som mangler livserfaring/god

dømmekraft...

Livet har også en besynderlig evne til å gnage og tynge ned de aller

beste hensikter til folk...det som var drømmen din for 10-15 år siden

er kanskje ikke tilfelle disse dager,ergo folk forandrer seg...

I dagens samfunn så har det oppstått en litt 'bruk og kast' mentalitet

også slik jeg ser det,folk har mindre tolmod og forståelse for

hverandre lengre,særlig er dette gjengående i yngre generasjoner.

Støtter deg i denne....

[Steinar40]

Hvilke forventninger tror du et par har til hverandre når de skal dele tilværelsen? Du kan vel tenke deg fram til det selv.

I mitt tilfelle handlet det om at jeg forventet at han skulle bidra med husarbeid, barn og vårt felles hjem. Han levde ikke opp til det i den grad jeg forventet, og da ble jeg frustrert og irritert.

Også var jeg ikke alltid like flink til å formidle det på en ok måte, også ble det krangling.

Okay. Med andre ord den typiske kjønnsrolle/likestillings problematikken.

Ja, jeg tror sikkert at dette er helt vanlig også i 2012. Likestillingen skaper forventninger hos kvinner som mange menn rett og slett ikke er interesserte i å oppfylle.

[Steinar40]

Fordi du og partneren din sjeldent/aldri er sjelevenner...mange par

kommer sammen (desverre) på andre grunnlag enn en gnistrende kjemi...

For mange så må du også bare velge noen etter en stund,og det er jo

ett hav av ulike faktorer som spiller inn i regnestykket der,særlig

er dette innlysende for folk i ung alder som mangler livserfaring/god

dømmekraft...

Livet har også en besynderlig evne til å gnage og tynge ned de aller

beste hensikter til folk...det som var drømmen din for 10-15 år siden

er kanskje ikke tilfelle disse dager,ergo folk forandrer seg...

I dagens samfunn så har det oppstått en litt 'bruk og kast' mentalitet

også slik jeg ser det,folk har mindre tolmod og forståelse for

hverandre lengre,særlig er dette gjengående i yngre generasjoner.

I dagens samfunn burde sannsynligvis ingen danne noe par før de har fylt 30 år. Minst!

[Gjest Odd Molly]

Hjertens enig!

Etter å ha vært litt rundt omkring i verden synes jeg ikke egentlig at vi er ganske selvgode, uten egentlig å ha så mye å tilby. På mange måter har vi det for godt, lar det gå til hodet på oss, og evner ikke være selvkritiske nok til å innse det. Idealene våre blir stadig grunnere, det overfladiske stadig viktigere, og de tingene som egentlig er så viktige i livet, og som ikke koster noe, forsvinner i tidsjaget. Går noe galt er det andre sitt ansvar, og hvis noen prøver å gå foran med gode eksempler for å snu trenden jaktes de på med Janteloven.

Jeg tenker mye av grunnen til at vi ikke klarer kommunisere, er at vi ikke blir enige om hva som er viktig i livet. Alle de essensielle behovene har vi dekket, vi har en rikdom de fleste andre bare kan drømme om, og vi mangler liksom noe "opplagt" vi kollektivt kan kjempe om for å skape en felleskapsfølelse. Hvorfor er vi så frustrerte, når vi har det så bra? Eller har vi det ikke bra, og er det der problemet egentlig ligger?

Herregud, hva spiller det egentlig for rolle om en regning på byen splittes eller om den som inviterer tar den, om partner lar noen av skittenklærne ligge ved siden av skittentøysdunken i stedet for i den, eller om dolokket er oppe eller nede? Hvorfor i alle dager skaper slike ting slik irritasjon, og kan være årsak til at forhold faller? Det er jo helt merkelig, og må jo skyldes at vi i bunn og grunn er plaget av helt andre - og mer fundamentale - ting?

Husker jeg leste en artikkel for en stund siden at de mest lykkelige kulturer i verden er de som nesten utelukkende fokuserer på felleskapet. Der hvor individet inkluderes i noe større enn seg selv, og alle jobber med felles ambisjon om å bli bedre, sammen.

Jeg er glad i mennesker, og synes vi egentlig er flinke og at de fleste gjør så godt de kan. Men kanskje har vi glemt å ta vare på hverandre i alt fokuset på oss selv? Kanskje overser vi andre for de vakre og usannsynlig komplekse skapninger de er, eller innser ikke at vi nettopp er dette selv også?

Bra innlegg!! Enig!!

[@Maja]

I dagens samfunn burde sannsynligvis ingen danne noe par før de har fylt 30 år. Minst!

Made my day! Då har eg fortsatt litt tid...

[Gjest Purple Haze]

Okay. Med andre ord den typiske kjønnsrolle/likestillings problematikken.

Ja, jeg tror sikkert at dette er helt vanlig også i 2012. Likestillingen skaper forventninger hos kvinner som mange menn rett og slett ikke er interesserte i å oppfylle.

Det var bare et eksempel på et område hvor forventningene ikke blir møtt, og hva det kan gjøre med kommunikasjonen. En har jo mange slags forventninger til en partner. Husarbeid, økonomi, sex og nærhet, hvilke verdier som vektlegges, barn, jobb, hobbyer, tid sammen osv.

Innlegget mitt handlet overhodet ikke om likestilling, men om forventninger som ikke blir møtt, og hvilket resultat det kan gi i forhold til kommunikasjon.

For øvrig ble jeg ikke separert i 2012, men i 1994, uten at det har noen betydning for debatten.

[Gjest Eurodice]

Okay. Med andre ord den typiske kjønnsrolle/likestillings problematikken.

Ja, jeg tror sikkert at dette er helt vanlig også i 2012. Likestillingen skaper forventninger hos kvinner som mange menn rett og slett ikke er interesserte i å oppfylle.

Det ideelle forhold forhold for deg er med en dame som har fulle dager med inntektsgivende arbeid, slik at du ikke behøver å bruke en krone på henne, og som har det fulle ansvar for og arbeid med alle huslige oppgaver. For vi kvinner har jo egentlig husmorgenet i oss og ønsker ikke annet enn å stulle og stelle for en mann som ikke er noe annet enn en forvokst guttunge. Han må jo for all del få være i fred med sitt .