Det kommer til å bli en grusom helg.....

[AnonymBruker]

Samboeren har nettopp dratt på helgetur med kameratene sine til Kvamskogen og jeg er nesten i fra meg! Jeg hater og være alene. Er det ikke andre voksne til stede, så føler jeg meg ikke trygg. Da blir jeg redd og bekymrer meg for alt, f eks at barna våre skal bli syke. Hva gjør jeg liksom da hvis det skjer? Jo, da kommer jeg til å ringe samboeren og være hysterisk på telefonen....

Har slitt med dette i mange år og jeg har ingen andre som kan komme og være med meg når samboeren er bortreist... Alle mine søsken er opptatt med sitt arbeid og sine barn. Hans familie er opptatt med sitt arbeid og sine barn.... Så jeg er strengt tatt alene......

Ender vel opp med at jeg tar beroligende senere i kveld sånn at jeg får i det hele tatt sove.

Jeg tror frykten for å være alene bunner ut i at mine foreldre dro på 2 ukers ferie til Danmark når jeg var 16-17-18 år og jeg var alene hjemme i de 2 ukene... Og allerede da var jeg husredd.

Får krysse fingrene for at alt går bra i helgen!

[KaDust]

Går nok fint skal du se

[AnonymBruker]

Du bør nok øve mer på å være alene, slik at du kan utvikle selvstendighet og trygghet på deg selv. Du er ikke et hjelpesløst lite barn, og du er slettes ikke avhengig av mannen din!

Bare tenk på alle de single der ute, som er alene (i den forstand) hele tiden! De sitter ikke og er konstant nervøse, de.

Nei, her må det jobbing til! Å stappe i seg piller er definitvit ingen løsning.

[Bachata]

Hvis barna dine blir syke: Da kjører du dem på legevakta/da tar du taxi til legevakta/er de kjempesyke ringer du også kommer det ambulanse.

Hva annet er du redd for, bortsett fra barna skal bli syke?

Det er ingen grunn til at du ikke skal kunne klare å være alene med barna dine en helg, og faktisk også takle det dersom noe skulle gå galt. Noe det antagelig ikke gjør. Det er en helt vanlig helg, antagelig kommer det til å skje akkurat så mye/lite som det pleier på alle de andre helgene i løpet av året.

Men hva med å aktivt jobbe for å bli bedre?

Å ta piller er greit, så lenge man faktisk lærer av det.

Ved å ta en pille, og da klare deg, så viser du jo at du klarer deg!! Du viser deg selv at det kun er psyken din som tuller til for deg, ikke virkeligheten.

Å ta piller og tillate deg å IKKE se dette, er misbruk av piller. Piller er en god krykke på bedringens vei, men det kan ikke være løsningen i seg selv.

[AnonymBruker]

Du bør nok øve mer på å være alene, slik at du kan utvikle selvstendighet og trygghet på deg selv. Du er ikke et hjelpesløst lite barn, og du er slettes ikke avhengig av mannen din!

Bare tenk på alle de single der ute, som er alene (i den forstand) hele tiden! De sitter ikke og er konstant nervøse, de.

Nei, her må det jobbing til! Å stappe i seg piller er definitvit ingen løsning.

Jeg vet at jeg må jobbe med det, men det er utrolig vanskelig når jeg er i situasjonen og blir redd. Jeg tar kun beroligende når det er som aller verst og det er sjeldent. Jeg vet jo hva jeg må gjøre hvis barna f eks skulle bli syke når jeg er alene.

Men jeg sliter med angst og panikkanfall i tillegg og det presser enormt på usikkerheten når det gjelder og være alene et par dager.

Å ha andre voksne tilstede er en trygghet for meg. Da føler jeg meg trygg.

Det går sikkert bra. Jeg er rolig og avslappet nå egentlig...

[AnonymBruker]

Men hva med å aktivt jobbe for å bli bedre?

Å ta piller er greit, så lenge man faktisk lærer av det.

Ved å ta en pille, og da klare deg, så viser du jo at du klarer deg!! Du viser deg selv at det kun er psyken din som tuller til for deg, ikke virkeligheten.

Å ta piller og tillate deg å IKKE se dette, er misbruk av piller. Piller er en god krykke på bedringens vei, men det kan ikke være løsningen i seg selv.

Jeg vet at det kun er psyken min som er helt på trynet. Jeg går på Cipralex 20 mg daglig og har mindre angst nå enn jeg hadde når dette begynte. Jeg har fått stablet meg noenlunde på beina igjen og tar mer ansvar for min angst nå enn jeg gjorde før.

Nå vet jeg faktisk at det går over og at det er ikke så ille, men hode og kropp vil ikke alltid samarbeide og da blir man gjerne urasjonell...

[Bachata]

Men jeg sliter med angst og panikkanfall i tillegg og det presser enormt på usikkerheten når det gjelder og være alene et par dager.

Å ha andre voksne tilstede er en trygghet for meg. Da føler jeg meg trygg.

Det går sikkert bra. Jeg er rolig og avslappet nå egentlig...

Nå vet jeg faktisk at det går over og at det er ikke så ille, men hode og kropp vil ikke alltid samarbeide og da blir man gjerne urasjonell...

skjønner godt det med angst, har det selv, også panikkangst og det er vanskelig.

Jeg har ikke barn, men det går helt klart utover hva jeg tør ang mine nieser. Jeg tør foreløpig ikke ha dem på overnatting, men håper det blir bedre nå som de er eldre og jeg har samboer. Så jeg skjønner, men når du har barn selv må du jo rett og slett av og til.

Og vi klarer jo det mest utrolige, selv om det overhode ikke føles sånn underveis.

apropo, jeg skal jobbe med det å tørre å ha nieser på mer ting, og også overnatting når jeg er klar.

you go girl.

[Romilo]

Never make someone your everything, because once you lose them, you have nothing..

Kanskje du er litt for avhengi av andre? Av og til kan det faktisk være godt å være litt alene! Tenke på ting, sette seg ned og lese en god bok. Tror det er sunt for deg! Lykke til, det går så bra så!