Kronisk syk, skuffer kjærsten

[Gjest TS]

Jeg er under utredning for ME og reumstisme. Slier med betente ledd i en slik grad at jeg må bruke rullestol innimellom. Er også ekstremt trett og blir utslitt av en tur i matbutikken.

Jeg har en utrolig tolmodig og gorståelsesfull kjærste. Men, forrige lørdag var vi bedt i familieselskap (hans familie) og etter mye frem og tilbake klarte jeg ikke å dra. Både fordi jeg allerede hadde vondt, men også fordi jeg visste at hvis jeg dro kom jeg til å bli verre.

Kjærsten min ble utrolig skuffet og lei seg. Og jeg fikk så dårlig samvittighet at jeg fremdeles er lei meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å bli kvitt den vonde samvittigheten.

[Gjest Gjest]

Satt faktisk også å tenkte på det samme som deg her.

Har en del kroniske smerter som begrenser svært mye på hva jeg kan være med på.

Både på grunn av smertene der og da, men også smertene som jeg vet kommer i etterkant.

Det er et stadig valg, vurdering og spørsmål vær eneste gang det er noe.

Hvor store er smertene nå, går det greit eller ikke greit, hvor lenge kan jeg holde ut, er smertene såpass at det går greit eller forværrer de seg, hvor langvarige kan de bli etterpå og er det verd det ?

En tankeprosess som en som er frisk slipper tenke på, ikke har behov for/kan ikke eller vil ikke skjønne. En prosess som er slitsom der og da, men som blir ekstra belastende de gangene en vurderer det dithen at en ikke klarer eller kan.

Et nederlag og en stor skuffelse ikke minst for seg selv, men også for omgivelsene og familien en har rundt seg. Dette VET en, det er ingen som trenger å fortelle en det.

Sier en nei, er konsekvensen at de rundt en blir trist, lei seg og av og til sur og sint. Da har en det i tillegg til egen sorg over å ikke strekke til.

Sier en alikevel ja, tyner grensen over hva en burde og får en kraftig smell i etterkant. Er det kun en selv som får svi smertemessig for det valget. Mens de en har rundt seg trekker seg unna, liker ikke se at en går/ligger med smerter og kan bli sur og irritert... forde " å nei.... nå igjen"

Spesielt når konsekvensen blir at en har ekstra smerter i dager, uker og mnd etterpå.

Samtidig må en planlegge og ta hensyn til ting en faktisk MÅ gjøre litt frem i tid. I håp om at en klarer få smertene ned til et nivå som går greit og at en får gjennomført det en må.

Slik som trening, behandling, legebesøk, tannlegebesøk og undersøkelser både for å finne ut av plagene og i håp om at en kan bli bedre på sikt av det. Slike ting bør og må en jo bare prioritere høyt. Da må andre ting vike... som en egentlig OGSÅ har lyst til å være med på å gjøre.

En har ikke bedt om å ha disse plagene, en skulle jo ønske en slapp. En ønsker jo være med på ALT, gjøre ALT og fungere normalt slik som andre uten slike plager gjør. En ønsker jo ikke ha slike begrensninger. Skuffelsen en selv føler for ikke å strekke til kan vere enorm for sin egen del. Og blir de en har rundt seg irritert, skuffet og/eller lei seg i tillegg er det en ekstra byrde å bære.

Så hva skal en gjøre med all den skyldfølelse som bygger seg opp i tillegg til skuffelsen om at en ikke strakk denne gang heller... ?

Av og til har en mest lyst å sette seg ned å grine, hadde det bare hjulpet. Kanskje ikke så rart en kan bli deprimert og få angst i tillegg til kroniske plager ! Men noe svar kan jeg ikke gi jeg heller.

Jo en skjønner og forstår jo veldig godt at det er fert, belastende og en tålmodighetsprøve for de en har rundt seg. Det er noe en tenker mye på og gjør alt en kan for å minske den belastningen det er. Men de bør også vite og forstå at slik en har det er ikke noe en har ønsket eller valgt selv (for hvem gjør vel det?)

For en som alltid har vert frisk er det vanskelig å sette seg inn i hvordan det å gå med kroniske plager i virkeligheten er. Men har de empati, tålmodighet og forståelse er det håp om at de kan skjønne noe av det. UTEN å bli såret, lei seg og sur de gangene en er nødt til å si nei.

En sier jo gjerne ikke nei bare for å være ekkel, en gjør det forde en må.

Men noe en kan prøve på er å bli flinkere til å være spontan når formen er litt bedre, sette ned kravene til noe en kan være med på. Som å dra hjem tidligere, tilpasse så godt det lar seg gjøre slik at konsekvensen etterpå kanskje ikke blir like brutal. Glede seg over det en klarer og nyte de stundene en får når smertene er på et moderat nivå. Ikke minst bruke tiden sammen å gjøre noe ekstra ut av de gode dagene.

Dette var kanskje ikke noe som hjalp deg med spørsmålet ditt, men tanker fra en som også sliter med kroniske smerter i høy grad. Du er ikke alene om å ha slike følelser

[stortsettglad]

Jeg har selv erfaring med postviralt utmattelsessyndrom, og mitt råd er å ta hensyn til kroppens signaler. Dersom du er flink til dette, er sjansen større for at du vil bli bedre med tiden, og det er jo både du og kjæresten tjent med.

Det er tungt å være kronisk syk, særlig med en usynlig sykdom, og det er dessverre tungt for den man lever sammen med også. Dårlig samvittighet hjelper ikke noen av dere, så det er viktig å snakke om hvordan man føler det rundt alle disse tingene som ikke blir helt slik som man skulle ønske.

Kjæresten din vil ikke bli mindre skuffet av at du forteller hvor lei deg du er for at det er som det er, men det kan hjelpe til at han ikke bebreider deg personlig. At han blir skuffet over selve hendelsen, men ikke skuffet over deg, hvis du skjønner?

[Gjest TS]

Tusen takk😃 det hjelper veldig at andre har samme tanker som meg. Før var jeg oftere sosial fordi jeg bare var sykemeldt og ikke behøvde å spare kreftene. Nå tar jeg fag og sparer all energien min til der. Klarer jeg å fulføre skolen blir det en fantastisk opptur som jeg virkelig trenger. Skal sies at jeg er deprimert fordi jeg sliter med å godta at dette er kronisk og kommer til å vare livet ut.

Jeg prøver så godt jeg kan å forklare hvordan kroppen min føles og "virker", men jeg skjønner at det er vanskelig for kjærsten min å forstå ettersom han er frisk. Han er veldig forståelsesfull i det daglige, men det har også tidligere hendt at han blir skuffet fordi jeg ikke blir med i selskap som er planlagt lang tid i forveien.

Uff, det ble kaotisk og sutrete dette her.

[AnonymBruker]

Jeg har kommet meg ut av utmattelseshelvete ved hjelp av Lightning Process.. Instruktøren jeg hadde, hadde hatt ME i MAAANGE år og sittet i rullestol.

Vet at mange er skeptiske til dette, men alle vi som var på kurs sammen, har blitt MYE bedre.

Jeg slet også med dårlig samvittighet, hele tiden. Ift samober og barn. Måtte alltid "trekke" meg fra noe, alltid reise tidligere hjem osv..

Det slet veldig mye på meg i tillegg til at jeg hadde ME.

[stortsettglad]

Jeg ble for øvrig også frisk med LP. Etter lengre sykdom trengte jeg riktignok ca. ett år med rehabilitering før jeg var tilbake der jeg var før, men begynte gradvis og jobbe, og kunne trene godt igjen kort tid etter kurset. Jeg klarte ikke slå meg til ro med at sykdommen var noe jeg måtte leve med resten av livet, før jeg hadde prøvd alt, og er veldig glad for at jeg valgte som jeg gjorde.