Dyretolkning - bløff eller ekte?

[Perelandra]

I denne tråden om en forsvunnet katt (som heldigvis kom hjem igjen!) ble det diskutert dyretolkning. I to av innleggene ble det linket til videoer som mente å avsløre det hele som en bløff.

For å ikke spore av den tråden har jeg lyst til å fortsette diskusjonen. Er det noen som har personlige erfaringer? Hva er ditt syn på dyretolkning, er det mulig å lese et dyrs tanker, eller er det bare utnytting av folks godtroenhet.

Personlig er jeg skeptisk. På den ene siden er en spennende tanke. Jeg skulle gjerne ha visst hva som rører seg i hodet på pusen min. Hva om han da egentlig ikke liker meg? Kanskje han ville si at han er drittlei av at jeg stadig vil kose, og at han bare går med på det bare for å få mat og et sted å bo?

Men nei, jeg tror ikke det er mulig å lese andres tanker, hverken hos mennesker eller dyr. En annen sak ved dyretolkning er om det da gjør at mennesker og dyr i større grad blir likestilte siden de kan kommunisere tettere. Kan man slakte ei ku eller en sau man kan snakke med? Bør man bli vegetarianer hvis man tror på dyretolkning? Og hvor lavtstående må et dyr være før man ikke lengre kan tolke det? Kan man få kontakt med skadedyr og innsekter?

Til gjengjeld det er mulig å oppnå nær og tett kommunikasjon med dyr når man lærer å tyde det enkelte dyrs kroppsspråk og lyder. Da får også dyret anledning til å bli godt kjent med mennesket sitt og tilsvarende lære å kjenne menneskets form for kommunikasjon. Da blir det også utrolig givende å ha et dyr, og tilsvarende får dyret det godt med et menneske som vil det beste for sin dyrevenn.

På den måten kan kommunikasjonen bli så tett at det nesten likner telepatisk dyretolkning.

[AnonymBruker]

Jeg tror det går ann. Grunnen til at jeg tror det er at jeg måtte ei gang ei dame, som ikke var dyretolk, men synsk, beskrive en ytterst spesiell hendelse mellom meg og katten min som ingen andre viste. Hun viste ikke at jeg hadde katt engang. Men jeg er likevel veldig skeptisk, og utgangspunktet mitt er fremdeles at ting ikke er sant før jeg får beviser på det.

På den andre siden er en bekjent av meg dyretolk, og hun har mange fornøyde kunder som kommer tilbake gang på gang. Hun har fått hunder til å endre oppførsel bare ved å snakke til dem, selv om jeg egentlig ikke tror på det, kan jeg jo heller ikke akkurat nekte på noe jeg har sett med egne øyne. Men har også hør om et par ganger man ikke kunne få bevist om hun har hatt rett eller feila...

Konklusjon:

Jeg tror det er mulig, men at det er mye lureri der ute, og i enkettilfeller vil jeg ha bevis!

[AnonymBruker]

En ting er å være en god dyrekjenner, kunne tolke deres kroppsspråk og tegn osv. Dette er jo fullt mulig, det er bare å skaffe seg nok kunnskap.

De som påstår at de kan snakke med dyr og lese tankene deres tror jeg bare bløffer. På lik linje med andre som kaller seg synske o.l. Det fungerer vel på samme måte som cold reading, også når det er snakk om dyr.

[Tabris]

Jeg har svært liten tro på dette. Spesielt siden slike dyretolkere ofte kommer med tolkninger og forklaringer som helt tydelig menneskeliggjør dyret. F.eks en hund som "visste at den var heldig" fordi den bodde hos en god familie. Jeg har ingen som helst tro på at en hund har noen betraktninger om at den "er heldig" i forhold til andre hunder.

Det verste eksemplet jeg så var om en eldre hund som trengte en operasjon. Eieren hadde en seanse hvor en fem-seks personer skulle lesse hundens tanker og finne ut om hunden ønsket denne operasjonen eller ikke. Heldigvis for hunden kom de frem til at den "ønsket dette". Hadde de kommet frem til det motsatte, så begynner vi å nærme oss dyremishandling.

For meg blir dette en avart av New Age/nyreligiøsitet, hvor dyret blir nærmest et vist orakel som forteller om kjærlighet og indre traumer. Hadde tolkningene vært mer jordnære og faktisk vært mer i tråd med virkeligheten om slik vi kjenner dyrene og deres handlemønster, så skulle jeg kanskje vært litt mindre skeptisk. Kanskje. Jeg synes man gjør dyret en bjørnetjeneste ved å gå til slike.

Det blir også en snarvei for eieren - i stedet for å bruke tid og krefter på faktisk å lære seg dyrets kroppspråk og atferd slik at man så godt som mulig kan lære seg selv å tolke dyrets oppførsel og få bedre kommunikasjon, så betaler man heller en tolk for å gjøre jobben for en. En tolkning som er religiøs fordi den krever tro, den er ikke myntet på forskning. Og eier man et dyr, så mener jeg man har et ansvar for å gjøre livet til dyret så godt som overhodet mulig. Da tyr man til beste vi vet i dag gjennom forskning og holder personlig tro utenfor dyrets liv og helse.

[AnonymBruker]

Heldigvis kan man være en fornuftig ateist og likevel tro på dette.

[Gjest Wolfmoon]

Nå har jeg ikke store erfaringen med dette, men etter å ha sett dyretolken som var i valpekullet (serien) så stiller jeg meg svært skeptisk. Makan til menneskeliggjøring av dyr og dyrs følelser skal man lete lenge etter.

Jeg tror at for en del ha dyretolk blitt en enkel løsning på et problem, og at de som kommer inn som dyretolker nok er gode til å lese både dyr og eiere.

[Gjest badeand1]

Veit ikke helt jeg.

Virker jo for godt til å være san.

Men vi prøvde dyretolk på katten vår for et par år siden og det dyretolken sa stemte ganske godt. Men det kan jo hende det er sånne standarsvar som passer til alle katter.

[Gjest Regza]

Holder meg til Herr Milan jeg.

"Its a dog, not a human, they don't feel or think the way we do. Stop humanizing them"

[Pingting]

Bløff. Ab over her er inne på noe når det gjelder å kunne lese signalene dyr sender ut, der tror jeg nok noen er mye, mye flinkere enn andre. Hvis disse i tillegg har mye kunnskap om dyr, tror jeg helt fint at de kan ha mye å bidra med mtp. å forstå et dyr bedre. Det kan faktisk hjelpe at de ikke kjenner dyret også, tenker jeg. Eierne ser dyret hver dag og har ganske klare ideer om personlighet og reaksjonsmønster hos dyret, noe som nok gjør at de havner i et ganske fast tolkningsmønster hvor kun det som bryter med normalen blir lagt merke til. Mens en som ikke har disse oppfatningene lettere kan tenke litt utenfor boksen.

Det er også veldig lett å tro på det meste disse tolkene sier (altså de som mener de kan lese tanker og hva det nå måtte være). Vi vet at dyr har et rimelig stort følelsesregister, samtidig som vi ikke kan kommunisere språklig med dem - så nesten uansett hva påstanden er blir det troverdig. Det jeg har sett av dyretolkning er også store deler "høysannsynlighetsgjetning" - altså at tolken nevner ting som i veldig mange tilfeller vil stemme. De fleste hunder har en matmor/far som av og til er bekymra, av og til irritert på dem, og så videre. Og de sier ting man gjerne VIL høre. De fleste liker å få beskjed om at katten har det bra, at den er bekymret for dem når de er syke, og at den har gode lekekamerater og en fiende i nabolaget. Og tolken er ofte også dyktig på å lese mennesker, så de ser hvilke påstander som treffer innertieren og fortsetter i den tralten.

Jeg ser forøvrig at flere dyretolker tar rundt en tusenlapp for en liten time. Kanskje "dyre tolker" hadde vært en bedre skrivemåte?

Endret 24. februar 2012 av Pingting

[Aurora M.]

Hei!

Ja, dette har vi disktuert her i mange tråder før, behørlig opp og ned i mente, men det skader jo ikke å ta en liten runde til.

Selv tror jeg ikke på såkalte dyretolker som hevder seg å ha spesielle evner til å kommunisere med dyr. Jeg tror det er bløff fra ende til annen, slik jeg tror disse som driver med såkalt "reading" av mennesker er bløff.

Jeg kjenner en dame som sverger til en slik "kattehvisker" for katten sin. Denne sitter 60 mil unna og "kommuniserer" med katten mens den tusler rundt med sine daglige gjøremål. Det er rent forbløffende hva denne damen får halt ut av katten av sensible hemmeligheter! De fører etter sigende lange samtaler hvor ulike tema blir tatt opp, alt fra at den helst vil ha vannskålen stående på badet, til at den er utrolig takknemlig for å få sei hver søndag. Noen ganger går det dypere enn som så, og katten uttrykker bekymring for mannen i huset som ikke er helt frisk. Her er det så mye som stemmer sier damen jeg kjenner, at det umulig kan være bløff!

Saken er den at er du kattekjenner og menneskekjenner, og i tillegg har antennene ute, er det ikke noe problem å komme opp med "forbløffende detaljer" som kan overbevise folk om at du har noe ekstra (og da snakker jeg ikke plassering av vannskål og sei på søndag). Jeg tror faktisk jeg kunne ha gjort det veldig godt som "kattehvisker" selv jeg. Men jeg avskyr denne måten å lure penger ut av godtroende mennesker på!

Den beste til å kommunisere med dyret, er eieren selv (i de fleste tilfeller iallefall). Å se dyret sitt, lære seg dets måter å uttrykke seg på, sette seg inn i den enkelte rases naturlige kroppsspråk og bli bevisst dette i hverdagen, å bruke eget kroppspråk og stemme og se responsen en får, er spennende nok i seg selv! Her er det mye upløyd mark, både vitenskapelig og hos de fleste dyreeiere. M.a.o nok å ta av for den som ønsker et nærmere forhold til sitt kjæledyr.

Det snakkes ofte negativt om å menneskeliggjøre dyrene. Selv synes jeg ofte problemet er motsatt, dvs. at man ikke anerkjenner dyrs følelser, men akkurat her (når det gjelder disse "dyretolkerne") er man for langt ute i "menneskeliggjøring" til at det på noen måte bidrar til å bedre forholdet mellom mennesker og dyr. Heller tvert om.

Jeg anerkjenner i aller høyeste grad dyrs følelser og tanker og tror det ligger langt mer "der inne" enn det vi evner å se, men jeg tror ikke det er menneskers følelser og tanker, om noen forstår? Jeg skriver følelser og tanker, for jeg tror dyr tenker og til en viss grad ressonerer over tingenes tilstand.

Men slik jeg har erfart det, "mangler" dyr (heldiggriser) en evne som preger en vesentlig grad av vårt tankeliv: nemlig evnen til å gremme seg over fortiden, angre på valg de har tatt (lure på om det var rett), være bitter, engste seg for fremtiden og lure på hvordan det og den kommer til å arte seg, samt å planlegge lang frem i tid.

Vi tenker neppe over det til daglig, men disse tingene preger vårt tankeliv i stor grad (hos noen større enn hos andre). Dyr har en velsignet evne til å leve i nuet. Her og nå, det er livet. Men nettopp derfor er de også mer sensitive enn oss. Har de det ille nå, så har de det ille i det store og hele. De har ikke som oss vissheten om at dette går over og at om noen uker er alt bra igjen. De sitter heller ikke og funderer på hva de skal gjøre neste mandag for å ordne opp i situasjonen. De reagerer instinktivt som dyr, her og nå. Men derfor er jo også lykken fullkommen når den er der.

Alt dette utgjør en slik vesentlig forskjell mellom dyr og mennesker, at jeg tror det er plent umulig for et arme menneske å kommunisere med et dyr på den måten noen hevder. Vi kommer alle så langt men ikke lengre.

For meg personlig, er det dette hele facinasjonen bunner i. Denne kommunikasjonen som finner sted i et slags "mellomland" mellom dyr og mennesker, på tvers av grenser og ulik livsoppfatning. Evnen til å lære å kjenne og forstå hverandre, til å møte hverandres behov, og føle ekte kjærlighet på tross av at vi lever i to forskjellige verdener, så og si. For ikke å snakke om selve grunnlaget for dette, nemlig respekten for at vi er forskjellige og aldri kan nå helt inn!

Det er dette siste jeg mener disse "dyrehviskerne" totalt mangler, og mangler man selve grunnlaget, hva er det igjen da? Nei, svada spør du meg!

[Gjest badeand1]

I think I love you.

(har forresten sendt deg en Pm, Aurora M)

[Vulpes]

Jeg mener at det bare er tull og vås! Kan ikke fatte og begripe at noen tror på sånt.

Har nettopp skrevet et blogginnlegg om det, så i stedet for å gjenta meg selv atter en gang bare limer jeg inn lenken.

http://tonjesdagbok.blogspot.com/2012/02/dyretolker-humbug-og-tull.html

[Perelandra]

Som Tabris skriver, forbinder jeg også dyretolkning med nyreligiøsitet eller alternativbevegelsen. Det er ikke uten grunn av Märtha Louise mener hun tillegg til å snakke med engler også kan snakke med hester.

Det gjelder muligens ikke alle dyretolker, men jeg vet det er mange som forklarer det med at de kommuniserer med dyrets udødelige sjel. Noen går så langt som å hevde de kan få kontakt med avdøde dyr. Når jeg går inn på nettsider for dyretolker ser jeg det er flere som også driver med andre former for aktiviteter innen alternativ retning. For eksempel denne: Dyretolksenteret

[CathFoto]

Kroppsspråk? Ja! Tankelesing? Nei! Og når dyretolker vet ting om forholdet mellom dyr og eier så tror jeg mer at de leser eiers reaksjoner og slik kommer frem til det. Sånn som folk som påstår de kan snakke med døde.

[Rainbow]

Jeg har prøvd det på hesten min. Min erfaring er at det er noe i det, men at man ikke skal tro hundre prosent på det. Mye av det som kom fram var ting hun ikke kunne visst (hun møtte oss ikke, tok det fra et bilde og info om navn, alder og rase), og hun sa ting jeg ikke har skrevet på bloggen min eller lignende, så hun kunne ikke googla seg fram til det. Spesielt var det er par ting som jeg pleier å tenke at jeg tror hesten min mener, men som jeg ikke har sagt til noen.

På den annen side sa hun flere ting om hestens fortid som jeg ikke har hørt noe som helst om, og som heller ikke kan kontrollsjekkes, men som høres rart ut. (Ting som feks hvor mang føll hesten min har hatt, det finnes ikke noe register, men jeg har hørt en ganske dramatisk historie om det ene, og da sa hun feil antall føll og nevnte ikke den historien).

Jeg tror på en god del sånne ting, men her tror jeg det er viktig å ta det litt forsiktig. Noe kan stemme, og om det kan bidra til et sterkere bånd mellom dyr og eier, eller at man faktisk finner ut hvorfor dyret er så redd for et eller annet og kan endre det, er det bra.

Men om man begynner å ta dyretolkens ord over veterinærens blir det derimot farlig!!

Edit: Glemte å si at hun heller ikke snakka på tlf, så hun kunne ikke stille meg ledende spørsmål. Hun fikk noen få faktaopplysninger (nevnt over) og noen spørsmål jeg ville ha svar på, og skrev en lang mail med "svar".

Dessuten kosta det bare 200 kroner, så jeg tenkte at jeg ikke tapte noe særlig på å prøve!

Endret 24. februar 2012 av Rainbow81

[AnonymBruker]

Spesielt var det er par ting som jeg pleier å tenke at jeg tror hesten min mener, men som jeg ikke har sagt til noen.

Har dyr meninger?

[Rainbow]

Har dyr meninger?

Ja, definitivt. Ikke på samme måte som mennesker, de kan ikke mene at den og den musikken er dårlig for eksempel. Men ved oppførsel viser de at de har mange ulike meninger som gir reaksjoner på hvordan man behandler dem og hva de opplever.

To eksempler på hesten min som har meninger: (ikke de dyretolken nevnte)

* Høyet hun får nå er av dårlig kvalitet, fordi det pga en regnfull sommer ikke finnes bedre for tida. Det er en høklasse under det hun er vant til. Hun er en kaldblods, som spiser det meste, og som vanligvis kaster seg over maten når hun får den. Når hun får høy i disse dager humrer hun fortsatt veldig, men når hun lukter på det snuser hun, dytter på det, ser på meg med et oppgitt uttrykk (ørene rett ut til sida, misfornøyd), pruster irritert og dytter mer på høyet. Hun gir da beskjed om at hun mener høyet er noe dritt.

* Når veterinæren kommer og hun lukter det er ham, går hun og gjemmer seg innerst i boksen sin. Stiller seg helt inntil veggen og reagerer ikke på tilsnakk, som om hun prøver å gjøre seg usynlig. Når vi har fått henne ut på gangen og hun har fått sprøyte, er hun kjempefornærma på ham. Han prøver å kose med henne, men hun snur seg demonstrativt vekk, kaster på hodet når han vil hilse (vanligvis hilser hun på alle), og hun gir da beskjed om at hun mener han er teit fordi han har gjort henne vondt.

[AnonymBruker]

Veldig, veldig enig i det meste av det som er sagt her. Selv eier jeg flere dyr, og er veldig bevisst på deres trivsel og kroppsspråk. Jeg gjør mitt ytterste for at de skal ha det bra, både med tanke på helse og på miljøet de oppholder seg i. Jeg er oppmerksom på hvordan de reagerer på f.eks endringer, og på den måten lært meg hva mye av kroppspråket deres betyr, hvordan de oppfører seg når de er fornøyde, hvordan de kan begynne å fungere bedre, osv. På den måten tolker jeg dem kanskje, men det er jo langt fra det, til å påstå at man kan lese tankene deres. Men jeg synes at alle som eier dyr bør sette seg ordentlig inn i hvordan de fungerer, for å optimalisere deres generelle trivsel og helse.

[Tabris]

Rainbow: Jeg mener du tolker hestens oppførsel inn i en menneskelig referanseramme. Jeg tror f.eks ikke hun reagerer på dyrlegen fordi hun demonstrerer eller mener han er teit, men fordi hun har dårlige erfaringer med ham og gir tegn om at hun er ukomfortabel/utrygg med situasjonen.

[Rainbow]

Rainbow: Jeg mener du tolker hestens oppførsel inn i en menneskelig referanseramme. Jeg tror f.eks ikke hun reagerer på dyrlegen fordi hun demonstrerer eller mener han er teit, men fordi hun har dårlige erfaringer med ham og gir tegn om at hun er ukomfortabel/utrygg med situasjonen.

Han pleier i alle fall alltid å si at han aldri har møtt en hest med så mange bestemte meninger som henne. Han prater alltid om at han syns det er morsomt. Samme hvor nedopa hun er feks, må hun lissom være sur og nekte å kose med ham etterpå. Hvis alt var erfaringsbasert burde hun jo i så fall huska at han stikker henne én gang og så går det bra. Men det er like mye protester hver gang, og like fornærma etterpå. Før sprøyta er satt koser hun med ham og sier hei, selv om hun er skeptisk. Men etter at hun har fått sprøyta er hun fornærma! :gjeiper:

Når jeg har gitt henne ormekur eller lignende er det samme greia. Nekter å ta mulen bort til hendene mine i det hele tatt, for jeg har tatt den ekle greia inni munnen hennes, og da er hun fornærma.

Når en hest feks ikke vil noe fordi den er redd for å gjøre det viser den jo veldig sterkt at den ikke vil, og har bestemt seg. Det er jo en mening, selv om utgangspunktet er et instinkt om at det er skummelt.

Men dette ble litt OT, da!