Finner du roen som singel?

[AnonymBruker]

Jeg har ganske nylig blitt singel etter et langt forhold, og er ganske spent på hvordan tilværelsen blir. Forholdet skrantet en god stund, og det var "godt" å bli ferdig med det, men jeg har nok fortsatt ikke landet helt. Kan savne det forholdet "kunne vært", og blir lei meg på grunn av dette. Er glad i eksen, men blir ofte trist etter å ha truffet ham. Samtidig vet jeg at jeg trives i eget selskap, og jeg har travle dager hvor det ikke er altfor mye tid til å gruble over kjærlighet, og hvor det på mange måter passer bra å være uetablert. Men hvordan blir det over tid? Jeg håper jeg ikke blir "desperat" og roter meg inn i et forhold uten framtid, men som stjeler tiden min, og jeg håper jeg ikke blir bitter og særere enn jeg er om jeg blir gående langvarig singel.

Jeg forstår selvsagt at folk er forskjellige - men det hadde vært godt å høre fra noen av dere som faktisk har positive erfaringer med å være singel over litt tid. Gjerne også dere som er litt voksne, slutten av 20-årene og oppover, med eller uten barn.

[AnonymBruker]

Det er forresten ikke noen forutsetning at dere er single på nåværende tidspunkt, men at dere har vært single over en lengre periode

[@Maja]

Ta livet litt med ro og bli vant med å vere aleine, er bare sunt det. Eg har vore singel en god tid no. Synest det er flott å vite at eg klarer meg godt sjøl, er på ingen måte avhengig av et anna menneske for å få verden til å fungere. Det kjem nok litt ann på tidligere erfaringer, men for min del har vet vore veldig greit å bevise at verden kan vere heilt ok uten ein mann. Har klamra meg fast i dårlige forhold fordi eg trudde det var bedre å vere i eit dårlig forhold enn å vere aleine. Viste seg at eg tok feil der gitt

[AnonymBruker]

Jeg har vært singel over tid.

Jeg brukte tid på å lære meg å lage mat fra bunnen av. Lagde middag til en og det tar jo litt tid. Jeg sørget for avtaler med venner. I tillegg så økte jeg treningsmengden.

Jeg innførte en rydde og vaskedag. Etter det så nyter jeg sofaen med tv, bok eller strikketøy. Tenner masse stearinlys, sørger for godis, kaker eller god mat. Jeg nyter å ha fjernkontrollen for meg selv.

Det jeg har erfart at skal man ha et sosialt liv så må man invitere til det. Før var det lett å bare være med kjæresten. Jeg inviterer til konserter, en kaffekopp, filmkveld, teater osv. Jeg må rett og slett planlegge litt for å være sosial. Jeg har bl.a. blitt mye mer flinkere til å invitere folk hjem til meg.

[AnonymBruker]

Takk for fine svar Jeg var egentlig vant med å være alene før jeg møtte eksen min, hadde bare noen korte forhold fram til jeg var 25. Men gjorde meg nok ganske avhengig av ham, og klamret meg vel også etter hvert til det å ha et halvfungerende forhold framfor å være alene. Så det å gjenoppdage meg selv som selvstendig (og voksen) er helt klart sunt.

Jeg har lagd god mat i flere år alt, hehe, og akkurat nå for tiden synes jeg det er uinspirerende å lage mat bare til meg selv - men vet lysten kommer tilbake Det å ta vare på seg selv slik du beskriver er viktig og noe jeg vet jeg må prioritere. Akkurat nå gjør jeg mindre enn jeg gjorde som samboer, holder lavere standard, men for alt jeg vet trenger jeg muligens det også. Følte nok jeg av og til måtte "trekke opp" standarden mer enn til likevekten min, fordi eksen var litt lat og fraværende. Uansett, det gjør noe med selvrespekten å holde det hyggelig og ordentlig rundt seg.

Det sosiale er jeg spent på. Jeg har aldri vært særlig til å ta initiativ der, og før jeg fikk kjæreste var jeg student hvor det sosiale gikk av seg selv. Har noen gode venninner, men på grunn av avstand og ulik livssituasjon har en del av oss glidd litt fra hverandre, og det kan være vanskelig å planlegge. Kommer til å ta mer kontakt med de som bor i området, heldigvis har vi holdt kontakten. Ellers merker jeg at jeg allerede har blitt mer positiv til å ta verv og ansvar der det kommer opp.

Blir spennende dette, jeg ser fram til hva livet kan by på. Bekymrer meg nok for å få en "trist grunntone" fordi jeg er alene, men vet innerst inne at jeg bare ikke trenger bruke tid på bekymringer...

[AnonymBruker]

Start med den sosiale biten. Inviter folk hjem, kino, kaffe osv. Om du ikke har stor omgangskrets så kan du utvide via KG, FB og andre sosiale arenaer. Sleng ut på FB at du vil se den filmen i løpet av uka og om noen vil være med. Ofte så slenger noen seg med. Bruk også grupper på FB aktivt til dette. KG har jo treff blandt medlemmer. Noen slenger ut en tråd som gjelder et bestemt distrikt og de får det til ser jeg.

[AnonymBruker]

Dette hørtes litt ut som meg :-)

Nysingel etter et langt forhold, i øvre ende av 20-årene. Vi har ikke flyttet fra hverandre enda av praktiske årsaker, men jeg må ærlig si at jeg gleder meg til å bli helt alene.

Det er naturligvis litt trist og rart å skulle skilles, men det er en veldig rett beslutning, da vi viser oss å være svært forskjellige. Det er en fordel at vi har kommet til beslutningen som venner, og vi har ingen forpliktelser overfor hverandre.

En dag jeg sto og vasket opp, slo det meg. "Oi, nå kan jeg begynne å drømme om det småbruket igjen" eller "Jeg kan realisere drømmen min om å bo i et annet land" og lignende tanker. Jeg gleder meg til å fortsette livet med noen som er riktig for meg, eller eventuelt bare alene!

Jeg har tenkt noen ganger på at jeg gruer meg til å begynne datingen igjen. Hvis det i det hele tatt blir noen. Jeg har ikke spilt dette spillet på nesten et tiår, og jeg ser bare for meg wife beaters, voldtektsmenn og andre tullinger der ute. :D Selvsagt er det nok flere av de normale mennene, men det var i alle fall noe jeg tenkte litt på, hehe.

[AnonymBruker]

Jeg er AB over:

Jeg ser at jeg ikke er helt i målgruppen, men følte for å svare likevel. :-)

[AnonymBruker]

Ja, svar i vei Og jeg kjenner meg igjen i tankene dine - jeg merker også plutselig at gamle drømmer og nye muligheter vekkes til live nå når jeg bare har meg selv å tenke på. Eksen ga meg mye frihet og rom for at jeg kunne gjøre ting jeg ville, men det blir jo hemmende når man sjelden vil de samme tingene.

Haha, nye menn ja... før jeg møtte eksen hadde jeg bare noen få flings, det var gjerne menn jeg kjente via jobb eller studier, og sjekkingen skjedde omtrent uten unntak i fylla. Innser at jeg nok må være litt mer selektiv og edruelig nå. Møter mye nye, bra folk i hverdagen, men de fleste er en del yngre enn meg. Og jeg innstiller meg helst på å være singel til det virkelig klaffer - og til jeg har jobbet med meg selv på noen områder. Men merker jeg ser annerledes på folk rundt meg nå - er mer innstilt på å bli kjent og finne ut hvem andre er, ser litt ekstra på søte gutter og menn osv

[AnonymBruker]

Jeg synes spørsmålet du stiller er veldig godt. En av de største utfordringene ved å finne meg selv alene etter mange år i forhold er nettopp dette å bygge opp en ny type hverdag. Finne ut hva den skal inneholde.

Den roen jeg hadde før bruddet er jeg foreløpig ganske langt unna, men på én måte inneholder livet mitt mye mer nå. Fredagskvelder som før endte opp tidlig i sofaen kan fort ende på byen med venner. Lørdager kan jeg slenge skiene på bilen og kjøre opp til heisen, søndager gjerne mange timer med bok på kafé.

Gjenkjenner også det du sier om hvordan jeg nå ser på jenter jeg møter på en ny måte. For et par uker siden sendte jeg et blikk+smil til en søt jente i en kafé, og så ble vi sittende og smile mot hverandre den neste halvtimen. Det er spennende!

Jeg har barn, så jeg har ikke den samme frihetsfølelsen. Må heller rette eventyrlysten mot kortere turer og lokale eskapader. Samtidig gir den betingelsesløse kjærligheten til og fra barna en trygghet i hverdagen. Det blir en grunnmur i alt jeg gjør, som gjør at alt føles litt stødigere.

Etterhvert som tiden går blir jeg dog mer overbevist om at singellivet ikke er noe for meg :-)

[Gjest Cakenommy]

Har vært singel i snart ett år, om en måned. Blitt flinkere til å klare meg selv uten psykisk støtte og ha det store behovet for å alltid ha noen der, fordi om jeg savner det å ha en kjæreste. Men etter det ble slutt mellom meg og eks'en og det siste "forholdet" jeg hadde, har jeg blitt myye mer kresen. Kunne gått inn i et forhold for lenge siden, men jeg gjør ikke noe som ikke er helhjertet.

Bruker mye av tiden min på trening og kosthold, sosiale sammenhenger, fått en større vennekrets enn jeg hadde før, vet hvem jeg kan stole på og ikke, har lært meg og bake og bli enda flinkere på kjøkkenet. Med tiden har jeg faktisk begynt å fått sansen for singellivet, så lenge alt ligger til rette for det.

Synes det er veldig moro at faktisk se hvor mange som er interessert i deg, og ikke gå rett inn i et nytt forhold. Selvtilliten min er bedtydlig høyere, men er ikke et alter-ego. Setter mer pris på meg selv, og dedikerer ikke mesteparten av tiden min evt partner noe jeg gjorde alt for mye av før.

Jeg har også fått mye mer jobberfaring, fått mer til tid å fokusere på utdanning og finne ut hvor jeg vil i livet. Har snart lappen til bil.

I helheten, jeg har det bedre singel enn i et forhold med noen som ikke respekterer at jeg utvikler meg i min egen retning, istedenfor det som passer evt partner best.

[AnonymBruker]

Takk for enda flere fine svar Jeg tror kanskje heller ikke jeg er innstilt på å forbli singel, selv om det kanskje er en fare for det. Er ganske sær, og går lett over 100 % opp i jobb og studier. Har nok noen rare gener med meg - med flere barnløse tanter og mange fagidioter på vidt forskjellige områder... Men det vil jo være lettere å prioritere en partner jeg gleder meg til å gjøre ting sammen med, enn et forhold hvor vi hadde gått lei av hverandre.

Det å gjenoppdage seg selv tror jeg blir bra - det er ikke noe jeg har tenkt på underveis i forholdet, faktisk, men jeg ser jo at mye har skjedd siden med meg siden jeg var singel sist. Og det er lettere å sette pris på min egen styrke, og se hva jeg greier uansett hva som skjer, nå enn da jeg hadde eksen å støtte meg til og ikke så helt hva som var "meg".

Har plutselig begynt å legge merke til at det hender menn ser på meg, noe jeg nesten aldri tenkte på da jeg var opptatt Og jeg tenker som deg, cakenommy, at jeg er mer kresen nå. Altså, jeg vil på ingen måte si noe negativt om eksen, han er en bra fyr, men vi var lite kompatible og burde kunne sett det allerede før vi flyttet sammen. Nå er jeg forhåpentligvis erfaren nok til å ikke prøve igjen noe som tegner til å bli like vanskelig. Men vi lærte jo mye av forholdet og hadde noen år hvor vi nok var mer forelska enn jeg har villet innrømme. Jeg håper det har lært meg å virkelig sette pris på en kjæreste som prioriterer meg, og å være mer realistisk.

Når det gjelder barn, så har jeg tenkt at det ville vært lettere å være singel om jeg hadde unger - selv om jeg aldri har landet på at jeg vil bli mor. Eller lettere - det gjør en jo bundet, og jeg ser at venner og bekjente med barn sliter med å finne nye kjærester de kan bo sammen med, fordi folk er låst til hver sine steder... og selvsagt fordi en må ta hensyn til om den nye kjæresten er bra for barna også. Men det er noe med å ikke være alene, og å ha noe konstant i livet som man elsker og gir omsorg. Men jeg er veldig usikker på om jeg i det hele tatt egner meg som forelder, og har et godt liv uten barn også.

[UnderCover]

Jeg for min del stortrives som singel Og jeg har ingen planer om å innlede et forhold på en god stund enda, selvom kanskje alderen min mener jeg burde det

Jeg har vært i forhold en god del av mine år, så jeg har ikke direkte gått glipp av noe, men jeg gleder meg til å tilbringe mer tid bare med meg selv

[Gjest Brillefin]

Jeg har også nylig blitt singel etter et 3 år langt forhold. Må innrømme det var trist i starten, selv om vårt forhold også skrantet en god stund før vi slo opp (han gjorde det). Ble litt mye sjokolade og jeg hadde ikke peiling på hvordan det ville bli.. Men det viste seg at det å være aleine er ikke så fælt som jeg trodde.

Studerer, så det blir uansett mye lesing, og heldigvis er vi gode venner nå, noe som jeg føler gjør det lettere.

Nå får jeg hvertfall gjøre det jeg vil, se det jeg vil og spise når jeg vil og er antagelig nå etterhvert blitt litt mer sosial

[Knirke]

Noen ser på singeltilværelsen som mangel på noe, og prøver å fylle "hullet" (ref: diverse velmenende råd om å skaffe seg hobbyer, trene og jobbe mer osv). Sånne har det stort sett bedre med en middelmålig partner enn å være alene. Og tiltrekker seg følgelig nye partnere som en magnet, til tross for påstander om å "stortrives" som singel

Om du er en av disse, eller virkelig ønsker å være singel kan bare tiden vise

[Gjest Tidssone]

Jeg har vært singel mer eller mindre i fem år. Voksen og har barn.

Det har ikke manglet på tilbud og jeg har datet disse årene. Noen ganger har jeg til og med blitt fridd til, så jeg tror ikke jeg er avskrekkende på noen måte.

Jeg finner roen med å være singel og vil vente med seriøst forhold til det føles riktig. Noen ganger føler jeg intens rastløshet og noen ganger føler jeg intenst at jeg trenger ro og stabilitet.

Det sosiale nettverket mitt har vært godt å ha. Jeg har alltid noen å drikke vin med, gå på kino med osv. I tillegg har jeg ungene mesteparten av tiden. Disse tingene gjør kanskje at jeg ikke føler meg ensom?

[Gjest Tidssone]

(Og det ligger nok mye stolthet og mestringsfølelse i å klare meg uten mann.)

[Gjest Tidssone]

Jeg har vært singel over tid.

Jeg brukte tid på å lære meg å lage mat fra bunnen av. Lagde middag til en og det tar jo litt tid. Jeg sørget for avtaler med venner. I tillegg så økte jeg treningsmengden.

Jeg innførte en rydde og vaskedag. Etter det så nyter jeg sofaen med tv, bok eller strikketøy. Tenner masse stearinlys, sørger for godis, kaker eller god mat. Jeg nyter å ha fjernkontrollen for meg selv.

Det jeg har erfart at skal man ha et sosialt liv så må man invitere til det. Før var det lett å bare være med kjæresten. Jeg inviterer til konserter, en kaffekopp, filmkveld, teater osv. Jeg må rett og slett planlegge litt for å være sosial. Jeg har bl.a. blitt mye mer flinkere til å invitere folk hjem til meg.

Ja! Viktige ting du belyser her. Du burde lage en brukermanual for single.

[Gjest Tidssone]

Og; egenlykke er en fin ting. Lykken ligger ikke nødvendigvis i å ha en kjæreste.

[AnonymBruker]

Jeg føler ingen stolthet eller mestringsfølelse av å stå på egne bein. Det har jeg alltid gjort, og ser liksom ikke helt hva som er så spesielt med det. Jeg lykkes med det meste, bortsett fra akkurat dette med kjærligheten.

Så nei, er overhodet ikke komfortabel med å være singel. Men det handler vel kanskje om hvor lenge man har vært det... Med tiden blir man lei av å bare ha seg selv å tenke på også.