SIngellivet suger

[Konservativ Mann]

Ellers takk, jeg dater ikke konservative gubber med lugubert kvinnesyn og verdensbilde. Har nok av tilbud fra andre steder.

Jeg har jo så vidt rundet 30., jo. Men jeg er nok ganske brun i ideologisk forstand, ja.

[Cannavaro]

Ja, jeg venter nok på en skilsmissebølge. Det er vel den tiden at folk begynner å skille seg, og da gjelder det å "fange dem" før noen andre. Men hvor befinner nyskilte menn seg? Noen som vet??

Nyskilte menn finner man vel nesten overalt.....

de desperate : ute på byen...

de kultiverte : på kunstutstilling/kino/teater/kurs m.m.

de som er sporty : på fjellet, i marka, på sykkel, på treningssenter,på golfbanen etc.

de med barn : der hvor barn ferdes, i parker, lekeplasser, litt i skogen og marka samt oppfølging på idrettsarenaer...

bruk fantasien....

Nei singellivet suger ikke dersom man er i rimelig balanse med seg selv. Dersom noe haster så er det kanskje den biologiske klokka ??? Ellers er det bare å nyte livet, gjøre det beste ut av egen situasjon, holde aktivitetsnivået oppe (med det man er interessert i). Ha et godt humør, den som utstråler energi får ofte respons/gode tilbakemeldinger....

Ikke la livssituasjonen få overta humøret ditt, men se fremover og prøve å tenke på noe spennende/gøy/artig du skal gjøre frem i tid.....

Endret 23. februar 2012 av Cannavaro

[Sophie-Ann]

Jeg syns heller det ikke er spesielt festlig å være singel, men jeg prøver å gjøre så godt jeg kan ut av situasjonen. Tenk positivt og bli glad i å være i eget selskap, så er mye gjort

[AnonymBruker]

Mange nyskilte på nettet

Ser du har prøvd nettdating før med dårlig erfaring. Hva med å prøve igjen med en revidert profil? Jeg er i samme situasjon som deg og treffer for tiden bare nye menn gjennom nettet. Selv om det går litt trått å finne greie kandidater får jeg lite meldinger fra kåtinger. Så kan hende profilen din bare trenger litt justering for å unngå de verste folka.

Selv om det ikke har ført til noe forhold hittil har jeg i løpet av det siste året i hvertfall datet flere enn det jeg traff på fem år før jeg begynte med nettdating.

Hvilken nettside bruker du?

TS

[AnonymBruker]

Jeg syns heller det ikke er spesielt festlig å være singel, men jeg prøver å gjøre så godt jeg kan ut av situasjonen. Tenk positivt og bli glad i å være i eget selskap, så er mye gjort

Jeg ER positiv og liker å være i egen selskap, men jeg like mye dritt lei av å ikke ha noen å dele livet med. Det er sikkert godt ment, men vær så snill å ikke be meg tenke positivt. De fleste, også jeg, er skapt for å dele livet med noen. Det går faktisk utover humøret og livskvaliteten min å være kronisk singel. Og jeg kan ikke lenger BARE prøve å tenke positivt, for det er det samme som å fornekte at jeg misfornøyd med livssituasjonen. Lenge syntes jeg singellivet var greit. Nå plager det meg ofte, selv om jeg er fornøyd med mange andre ting i livet mitt.

TS

[AnonymBruker]

Så fordi du ikke får de svarene DU vil ha med en gang så skal du stryke ut til neste fora for å sutre der? Gratulerer!

Det er ikke noe rart du ikke får kjæreste om det er slik du oppfører deg

Ditt troll.

Heldigvis fikk jeg litt mer konstruktive svar etter de tre første. Du kan godt spare deg for oppgulp som "det er ikke rart du er singel" basert på to frusterte innlegg. Du vet ca ingenting om meg.

[-Fiona-]

Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, men det slår jo sjeldent feil; man treffer noen først når man har slått seg til ro med singeltilværelsen.

Og egentlig bør vi være glad for at det er slik det ofte fungerer, for i en slik setting som dette er det livsfarlig å være desperat!

[AnonymBruker]

Nyskilte menn finner man vel nesten overalt.....

de desperate : ute på byen...

de kultiverte : på kunstutstilling/kino/teater/kurs m.m.

de som er sporty : på fjellet, i marka, på sykkel, på treningssenter,på golfbanen etc.

de med barn : der hvor barn ferdes, i parker, lekeplasser, litt i skogen og marka samt oppfølging på idrettsarenaer...

bruk fantasien....

Nei singellivet suger ikke dersom man er i rimelig balanse med seg selv. Dersom noe haster så er det kanskje den biologiske klokka ??? Ellers er det bare å nyte livet, gjøre det beste ut av egen situasjon, holde aktivitetsnivået oppe (med det man er interessert i). Ha et godt humør, den som utstråler energi får ofte respons/gode tilbakemeldinger....

Ikke la livssituasjonen få overta humøret ditt, men se fremover og prøve å tenke på noe spennende/gøy/artig du skal gjøre frem i tid.....

Jo, singellivet kan suge selv om man er i rimelig balanse med seg selv.

ute på byen: Jeg føler meg for gammel til å fly på byen, og har så langt heller ikke møtt mannen i mitt liv i fylla. Men selvfølgelig kan man ha griseflaks en gang.

Utstilling/kino: Man skal vel ha rimelig flaks om man møter noen det sier pang med en gang med her også. Igjen dette med at man bør møte hverandre over tid før det utvikler seg følelser. Og begynne å gå på kino for å egentlig være på sjekkern, det blir for desperat. Jeg har én hobby, men det møter jeg stort sett bare damer på 50+. Dette er en hobby jeg MÅ ha for å holde meg i form og god helse, og flere hobbyer enn det har jeg ikke kapasitet til.

De med barn: Jeg har ikke barn, og mange av de stedene du nevner er ikke naturlige for meg å ferdes på.

Og jeg SER FREMOVER! SAMTIDIG som jeg er så lei av å være kronisk singel at jeg mistrives med det! Jeg gjør det beste ut av hver dag og har mye å være takknemlig for også.

Og når jeg da til daglig er sammen med 15 år yngre folk, hva står da igjen? Stort sett nettdating! Det fikk jeg så nok av for noen år siden at jeg tenkte aldri mer. Nå er jeg imidlertid så drittlei at det er nesten så jeg vurderer å prøve meg igjen. Men jeg merker at det fortsatt byr meg imot.

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, men det slår jo sjeldent feil; man treffer noen først når man har slått seg til ro med singeltilværelsen.

Og egentlig bør vi være glad for at det er slik det ofte fungerer, for i en slik setting som dette er det livsfarlig å være desperat!

For min del blir det bare verre og verre, og tviler sterkt på om jeg komme til å falle tilbake til å slå meg til ro med å være singel. Og uansett hva man føler rundt det, så må man være på steder der man treffer mulige kjærester. Og det er DER første og største problem for MEG ligger!

Selv om jeg synes singellivet suger så fremstår jeg ikke som desperat. Jeg er heller litt tilbakeholden og beskjeden i starten når jeg møter noen. Trenger litt tid på å bli trygg og komfortabel. Og da er det enda mindre sjanse for at det skjer noe vet et tilfeldig møte. Men bevares, man vet jo aldri hva som kan skjer. Kanskje en dag ringer det på en mann som spør etter veien til et sted, eller om Herr Hansen er naboen min og at det egentlig var dit han skulle. Og så skjer det noe der og da, men man kan liksom ikke baserer seg på det.

[-Fiona-]

For min del blir det bare verre og verre, og tviler sterkt på om jeg komme til å falle tilbake til å slå meg til ro med å være singel. Og uansett hva man føler rundt det, så må man være på steder der man treffer mulige kjærester. Og det er DER første og største problem for MEG ligger!

Selv om jeg synes singellivet suger så fremstår jeg ikke som desperat. Jeg er heller litt tilbakeholden og beskjeden i starten når jeg møter noen. Trenger litt tid på å bli trygg og komfortabel. Og da er det enda mindre sjanse for at det skjer noe vet et tilfeldig møte. Men bevares, man vet jo aldri hva som kan skjer. Kanskje en dag ringer det på en mann som spør etter veien til et sted, eller om Herr Hansen er naboen min og at det egentlig var dit han skulle. Og så skjer det noe der og da, men man kan liksom ikke baserer seg på det.

Som jeg har forstått er hovedproblemet at du er student, og at det krever mye av deg, pluss at du er nødt for å omgås yngre folk når du først omgås andre mennesker.

Hva du studerer vet jo ikke jeg, men jeg regner med at du ikke kommer til å være student for alltid, og at du på et eller annet tidspunkt skal ut i arbeidslivet, der kommer du antageligvis til å treffe masse nye mennesker. Det er den første tanken som slo meg.

Den andre er at du sier jo selv at studiene krever mye av deg, og at du knapt har overskudd til noe annet. Hvordan skal du da ha overskudd til å pleie et forhold, OG klare studiene?

Jeg sier det bare fordi jeg har tråkket i fella selv. I det ene øyeblikket klarte jeg ikke å fokusere på pensum, fordi jeg var hodestups. I neste øyeblikk var jeg knust av kjærlighetssorg og greide pokker meg ikke fokusere på skolen da heller. Så nå holder jeg på å ta opp igjen fag som ble nedprioritert på grunn av en mann jeg ikke har kontakt med i det hele tatt lenger. Og nå, er jeg søren meg redd for at det samme skal skje IGJEN!

Jeg vet så utrolig godt hvordan du har det, for jeg har vært der selv, og i perioder er jeg like frustrert som du er nå. Hvis det ikke går over bør du kanskje snakke med noen, for det blir på grensa til angst, og det er ikke bra!

[AnonymBruker]

Takk for svar Alva_E

JA, du har skjønt hovedpoenget!

Jeg skal studere i ganske mange år til, så jeg håper jeg møter noen før jeg er ferdig. Men jeg ser jo den, at sjansene mine øker betrakelig når jeg er ferdig og begynner å jobbe! Nå er jeg i startgropa og bruke tid og krefter på å omstille meg studielivet: Antar det vil gå seg til med litt mer tid slik at jeg får frigjort mer tid til fritidssysler og evt ekstrajobb.

Jeg har tro og håp om at dette kan kombineres, selv om det muligens også blir krevende. Det skønner jeg. Jeg kjenner andre som klarer det.

Har noen å snakke med dette om. Jeg synes kanskje ikke angst er rette ordet, men det er ikke bra å føle det slik. Imidlertid ser jeg ikke på det å snakke om det som Løsningen på problemet, for det er å bli elsket og kunne elske noen tilbake.

[AnonymBruker]

Hvilken nettside bruker du?

TS

Bruker Sukker. Mange fra østlandet der, vet ikke hvor bra det er hvis du bor andre steder i landet. Kjenner andre som har brukt Match og Møteplassen.

Å lete på nettet er ingen lystbetont greie for min del heller. Kreves litt selvdisiplin å logge seg på igjen etter en date hvor kjemien ikke stemte. Enklere i en periode som nå når jeg "chatter" med en fyr som virker veldig lovende

[AnonymBruker]

Å være singel suger. Jada, man kan gjøre akkurat som man vil, men dette gjør meg strengt talt ikke lykkelig, og jeg er ikke typen til å tenke at å gjøre som jeg vil nødvendigvis er det jeg trenger her i livet.

Studier, karrierejag og friluftsaktiviteter tar omtrent all min tid. Mest fordi jeg ikke gidder sitte alene, og sannsynligvis også litt for å slippe å smake på ensomheten. Jeg har vokst til et menneske jeg trives med å være, og som andre trives med, men det har kostet og jeg har for lengst gått lei av at alt bare skal handle om meg...

Byen har jeg heller ikke noe til overs for. Jeg synes egentlig det er så mye stusselighet på byen at der har jeg aldri følt meg hjemme. Hva er greia med rus egentlig? Eller overkåte menn uten integritet som kaster skygge over alt jeg omtrent vil stå for i livet, og kvinner som er så vant til å bli "playet" at de i utgangspunktet setter opp en isfront? Det gidder jeg ikke. Jeg er ikke typen til å legge meg ned å be, eller løpe etter noen. Jeg gidder ikke mistenksomme blikk, og følelsen av at man først og fremst må bevise at man ikke bare er på utkikk etter å lure noen. Jaja, like barn leker vel best...

Problemet er hvis man - som meg og mange andre - ikke gidder byen, da er sjekkearena nummer 1 borte. Om man heller ikke møter så mange gjennom jobben, og den krever en del, så hjelper det egentlig lite om man er aldri så attraktiv: Man forblir singel. Om man da ikke er så heldig å møte noen gjennom aktiviteter, men det er uansett begrenset hvor mange man møter, og jeg faller ikke så lett så trenger å møte mange. Fornuften har alltid styrt meg ganske sterkt, og med mindre forholdet _også_ er fornuftig så kommer ikke følelsene... :/