Bryte ut av et "greit" langvarig forhold med 2 barn?

[Gjest norah]

Hvis forholdet ikke er mer enn "greit nok" så er det kanskje på tide å avslutte, barn eller ei. Barn trenger ikke å vokse opp med begge foreldrene sammen på feil premisser. Hva lærer man barna sine da? At man skal ofre kjærlighet og å ha det bra for at det er mest "riktig" å bo sammen pga at man har fått barn? Nei, barn har ikke alltid godt av at foreldre holder sammen til enhver pris, de har det best når foreldrene har det bra. Foreldre som har det bra, sammen eller hver for seg, vil kunne gi barna sine mer av seg selv.

Samtidig kan det være lurt å velge et evt brudd for din egen skyld, og ikke grunnet en annen kvinne. Gå noen runder med deg selv, snakk gjerne med en tredje part som er objektiv. Er det riktig å gå, så går du! Lykke til

Jeg er enig med deg i at man ikke skal være i et forhold for enhver pris. Jeg tror heller ikke det er bra for barn å vokse opp med mangel på nærhet, kjærlighet og mye konflikt.

Men problemet med å forlate når det er "greit nok" er at alle forhold blir i beste fall "greit nok" om man ikke gir det tid, krefter og oppmerksomhet.

Og det er gjerne når det er minst motiverende at man må jobbe mest.

Så er det slik at foreldrene ikke alltid vil ha det bra, uansett hvor bra forholdet er - og igjen, da må man faktisk evne å ta i et skikkelig tak.

Men det er jo en balansegang - det bør i sum være langt flere gode dager enn dårlige.

Men det finnes vel knapt noe mindre fruktbart å forlate ett forhold for å gå rett inn i et annet.

Muligheten for refleksjon og læring vil jo være på omtrent 0% for alle voksne parter.

Og det er jo barna som må ta den verste delen her, så man skylder i det minste dem å ta en godt gjennomtenkt avgjørelse av riktige grunner.

Sjarmerende og tiltrekkende mennesker vil dukke opp til stadighet, noen av de vil sette igang varme og noen ganger ekte følelser - man kan ikke alltid gå etter de impulsene om man ønsker langvarige forhold.

Spørsmålet er jo om det er riktig timing å forlate akkurat når disse dukker opp.

Jeg mener i hovedsak nei, dog det en sjeldent gang kan være rett å gjøre det.

[Gjest voksen dame]

Ønsker tilbakemelding fra flere som er eller har vært i samme situasjon, og spesielt som sagt de som har brudt ut av langvarige seriøse forhold med barn.

Jeg er i et "helt greit" forhold med 2 barn. Vi er svært forskjellige på noen områder som er viktig for meg, og gnisten er borte. Med gnist mener jeg ikke den første stormforelskelsen, men den gnisten og kjemien jeg mener bør ligge der selv etter mange år sammen. Sexlivet har hverken vært bra eller spennende på flere år, og hyppigheten er nesten på nivå med strømavlesningene til Hafslund. Det er også en drøss med småting som jeg ikke orker å inn på.

Jeg har prøvd uttalige ganger i flere år å få forholdet på rett kjøl igjen, men begynner å miste troen på at det er mulig.

Jeg tenker mye på om jeg vil se tilbake når jeg blir eldre og angre vettet av meg over at jeg ikke tok tak og levde livet mer. Blant annet å bryte ut av et forhold som ikke er så bra jeg mener et forhold bør være. Man har denne ene korte sjansen til å være lykkelig.

Vi har også mange gode stunder og med unntak av overnevnte har vi det generelt bra sammen. Jeg er jo veldig glad i dama. Vi har 2 små gutter og nyter samværet med dem sammen. Jeg er nok også godt over gjennomsnitlig knyttet til mine barn og spesielt eldstemann er VELDIG pappagutt og det skjærer i hjertet ved tanken å utsette både han og broren for et samlivsbrudd.

Jeg føler meg på mange måter låst i en tap-tap situasjon. Jeg greier ikke helt se for meg et liv der jeg ikke får være 100% til stede hver dag når mine barn vokser opp. Det veier svært svært tungt. Det økonomiske ved et brudd vil heller ikke se veldig pent ut for noen av oss. Livet vil også ellers bli snudd på hodet da det aller meste av det sosiale er felles venner som i all hovedsak er gjennom henne da jeg er tilflyttet.

Årsaken til at jeg nå vurderer dette er at jeg har møtt noen andre som virkelig har fått blodet til å bruse. Det har ikke skjedd noe.. Men interessen fra henne er stor. Jeg har tenkt mye på om dette bare er veldig nytt og spennende, men har landa på at jeg har faktisk tro på at det kan bli noe veldig bra. Hun er på alle måter drømmedama og ei som jeg virkelig ser for meg at jeg kunne blitt lykkelig med.

Jeg sitter med en berg og dalbane av følelser og aner ikke hva jeg skal gjøre. Man har jo også risikoen ved at det ikke blir noe med henne nye, og blir sittende uten noen av dem.

Noen som har brutt ut av lignende forhold som kan fortelle litt om hvordan livet fortonet seg i ettertiden??

Skal prøve å gi deg et svar og kanskje et forsøk på å tro på det du føler.Jeg har selv vært der du er g forstår den fortvilelsen du føler. Du hadde ikke skrevet her inn om du ikke følte stor forvirring og uvisshet om hva skal du gjøre. Mange her inne skriver at du skal snakke md kona, gå i samlivsterapi, osv. Dere to som bor sammen vet best hvor skoen trykker. "katten" skrev veldig godt hvordan mange har det i et forhold: en som elsker og er den lykkeleige og en som blir elsket og har det enklest. Hvor er du ?

Jeg tror du har blitt elsket men nå har truffet en du elsker. Ikke hopp inn i det nye forholdet. Bruk tid Bli kjent med hverandre og kjenn etter hva du har og hva du kanskje får i det nye forholdet. Velg det forholdet som har mest plusser !!!Mage følelsen er alltid den sann. Tørr å gå ut om det er det du ønsker Alt for mange menn blir i et forhold med en elskerinne ved siden av. Jeg skjønner din redsel for å miste barna.Prøv å få til en god avtale med moren og snakk med ungene hvordan de ønsker det.Bruk tid. Tiden er god å ha i en slik situasjon. Lykke til! Jeg vil følge deg her videre.

[Gjest Gjest]

Jeg kjøper ikke at du tenker på å forlate fordi ekteskapet er blitt rutine og fordi du har interesser annet sted. Jeg er sikker på at du ikke har sagt en dritt til kona og at du har bedratt henne lenge..

Hun har tapt kampen før hun visste at det var krig.

Pakk sammen og forbered deg på kamp om barn, penger, anseelse, familie og at den lille deilige slett ikke er forberedt på resten av pakka di...

Enjoy.

[AnonymBruker]

Jeg er i en lignende situasjon (men jente).

Sliter med massevis av tanker om hva jeg bør gjøre, er redd for å reise og angre, er redd for å såre, ta feil valg...har også følelser for en annen, men velger å ikke vanne disse følelsene- jeg vil ikke at en annen person skal være årsaken til at jeg forlater mannen min. Det samme rådet vil jeg gi til deg; styr unna hun du har følelser for og finn ut hvor du står i det forholdet du er i nå. Ville du tenkt de samme tankene om ikke en ny dame hadde dukket opp i livet ditt? At du er redd for å ende opp uten noen av damene får meg til å tenke at du er litt for påvirket av hun nye, hvis det ikke funker der, så vil du tilbake igjen med hun du er sammen med nå...?

Hvis du finner ut hva du vil uavhengig av en nyoppblusset forelskelse, så vil du neppe sitte angrende igjen i etterkant uansett hva som skjer.

Ønsker deg lykke til!

[AnonymBruker]

TS her..

Takker for mange tilbakemeldinger.

Rekker ikke svare på alt. Men skal ta noe.

Ang gresset ikke er grønnere og ny og spennende følelser osv.. Jeg føler faktisk situasjonen her er litt omvendt. Jeg ble sammen med hun jeg er med nå pga. slike følelser. Et på mange måter i utgangspunktet døfødt forhold da vi er svært forskjellige på endel viktige områder. Hun ble bare gravid før vi rakk å gjøre det slutt.... Så har dagene gått...

Jeg har ikke hatt det bra og plutselig vurderer å bryte nå som hun nye har dukket opp, men når man har det "greit" er det vanskelig å bryte helt uten videre, men trenger av og til en liten dytt, litt motivasjon. Pluss at det selvsagt føles bedre å ha noen i en slik situasjon. Selv om jeg ser flere mener det er en belastning vil jeg for min egen del anse det som en stor fordel.

Jeg kan ikke tenke meg til at hun jeg er sammen med nå vil anse forholdet vårt som veldig fantastisk heller. Men vet hun samtidig ville blitt knust ved et brudd, vi har på en måte kommet dit at det ligger i korta at det "blir oss". Et brudd ville sjokkert MANGE for så si det sånn.

Jeg liker hun nye av de riktige årsakene vil jeg påstå, det er utelukkende personligheten som har fanget interessen, at hun er fantastisk nydelig i tillegg er dog ikke noe minus... men pene jenter har man da hatt med å gjøre før uten at pulsen har steget nevneverdig.

Og de som henviser til å snakke sammen om ting, terapi osv.. Alt er prøvd, absolutt alt. Ting kan sikkert bedre seg noe med de riktige grepene, men som sagt er det avgjørende ting der vi rett og slett er forskjellige og vi er så sterke personligheter at et kompromiss er langt unna.

Hjernen kverner rundt dette 24/7 og jo mer jeg tenker jo mer faller det på barnas beste, jeg tviler rett og slett på om jeg har sterkt nok hjerte til å se en slik smerte i øynene deres.. så jeg ender nok opp med å kjenne litt på denne deilige følelsen for så vende tilbake til å fokusere på barna og nyte samværet med de hver eneste dag. Noen ganger er det ting og personer som er viktigere enn seg selv.

Men guuuuuuuuuuud så sterkt jeg vil utforske hva dette kunne ha blitt.......!

[Gjest norah]

TS her..

...

Jeg har ikke hatt det bra og plutselig vurderer å bryte nå som hun nye har dukket opp, men når man har det "greit" er det vanskelig å bryte helt uten videre, men trenger av og til en liten dytt, litt motivasjon. Pluss at det selvsagt føles bedre å ha noen i en slik situasjon. Selv om jeg ser flere mener det er en belastning vil jeg for min egen del anse det som en stor fordel.

Men guuuuuuuuuuud så sterkt jeg vil utforske hva dette kunne ha blitt.......!

OK. La oss si at ditt nåværende forhold faktisk ikke er liv laga, det kan godt hende. Og la oss si at det faktisk ikke er mulig å redde noe som helst - dere har prøvd samlivsterapi etc.

Om jeg tolker ditt svar om at "pluss at det føles bedre å ha noen i en slik situasjon" - altså, det føles bedre å gå gjennom denne tunge perioden med hun nye - synes du det er et godt utgangspunkt for et nytt forhold?

Jeg ville aldri i verden gått inn i en slik relasjon med en mann som nettopp var kommet ut av et brudd med barn involvert. Jeg hadde ønsket at han skulle være helt ferdig med alt, og at barna var klare for en slik situasjon.

Slik jeg forstår det beskriver du at inngangsporten for ditt nåværende forhold var ganske dårlig(men dere holdt sammen fordi hun ble gravid).

Det jeg ser da er at du nå gjør akkurat det samme som sist: tenker på å gå inn i et forhold med utrolig dårlig utgangspunkt.

Og hvordan skal man forbedre seg som partner om man gjør de samme feilene?

Hvordan har du tenkt at din nåværende situasjon skal være et bra utgangspunkt for en eventuell ny partner?

Du fantaserer om denne nye kvinnen; flørting, forelskelse, bekreftelse, fantastisk sex. Og det kan godt hende dette skjer.

Men du glemmer jo noe vesentlig; konflikter med samvær/barnemors mulige utroskapsmistanker når du "plutselig" får ny kjæreste/barn som er i sorg - igrunnen bare en god del sorte skyer over din nye forelskelse.

Jeg tipper det ikke er hva hverken du eller denne nye eventuelt fantaserer særlig om - og det er iallefall ikke særlig bra timing for å involvere seg i noe nytt.

Det kan godt hende du ender opp med denne nye kvinnen - men altså; du glemmer helt bort hvor mye dette vil kreve av deg fremover, og vi snakker ikke bare noen få måneder med iallefall det neste året.

[Gjest gjest]

Ønsker bare å si at jeg føler med deg. Er i nogenlunde samme situasjon selv, bare at jeg er dame og at det ikke er noen andre med i bildet. Tankene svirrer 24/7, ødelegger nattesøvn og det føles som kroppen går i oppløsning med tanke på å ikke få delta i "hele" oppveksten til barna... Lurer på hvor lenge, hvor mye og hvor langt man skal strekke seg for å få dette til å gå.

Ønsker deg lykke til med valget du skal ta.

[Havbris]

Hvis det forholdet du har hjemme skulle vise seg å ikke være liv laga etter at dere har prøvd det meste - så er det jo ikke sikkert at det er bra for noen at dere fortsetter. Men ikke la "den nye" være det sparket du trenger. Om du trenger støtte, noen å snakke med etc - så bruk en fortrolig venn som krykke - istedet for å lene deg på en kvinne du ikke engang kjenner godt - og heller ikke vet om du har noen fremtid sammen med.

Kanskje du må oppdrive selvdisiplin nok til å ikke ha kontakt med denne "nye kvinnen". Hvis dere jobber sammen o.l. så minimaliser kontakten og fortell henne at det må være slik nå.

Jeg spurte deg tidligere i tråden - har du snakket med denne "nye" om forholdene på hjemmebane - om savn, ulikheter og mangel på sex? Hvis hun er interessert, så vil dette være musikk i hennes ører.

Jeg tror du må holde disse tingene fra hverandre - og konsentrere deg om hva du skal gjøre med forholdet hjemme - uavhengig av fristelsene der ute.

[I Grosny]

Hva er det egentlig du vil.

Min gjetning:

A: Du ønsker å ta vare på hjem, familie og barn.

B: Du ønsker ett godt og nært sexliv.

Og du kan ikke få begge deler , samme sted.

Jeg foreslår at du snakker om din nåværende frue om saken, og spør henne til råds. Kanskje hun kommer med noen forslag.

Jeg tror at du seksuelt vil bli mest lykkelig med ekte kosedame, og jeg forstår at dama di ikke er der.

Allikevel er det usikkert om brudd er en fullgod løsning, det er jo ikke noe feil der du er nå, bare en alvorlig mangel, som muligens kan hentes inn eksternt.

Du trenger rett og slett både pose og sekk. Og du trenger å organisere dette med støtte av dama di.

Endret 23. februar 2012 av I Grosny

[AnonymBruker]

TS her..

Takker for mange tilbakemeldinger.

Rekker ikke svare på alt. Men skal ta noe.

Ang gresset ikke er grønnere og ny og spennende følelser osv.. Jeg føler faktisk situasjonen her er litt omvendt. Jeg ble sammen med hun jeg er med nå pga. slike følelser. Et på mange måter i utgangspunktet døfødt forhold da vi er svært forskjellige på endel viktige områder. Hun ble bare gravid før vi rakk å gjøre det slutt.... Så har dagene gått...

Jeg har ikke hatt det bra og plutselig vurderer å bryte nå som hun nye har dukket opp, men når man har det "greit" er det vanskelig å bryte helt uten videre, men trenger av og til en liten dytt, litt motivasjon. Pluss at det selvsagt føles bedre å ha noen i en slik situasjon. Selv om jeg ser flere mener det er en belastning vil jeg for min egen del anse det som en stor fordel.

Jeg kan ikke tenke meg til at hun jeg er sammen med nå vil anse forholdet vårt som veldig fantastisk heller. Men vet hun samtidig ville blitt knust ved et brudd, vi har på en måte kommet dit at det ligger i korta at det "blir oss". Et brudd ville sjokkert MANGE for så si det sånn.

Jeg liker hun nye av de riktige årsakene vil jeg påstå, det er utelukkende personligheten som har fanget interessen, at hun er fantastisk nydelig i tillegg er dog ikke noe minus... men pene jenter har man da hatt med å gjøre før uten at pulsen har steget nevneverdig.

Og de som henviser til å snakke sammen om ting, terapi osv.. Alt er prøvd, absolutt alt. Ting kan sikkert bedre seg noe med de riktige grepene, men som sagt er det avgjørende ting der vi rett og slett er forskjellige og vi er så sterke personligheter at et kompromiss er langt unna.

Hjernen kverner rundt dette 24/7 og jo mer jeg tenker jo mer faller det på barnas beste, jeg tviler rett og slett på om jeg har sterkt nok hjerte til å se en slik smerte i øynene deres.. så jeg ender nok opp med å kjenne litt på denne deilige følelsen for så vende tilbake til å fokusere på barna og nyte samværet med de hver eneste dag. Noen ganger er det ting og personer som er viktigere enn seg selv.

Men guuuuuuuuuuud så sterkt jeg vil utforske hva dette kunne ha blitt.......!

Ja, der forsvant den siste lille rest av sympati jeg hadde med deg. Du velger altså å gå inn i et forhold hvor dere produserer to barn, hvorpå du etterpå finner ut at gresset likevel ikke var så grønt som du trodde, og at du bare har det greit, og ikke lever i ekstatisk lykkerus.

Du skriver også tidligere at DU har prøvd å jobbe med forholdet. Hva er det DU har gjort, som ikke hun har gjort? Tviler på du har jobbet veldig hardt sammen med henne, utifra det du skriver her.

Og, det du sier i siste setningen her, bare understreker, at du egentlig bare har lyst på drømmen om denne andre damen.

For meg høres du rett og slett ut som en som tenker mest på deg selv, og ikke tar skikkelig ansvar for det livet du har skapt for deg selv, damen, og barna.

Ta deg sammen før det er for sent, behold familien din uten å skade den med usikkerhet osv.

Det kommer til komme mange flotte, fantastiske mennesker inn i livet ditt for alltid, og dersom du alltid skal hoppe til den som virker mer attraktiv for deg, ødelegger du livet til barna.

Når skal egentlig folk som deg begynne å sette barnas liv høyere enn sine egne behov for heftig forelskelse og sex?

Nå ser det ut som du kanskje tar til fornuft og blir, faktisk fordi du ikke vil skuffe barna dine. Hold på det.

[AnonymBruker]

Ja, der forsvant den siste lille rest av sympati jeg hadde med deg. Du velger altså å gå inn i et forhold hvor dere produserer to barn, hvorpå du etterpå finner ut at gresset likevel ikke var så grønt som du trodde, og at du bare har det greit, og ikke lever i ekstatisk lykkerus.

Du skriver også tidligere at DU har prøvd å jobbe med forholdet. Hva er det DU har gjort, som ikke hun har gjort? Tviler på du har jobbet veldig hardt sammen med henne, utifra det du skriver her.

Og, det du sier i siste setningen her, bare understreker, at du egentlig bare har lyst på drømmen om denne andre damen.

For meg høres du rett og slett ut som en som tenker mest på deg selv, og ikke tar skikkelig ansvar for det livet du har skapt for deg selv, damen, og barna.

Ta deg sammen før det er for sent, behold familien din uten å skade den med usikkerhet osv.

Det kommer til komme mange flotte, fantastiske mennesker inn i livet ditt for alltid, og dersom du alltid skal hoppe til den som virker mer attraktiv for deg, ødelegger du livet til barna.

Når skal egentlig folk som deg begynne å sette barnas liv høyere enn sine egne behov for heftig forelskelse og sex?

Nå ser det ut som du kanskje tar til fornuft og blir, faktisk fordi du ikke vil skuffe barna dine. Hold på det.

I dette forholdet jeg er i nå var det ikke noe gress, da hadde jeg vært singel i flere år, mulig du misforstår, eller jeg deg?

Og JA, JEG har prøvd å jobbe med forholdet. Det er det jeg er rimelig lei av. Ikke bare er det kun meg, jeg føler meg også motarbeidet. Gidder ikke gå i detalj på hva, men tro meg, jeg har jobbet hardt.

Det kan også se ut som du misforstår den siste setninga. Du tolker det som at det er sexuelt? Da er du i tilfelle waaaay off. Dette handler ikke om sex.

[Optimist40]

Du ber om råd og du får veldig mange gode. Du får betraktninger og syn på saken fra mange vinkler,men det virker alikevel egentlig mest som du har bestemt deg for at du ikke vil se dem eller vurdere dem.

Du sier DU har prøvd alt, men har DERE prøvd sammen?

Dere er to mennesker i dette forholdet, i tillegg til barna. Dere har følelser begge to, og hvorfor tror du hun ønsker å være sammen med deg og ikke selv bryter ut? Kan det være at hun faktisk elsker deg? Det er ikke bare opp til deg å bestemme at hun og barna skal være sammen med deg når du ikke har følelsene dine på rett plass, det må dere bestemme sammen.

Ville du vært sammen med en person du elsket, men som ikke elsket deg? Hvor sårt er ikke det?

Tenk deg nøye om, kjenn på dine egne følelser og vit at også andre har følelser og kjenner smerte, tristhet og ensomhet.

Dere må uansett gjennom familievern kontoret ved et brudd pga barna, så start der. Bestill time for en samtale. Dette er et vendepunkt i livet uansett utfall. Og du kan stå mer stødig om du i hjertet vet du har gjort ditt ytterste ut fra omsorg for de som er glad i deg og som stoler på deg.

Lykke til

Endret 27. februar 2012 av Optimist40

[edderkoppdame]

Livet er for kort til å være med feil person. Om man har prøvd i flere år, tenker jeg at det kan være som å forsøke å piske liv i en død hest. Ingen som mener at et forhold skal være rosenrødt hele tiden, men om det ikke var bra nok før barna kom, er det ingen grunn til at det skal bli bedre nå. Jeg tror du vet best med deg selv hva du vil. Tingen er at det er lett å bli avledet av andre når man går gjennom en tøff periode, sørg for at det er de rette grunnene til at du evt går.

[AnonymBruker]

Livet er for kort til å være med feil person. Om man har prøvd i flere år, tenker jeg at det kan være som å forsøke å piske liv i en død hest. Ingen som mener at et forhold skal være rosenrødt hele tiden, men om det ikke var bra nok før barna kom, er det ingen grunn til at det skal bli bedre nå. Jeg tror du vet best med deg selv hva du vil. Tingen er at det er lett å bli avledet av andre når man går gjennom en tøff periode, sørg for at det er de rette grunnene til at du evt går.

Men hvis ikke forholdet var bra nok før barna kom, burde ikke barna kommet. Etter min mening er dette synet på at man skal leve livet sitt med mest mulig lykke for sin EGEN del vannvittig egoistisk. Han har tatt et valg med barn, og da bør barnas lykke gå før sine egne behov for å ha det superbra, ettersom han faktisk har det greit nå. Det er er utrolig påkjenning for barna at pappa forlater dem. Det burde telle mest.

[Gjest anonmym]

Jeg / vi var i nøyaktig din situasjon. Møtte min nåværende mann mens vi begge var i forhold og det sa pang. Gresset kan være grønnerer på andre siden. Og fordi om man har barn SKAL man ikke være nødt til å leve sammen med mor / far til barnet. Vi lever faktisk i 2012, ja det er tøft for barnet når foreldre skiller lag, men er man flink til å følge opp barna så er det ikke noe de vanligvis får varige meen av.

Følg følelsene dine. Fordi om man har fått barn skal man ikke behøve å leve greit nok...

[Frøya90]

Til trådsarter:

Litt klisje, men jeg anbefaler deg å lese denne:

http://jungtweet.com/2012/02/17/om-du-er-gift-eller-ikke-sa-bor-du-lese-dette/

Ellers vil jeg si at det er et stort valg å ta, og at det kan være stor fare for at du vil angre. Det er nok mange som er og har vært i samme situasjon som deg med tanke på skilsmissestatistikkene og det økende antallet av barn med skilte/separerte foreldre.. Jeg vet selv om ei som har vært i lignende situasjon som deg. Hun gikk ut av forholdet med tro om at den nye flammen ville gjøre henne mye mer lykkelig. Hun tenkte det samme som deg - at man kun lever en gang. Da hun flyttet inn med denne nye mannen, fikk jeg en sterk fornemmelse om at hun angret ganske tidlig. Hun hadde alltid hatt et godt forhold til ekskjærestens familie og venner, og det gikk ikke opp for henne hva hun faktisk hadde ofret før hun gikk ut av forholdet. De var ikke lenger interessert i å holde kontakten. Det ble slutt på koselige kaffibesøk og familiemiddager på søndagene. Hun savnet huset og andre småting i hverdagen som faktisk betyr mer enn en tror. Det ble en stor psykisk påkjenning, som igjen førte til at hun ble ensom, ulykkelig og alenemor. Det ser imidlertid ut som det ordner seg nå, men tenk nøye gjennom konsekvensene. Ofte er det ingen vei tilbake. Moralpreik som du sikkert har hørt og tenkt gjennom mange ganger, men viktig å ta det helt innover seg. Som innlegg tidligere, anbefaler jeg å gå til samlivsterapi, dra på ferie eller gjøre noe koselig sammen som familie og par.

Endret 27. februar 2012 av Frøya90

[edderkoppdame]

Men hvis ikke forholdet var bra nok før barna kom, burde ikke barna kommet. Etter min mening er dette synet på at man skal leve livet sitt med mest mulig lykke for sin EGEN del vannvittig egoistisk. Han har tatt et valg med barn, og da bør barnas lykke gå før sine egne behov for å ha det superbra, ettersom han faktisk har det greit nå. Det er er utrolig påkjenning for barna at pappa forlater dem. Det burde telle mest.

det å si flere år etterpå at barna aldri burde ha kommet er meningsløst. Barna er født og deres foreldre er glade i dem. Jeg er kanskje av de barna som aldri burde vært født om man skal se det på denne måten. Det man skal ta utgangspunkt i er hva som gjelder nå og ikke hvilke valg man burde ha tatt. Egoistisk kanskje, men hvilke barn er det som er tjent med foreldre som ikke er glade i hverandre. Det er faktisk en utrolig påkjenning for barn å ha ulykkelige foreldre. For meg var den en lettelse at mine foreldre valgte å være "egoistiske" og gå fra hverandre og det burde de ha gjort lenge før de faktisk gjorde det.

[AnonymBruker]

TS her..

Takker for mange tilbakemeldinger.

Rekker ikke svare på alt. Men skal ta noe.

Ang gresset ikke er grønnere og ny og spennende følelser osv.. Jeg føler faktisk situasjonen her er litt omvendt. Jeg ble sammen med hun jeg er med nå pga. slike følelser. Et på mange måter i utgangspunktet døfødt forhold da vi er svært forskjellige på endel viktige områder. Hun ble bare gravid før vi rakk å gjøre det slutt.... Så har dagene gått...

Jeg har ikke hatt det bra og plutselig vurderer å bryte nå som hun nye har dukket opp, men når man har det "greit" er det vanskelig å bryte helt uten videre, men trenger av og til en liten dytt, litt motivasjon. Pluss at det selvsagt føles bedre å ha noen i en slik situasjon. Selv om jeg ser flere mener det er en belastning vil jeg for min egen del anse det som en stor fordel.

Jeg kan ikke tenke meg til at hun jeg er sammen med nå vil anse forholdet vårt som veldig fantastisk heller. Men vet hun samtidig ville blitt knust ved et brudd, vi har på en måte kommet dit at det ligger i korta at det "blir oss". Et brudd ville sjokkert MANGE for så si det sånn.

Jeg liker hun nye av de riktige årsakene vil jeg påstå, det er utelukkende personligheten som har fanget interessen, at hun er fantastisk nydelig i tillegg er dog ikke noe minus... men pene jenter har man da hatt med å gjøre før uten at pulsen har steget nevneverdig.

Og de som henviser til å snakke sammen om ting, terapi osv.. Alt er prøvd, absolutt alt. Ting kan sikkert bedre seg noe med de riktige grepene, men som sagt er det avgjørende ting der vi rett og slett er forskjellige og vi er så sterke personligheter at et kompromiss er langt unna.

Hjernen kverner rundt dette 24/7 og jo mer jeg tenker jo mer faller det på barnas beste, jeg tviler rett og slett på om jeg har sterkt nok hjerte til å se en slik smerte i øynene deres.. så jeg ender nok opp med å kjenne litt på denne deilige følelsen for så vende tilbake til å fokusere på barna og nyte samværet med de hver eneste dag. Noen ganger er det ting og personer som er viktigere enn seg selv.

Men guuuuuuuuuuud så sterkt jeg vil utforske hva dette kunne ha blitt.......!

Egoist! unner du virkelig ikke konen din en mann som er oppriktig glad i henne?Syns heller du skal fokuserer på barnas glede i øynene når de etterhvert ser at mor og far har det bra på hver sin kant.

[AnonymBruker]

Men hvis ikke forholdet var bra nok før barna kom, burde ikke barna kommet. Etter min mening er dette synet på at man skal leve livet sitt med mest mulig lykke for sin EGEN del vannvittig egoistisk. Han har tatt et valg med barn, og da bør barnas lykke gå før sine egne behov for å ha det superbra, ettersom han faktisk har det greit nå. Det er er utrolig påkjenning for barna at pappa forlater dem. Det burde telle mest.

Tar meg selv i å være enig i begge sider av saken om hverandre.. Men er nok det over som treffer best og det jeg heller mer og mer mot.

I tillegg til barnas lykke er det også spørsmålet om jeg faktisk vil bli så lykkelig som jeg tror uten barna på daglig basis. Som en annen nevnte er det lett å glemme ALT man mister, det er jo et helt liv etterhvert. Selv om man greier å fylle inn en del som mangler kan det fort bli veldig tomt på andre store områder.

Ikke lett dette, ikke greier man å angre heller, med 2 små hjerteknusere som aldri ville kommet til verden om man hadde gjort ting annerledes.

[eva-80]

Jeg er skilt, tok 1 år før ting roet seg, og nå har vi verdens beste samarbeid med exen, og har lett for å prate også om andre ting utenom barna. Men greit å informere kona om at dessverre forholdet for din del går mot slutten, og heller berolige henne med at NEI ingen annen er med på bildet. for det kan nemlig ødelegge for henne til å få et forhold senere med noen annen. barna har det bra når foreldrene har det bra. og jeg synes ikke du skal laste din ny dame med tankene rundt skillsmissen . ( om det blir ) for det må hun få slippe å høre.. det er ditt valg , din privatsak. Men gi helst tid for deg selv å være singel noen måneder minst ( helst 1 år) før du begynner med noe nytt. For første forhold etter skilsmisse varer ytters sjelden.

Prøv å vente til det synker inn for kona at dere skal skilles og prøv å få til en avtale begge dere kan trives med. 50-50 er som regel ei god løsning for da begge får tid både med barna og tid til seg selv / venner.