Bryte ut av et "greit" langvarig forhold med 2 barn?

[Gjest Mann32]

Ønsker tilbakemelding fra flere som er eller har vært i samme situasjon, og spesielt som sagt de som har brudt ut av langvarige seriøse forhold med barn.

Jeg er i et "helt greit" forhold med 2 barn. Vi er svært forskjellige på noen områder som er viktig for meg, og gnisten er borte. Med gnist mener jeg ikke den første stormforelskelsen, men den gnisten og kjemien jeg mener bør ligge der selv etter mange år sammen. Sexlivet har hverken vært bra eller spennende på flere år, og hyppigheten er nesten på nivå med strømavlesningene til Hafslund. Det er også en drøss med småting som jeg ikke orker å inn på.

Jeg har prøvd uttalige ganger i flere år å få forholdet på rett kjøl igjen, men begynner å miste troen på at det er mulig.

Jeg tenker mye på om jeg vil se tilbake når jeg blir eldre og angre vettet av meg over at jeg ikke tok tak og levde livet mer. Blant annet å bryte ut av et forhold som ikke er så bra jeg mener et forhold bør være. Man har denne ene korte sjansen til å være lykkelig.

Vi har også mange gode stunder og med unntak av overnevnte har vi det generelt bra sammen. Jeg er jo veldig glad i dama. Vi har 2 små gutter og nyter samværet med dem sammen. Jeg er nok også godt over gjennomsnitlig knyttet til mine barn og spesielt eldstemann er VELDIG pappagutt og det skjærer i hjertet ved tanken å utsette både han og broren for et samlivsbrudd.

Jeg føler meg på mange måter låst i en tap-tap situasjon. Jeg greier ikke helt se for meg et liv der jeg ikke får være 100% til stede hver dag når mine barn vokser opp. Det veier svært svært tungt. Det økonomiske ved et brudd vil heller ikke se veldig pent ut for noen av oss. Livet vil også ellers bli snudd på hodet da det aller meste av det sosiale er felles venner som i all hovedsak er gjennom henne da jeg er tilflyttet.

Årsaken til at jeg nå vurderer dette er at jeg har møtt noen andre som virkelig har fått blodet til å bruse. Det har ikke skjedd noe.. Men interessen fra henne er stor. Jeg har tenkt mye på om dette bare er veldig nytt og spennende, men har landa på at jeg har faktisk tro på at det kan bli noe veldig bra. Hun er på alle måter drømmedama og ei som jeg virkelig ser for meg at jeg kunne blitt lykkelig med.

Jeg sitter med en berg og dalbane av følelser og aner ikke hva jeg skal gjøre. Man har jo også risikoen ved at det ikke blir noe med henne nye, og blir sittende uten noen av dem.

Noen som har brutt ut av lignende forhold som kan fortelle litt om hvordan livet fortonet seg i ettertiden??

[Britt Banditt]

Det viktigste her er kanskje om du hadde brutt hvis det ikke hadde vært for denne nye dama? Hvis du ikke vurderte det tidligere er jeg redd du kommer til å angre deg noe voldsomt. Hverdagen kommer med den nye dama også, og din nåværende fikk vel også blodet til å bruse på et tidspunkt?

[AnonymBruker]

Bli hos familien din.

[Gjest Bekka79]

Been there, done that! For min del, kan jeg si at gresset var absolutt ikke noe grønnere på den andre siden! Jeg sitter nå her snart 6 år etter bruddet, savner og angrer som fy på at jeg ikke kjempet enda mer for forholdet og familien jeg hadde!

[AnonymBruker]

Samlivsterapi!

[AnonymBruker]

Samlivsterapi kan være løsningen her.

[Havbris]

Veldig enig med Linelia over her. Du må spørre deg selv om du tenkte på brudd før denne nye damen dukket opp - eller om denne nye, skinnende kvinnen har kastet skygge over den kvinne du har hjemme.

Hvis du sammenlikner den "nye" med den "gamle" så vil den gamle fremstå som kjedelig men trygg. Den nye vil fremstå som spennende - men kanskje ikke trygg. Den nye får deg til å devaluerer det forholdet du har hjemme. En ny dør har åpnet seg for deg men det kan hende den til syvende og sist peker mot det samme stedet som du står nå.

Tenk deg om mange ganger - og se etter løsninger på hvordan dere kan sprite opp forholdet hjemme, først. Hvis dere har sovet i timen så er det mulig å våkne av dvalen!

[AnonymBruker]

Gresset er aldri grønnere på den andre siden, så som Linelia sier er det viktigste om du hadde brutt ut uansett.

[AnonymBruker]

Vent til den brusende følelsen for hu andre går over (og det gjør den om du IKKE nører opp under den...).

Føler du det samme da, da bør du gå.

Sannsynligheten er stor for at du ikke gjør det..........

[Britt Banditt]

Gresset er aldri grønnere på den andre siden, så som Linelia sier er det viktigste om du hadde brutt ut uansett.

Er ikke så enig i at gresset ALDRI er grønnere på den andre siden, men i de fleste tilfeller er den ikke det. I hvert fall ikke for de som har et greit forhold. Er det snakk om et helt dødt forhold, vold, løgner, utroskap etc så kan faktisk gresset være grønnere et annet sted. Det er tross alt ikke alle forhold som kan fungere, men det ser jo ut til at TS faktisk har et fungerende forhold (på tross av litt lite sex, men det er jo mulig å gjøre noe med).

[Gjest Trøffel]

Har du prøvd å snakke med kona di om at du er misfornøyd med sexlivet? Høre med henne om det er noe galt, og/eller hva som skal til for at dere kan ha et bedre samliv? Hun er garantert misfornøyd med sexlivet hun også når det er så sjeldent.. Kanskje har hun smerter under samleie, ubehagelige opplevelser fra barndommen som gjør at hun har problemer med sex, det kan være ulike ting. Kanskje du hjelper lite til i hverdagen med husarbeid, slik at hun nekter deg sex som straff, fordi hun er sliten av å holde alt i orden alene?

Sett deg ned med henne i kveld når barna har lagt seg, og snakk om dette sammen. Ofte skal det ikke mer til før begge skjerper seg; forhold må faktisk jobbes med, ellers sitter man igjen med ingenting etterhvert som årene går og man glir fra hverandre. Kan du virkelig la hele familien din bli ødelagt uten å ha snakket med kona di om samlivet deres? Uten å prøve parterapi, for å kunne oppfostre guttene deres som en samlet familie?

De to guttene deres er verdt det; kan du virkelig akseptere å gå glipp av annenhver jul, nyttårsaften, påskeferie osv med dine elskede sønner, bare fordi du er betatt av ei ny dame? Hun du allerede er gift med, og som har gitt deg to sønner, fikk sikkert også blodet ditt til å bruse en gang i tida, som en over her sa Skilsmissebarn, halvsøsken, stemødre osv osv er IKKE noe å trakte etter! Så gjør ditt beste for å forbedre det forholdet du allerede er i.

[Havbris]

Du har møtt en kvinne som viser stor interesse for deg - det har ikke skjedd noe mellom dere - og du vurderer henne som en drømmedame. Men noe må jo ha skjedd siden du allerede kjenner henne såpass godt (uten å hatt sex) at du vurderer henne som en kandidat for et lykkelig forhold. Jeg får ikke dette til å henge helt på greip.

Har dere hatt en type fortrolighet som innebærer at hun har lyttet til dine "problemer" på hjemmefronten? Viser hun deg en interesse på en måte som gir deg følelsen av å bli sett og anerkjent? Fordi hun er interessert i deg og gjerne stiller opp som en som lytter?

Jeg er redd du går i en klassisk grøft. Ta en prat med kona, spør hva hun tenker om forholdet og snakk om hva dere kan gjøre for å finne igjen litt glød. Det kan være smart å ha gjennomført noen tiltak på hjemmfronten før du hiver deg ut i fritt fall. dere har barn og jeg synes du skylder deg selv, barna og kona di dette.

[Optimist40]

Fikk et godt råd en gang, som jeg faktisk fant at stemte.

Ikke gruble så mye over skal / skal ikke. Du VET det når svaret er klart, du vet det bare når det er riktig for DEG å gå / eller også om du ønsker å satse. For meg ble det brudd, og den suverent beste beslutningen jeg har tatt i mitt liv for min egen del, men mitt samliv var alt annet enn ”greit nok” og er ikke sammenlignbart med ditt vil jeg tro. Men den belastningen det utgjorde for mine barn var grusom å bære.

Det viktigste er at du tar en avgjørelse basert på dine egne følelser for din kone, ikke basert på flammen som blafrer. Det er dessverre ofte slik at når man har det tungt er det lett å ”falle” for den som viser deg den oppmerksomheten du så sårt savner. Men de følelsene kan spille deg stygge puss, de er basert på dine egne behov og ikke på sanne følelser kan du oppleve når stormen har passert.

Et brudd krever mye, uansett hvor omsorgsfull man prøver å være. Den man forlater reagerer absolutt ikke slik man tror, man reagerer heller ikke selv slik man kanskje ønsker å tro. Midt oppi flytting,deling, salg av felles bolig skal man være mamma og pappa for skreme barn med stort behov for omsorg. Barn som ikke ønsker å miste noen av foreldrene, som behøver en sannhet å forholde seg til, og ikke minst må fortsette å ha tro på at begge foreldrene er glad i dem.

Om du i tillegg har ”en på vent” vil dette gi en ytterligere belastning til et brudd, og bare så det er sagt, det vil være en tilnærmet umulig start på et nytt forhold. Hvor lang tid tror du det vil ta før du og din nye vil kunne kose dere uten at det er snakk om x, og din sorg? For et samlivsbrudd er en stor sorg, også for den som går. Det krever en enorm styrke for å stå støtt og med rak rygg både for deg og ikke minst for din nye flamme gjennom bruddet og årene fremover til en tilnærmet normal hverdag. Forelskelsen kan få en brå død midt i stormkastene som vil virvle opp i kjølevannet av et brudd.

Kjærlighet er ikke noe man skal ta lett på, det krever jobb og vedlikehold. Og dets største fiende er likegyldighet.

Forstår veldig godt den sorgen og det savnet du føler, men er det da ikke verdt en innsats for å komme til en løsning? Uansett hvor tungt du har det nå, vil det ikke bli mindre tungt de neste mnd om du fortsatt ikke gjør noe, eller velger å bryte uten kamp. Ta kontakt med familievernkontoret for en samtale, de er der for å hjelpe. Og dere må uansett dit ved brudd siden dere har felles barn. Begynn et sted, kanskje din kone overrasker positivt.

Ønsker deg alt godt og håper du finner den veien som er riktig for deg

Endret 22. februar 2012 av Optimist40

[AnonymBruker]

Med så mange råd om å bli, får jeg kanskje våge meg på å si at kanskje du skal ta sjansen. Jeg var "drømmedama" i en lignende situasjon. Jeg ser hvor forelsket han er i meg, enda, og hvor fullstendig vennskapelige følelsene for ekskona er. Jeg er ikke i tvil om at deres ekteskap ikke ville vart i tjue år til, og jeg er ikke i tvil om at han og jeg er lykkelige og barna følges godt opp av alle.

Jeg vil også våge meg på å si at ekskona hans fortjener en sjanse til å møte en mann som elsker henne. Ikke en som elsker en annen, men beholder kona på grunn av barn og praktiske årsaker.

[Gjest Alberta]

Alle sier jo fornuftige ting her, men man skal faktisk ikke glemme at forhold kan "visne og dø". Man kan beholde en følelse av godhet og respekt for partneren sin, men hvis kjærligheten virkelig forsvinner, blir det etterhvert tungt å holde forholdet gående. Jeg valgte, etter noen år med sterk tvil, å gå ut av et slikt forhold. Grunnen til at jeg ventet, var hovedsakelig hensynet til barna. Og som hos deg, ventet en annen i kulissene. Jeg lot likevel ikke dette bli hovedårsaken til at jeg gikk.

For meg var det viktig å finne styrke til å være alene, finne ut av det økonomiske og tenke på den ekstra belastningen som oppstår når nettverk ryker. For det gjør det nesten alltid. I tillegg hadde jeg mange og lange samtaler med partneren min, dels for å finne ut om vi hadde noe igjen å bygge på eller vekke opp igjen, dels for å "forberede" den andre på at brudd kunne skje. Det var viktig for meg å beholde et godt forhold til ham, og det skjer svært sjelden hvis man skiller seg pga en annen.

Jeg er i et forhold med den andre nå, og det har vært alt annen enn lett. Det var aldri snakk om noe "grønnere gress", bare en sterk følelse av at dette var en riktige relasjon for meg. Til tross for at jeg har møtt mange utfordringer i dette nye, har jeg aldri angret på at jeg gikk. Selvfølgelig kan jeg av og tl savne det trygge, rolige, forutsigbare, og av og til det materielle, men dette er små størrelser med tanke på at jeg aldri savner mannen jeg var gift med.

Vi har et hyggelig, respektfullt forhold i dag, og fordi jeg, mens jeg var der, tok ham med i prosessen, ser også han at dette var best for oss.

Det er viktig at du snakker ut med partneren din, som garantert også har tanker om dette, ut fra hva du forteller. Prøv gjerne parterapi, da finner du i alle fall ut om du har tilstrekkelig følelser igjen til å fortsette. Å gå ut bare pga en forelskelse, vil bare knuse partneren din og gjøre alt samarbeid om barna svært vanskelig. Hvem vet, kanskje har hun vært innom de samme tankene som deg?

Lykke til!

[Gjest Elseby13]

Kjemp for familien din! Gresset er ikke grønnere på andre siden. For øvrig har jeg null respekt for den type kvinne du har møtt. Å luske etter en gift mann med to små barn,det er noe av det styggeste jeg ser.

[Gjest norah]

Spørsmålet er ikke bare om du har forsøkt - men om dere har forsøkt sammen å få dette til å fungere.

Det avhenger selvsagt at hun blir klar over din situasjon(ikke den nye betattheten, men at du i årevis har slitt i forholdet) - og at hun er interessert i å være med på et realt forsøk.

Det kan godt hende det er riktig avgjørelse å bryte opp dette forholdet, men man blir ikke en bedre partner i det neste forholdet om man ikke har gjort reelle forsøk i det forrige og gjort erfaringer utfra dette.

Det samme vil jo skje deg i neste forhold; dere kommer avogtil til det veiskillet hvor du og din nåværende partner var for en stund siden.

Du vil være like usikker som du er nå, og føle det samme behovet som idag.

Men i fantasien din - så skal jo ikke dette skje med den nye partneren.

Problemet er at endel resonnerer seg frem til at dette ikke kommer til å skje igjen i kraft av den nye partnerens egenskaper/fantastisk forelskelse/noe er bare helt annerledes - og deler av dette kan være tilfelle. Man kan oppleve å ha en annen relasjon med andre personer fordi man er mer kompatible.

Men aller mest handler det om at man faktisk tar de nødvendige grep når det trengs som mest og føles minst motiverende - og det kan virke som om du og din partner aldri har prøvd dette sammen før.

Jeg tror iallefall du vil være mer trygg på din avgjørelse - og på din egen rolle i et nytt forhold om du vet at alle muligheter er gjennomgått.

Det trenger ikke bety at du skal være i dette forholdet i 5 år til, men du må iallefall ta en skikkelig oppvask med din partner - og gi det enda en sjangse til å se om følelsene kan komme tilbake.

Det dummeste du kan gjøre er å la denne nye begeistringen sette et tidspress og lav motivasjon på ditt nåværende forhold - for dette kommer til å gjenta seg igjen og igjen med nye partnere. Spørsmålet er mer hva du selv velger å gjøre når dette skjer.

Og noen ganger vil det rette være å gå videre.

[Havbris]

Du sier du har prøvd i utallige år å få forholdet på bena igjen men føler at dere mislykkes. Hva har du prøvd - og som Norah skriver - hva har dere prøvd?

Hvor mange år har dere vært sammen?

[Gjest Gjest]

Hvis forholdet ikke er mer enn "greit nok" så er det kanskje på tide å avslutte, barn eller ei. Barn trenger ikke å vokse opp med begge foreldrene sammen på feil premisser. Hva lærer man barna sine da? At man skal ofre kjærlighet og å ha det bra for at det er mest "riktig" å bo sammen pga at man har fått barn? Nei, barn har ikke alltid godt av at foreldre holder sammen til enhver pris, de har det best når foreldrene har det bra. Foreldre som har det bra, sammen eller hver for seg, vil kunne gi barna sine mer av seg selv.

Samtidig kan det være lurt å velge et evt brudd for din egen skyld, og ikke grunnet en annen kvinne. Gå noen runder med deg selv, snakk gjerne med en tredje part som er objektiv. Er det riktig å gå, så går du! Lykke til

[Gjest Gjest]

Å hjelpes!! Enda en kvinne som legger sin hat på den personen partneren forelsker seg i.. Er dette fordi det er så vondt å innse at mannen din eventuelt kan få følelser for en annen? Det er den parten som er i et forhold som evt er utro, rett sinnet der det hører hjemme. Uansett, i dette tilfellet vet en ingenting om denne kvinnen. Skjønner at du har blitt brent, ta det opp med mannen din istedenfor å rette sinnet mot andre kvinner!!