Jeg vil egentlig ikke ha flere barn

[Gjest Gjest]

Jeg har 2 barn.

I venninnegjengen min har alle 3 barn. Alle maser på meg om å sette i gang med den tredje.

Tilogmed mine egne foreldre snakker om at det hadde vært koselig med en ny baby.

Jeg fyller snart 39, har det veldig fint med de to jeg har, begynner å få tid til å ta opp igjen gamle interesser, har kommet i form, har spennende utfordringer på jobb...

Begge mine svangerskap har vært utrolig tunge med mye kvalme og mye sykefravær, og begge barna har vært kolikkbarn. Både helse og humør har vært kraftig redusert under svangerskapene og baby-perioden. Jeg kjenner meg egentlig ganske sikker på at nok er nok, men siden alle rundt meg presser sånn på, så har jeg begynt å kjenne på den lille tvilen...

Mannen min har heller ikke behov for flere barn, men han sier også at han ikke har noe i mot det, så der er det liksom ingen "hjelp" å få....

Er det så rart å sette punktum etter 2?

[Gjest Sonja.]

Å gjøre det du selv vil er i mine øyne det viktigste vi gjør her i livet. Å gjøre noe fordi det er mer akseptert hos andre ville jeg sett på som merkelig og uklokt.

[tingeling]

Nei, det er ikke rart i det hele tatt. Jeg (og mannen) er 100% ferdige med to. Før rasler det i eggstokkene når jeg så babyer, nå synes jeg de e søte, men egentlig ganske uinteressante. Vi koser oss med de to vi har og er overhodet ikke fristet av de kaoset som gjerne er rundt trebarnsfamilier. Dessuten vil jeg ikke utsette min minste for å bli "dritten i midten " eller den eldste for å ha to småsøsken ( jeg er selv eldst av tre).

Ikke la andre diktere hvordan dere skal ha det. Hvis dere har lyst på baby (graviditet, fødsel,amming , bleier, våkennetter) så gjør dere det. Hvis ikke så gjør dere ikke det

[AnonymBruker]

Du skal jo ikke la deg presses til å få flere barn! Det er du som går gravid og dere som må følge opp dette barnet.

Vi har to barn og kommer ikke til å få flere, uansett hva andre sier. Vi synes det er så godt nå som barna begynner å klare seg selv, har ikke lyst på en atpåklatt.

Dette er ditt/deres valg, ikke familie og venner. La de slite med sine små babyer selv

[Redbull]

Du skal jo ikke la deg presses til å få flere barn! Det er du som går gravid og dere som må følge opp dette barnet.

Vi har to barn og kommer ikke til å få flere, uansett hva andre sier. Vi synes det er så godt nå som barna begynner å klare seg selv, har ikke lyst på en atpåklatt.

Dette er ditt/deres valg, ikke familie og venner. La de slite med sine små babyer selv

Helt enig!!

[Moscato]

Trikset her er vel i grunnen å faktisk setje punktum, i staden for å gå ut ifrå eller håpe at alle rundt deg på magisk vis skal forstå at du helst vil setje punktum. Det er jo ikkje verre enn å seie til dei som masar at de har bestemt dykk for å ikkje få fleire. Dei fleste held jo kjeft då, og dei som er teite nok til å halde fram med å mase kan du då vere litt streng med. Det er dykkar sak kor mange ungar de vil ha.

[Redbull]

Syns det er frekt å mase om når dere skal få nr tre jeg!

[AnonymBruker]

Unnskyld meg, men dette virker som nesten troll! Hvordan kan TS "tvile" under de nevnte omstendighetene?

[Rainbow]

Dette må du jo velge helt selv! Det at det tydeligvis har blitt så populært med tre barn betyr jo ikke at du må følge "trenden". Når du føler deg ferdig må du ikke la deg presse av andre bare fordi de har bestemt seg for at tre er best.

Du skal jo ha glede av barna selv. Nå har du kommet over den "verste" perioden med kolikkbarn og søvnløse netter, og kan begynne å nyte å være mamma. Det er ikke venner og familie som skal være gravide og gå gjennom alt det du har vært gjennom to ganger.

Syns det er frekt av andre å presse deg til å få et barn til når du har det så fint med de du har.

[Gjest Okusan]

Ærlig talt. Du er 39 år og ønsker ikke flere barn, og mannen din er ikke desperat etter det han heller.

Mener du virkelig at du blir i tvil fordi venninnene dine mener at det er så koselig med nummer tre? Seriøst??

[Bernardette]

Jeg har 2 barn.

I venninnegjengen min har alle 3 barn. Alle maser på meg om å sette i gang med den tredje.

Tilogmed mine egne foreldre snakker om at det hadde vært koselig med en ny baby.

Jeg fyller snart 39, har det veldig fint med de to jeg har, begynner å få tid til å ta opp igjen gamle interesser, har kommet i form, har spennende utfordringer på jobb...

Begge mine svangerskap har vært utrolig tunge med mye kvalme og mye sykefravær, og begge barna har vært kolikkbarn. Både helse og humør har vært kraftig redusert under svangerskapene og baby-perioden. Jeg kjenner meg egentlig ganske sikker på at nok er nok, men siden alle rundt meg presser sånn på, så har jeg begynt å kjenne på den lille tvilen...

Mannen min har heller ikke behov for flere barn, men han sier også at han ikke har noe i mot det, så der er det liksom ingen "hjelp" å få....

Er det så rart å sette punktum etter 2?

Rart nei!? Det finnes ikke rart.

Det som er rart er at voksne mennesker maser på andre om at de MÅ få enda et barn, herlighet.

[AnonymBruker]

Det er ikke rart å sette punktum med nummer to.

Det er rart at andre blander seg inn i så store ting som å få flere barn.

Dt er rart at du bryr deg om hva alle andre mener, når du er 39 år gammel.

Kunne aldri falle meg inn å få flere barn, bare fordi venner og foreldre maste på meg. Det er virkelig ikke de som må ta arbeidet med det, for det er det dere som må.

Kanskje på tide å lytte til seg selv, i stedet for å lytte til hva andre menr dere bør gjøre. Alt mulig rart enkelte mennesker må bland seg bort i

[Gjest *Røyskatt*]

Jeg har hatt tøffe svangerskap med ekstram kvalme og bekkenløsning. Dersom jeg blir gravid igjen kan jeg regne med ett svangerskap i rullestol. Jeg skal på ingen måte ha tre barn. Mannen steriliserte seg for å sikre at jeg slipper dette. Om hans sterilisering skal vise seg å ikke fungere (i aller verste fall) så tar jeg abort.

For meg holder det med to. To skjønne jenter som har glede av hverandre, med to foreldre som har helse til å følge de opp. Ingen andre skal si at jeg skal ha flere. Ikke la noen tvinge deg til noe når du egentlig er fornøyd nå.

[Gjest Gjest]

Kanskje på tide å lytte til seg selv, i stedet for å lytte til hva andre menr dere bør gjøre.

Jeg vet det må høres rart ut, å være 39 år og bry seg om hva andre mener og tenker... Jeg er vel skapt litt slik, mye av det jeg har gjort har egentlig vært fordi det ble forventet av meg.. Jeg har alltid sett på andre, på venninner og familie/slekt, sett etter hva de gjør og hva de liker... Er noen fornøyd med peugeot og puddel, ja så for jeg det for meg at det er bra å kjøre peugeot og bra å ha puddel. Det er ikke ofte at jeg har gått mot strømmen for å si det slik. Strømmen i venninnegjengen min og blant kolleger og folk vi kjenner, er 3 barn. Gjerne først to litt tette, og så en ny liten etter noen år, når man nærmer seg 40.

Jeg er jo glad i barn. Vi har råd og vi har plass. De to vi har ville blitt henrykte. Alle sier det er så koselig. Og da tenker jeg - "hvorfor ikke?" Innerst inne vet jeg at det er flere gode grunner til at jeg ikke vil ha flere barn, først og fremst de to jeg allerede har, jeg har lyst til å være en nærværende mamma i livene deres. Kunne ønske jeg vat litt mer sikker på meg selv og flinkere til å kjenne etter min egen vilje...

TS

[Gjest bevarres]

Det er du og mannen din som bestemmer hvor mange barn dere vil ha, ikke venner og øvrig familie. Alt folk skal mase og bry seg med sier jeg.

[Plastaroma]

Folk vil aldri gi seg med å spørre etter flere barn. Jeg har tre, har hatt tre i ni år, fortsatt kommer det folk og spør etter når neste kommer. Jeg er 35 år, og eldstebarnet er snart på tur ut av huset. Det hadde vært stas med en lillebror eller søster, og vi har ressurser til et barn til.

Og jeg må innrømme at lysten er der av og til. Ikke var noen av svangerskapene spesielt krevende heller. Yngste hadde riktignok kolikk, men det er jo ikke noen automatikk i at det vil skje igjen.

Men, som overskrifta di sier; Jeg vil egentlig ikke ha flere barn. Vi har det veldig godt sånn som vi har det nå.

Hvis jeg ga etter, og fikk et barn til, kunne jeg da vært sikker på at ønsket om en til ga seg? Eller kanskje det er sånn at det lille ønsket ligger der og blaffer opp av og til uansett hvor mange barn man har?

Nei, det blir ikke flere barn i dette huset, på min vakt i det minste. Og den beslutningen er nok litt sorgfylt, samtidig som den gir meg stor ro, og et større ønske om å være en enda bedre mor for de jeg allerede har.

[Bachata]

Kanskje på tide å lytte til seg selv, i stedet for å lytte til hva andre menr dere bør gjøre. Alt mulig rart enkelte mennesker må bland seg bort i

What she said.

Jeg er vel skapt litt slik, mye av det jeg har gjort har egentlig vært fordi det ble forventet av meg.. Jeg har alltid sett på andre, på venninner og familie/slekt, sett etter hva de gjør og hva de liker... Er noen fornøyd med peugeot og puddel, ja så for jeg det for meg at det er bra å kjøre peugeot og bra å ha puddel. Det er ikke ofte at jeg har gått mot strømmen for å si det slik. Strømmen i venninnegjengen min og blant kolleger og folk vi kjenner, er 3 barn. Gjerne først to litt tette, og så en ny liten etter noen år, når man nærmer seg 40.

Jeg er jo glad i barn. Vi har råd og vi har plass. De to vi har ville blitt henrykte. Alle sier det er så koselig. Og da tenker jeg - "hvorfor ikke?" Innerst inne vet jeg at det er flere gode grunner til at jeg ikke vil ha flere barn, først og fremst de to jeg allerede har, jeg har lyst til å være en nærværende mamma i livene deres. Kunne ønske jeg vat litt mer sikker på meg selv og flinkere til å kjenne etter min egen vilje...

TS

Hadde det ikke vært deilig å teste ut å høre på DEG SELV for en gangs skyld da?

Hadde det ikke vært litt spennende å prøve å finne ut hva DU vil i livet DITT? istedenfor å søke ut for å prøve å finne fasiter som egentlig ikke er for deg?

Jeg kjenner jeg synes det høres fryktelig trist ut å skape sitt liv fra hva andre mener er rett i SINE liv. Det høres trist ut å ikke engang SØKE etter sin egen stemme og vilje. Eller mangle trygghet til å følge hva denne stemmen og viljen sier.

Selv er jeg i utgangspunktet en som gjør mye "annerledes". Jeg ble i en periode revet med av hva "alle andre" mente var rett, og prøvde en periode å endre meg, bli slik andre var... Jeg ble syk av det, var sykemeldt ett år faktis, og burde nok vært lenger.

Idag er jeg på god vei til å finne tilbake til meg selv, og tillitten til at min fasit er rett for meg, er godt og vel tilbake i livet mitt. Og det er DEILIG! Det kjennes så ufattelig godt ut å ta MINE valg. Og jeg tror faktisk at jo mer meg selv jeg er, jo mer glede er jeg for de rundt meg også.

Stol på deg selv, DU ønsker ikke flere barn! Mannen din ønsker ikke flere barn! Da er det ikke meningen dere skal ha flere barn.

[AnonymBruker]

Ikke få flere, du er jo egentlig fornøyd. Hvis du får en til nå er du 60 år når den flytter ut...Hadde det ikke vært deilig å kose seg med mannen/reise/god økonomi osv i 50-årene? Det er min plan hvertfall

[Gjest Modig mor]

Jeg synes egentlig det høres ut som om det er du som er litt usikker, TS? Det kan være slitsomt å gå og gruble, prøv å gi dere selv en frist for en avgjørelse og snakk skikkelig sammen (om hva dere ønsker, ikke hva alle andre sier er koselig).

For øvrig er jeg aldeles enig med alle som skriver st det er rart av vennene dine å reklamere så innbitt for det de selv har valgt. Hvor mange barn man vil ha, er et helt personlig valg.

[Gjest Gjest]

What she said.

Hadde det ikke vært deilig å teste ut å høre på DEG SELV for en gangs skyld da?

Hadde det ikke vært litt spennende å prøve å finne ut hva DU vil i livet DITT? istedenfor å søke ut for å prøve å finne fasiter som egentlig ikke er for deg?

Jeg kjenner jeg synes det høres fryktelig trist ut å skape sitt liv fra hva andre mener er rett i SINE liv. Det høres trist ut å ikke engang SØKE etter sin egen stemme og vilje. Eller mangle trygghet til å følge hva denne stemmen og viljen sier.

Men hvordan finne denne indre stemmen, hvordan kan man egentlig vite hva man vil, innerst inne?

Må det mediatasjon til? Samtaleterapi? Engleskole? Traumer? Jeg mener ikke å være ironisk, jeg har bare en opplevelse av at det er de færreste mennesker som er drevet av en sterk indre vilje, de fleste mennesker gjør bare det som forventes, de er så "flinke" som de klarer å være og lever hverdagslige liv uten ekstremutslag i noen retninger....?