Forhold til foreldrene

[AnonymBruker]

Saken her er at jeg er 20 år, og har flyttet til utlandet for å studere. Før jeg flyttet og når jeg er hjemme så bor/bodde jeg sammen med kjæresten min.

Foreldrene mine er skilt, og mamma har ny type som hun tilbringer mye tid sammen med. Hver gang jeg er hjemme så går jeg på besøk til foreldrene min når jeg har kommet hjem, men så holder jeg jo på med mitt, er innom i ny og ne, men ikke kjempeofte. Rett før jeg skal reise får jeg av begge foreldrene mine tidenes guilt-trip på at jeg aaaldri er på besøk, "jeg har jo nesten ikke sett deg" osv.

Jeg synes dette er litt urettferdig, jeg får ingenting av foreldrene mine lenger, bortsett fra til jul og bursdag, men da gir jeg jo også noe til dem, hvorfor er det da mitt ansvar/plikt å besøke dem hele tiden?

Med dette mener jeg absolutt ikke at jeg ikke vil treffe foreldrene mine, MEN nå er jeg "voksen" (kan helt sikkert diskuteres), er det ikke da like mye deres ansvar å treffe meg? En invitasjon til en familiemiddag en gang i blant, eller kanskje de til og med kunne besøkt meg og samboeren i leiligheten vår?

Jeg får veldig dårlig samvittighet for dette når jeg får dette slengt mot meg, samme gjelder når jeg har vært borte en stund, "du sender aldri mail/skriver på facebook", er det ikke normalt at foreldre tar kontakt også da? Snakker med de maks en gang hver 3. uke når jeg er i studielandet, da er det jeg som tar kontakt.

Det jeg lurer på er vel egentlig hvor mye kontakt har dere foreldre med barna deres som er mer eller mindre voksne og utflyttet? Hvem tar initiativ til dette? (evt. hvor mye snakker dere "voksne barn" med foreldrene deres?)

På forhånd takk for svar!

[AnonymBruker]

Jeg har hatt et barn som har studert flere år i utlandet. Vi har hatt ukentlig kontakt via skype, det har vel aldri gått mer enn to uker før vi har sendt hverandre et "hint". Det har av og til vært: mamma, jeg er blakk.... eller: mamma, kjæresten har slått opp.... eller: mamma, savner dere, vil bare si at jeg er glad i dere :-)

Må legge til at vi har et nært forhold Når h*n er hjemme, er "barneværelset" fortsatt til disp.

[AnonymBruker]

Høres koselig ut, at det kan gå begge veier på den måten.

Føler virkelig ikke at jeg har et nært forhold til foreldrene mine i det hele tatt, føler at jeg har blitt litt "kastet ut av familien" fordi jeg har valgt å flytte ut, får aldri invitasjoner til ting osv.

Skulle ønske at min mor eller far hadde sendt meg en liten melding der det bare stod "Hvordan går det?" i det minste, av og til.

Off, føler meg som en sutreunge nå, men jeg savner virkelig litt nærhet til familien.

[Strikkemamma]

Kan forstå deg jeg, ts

Kanskje foreldrene dine er redde for å mase? Mine er heller ikke de som sender mest meldinger, men de har sagt det rett ut at jeg må sende meldinger slik at de ikke maser for mye.

[Gjesten]

Jeg synes i grunnen at man burde sørge for å ta litt kontakt med foreldrene sine. Når du er hjemme på besøk i Norge kan du jo forslå at dere skal spise middag eller finne på noe en dag?

[AnonymBruker]

Kan forstå deg jeg, ts

Kanskje foreldrene dine er redde for å mase? Mine er heller ikke de som sender mest meldinger, men de har sagt det rett ut at jeg må sende meldinger slik at de ikke maser for mye.

Takk

Jeg kan ikke forstå hvordan det skal være grunnen, når det på verste går 3 uker mellom hver gang vi snakker sammen, og da er det jeg som sender en melding. Litt sånn, "hei, lever dere eller?".

Føler ikke jeg får noe støtte hjemmefra, ja jeg har flyttet ut, og jeg er økonomisk uavhengig av foreldrene mine, men trenger jo fortsatt andre ting. Huff, selvmidlidenhet i hvert innlegg nå.

TS

[AnonymBruker]

Jeg synes i grunnen at man burde sørge for å ta litt kontakt med foreldrene sine. Når du er hjemme på besøk i Norge kan du jo forslå at dere skal spise middag eller finne på noe en dag?

Det gjør jeg virkelig, når jeg kommer hjem så besøker jeg dem samme dag hvis det er for sent, eller dagen etterpå. og jeg besøker dem litt hist og her etter det også, nå før jeg reiste etter jul inviterte jeg dem ut å spise, men det var ingen av dem som hadde tid selv om de fikk velge mellom flere dager. Så, når vi tok farvel, så fikk alikevel høre at de ser meg altfor sjelden :/

Da blir jeg litt umotivert til å fortsette å ta alt av initiativ.

[Gjest navnelapp]

Eg syns du skal seie akkurat det, at dette må gå begge vegar. Det kan ikkje berre vere ditt ansvar å ta kontakt og å halde forbindelsen oppe. Det er lett å skulde på den andre, det kan også vere litt sjølvforsvar frå forelderen si side. Viss mora di er nyforelska og fullt opptatt med den nye kjæresten så kanskje ho tenker på deg litt mindre, og så gløymer ho å ringe. Foreldre er så forskjellige, eg har i periodar følt at eg vart nedringt. No er det litt betre balanse, men eg veit fleire av mine venninner som er misunnelege på meg som har ei mor som ofte tek kontakt og vil prate.

[AnonymBruker]

Eg syns du skal seie akkurat det, at dette må gå begge vegar. Det kan ikkje berre vere ditt ansvar å ta kontakt og å halde forbindelsen oppe. Det er lett å skulde på den andre, det kan også vere litt sjølvforsvar frå forelderen si side. Viss mora di er nyforelska og fullt opptatt med den nye kjæresten så kanskje ho tenker på deg litt mindre, og så gløymer ho å ringe. Foreldre er så forskjellige, eg har i periodar følt at eg vart nedringt. No er det litt betre balanse, men eg veit fleire av mine venninner som er misunnelege på meg som har ei mor som ofte tek kontakt og vil prate.

Jeg har prøvd å si det før, men det var riktignok i en halvtøysete og sur tone, så bør nok ta en skikkelig samtale med de neste gang jeg er hjemme.

Mamma er veldig opptatt med sin "nye familie" ja, og jeg må innrømme at det føles litt sårt og "rart" når det kommer en ny mann inn i familien når jeg er såpass gammel, men jeg hadde virkelig blitt superglad hvis hun hadde tatt kontakt litt oftere, og vist litt mer interesse.

Jeg er definitivt misunnelig på deg, kan ikke huske sist jeg hadde en samtale med moren som varte i lenger enn 5 minutt og som ikke omhandlit kun praktiske og overfladiske ting.

[AnonymBruker]

Mamma min har ringt meg èn gang i løpet av de siste 3 årene. Og da for å kjefte på meg å spørre hvorfor jeg ikke ringer lenger. Jeg ble lei av at hun aldri ringer eller virker interessert i hva jeg har å si når jeg ringer. Så jeg også slutter å ringe henne. Så nå har vi ikke hørt fra hverandre på mange mange måneder, og slik fortestter det hvis jeg ikke ringer. Det rare er at hun bryr seg og følger med til minste deltalj av de mindre søskene mine som bor i sammen med henne selv om de også er voksene. Jeg kjenner jeg er veldig skuffet over henne og føler meg mislikt av henne. Store søsteren min føler også det samme som meg. Det er ti år siden jeg har flyttet hjemfra, og hun har ringt bare den ene gangen.

[AnonymBruker]

Som voksen synes jeg man har likt ansvar for å holde kontakten begge veier. At foreldrene dine ikke støtter deg økonomisk har vel ingenting med saken å gjøre. Hadde du besøkt dem oftere om de ga deg mer penger?

Det er vel helst sånn at du må dra på besøk til dem? Eller har du en leilighet der de kan besøke deg når du er hjemme? Dessuten er det mange foreldre som føler de maser på sine voksne barn om de ber om å treffes, og så gir de heller uttrykk for at "vi skulle gjerne sett deg oftere" på et mer generelt grunnlag.

[Gjest Gjest]

Jeg har jevnlig kontakt med mine utfluttede barn. Syns jeg det går for lang tid uten at jeg har hørt fra dem, max 14 dager, så tar jeg kontakt selv. Om så bare for å høre hvordan det går. Jeg har alltid passet på å ha god kontakt med dem , sikkert fordi min egen mor ikke var det minste flink til dette med sine barn. Det var faktisk et par år jeg ikke visste hvor hun bodde en gang.

[-Ishtar-]

Når jeg studerte i utlandet skrev jeg og mamma en kort melding nesten hver dag, ihvertfall annenhver. Vi ringtes også en gang i uken. Har ikke hatt så mye kontakt med min far. Det kom bare en melding på bursdagene mine. Nå har vi så god kontakt som vi aldri har hatt før, dvs at jeg kommer til ham og "nye"-familien hans i romjula hvert år. Ett treff i året, det er jo et supert far-datter forhold eller?? :gjeiper:

Er ihvertfall glad at jeg i det minste har hatt ei mor som har brydd seg. Pappa har ikke akkurat brydd seg, og gjør fortsatt ikke det.

[AnonymBruker]

Åi, dette høres helt fjernt ut for meg. Her har foreldrene kontakt med sine utflytta barn på telefon ca. hver dag. Foreldrene ringer like ofte som barna. I ferier er det barna som besøker foreldrene, men dette fordi det barna som regel har lengre ferie enn foreldrene. Foreldrene kommer også på besøk til barna så ofte de har muligheten til det.

Synes ikke du burde ha dårlig samvittighet, du har jo i det minste prøvd.

[AnonymBruker]

Pappa har ikke akkurat brydd seg, og gjør fortsatt ikke det.

Er du sikker på det? Mange menn har problemer med å vise følelser og det å kommunisere med sine voksne barn. Det trenger ikke bety at de ikke bryr seg. Jeg kjenner jo ikke faren din, så jeg vet selvsagt ikke. Det bare slo meg at å møtes en gang i året ikke trenger å bety at han ikke bryr seg.

Hadde det ikke vært for at mamma og pappa var gift så hadde jeg vel aldri sett ham. Han var av den litt innesluttede typen som ikke visste hvordan han skulle kommunisere med oss barna, heller ikke da vi ble voksne. Jeg snakket aldri (faktisk ALDRI) med han på telefon selv om jeg bodde langt hjemmefra, og når jeg var hjemme så ble det ikke noen dypere samtaler enn "kan du sende potetene, takk". Hadde det ikke vært for at mamma viderebragte pappas uttalelser til henne (om at han brydde seg, at han lurte på hvordan det gikk med meg, at han var stolt av meg osv) så hadde jeg også trodd at han ikke brydde seg. Men slik ting var så vet jeg at pappa var veldig glad i meg og opptatt av hvordan det gikk med meg, men han hadde verken behov eller sosiale evner nok til å snakke direkte med meg.

[AnonymBruker]

Jeg snakker med foreldrene mine som regel en gang i uka på telefonen. Om de er syke, oftere. Mannen min snakker med mora si noen minutter nesten hver dag.

[AnonymBruker]

Som voksen synes jeg man har likt ansvar for å holde kontakten begge veier. At foreldrene dine ikke støtter deg økonomisk har vel ingenting med saken å gjøre. Hadde du besøkt dem oftere om de ga deg mer penger?

Det er vel helst sånn at du må dra på besøk til dem? Eller har du en leilighet der de kan besøke deg når du er hjemme? Dessuten er det mange foreldre som føler de maser på sine voksne barn om de ber om å treffes, og så gir de heller uttrykk for at "vi skulle gjerne sett deg oftere" på et mer generelt grunnlag.

Nei, jeg mente vel bare det i den form av at hvis jeg "får" noe av dem, så har det tidligere vert sånn at "når vi gir det *ettellerannet* så syns jeg i det minste du kan besøke oss".

Jeg kan godt besøke dem, og jeg gjør det, men jeg blir aldri invitert til å besøke dem, og de kommer ikke på besøk til meg og samboer heller. Vi har vår egen leilighet ca. 10 minutter fra foreldrene mine.

[AnonymBruker]

Når jeg studerte i utlandet skrev jeg og mamma en kort melding nesten hver dag, ihvertfall annenhver. Vi ringtes også en gang i uken. Har ikke hatt så mye kontakt med min far. Det kom bare en melding på bursdagene mine. Nå har vi så god kontakt som vi aldri har hatt før, dvs at jeg kommer til ham og "nye"-familien hans i romjula hvert år. Ett treff i året, det er jo et supert far-datter forhold eller?? :gjeiper:

Er ihvertfall glad at jeg i det minste har hatt ei mor som har brydd seg. Pappa har ikke akkurat brydd seg, og gjør fortsatt ikke det.

Åå, det hørtes koselig ut! Jeg sender melding til mamma av og til, men får aldri en ny melding av henne etter at hun har svart på det jeg spurte om.

Er vel for det meste moren min jeg er skuffet over også, da mitt forhold til pappaen min også er noe skadet kan en vel si. Ses stort sett i høytider vi også, og så går jeg på ett kort besøk når jeg kommer hjem. Før jeg reiser er det kjeft og få fordi jeg var der for lite, selv om han viste null interesse for å treffe meg mens jeg var hjemme.

TS

[Gjest navnelapp]

Eg syns iallfall du skal vere tydeleg på at du ikkje godtek å få kjeft for at du har komt for lite til dei, eller teke for lite kontakt, når dei ikkje kjem til deg eller tek kontakt med deg. Snakk med dei i eit roleg øyeblikk om dette, om at du syns det skal vere litt gjensidigheit i kontakta, og at du saknar å høyre frå dei. Prøv å ikkje klandre dei, men sei korleis du føler det.

[-Ishtar-]

Er du sikker på det? Mange menn har problemer med å vise følelser og det å kommunisere med sine voksne barn. Det trenger ikke bety at de ikke bryr seg. Jeg kjenner jo ikke faren din, så jeg vet selvsagt ikke. Det bare slo meg at å møtes en gang i året ikke trenger å bety at han ikke bryr seg.

Hadde det ikke vært for at mamma og pappa var gift så hadde jeg vel aldri sett ham. Han var av den litt innesluttede typen som ikke visste hvordan han skulle kommunisere med oss barna, heller ikke da vi ble voksne. Jeg snakket aldri (faktisk ALDRI) med han på telefon selv om jeg bodde langt hjemmefra, og når jeg var hjemme så ble det ikke noen dypere samtaler enn "kan du sende potetene, takk". Hadde det ikke vært for at mamma viderebragte pappas uttalelser til henne (om at han brydde seg, at han lurte på hvordan det gikk med meg, at han var stolt av meg osv) så hadde jeg også trodd at han ikke brydde seg. Men slik ting var så vet jeg at pappa var veldig glad i meg og opptatt av hvordan det gikk med meg, men han hadde verken behov eller sosiale evner nok til å snakke direkte med meg.

Det er godt mulig at han bryr seg. Jeg kjenner ham rett og slett ikke godt nok. Eneste jeg vet er at mine foreldre har vært skilt i "hundre" år, og han har ikke tatt så mye kontakt dessverre.

Men skulle selvsagt ønske at jeg kjente ham godt nok til å vite at han brydde seg, for det om vi ikke sees så ofte. ER bare vant til min mor som er veldig følelsesmenneske som viser og sier ofte at hun er glad i meg.