Evig singel?

[AnonymBruker]

Hva er meningen med livet? Kan stille meg selv det spørsmålet tusen ganger. og det har jeg også gjort. minst. Er det slik at alle finner en å dele livet med, eller er noen rett og slett dømt til å være alene? Isåfall føler jeg meg som sistnevnte.

Som flere her inne har jeg gått fra å være ganske sjenert, til å bli relativt utadvendt. Jeg er sosial, har mange venner, høyere utdanning, en jobb jeg trives godt i, og en fantastisk familie. Men det finnes selvsagt et "men";

Jeg er singel, og jeg frykter at jeg alltid kommer til å være aleine. Ikke fordi jeg aldri har hatt kjæreste, tvert imot. Jeg har hatt flere, og samboer i tillegg. Men problemet er at jeg støter bort alle som viser interesse. Jeg er rett og slett livredd for å bli såret. igjen. Nå har jeg vært singel i to år, så skulle tro at jeg var klar for å komme meg videre. Har trodd det flere ganger, men det ender som regel med at jeg enten får kalde føtter, eller at han slutter å ta kontakt fordi han får for lite respons. Jeg vet at jeg er dårlig til å vise at jeg er interessert. Jeg kan visst virke avvisende og uinteressert, selv når jeg tror at jeg viser interesse (har fått tilbakemeldinger fra kompiser om dette). Så jeg kan absolutt bli bedre til å kommunisere. Men jeg blir så usikker! I bunn og grunn handler det nok om dårlig selvtillit. Det verste er at jeg har begynt å tro at jeg ikke er bra nok for noen, siden eksen min ikke ville ha meg. så hvorfor skulle noen andre ville det? Det gjør vondt, og jeg blir sint på meg selv for å tenke slik. For det er ikke slik jeg er. Men jeg klarer ikke vise dem mitt sanne jeg.

Er det noen som har det på samme måte, eller noen gode råd?

[Gjest Maruwan]

Er det noen som har det på samme måte, eller noen gode råd?

Har det på samme måte, men har nok ingen gode råd. Sånn jeg ser det er det tre muligheter for min del (og kanskje noe av dette gjelder deg også):

1) Jeg treffer ikke noen som er "god nok" for meg, veit dette innerst inne og trekker meg derfor unna. Altså en konsekvens av kloke avgjørelser fra min side.

2) Jeg innbiller meg at folk ikke er "god nok" for meg, og trekker meg unna. Altså en konsekvens av et ufortjent oppblåst ego.

3) Det at noen er interessert gjør at de automatisk ikke er "god nok". Altså en konsekvens av et underliggende selvhat.

Hvilken som er riktig vet jeg ikke.

[AnonymBruker]

Har det på samme måte, men har nok ingen gode råd. Sånn jeg ser det er det tre muligheter for min del (og kanskje noe av dette gjelder deg også):

1) Jeg treffer ikke noen som er "god nok" for meg, veit dette innerst inne og trekker meg derfor unna. Altså en konsekvens av kloke avgjørelser fra min side.

2) Jeg innbiller meg at folk ikke er "god nok" for meg, og trekker meg unna. Altså en konsekvens av et ufortjent oppblåst ego.

3) Det at noen er interessert gjør at de automatisk ikke er "god nok". Altså en konsekvens av et underliggende selvhat.

Hvilken som er riktig vet jeg ikke.

Tror det er omvendt for min del; at jeg føler at jeg ikke er god nok for noen

[Testosteron]

Hvorfor er det om å gjøre å være sammen med noen da? Blir du lykkeligere om du går inn i et forhold?

[TheHairyToothfairy]

Meningen med livet er i alle fall ikke å leve for andre. Forhold er ikke løsningen for at du skal ha det bra. Ja, kjærlighet er en fantastisk kraft, men kjærlighet er ikke noe du bare har eller får. Det er noe du skal gjøre. Hvis du ikke har det bra på egen hånd, så tviler jeg fryktelig mye på at et forhold blir noe bra. Da blir dette forholdet et behov, og ikke glede.

[AnonymBruker]

Hvorfor er det om å gjøre å være sammen med noen da? Blir du lykkeligere om du går inn i et forhold?

Nei, det er bevist at man blir ulykkeligere.

[AnonymBruker]

Hvorfor er det om å gjøre å være sammen med noen da? Blir du lykkeligere om du går inn i et forhold?

Man blir vel ikke lykkelig av å føle seg ensom og alene?

[Gjest Maruwan]

Tror det er omvendt for min del; at jeg føler at jeg ikke er god nok for noen

Men føler du det sånn overfor alle, eller bare de du er interessert i?

[AnonymBruker]

Men føler du det sånn overfor alle, eller bare de du er interessert i?

De jeg blir litt bedre kjent med, og interessert i. Men jeg tenker ofte når jeg ser en kjekk fyr, at han umulig kan bli interessert i meg. Men uansett, poenget mitt er egentlig at jeg har forandra meg ganske mye siden jeg ble singel, og prøver å finne tilbake til hun som hadde ganske god selvtillit:-)

[Gjest Maruwan]

De jeg blir litt bedre kjent med, og interessert i. Men jeg tenker ofte når jeg ser en kjekk fyr, at han umulig kan bli interessert i meg.

Ok, det høres kjent ut (bare motsatt kjønn). Har aldri sjans på de jeg egentlig vil ha, og de som vil ha meg har aldri sjans på meg heller. Hehehe. Blir ikke mye kjærlighet ut av sånt :gjeiper:

Men hender det at du får oppmerksomhet fra noen du ikke har tenkt på da? Hvordan reagerer du i så fall? Kan det hende at du (som meg) vil ha bekreftelse ved å hanke inn noen du i utgangspunket anser som "over ditt nivå"?

Men uansett, poenget mitt er egentlig at jeg har forandra meg ganske mye siden jeg ble singel, og prøver å finne tilbake til hun som hadde ganske god selvtillit:-)

Si ifra dersom du finner svaret :gjeiper: Selv har jeg prøvd trening, noe som har funka ei stund. Men i det siste merker jeg at den pykiske bonusen ved det har begynt å avta. Må finne noe nytt snart, men vet ikke helt hva det skulle vært. Har ikke råd til kokain heller...

Endret 12. februar 2012 av Maruwan

[Harmonics]

Hva er meningen med livet?

The meaning of life is what you bring to it, not what you take from it.

Men problemet er at jeg støter bort alle som viser interesse. Jeg er rett og slett livredd for å bli såret.

...

Men jeg blir så usikker! I bunn og grunn handler det nok om dårlig selvtillit.

Da jobber du med å bygge opp selvtilliten din istedenfor å synes synd på deg selv og søke sympati og trøst og bekreftelse.

Finn ut hva du synes er gøy, gå inn for det, lykkes i det, voilá selvtillit.

[AnonymBruker]

The meaning of life is what you bring to it, not what you take from it.

Da jobber du med å bygge opp selvtilliten din istedenfor å synes synd på deg selv og søke sympati og trøst og bekreftelse.

Finn ut hva du synes er gøy, gå inn for det, lykkes i det, voilá selvtillit.

og du tror ikke jeg har forsøkt dette de siste to årene? den kommentaren om at jeg synes synd på meg selv, og søker sympati og bekreftelse kan du spare deg for. utad kan ingen se at jeg sliter med selvtilliten. jeg er en mester i å skjule det, og sette opp en fasade. dessverre. det er det som ødelegger alle potensielle forhold

[AnonymBruker]

Arbeid som du skulle leve evig. Lev som du skulle dø i morgen. Nei jeg er slik ein evig singel sak og.

Hobbyer og interesser redder meg da. Pøser på med spill, kanskje ein tur i ny og ne. Teikneserier og bøker. Filmer og TV serier. Byggesett og miniatyr maling.

Har sikkert 10år med hobbyer liggandes, so får aldri tid til å tenke på at jeg er singel lenger. Einaste jeg gjør er å lese litt her på singel forumet for å rett og slett bekrefte at jeg er ikke den einaste.

Jeg trur jeg har funne det som gjør meg lykkelig i livet hadde ein heilt anna situasjon for mange år siden sjøl om jeg har alltid geeket meg.

[Gjest Maruwan]

utad kan ingen se at jeg sliter med selvtilliten

Hva er det spesifikt du ikke er fornøyd med? Ikke pen nok? Ikke morsom nok? Ikke smart nok? Ikke interessant nok? Og så videre...

[Lutetium 71]

og du tror ikke jeg har forsøkt dette de siste to årene? den kommentaren om at jeg synes synd på meg selv, og søker sympati og bekreftelse kan du spare deg for. utad kan ingen se at jeg sliter med selvtilliten. jeg er en mester i å skjule det, og sette opp en fasade. dessverre. det er det som ødelegger alle potensielle forhold

Kjenner meg igjen. Har også ett "skall" som virker tilsynelatende problemfritt, og har vansker med la folk komme innenfor. Vet ikke helt hvorfor det er slik, for min del, men det har vel noe med skam over å ikke ha ett vellykket liv.

Spørs om det ikke er ganske mange som har det sånn, bærer rundt på en maske. Paradoksalt nok kan det være slik at man går rundt med en maske fordi alle de andre også bærer rundt på en maske. Man kopierer med andre ord en virkelighet som egentlig ikke finnes.

"Maskebruk" har nok bare blitt enda mer populært etter at facebook og andre sosiale media poppet opp, siden man da kan bygge opp en polert utside i ro og mak, bak laptopen sin.

Tviler på om dette hjalp deg særlig, ts. Ville bare komme med litt brainstoming.

[AnonymBruker]

Ok, det høres kjent ut (bare motsatt kjønn). Har aldri sjans på de jeg egentlig vil ha, og de som vil ha meg har aldri sjans på meg heller. Hehehe. Blir ikke mye kjærlighet ut av sånt :gjeiper:

Men hender det at du får oppmerksomhet fra noen du ikke har tenkt på da? Hvordan reagerer du i så fall? Kan det hende at du (som meg) vil ha bekreftelse ved å hanke inn noen du i utgangspunket anser som "over ditt nivå"?

Si ifra dersom du finner svaret :gjeiper: Selv har jeg prøvd trening, noe som har funka ei stund. Men i det siste merker jeg at den pykiske bonusen ved det har begynt å avta. Må finne noe nytt snart, men vet ikke helt hva det skulle vært. Har ikke råd til kokain heller...

for min del er det heller slik at jeg nesten gir opp før jeg har gjort en innsats, fordi jeg er redd for å bli såret. og det er jo kjempe dumt. ganske håpløs:P

og for meg er det ikke et spill. men er det slik for deg?

jeg får en del oppmerksomhet, om jeg kan si det uten å høre innbilsk ut. Men jeg klarer ikke ta det til meg. komplimenter og slikt. og de fleste som kommer med komplimentene er mest sannsynlig kun ute etter en ting.

hehe, det er jo et velkjent fenomen at man helst vil ha det man ikke kan få, ikke sant?

Trening er alltid bra. Men kokain er en heller dårlig ide..har du fått livet ditt på rett kjøl igjen?

[Lutetium 71]

De jeg blir litt bedre kjent med, og interessert i. Men jeg tenker ofte når jeg ser en kjekk fyr, at han umulig kan bli interessert i meg. Men uansett, poenget mitt er egentlig at jeg har forandra meg ganske mye siden jeg ble singel, og prøver å finne tilbake til hun som hadde ganske god selvtillit:-)

Ordet du leter etter tror jeg er selvfølelse, ikke selvtillit. Selvfølelse kommer innenfra, og avhenger ikke av hva du har oppnådd, hvor dyktig du er i faget ditt mm. Selvfølelsen er der uansett, ihvertfall skal det være sånn i teorien da.

[Gjest Maruwan]

for min del er det heller slik at jeg nesten gir opp før jeg har gjort en innsats, fordi jeg er redd for å bli såret. og det er jo kjempe dumt. ganske håpløs:P

Håpløst ja, men likefullt normalt. Ingen som liker å bli avvist, men samtidig helt uinteressant å gå for de du vet med sikkerhet ikke vil avvise deg.

og for meg er det ikke et spill. men er det slik for deg?

Jeg tror livet i stor grad dreier seg om ulike spill, enten man er klar over det eller ikke. Så ja, det er et spill for meg, helt klart, men også genuint og dønn seriøst.

jeg får en del oppmerksomhet, om jeg kan si det uten å høre innbilsk ut.

Klart du kan!

Men jeg klarer ikke ta det til meg. komplimenter og slikt. og de fleste som kommer med komplimentene er mest sannsynlig kun ute etter en ting.

Det vet du da ikke. Og om de bare er ute etter en ting, så er det fortsatt et slags kompliment. Det betyr jo nødvendigvis at noen finner deg tiltrekkende.

hehe, det er jo et velkjent fenomen at man helst vil ha det man ikke kan få, ikke sant?

Der ser du: Livet er i stor grad et spill for galleriet. :gjeiper:

Trening er alltid bra. Men kokain er en heller dårlig ide..har du fått livet ditt på rett kjøl igjen?

Det med kokain var en spøk med et snev av sannhet. Livet mitt er så på rett kjøl som det kan bli. Mangler bare den personen som tar meg med storm, gjør meg dødsforelska, gjengjelder følelsene og får meg til å bli akkurat like fornøyd med meg selv som det hun er med meg. Haha. Klassisk ønskedrøm. Sannheten er nok at selvbildet er noe en må fikse selv, ingen som kan fikse det for deg.

Du kan jo begynne med å ta til deg komplimenter, istedet for å tenke "de er sikkert bare ute etter en ting"

[Poskus]

Kjente meg igjen da jeg leste "skam over å ikke ha ett vellykket liv" , er vel derfor jeg holder meg unna steder som facebook osv.. Men jeg har uansett ikke behov for å dele så mye med 200 av mine "nærmeste" venner..

Er egentlig litt lei av å tenke på min singel tilværelse, men tanken dukker opp med gjevne mellomrom, er redd for å bli sittende alene resten av livet mens resten av venneflokken har familie..

Skal ikke være så lett :-P Men lykke til

[AnonymBruker]

Hva er det spesifikt du ikke er fornøyd med? Ikke pen nok? Ikke morsom nok? Ikke smart nok? Ikke interessant nok? Og så videre...

Jeg er god på venneforholdet, men har blitt skikkelig dårlig på noe mer enn det. Har mange kompiser, og flere som har kalt meg "drømmedama". Det er et kjempe fint kompliment, men jeg avviser det på en måte fordi de bare er kompiser. misforstå meg rett, de er kjempe flotte og attraktive, og jeg er veldig glad i dem. men det er absolutt ikke noe mellom oss, og kommer aldri til å bli det heller. så derfor føler jeg ikke at deres mening "teller". huff, det ble klønete og dumt skrevet.