Har du noengang opplevd økonomisk nød?

[AnonymBruker]

Har du noengang opplevd å være i virkelig økonomisk nød, altså at du var så blakk eller fattig at du ikke ante hvordan du skulle få endene til å møtes og omtrent ikke hadde penger til mat engang? Hva skyldtes dette? Og hvordan kom du deg eventuelt ut av det?

Da snakker jeg ikke om å ved et ekstraordinært tilfelle være pengelens i et par dager før alt ordna seg, men en virkelig fortvilende økonomisk situasjon hvor du måtte snu og vende på hver eneste krone over en lengre periode.

[Pixtive]

Jobbet ved siden av skolen siden 8/9ende så nei.

[Gjest Nuppdupp]

ja.. brukte pengene på alkohol istedenfor mat. etter å ha sultet noen dager løste det med å gå til pappa.... stakkars han ga meg alt jeg pekte på. gjett om jeg har slitt med dårlig samvittighet da. var 18 da

Endret 5. februar 2012 av Nuppdupp

[AnonymBruker]

Ja, og det var så forferdelig at jeg fikk varige mèn av det, og dermed ALLTID har penge for hånd. Hvis jeg har 2 kroner, sparer jeg alltid 1. Hvis jeg har 10kroner, sparer jeg alltid 5 osv.

Da jeg var 17 år, ble moren min skadd i en ulykke og innlagt på sykehus. Jeg hadde ikke mulighet til kontakt med henne, etter operasjonen lå hun i koma. Hun var min omsorgsperson, jeg har ingen andre enn moren min. Jeg gikk på skole og hadde 800kr i stipend i måneden. Da moren min ble innlagt var det ingen til å betale leien, ingen til å betale regninger. Jeg gikk på sosialen, men selv om jeg kunne vise til min økonomiske situasjon, kunne ikke de hjelpe meg fordi jeg var under 18 år. De henviste meg til barnevernet i vår lille kommune, og selv om barnevernet var vegg i vegg, hadde ikke den ansatte der tid til å ta meg imot. Det hadde hun aldri, hver gang vi avtalte noe, avlyste hun, etter 4 måneder, og ingen inntekt annet pengene pga stipend, og litt ved siden av i svart jobb som jeg fikk, hadde jeg fortsatt ikke noe. Gikk til sosialen og de gjorde et unntak der de hjalp meg å dekke ting til moren min kom ut fra sykehus. Men de månedene var forferdelige, for det første var moren min alvorlig skadet, jeg var alene, jeg kunne risikere å ikke ha noe sted å bo. Jeg måtte manne meg opp til å ringe til alle mulige kreditorer og få fryst abonementer osv. Klarte å skrape penger til å betale det viktigste, også lånte jeg penger fra venner og bekjente, men fy faen det var så skummelt. Lå søvnløs og gråt halve natta, var livredd for hvordan det skulle gå.

Det ordnet seg, men der og da, ille.

[AnonymBruker]

...

[Gjest Cosette]

Jeg har heldigvis aldri opplevd økonomisk nød, eller lurt på hvor mitt neste måltid skal komme fra. Jeg kan bare forestille meg hvor vondt og belastende en slik situasjon må være, spesielt om man har ansvar for barn. Om det er snakk om en kort periode i livet eller at man vokste opp under trange kår og fikk det bedre i voksen alder kan nok fattigdom være en lærerik og nyttig erfaring som gir perspektiv, men en permanent tilværelse hvor man bare såvidt holder hodet over vannet kan ikke være noe annet enn ødeleggende for ens fysiske og psykiske ve og vel.

Jeg kjenner jeg er takknemlig for å ha familie med romslig økonomi som har muligheten til å støtte meg om noe mot formodning skulle oppstå noen gang (regner det som ganske usannsynlig at jeg kommer til å oppleve fattigdom, men ingen vet hva livet plutselig bringer). De hadde stilt opp øyeblikkelig, jeg hadde aldri måttet sulte.

[Gjest Consensio]

Ja.

I starten når jeg ble syk så nektet NAV å hjelpe meg.

Fikk en kronisk sykdom og klarte ikke jobbe lengre.

Fikk hjelp fra sosialen men det holdt knapt til husleia.

Endte med å miste strømmen i oktober og det tok sosialkontoret 1 måned å behandle søknaden.

Sikker på at det var den kaldeste oktobermåneden jeg noensinne har opplevd.

Hadde ikke penger til nok mat etter at husleia var betalt, så det var eb hel uke jeg ikke spiste noe som helst bortsett fra en pakke med fløtegratinerte poteter ..... Som den var.... altså tørr.

Følte nesten jeg kunne leve i luksus når NAV endelig skjønte at jeg faktisk var syk og jeg fikk YA.

Da hadde jeg råd til husleie og mat.

Men jeg overlevde det også

Samme hvor forbanna jeg var på systemet da, så har det lært meg å sette stor pris på alle de små gledene i hverdagen

[AnonymBruker]

Takk

[Gjest Nenya82]

Nja,ikke noe ekstremt,men forrige semester var tøft.Fikk ikke studielån da og planen var jo å få en deltidsjobb,men jeg fikk ingen deltidsjobb.

Hadde kun penger fra sommerjobben min og heldigvis hadde jeg samboeren min,men ville jo ikke snylte på han heller.

Måtte planlegge hva jeg skulle bruke penger på,ned til hver minste krone og pengene fra sommerjobben tok jo gradvis slutt.

Ja,nå ordnet dette seg nå etter jul,men det er ikke noe gøy å ikke vite om du har råd til å betale regningene dine eller ei,og at du ikke har råd til å gjøre ting du har lyst til å gjøre.

Syns synd på de som må ha det sånn over lengre tid,det må være tøft.

[AnonymBruker]

Nei, heldigvis så har jeg ikke det.

Siden jeg fikk min første fulltidsjobb for 20 år siden har jeg sammenhengende tjent nok penger til at regnskapet alltid har gått opp. Er oppvekst med ordnede økonomiske forhold og har fått mange sunne økonomiske vaner fra mine foreldre og besteforeldre.

Eier leilighet (lån på 65% av verdi) og har fast jobb med grei inntekt (450-500k i året).

[AnonymBruker]

Som nyutdannet i et arbeidsmarked på bunn, så var det sosialen som holdt liv i meg. Heldigvis ikke mange månedene det varte, men lenge nok.

[AnonymBruker]

Nja,ikke noe ekstremt,men forrige semester var tøft.Fikk ikke studielån da og planen var jo å få en deltidsjobb,men jeg fikk ingen deltidsjobb.

Hadde kun penger fra sommerjobben min og heldigvis hadde jeg samboeren min,men ville jo ikke snylte på han heller.

Måtte planlegge hva jeg skulle bruke penger på,ned til hver minste krone og pengene fra sommerjobben tok jo gradvis slutt.

Ja,nå ordnet dette seg nå etter jul,men det er ikke noe gøy å ikke vite om du har råd til å betale regningene dine eller ei,og at du ikke har råd til å gjøre ting du har lyst til å gjøre.

Syns synd på de som må ha det sånn over lengre tid,det må være tøft.

Jeg synes egentlig ikke det er noen kjempestor krise når du faktisk hdde samboer som kunne hjulpet deg hvis alt skar seg rett til helvete heller.. Se på de i denne tråden som ikke hadde til penger, mat, eller noen å hjelpe seg, det kaller jeg ekte krise..

[AnonymBruker]

Ja,etter et brudd,så kjøpte jeg meg en leilighet.

Ved salg av egen bolig,så skulle jeg bruke overskuddet til nytt innskudd. Fikk ike prisen,så det endte opp med to år med et ekstralån.

regnskapet viste at jeg manglet 500 hver mnd til faste utgifter. Da kunne jeg ike ta buss,kino for da røk budsjettet.

Jeg forskjøv en regning hver mnd. Gikk på mine ben der jeg skulle på jobb.

Det var slitsomme år,men det lærte meg noe.

[Cata]

Ja.

Jeg var arbeidsledig etter endt utdanning i et arbeidsmarked der jeg var "overkvalifisert" for en del jobber og ellers var det ansettelsesstopp pga. dårlige tider. Dagpengegrunnlaget pga tidligere jobb og feriejobbing var på 100 kr dagen, men det tok jo noen uker før jeg fikk det innvilget. Hadde sparepenger nok til å betale husleia i ca. 4 måneder (leid hybelleilighet) og litt ekstra.

Bakte brød selv og spiste med ost eller makrell i tomat til pålegg. Halve uka hadde jeg havregrøt til middag, andre halve spaghetti (kun med litt smør på). Kun lørdager skeiet jeg ut med pølser og gratinerte poteter.

Naturligvis kjøpte jeg ikke klær, jeg gikk i stedet for å ta buss og jeg gikk selvsagt ikke på kafé eller kino eller noe annet som kostet penger.

Etter 3,5 mnd. så fikk jeg noen få undervisningstimer som øvingslærer. Det gav noen kroner i kassa. Etter ganske nøyaktig 4 måneder fikk jeg fast inntekt igjen. Da hadde jeg ca 4000 kroner igjen på konto så vidt jeg husker - jeg kunne altså betalt husleie en måned til.

Så nær sosialen har jeg aldri vært verken før eller senere, men jeg vokste opp i "trange kår" og hadde dermed som barnelærdom at man kan klare seg med lite. Det var jeg egentlig ganske glad for da.

Riktig nok var det alltid mat på bordet da jeg var barn, men klær kjøpte vi absolutt ikke i utide, ferier var bare å glemme og mer enn en gang måtte mine foreldre utsette å betale regninger for det var rett og slett ikke penger. (Min mor hadde vaskejobb og min far hadde en temmelig lavtlønnet jobb.)

Endret 5. februar 2012 av Cata

[Gjest Nenya82]

Jeg synes egentlig ikke det er noen kjempestor krise når du faktisk hdde samboer som kunne hjulpet deg hvis alt skar seg rett til helvete heller.. Se på de i denne tråden som ikke hadde til penger, mat, eller noen å hjelpe seg, det kaller jeg ekte krise..

Ja,og nå skrev jeg jo det også.

Dessuten kan ikke du vite hvor mye han hadde mulighet til å hjelpe meg når han måtte ta alle utgifter(strøm,husleie,sine regninger og måtte i tillegg ta noen av mine) og han tjener ikke så mye heller.

Vi hadde ikke mer enn det noen som går på dagpenger eller sosialen har så dette er det nærmeste jeg har vært en økonomisk krise,og jeg er fullt klar over at det er andre som sliter mer enn meg,men igjen dette skrev jeg jo..

[Gjest -J-]

Jeg levde en periode på shakes laget av havregryn, proteinpulver og vann med et overtrukket kredittkort på nakken, men jeg kan vel ikke si at jeg noensinne har opplevd nød.

Noe jeg er takknemlig for, men jeg ønsker av og til at jeg hadde hatt det litt verre i oppveksten. Føler meg litt bortskjemt selv om jeg har jobbet mer enn de fleste jeg kjenner de siste 10 årene.

[Gjest Iah]

Det kommer an på hva man definerer som økonomisk nød.

Jeg har hatt så lite at jeg ikke har hatt råd til å spise og at jeg av og til fikk et brød av foreldrene mine som jeg spiste uten pålegg.

Dette var en kort periode hvor jeg var arbeidsledig uten krav på dagpenger og samboeren min på den tiden kun jobbet deltid, slik at vi ikke hadde nok til å dekke alle utgifter.

Jeg hadde fått hjelp av foreldrene mine, men stoltheten gjorde at jeg ikke fortalte hvor ille det faktisk sto til. (De gangene jeg fikk brød sa jeg at jeg hadde glemt å kjøpe og at de var utsolgt på butikken.) Fikk en utbetaling fra sosialkontoret før jeg heldigvis fikk meg jobb.

Men det er klart, i forhold til en del av de over her kan ikke dette kalles krise. Men det er uansett en erfaring jeg i ettertid er glad for å ha. Det lærte meg å sette mer pris på hva jeg har og jeg har blitt betydelig flinkere til å spare.

[AnonymBruker]

Gjør det nå. har ca 3000kr i minus hver mnd. Og sånn kommer det til å være til etter sommeren. Har påtatt meg mye ugunstig gjeld, som blir tung å få tilbakebetalt. Heldigvis får jeg igjen på skatten så jeg får betalt sfo regninger som hoper seg opp. Ofte jeg ikke har penger til mat og bruker mine siste kroner på mat til min sønn. heldigvis er det 1 måltid på jobben min, så jeg får spist der. Sønnen min får 1 måltid på sfo, og han blir hentet av sin farmor etter sfo og spiser middag der før jeg henter han. det er utrolig slitsom psykisk å ha det slik. særlig med barn i bildet. vondt er det når jeg ikke får kjøpt påskeegg eller bursdagsgaver. Men jeg velger å ha det ekstra trangt nå 1 år enn å påta meg enda mer gjeld. sliter nok med å betale det jeg har, og det hele blir en ond sirkel.

men som en tilleggskommentar, så må jeg nevne at jeg synes alle burde hatt en slik periode. Da klarer man sette pris på penger når man har det. og lærer verdien av en krone

[AnonymBruker]

AB #18: så forferdelig, jeg håper det ordner seg for deg!

Jeg har opplevd å ha det trangt over lengre tid jeg også. Jeg flyttet hjemmefra pga dårlig forhold til foreldrene mine, og måtte klare meg selv fra det siste året på videregående. Jeg jobbet ved siden av skolen, men det dekket ikke all verden. Jeg hadde igjen ca 500 til mat, busskort osv hver måned etter at faste utgifter ble betalt. Jeg spiste så lite at jeg fikk mat hver gang jeg var på jobb, fordi jeg ofte besvimte pga lite matinntak.

Det gikk skikkelig dårlig med økonomien, og alt begynte med en stor strømregning som gikk til inkasso. Det begynte å balle på seg, og jeg sluttet å gå i postkassen fordi det bare var inkassoer hele tiden.

Jeg fikk meg til slutt fast jobb, og brukte så og si alt jeg tjente til å betale ned inkasso. Hadde omtrent 150.000 i gjeld. Var så lykkelig da jeg betalte den siste regningen! Har tatt utdanning i senere tid, og er alltid nøye med økonomien. Skal aldri havne i samme uføre igjen!

[AnonymBruker]

Ja, har angst så får ikke sosial støtte (pga at man må aktivt søke jobb og gå på intervju som ikke går for meg). Har ikke jobbet på 10 år og er avhenging av at venner og familie betaler for meg - den dagen de ikke gjør det har jeg ingen steder å gå.

trist da innvandrere, narkomane og folk som har vært i fengsel får mer hjelp til jobb enn det jeg kan få