Datteren min kaster bort livet sitt

[Kosemose]

Ta henne med til fastlegen, og ta det derfra

[Gjest også_mor]

Datteren min på 20 har gitt helt opp. Hun har slitt med depresjon på vidregående og falt ut det siste året, men tok dette opp igjen året etter. Hun flyttet hjemme ifra for å studere nå i høst, men etter at hun var hjemme i juleferien valgte hun å slutte. Hun bor nå hjemme, jobber ikke, sover til langt på dag, er sjeldent med venner og sitter for det meste kun på rommet sitt. Hun sitter for det meste foran PCen, leser litt eller sover. Vil ikke snakke noe om hvordan hun har, men sier at det går bra. Hun har sagt at hun leter etter jobb, og hun har søkt på et par stykker. Jeg er bare så oppgitt, det er akkurat som om hun ikke bryr seg om noen ting. Hun pleide å være den glade og sprudlende jenta, mens nå er hun helt likegyldig, gidder ikke å dusje eller vaske seg, og vil bare være for seg selv. Vet ikke hva jeg skal gjøre lengre, har kjeftet på henne, snakket med henne, men ingenting ser ut til å hjelpe. Hun vil ikke fortelle meg noen ting, så skjønner jo ingenting. Er det noen som har vært i en lignende situasjon, eller har noen tips til hva jeg kan gjøre?

Jeg er i akkurat samme situasjon som deg, bare at min er et år yngre, og har hatt det slik litt lenger. Vi er kontakt med hjelpeapparatet, men det har ikke hatt noen stor virkning - egentlig ingen. Jeg har ikke så mange råd å komme med, siden ingen av de jeg har forsøkt har hjulpet, men jeg har hvertfall stor medfølelse både med deg og datteren din og håper at dere får det bedre raskere enn det ser ut til at vi får....

[tingeling]

Er du sikker på at det ikke har skjedd noe i livet hennes?

[AnonymBruker]

TS, Spiser hun bra? Kansje dere skal øke mat som har seratonin? http://www.fedon.no/Mat+mot+depresjon.9UFRzO32.ips

Kansje en ny hårfrisyre vil hjelpe litt på? Spander på henne litt sånn fornyelse..et nytt antrekk og spør om hun har lyst å invitere noen venner, og så kan du lage pizza til de.. Kansje de vil hjelpe henne?

Har det vært utdanningsmesser i området der dere bor ennå?

Luft ut rommet hennes og vask golvet, slipp inn lys til henne og få henne til å hjelpe deg slik at hun beveger seg litt og så kan dere kose dere med litt vin på kvelden - kansje hun åpner seg litt da?

Du er en god mor som gjør noe! Lykke til.

Bli ny dag hos frisøren og pizza? Må du gi deg, mest sannsynelig har ikke denne jenta noen venninner og jenter i hennes alder er uansett bare fokuserte på seg selv og å lese slankeblogger og hva Fotballfrue driver med.

Jenta trenger proffhjelp og morgen bør ta henne med til legen.

[AnonymBruker]

Kjenner meg mye igjen i beskrivelsen av datteren din. Selv er jeg 17 år (straks 18), og har mistet håpet fullstendig. Etter at jeg datt ut av det første året på vgs pga av angst, så har jeg slitt veldig. Fra oktober 2010 til august 2011 lå jeg bare hjemme. Jeg hadde mistet alle vennene mine, og var bare alene. Til slutt ble det så ille at jeg ikke turte å gå ut av huset. Jeg datt helt ut av systemet, og visste ikke hva verden utenfor snakket om. Det kunne gå måneder uten at jeg pratet med den sjel. Det er helt forferdelig å ha det slik.

Det gikk så langt at jeg måtte på sykehus for overdose. Tanken på å leve lenger var bare helt uutholdelig. Dette var i oktober 2011. Det skal sies at mens dette skjedde var jeg for første gang i mitt liv i jobb (overdosen hadde ingenting med jobben å gjøre).

Jeg har vært tilkallingsvikar i barnehage, men etter desember har jeg ikke fått noen nye vakter. Jeg følte at jeg klarte jobben helt greit, men tror kanskje ikke de syntes det samme? Januar har vært en lang og tung måned. Jeg får stadig beskjed om å ta meg sammen, men jeg klarer bare ikke. Det at jeg er såpass ung og ikke har venner, går på skole eller har et sosialt liv har mye å si. Jeg en en smart jente, med interesser som politikk og samfunn, men jeg har angst. Jeg har dessverre ingen råd til deg, men jeg kjemper samme kamp som datteren din. Depresjon er vanskelig.

[AnonymBruker]

Bli ny dag hos frisøren og pizza? Må du gi deg, mest sannsynelig har ikke denne jenta noen venninner og jenter i hennes alder er uansett bare fokuserte på seg selv og å lese slankeblogger og hva Fotballfrue driver med.

Jenta trenger proffhjelp og morgen bør ta henne med til legen.

Ting som å stelle seg selv og gi seg selv noe som bare handler om seg selv er noe jeg fikk streng beskjed fra psykologen min å gjøre faktisk. Og det tror jeg flere psykologer vil si til en som er deprimert.

Mange som er deprimerte glemmer seg selv og fokuserer bare på hva andre tenker om en, det er i hvertfall stor grunn til at jeg er deprimert. Det var først da psykologen min sa til meg at jeg måtte gå ut og gjøre noe for meg selv at jeg følte at jeg fortjente å ha det bra. Jeg følte meg ikke som en dass lenger.

Og ja, man skal selvfølgelig ved siden av å gjøre ting for seg selv også gå hjelp med psyken, men mye av den psyken går på at man føler seg som ingenting.

Om jeg har energi til å kle meg fint, fikse håret mitt i en bra frisyre og sminker meg pent så føler jeg meg som et nytt menneske. Jeg føler at jeg kan gå ut og får mye mere selvtillit.

Om moren min hadde sagt " i dag skal vi til frisøren, ta en massasje og kjøpe litt nye klær" så hadde jeg blitt overlykkelig.

Det er rart hvor mye så små ting kan hjelpe, faktisk.

[AnonymBruker]

Dersom man har diagnosen depresjon, (mange som kaller seg selv deprimert uten å eeegentlig være det per definisjon) finnes det mange medikamenter som kan gi det lille dyttet man trenger for å trø ut av den onde sirkelen, finne motivasjon for å stå opp av sengen og få dagslys i ansiktet.

Prosessen med å få psykolog og div. andre hjelpeinstanser er laang og byråkratisk, så jeg vil faktisk anbefale å starte opp med antidepressiva med en gang- det er ikke slik at man må gå på det resten av livet, selv gikk jeg i et halvt år og innen da var jeg kommet godt i gang med psykolog og fått rutiner på plass og livet var til å leve med.

Jeg sier: begynn hos fastlegen, men ikke gå og vent på at diverse henvisninger videre i systemet skal utgjøre neste skritt.

Ja, og så ikke minst: gi ubetinget støtte og kjærlighet. Man klarer fint å stå for forakt og dømming selv.

[Gjest BabyBlue]

Isolering

Bryr seg mindre om hygiene

Sover mye

Likegyldighet

Eh... Alt det der er symptomer på depresjon. Istedenfor å kjefte bør du lese deg opp om emnet og gjøre ditt for å hjelpe henne. Det kan ofte skyldes hormonell ubalanse i hjernen og er ikke alltid noe man kan noe for selv, og da er det ekstra vondt å bli kjeftet på. Er ikke uvanlig å få en liten knekk når voksenlivet slår inn for fult heller. Er en stor overgang for mange folk, og er ikke alltid livet er like lett når man skal "finne seg sjæl", gå på skole, finne leilighet og samtidig finne seg en jobb.

[Burn]

IKKE kjeft på henne.