Datteren min kaster bort livet sitt

[Gjest Oppgitt mor]

Datteren min på 20 har gitt helt opp. Hun har slitt med depresjon på vidregående og falt ut det siste året, men tok dette opp igjen året etter. Hun flyttet hjemme ifra for å studere nå i høst, men etter at hun var hjemme i juleferien valgte hun å slutte. Hun bor nå hjemme, jobber ikke, sover til langt på dag, er sjeldent med venner og sitter for det meste kun på rommet sitt. Hun sitter for det meste foran PCen, leser litt eller sover. Vil ikke snakke noe om hvordan hun har, men sier at det går bra. Hun har sagt at hun leter etter jobb, og hun har søkt på et par stykker. Jeg er bare så oppgitt, det er akkurat som om hun ikke bryr seg om noen ting. Hun pleide å være den glade og sprudlende jenta, mens nå er hun helt likegyldig, gidder ikke å dusje eller vaske seg, og vil bare være for seg selv. Vet ikke hva jeg skal gjøre lengre, har kjeftet på henne, snakket med henne, men ingenting ser ut til å hjelpe. Hun vil ikke fortelle meg noen ting, så skjønner jo ingenting. Er det noen som har vært i en lignende situasjon, eller har noen tips til hva jeg kan gjøre?

[AnonymBruker]

Syntes i grunn det er flott å se en slik tråd, dette er faktisk ganske vanlig! Og det er flott at du tar tak i det.

[Gjest a]

Du skriver at hun har slitt med depresjon, og det er antakeligvis der svaret ligger. I tillegg skriver du at hun sluttet å studere etter juleferien, noe som kan ha sammenheng med mørketiden. Går hun til psykolog? Spør du henne om å bli med ut, som feks på butikken, shopping, små ærender, etc? Kan jo være et forslag for å få henne til å komme seg mer ut.

[AnonymBruker]

Hun kan umulig ønske, dypt inne, å leve som dette. Om jeg var deg ville jeg forsøkt å ta kontakt med en psykolog/psykisk helsevern og fortalt hvordan du opplever dette. Hun er nå voksen, og selv om hun er barnet ditt og alltid vil være det, skal hun i utgangspunktet på dette tidspunkt være istand til å ta vare på seg selv. Siden hun ikke er det trenger hun tydeligvis hjelp, og kanskje det beste er om hun blir innlagt?

[AnonymBruker]

Jeg var i en lignende situasjon. Det er til syvende og sist din egen datter som må ta ansvar for sin egen lykke, og kanskje trenger hun hjelp fra helsevesenet. Det er lett å føle seg verdiløs og hjelpesløs, men jeg tror oppriktig på at så snart hun føler at hun har kontroll over egen skjebne så går det greiere.

Kontakt fastlegen. Det hjalp masse for meg å få kontakt med noen med kunnskap, slik at jeg kunne ta tak i min egen situasjon! Det trenger ikke å være verdens undergang å komme litt på etterskudd, men det er lett at det føles slik.

En depresjon oppleves forskjellig fra person til person, og jeg tror altså at det kan være greit å ta kontakt med helsepersonell for å finne veien ut når det har gått såpass langt.

PS: I ettertid er jeg kjempeglad for at jeg hadde en mor som masa, for det viste bare at hun aldri ga meg opp.

[Gjest Jente 20]

herregud, den jenta er helt lik meg! samme alder og alt. Jeg aner heller ikke hvordan jeg skal komme meg opp fra denne " sose-vekk-dagene"-mentaliteten min, så jeg venter spent på svar fra andre

[AnonymBruker]

Jeg kan forstå henne. Veldig godt også!

For 3 år siden gikk jeg vg2 og jeg var dritlei. Klarte ikke komme meg opp og på skolen. Lå for det meste i senga til langt utpå dag. Vurderte å slutte etter jul, men jeg bet sammen tennene og fullførte på et dårlig vis. Begynte på ny studieretning de neste to årene, og ble lærling. Nå har jeg jobbet som lærling i 4 mnd, men er sykemeldt akkirat nå. Pga angst og depresjon. Jeg klarer faktisk ikke gå på jobb. Jeg ELSKER yrket, jeg liker kollegaene, men arbeidsplassen klarer jeg likevel ikke. Nå som jeg er sykemeldt (bare 14 dager til å begynne med), kjenner jeg at det hjelper på! Men jeg har enkelte dager hvor jeg ikke klarer en dritt. Klarer så vidt å løfte en finger!

Nå skal vi se om jeg får byttet arbeidsplass.. Og da blir det kanskje bedre. Om hun har en depresjon, så forstår jeg GODT at hun vil sove, sitte med pc og bare gjøre minst mulig. Det er det eneste som funker for meg på enkelte dager. Det er slett ikke sikkert hun har gitt opp. Godt mulig athun bare faktisk ikke klarer!

[liv]

Snakk med NAV om praksisplass om dere tror hun klarer å følge det opp (Det kan være f.eks annenhver dag, sjeldnere eller oftere. Da får hun attest som hun kan bruke til å søke jobb senere. Eller kanskje hun får sommerjobb der hun har praksis

Mht depresjon så har de fleste kommuner et lavterskel tilbud, psykiatrisk team/miljøarbeidere som kan komme hjem og snakke med ho en gang eller to i uken, ta henne med ut, koordinere med lege og bli med dit.

[Ramona]

akkurat det samme skjedde med min søster. Vi prøvde alt: trøsting, masing, snakking, kjefting, oppmuntring. Etter 1-2 år kom hun seg gradvis på beina igjen ved hjelp av antidepressiva som hun fikk av fastlegen. Og et sterkt ønske om å begynne å studere igjen. (psykolog prøvde hun også, men det hjalp lite). Det går bedre nå, men hun er fortsatt ikk ehelt på topp. Men det kommer!

Du må huske at slikt tar tiiiiid. Slitsomt for familien, men dere må holde ut. Pushe henne litt, men ha respekt når hun sier "nok".

edit: dessuten hjelper det ikke å fortelle henne at hun kaster bort livet sitt. Det er mer efektivt å si: ok, fortid er fortid. Men du er fortsatt ung og kan forts oppnå mye, Hvor vil du begynne? Hva vil du gjøre? osv. Lag en plan sammen, få henne til å FORSØKE å følge planen. (har jobbet i psykiatrien, vet at dette kan være effektivt). Bare det å bestemme seg for å gå en tur, og faktisk gjennomføre det, er ganske stort for en deprimert person.

Endret 30. januar 2012 av Ramona

[Calypso]

Jeg ble litt sånn selv etter VGS, var så skolelei at jeg trengte å ta et pust i bakken og bare eksistere. Fikk meg en liten jobb etterhvert sånn at jeg fikk NOE å gjøre, og først nå i en alder av 24 begynner jeg å føle meg klar for å ta større sprang. Tanken på å skulle komme meg ut i verden igjen er dritskummel, men jeg har folk rundt meg som backer meg opp.

Datteren din kaster ikke bort livet sitt, noen ganger trenger man bare litt tid på seg til å finne ut av ting. Ikke alle MÅ leve livet sitt etter etapper (barnehage-skole-utdanning-jobb-familie-osv), jeg kjenner flere som f.eks bestemte seg å bli lærer etter de hadde blitt 30. Tro meg, det er vanskelig å skulle ta avgjørelser for resten av livet sitt når man er så ung.

Endret 30. januar 2012 av Calypso

[AnonymBruker]

Jeg var også sånn. Jeg var verken deprimert eller syk, men jeg klarte enda ikke ta inn over meg at jeg måtte komme meg videre. I mitt tilfelle var min mor en del av problemet, hvis jeg nevnte at jeg ønsket å studere eller jobbe med noe fnøs hun bare av det. Men til slutt kom jeg meg inn på en skole som forandret livet mitt, og langt om lenge inn i drømmejobben. Så det er håp selv om man har en sånn fase som datteren din er inne i

[Gjest Oppgitt mor]

Tusen takk for mange gode svar! Har skjønt at dette er noe som kan ta tid og krever tålmodighet. Jeg kan bare ikke unngå å bli lei meg, hun er egentlig en veldig ressurssterk jente, alltid vært flink på skolen og hatt gode ambisjoner. Er litt usikker på om hun kommer til å klare å jobbe, men vi får se. Noe bør hun gjøre! Har prøvd å overtale henne til å gå til legen for å få en legeerklæring, men ikke en gang det klarer hun. Hun sier at det ikke er så viktig, dessuten kommer hun sikkert ikke til å klare å få frem noen ord og forklare situasjonen (hennes ord). Hun har sagt hun ønsker å flytte hjemmefra fordi hun ikke ønsker å være en byrde for oss foreldre, men vet ikke om dette er en særlig god ide.

[Gjest Oppgitt mor]

Tusen takk for mange gode svar! Har skjønt at dette er noe som kan ta tid og krever tålmodighet. Jeg kan bare ikke unngå å bli lei meg, hun er egentlig en veldig ressurssterk jente, alltid vært flink på skolen og hatt gode ambisjoner. Er litt usikker på om hun kommer til å klare å jobbe, men vi får se. Noe bør hun gjøre! Har prøvd å overtale henne til å gå til legen for å få en legeerklæring, men ikke en gang det klarer hun. Hun sier at det ikke er så viktig, dessuten kommer hun sikkert ikke til å klare å få frem noen ord og forklare situasjonen (hennes ord). Hun har sagt hun ønsker å flytte hjemmefra fordi hun ikke ønsker å være en byrde for oss foreldre, men vet ikke om dette er en særlig god ide.

[AnonymBruker]

Hun har sagt hun ønsker å flytte hjemmefra fordi hun ikke ønsker å være en byrde for oss foreldre, men vet ikke om dette er en særlig god ide.

For meg var det veldig viktig å komme hjemmefra og måtte klare meg selv. Men da må man jo ha økonomi til det, selvsagt. Kan også legge til at det ofte er sunt med et avbrudd i studiene hvis man ikke er motivert. Jeg vet at jeg ikke ville fått like gode karakterer om jeg hadde blitt tvunget til å begynne på vgs rett etter ungdomsskolen. Selv om min mor nok trodde det var enden på visa for meg da jeg tok et friår.

[Cinderella_]

Jeg har aldri vært deprimert, men jeg hadde i mange år alvorlig bulimi. Så alvorlig at jeg enkelte dager følte meg for ekkel til å gå på skolen. Faren min kjeftet, maste og prøvde å motivere meg, det samme gjorde stemoren min. Det hjalp nok at de pushet meg, men enkelte kommentarer er som risset inn i hukommelsen: "Du gjør ingenting, du er lat, du kommer deg aldri noen vei her i livet om du fortsetter sånn." Mennesker som sliter psykisk har det vanskelig med seg selv, så det kan ofte gjøre vondt verre å fortelle hvor håpløse de er.

Det som hjalp meg, var å finne ut hva jeg ønsket å bli, hvor jeg ville studere, og hvilken fremtid jeg ville ha. Å føle at jeg jobbet frem mot noe.

Jeg ble frisk da jeg var 18, og hadde det veldig fint siste året på videregående. Jeg vil absolutt anbefale at du tar kontakt med psykolog, lege, og at datteren din får en slags oppfølging. Prøv også å oppmuntre henne til å gjøre noe hun liker. Det som hjalp meg å se lyset, var noe så enkelt som at stemoren min husket at jeg likte å male som barn, og hun tok frem malesakene mine igjen. Se muligheter, ikke begrensninger, selv om det er vanskelig. Og viktigst av alt - ta vare på deg selv i alt:)

[AnonymBruker]

Faren min kjeftet, maste og prøvde å motivere meg, det samme gjorde stemoren min. Det hjalp nok at de pushet meg, men enkelte kommentarer er som risset inn i hukommelsen: "Du gjør ingenting, du er lat, du kommer deg aldri noen vei her i livet om du fortsetter sånn." Mennesker som sliter psykisk har det vanskelig med seg selv, så det kan ofte gjøre vondt verre å fortelle hvor håpløse de er.

Viktig poeng der, mange gjør den feilen der i beste mening. Men istedenfor å fortelle hvor udugelig man er for å på en måte provosere personen opp av sofaen, så bør man heller foreslå ting man synes personen er flink i og kan satse på fremover.

[AnonymBruker]

Bestill en time hos fastlegen hennes. Gi henne beskjed om når. Bli med henne hele veien. Også inn til legen. Si at hun trenger ikke å si så mye. Si også at du ikke har noe i mot å gå ut av legekontoret og vente på henne til hun er ferdig hvis det er det hun ønsker. Kjør henne hjem.

Jeg har selv vært med voksent barn til legen. Det var det dyttet barnet mitt trengte. Vi fikk startet praten. H*n fikk ny time og beskjed om å komme alene neste gang. Da satt jeg ute på venteværelse etter ønske fra barnet.

[Gjest Gjest]

Jeg slet med depresjon på vgs. Før det var jeg glad i skole, elsket å ha noe å gjøre til en hver tid og var sosial. Jeg mistet lysten til alt. Ingenting av det som tidligere hadde gitt meg glede betydde noe lengre. Det å stå opp om morgenen var grusomt, egentlig hadde jeg et ønske om å bare bli i sengen for alltid. Men samtidig følte jeg meg helt forferdelig fordi jeg hadde sovet bort hele dagen. Jeg som alltid hadde hatt et ønske om en skikkelig utdanning, så ikke lengere vitsen med utdanning. Jeg var tilslutt så langt nede at jeg prøvde å gjøre slutt på livet - fordi jeg trodde at jeg var en byrde for alle, og at de ville få det bedre uten meg.

Redningen for min del var min daværende kjæreste. Han taklet ikke å være sammen med meg lengre. Jeg var mye sur og nedfor, men han viste ikke hvor ille det var. Iværtall, han ga meg valget om å gå til psykolog eller at han gikk. Etter en stund valgte jeg det første. Eller dvs helsesøster på skolen, med samme funksjon. Senere havnet jeg i voksenpsykiatrien. Han fortalte mamma om problemene mine, og hun har vært en uvurderlig støtte. Ikke kjeftet, men hatt tid til meg. Har hørt på hva jeg har hatt å si, kommet inn på rommet mitt og bare vært der med meg. Av og til tilstede værelsen være nok.

Idag er jeg evig takknemlig min eks. Jeg har et fantastisk liv, med utdanning, jobb, mann og barn. Det er bare 5 år siden jeg ble "presset" til å få hjelp. Og jeg hadde ikke vært her jeg er idag uten den. Muligens ikke på noen måte. Men det første skrittet var tøft å ta, veldig tøft. Og det skal ikke legges skjul på at det var flere tunge stunder underveis. Jeg gikk forøvrig til samtaler i 3 år. Litt av og på etter behovet. Det siste halve året var det egentlig ikke nødvendig, men jeg turde ikke å slutte. I frykt for å havne tilbake der jeg var.

Det gikk forresten en del ganger hos voksenpsykiatrien før jeg følte det hjalp. Jeg følte det var litt vanskelig å åpne meg.

[AnonymBruker]

Jeg har også vært boende hos foreldrene mine etter fylte 20 år, på grunn av depresjon, arbeidsledighet og bare elendighet.

Følgende ting skjedde ofte: Jeg var i godt humør, tenkte det hadde vært godt å dra inn til foreldrene mine og bare prate med dem, for jeg var jo glad i dem. Men da jeg dro fra dem var jeg så tappet for glede og energi. De hadde da spurt meg hvordan det lå an med jobbsøking, mast om at jeg skulle bidra med husleie og rakket ned på mine valg.

Saken var den at jeg søkte på jobb så ofte jeg maktet, jeg hadde ikke råd til å bidra med noe husleie fordi jeg hadde utgifter nok i mat og regninger, og jeg var langt nok nede om de ikke skulle dytte meg enda lengre ned.

Jeg mener at kjefting sikkert kan fungere på noen, men for andre er det bare med på å gjøre de grå dagene enda mørkere. Mange har kanskje en følelse av å være mislykket, og den blir ikke akkurat mindre ved å kjefte og spørre "hva skal du gjøre med livet ditt", uansett om det er sagt med kjærlighet..

[lillevill]

TS, Spiser hun bra? Kansje dere skal øke mat som har seratonin? http://www.fedon.no/Mat+mot+depresjon.9UFRzO32.ips

Kansje en ny hårfrisyre vil hjelpe litt på? Spander på henne litt sånn fornyelse..et nytt antrekk og spør om hun har lyst å invitere noen venner, og så kan du lage pizza til de.. Kansje de vil hjelpe henne?

Har det vært utdanningsmesser i området der dere bor ennå?

Luft ut rommet hennes og vask golvet, slipp inn lys til henne og få henne til å hjelpe deg slik at hun beveger seg litt og så kan dere kose dere med litt vin på kvelden - kansje hun åpner seg litt da?

Du er en god mor som gjør noe! Lykke til.