gir snart opp..

[AnonymBruker]

Jeg er en voksen dame, pen,slank, altså ingenting i veien med utseende,men problemet mitt er at når jeg treffer en mann, kan han bli stormende forelsket i begynnelsen, men etter en tid går det over i vennefølelse fra hans side. Dette har skjedd tre ganger siste årene. Grunnen tror jeg er at jeg blir "mamma" for dem, vanskelig å forklare egentlig, men jeg er for snill, godtroende, ettergivende,mye omsorg, gjør for mye for dem, krever lite eller ingenting, lar meg behandle som en dørmatte, en som alltid er der. Jeg blir mer venn enn kjæreste. Jeg har lav selvtillit, tror ikke jeg er bra nok, litt sånn at hvorfor skal de velge meg når de kan få andre. Kunne tenke meg svar fra menn om hvordan de vil en kjæreste skal være. Håper dere forstår hva jeg mener her og at noen kan gi meg et råd om hvordan jeg kan forandre dette. Samboeren min har nettopp flyttet ut fordi han ikke elsket meg, men er veldig glad i meg...

[AnonymBruker]

Kanskje du skal skaffe deg en coach?

[AnonymBruker]

Kanskje du skal skaffe deg en coach?

burde jeg tolke det som et spydig svar?

[Steinar40]

Samboeren min har nettopp flyttet ut fordi han ikke elsket meg, men er veldig glad i meg...

Det største problemet er nok at altfor mange folk i dagens samfunn er totalt urealistiske.

Krav og forventninger er hinsides. Uten at de innser det selv.

[AnonymBruker]

burde jeg tolke det som et spydig svar?

Nei absolutt ikke! Jeg mener at å foreslå psykolog er jo kanskje litt i drøyeste laget, men en coach hadde jo vært perfekt som en sparringspartner til å bli sterkere og få mer selvtillit. Jeg vurderer ofte å ta kontakt med coach selv. Nå er jeg i et forhold med verdens beste mann, men jeg sliter med selvtilliten og lar folk trakke på meg i arbeidslivet. Er lei av det!

[AnonymBruker]

Det største problemet er nok at altfor mange folk i dagens samfunn er totalt urealistiske.

Krav og forventninger er hinsides. Uten at de innser det selv.

Inkludert deg selv. Det er godt du har selvinnsikt.

TS: Jeg har desverre ikke noe godt råd, annet enn at du ikke må gi opp. Det høres ikke ut som om du har møtt den rette.

[Steinar40]

Inkludert deg selv. Det er godt du har selvinnsikt.

Jeg forstår faktisk at det er urealistisk å forvente at folk er realistiske.

[AnonymBruker]

Jeg er en voksen dame, pen,slank, altså ingenting i veien med utseende,men problemet mitt er at når jeg treffer en mann, kan han bli stormende forelsket i begynnelsen, men etter en tid går det over i vennefølelse fra hans side. Dette har skjedd tre ganger siste årene. Grunnen tror jeg er at jeg blir "mamma" for dem, vanskelig å forklare egentlig, men jeg er for snill, godtroende, ettergivende,mye omsorg, gjør for mye for dem, krever lite eller ingenting, lar meg behandle som en dørmatte, en som alltid er der. Jeg blir mer venn enn kjæreste. Jeg har lav selvtillit, tror ikke jeg er bra nok, litt sånn at hvorfor skal de velge meg når de kan få andre. Kunne tenke meg svar fra menn om hvordan de vil en kjæreste skal være. Håper dere forstår hva jeg mener her og at noen kan gi meg et råd om hvordan jeg kan forandre dette. Samboeren min har nettopp flyttet ut fordi han ikke elsket meg, men er veldig glad i meg...

Hva er din alder? Hvordan er din hverdag? Har du barn? Hva slags humor har du? Trener du mye? Røyker du? Hvilken utdannelse har du? Hva slags jobb har du? Hva slags filmer liker du? Hva slags musikk liker du? Hva slags menn liker du? Hvorfor lar du menn behandle deg som dørmatte? Hvorfor krever du ingen ting av de mennene du har? Hvorfr ønsker du en kjæreste i det hele tatt?

Spørsmålet er vel ikke hvordan menn vil at en kjæreste skal være, men hvorfor du ikke har noen krav til de mennene du ønsker som kjæreste..

Vanskelig å sette pris på medvind når man aldri har seilt i motvind.

[Steinar40]

Jeg er en voksen dame, pen,slank, altså ingenting i veien med utseende,men problemet mitt er at når jeg treffer en mann, kan han bli stormende forelsket i begynnelsen, men etter en tid går det over i vennefølelse fra hans side. Dette har skjedd tre ganger siste årene.

En forelskelse er aldri noe å satse på. Fordi den går alltid over.

Og da må det være noe mer. Et sterkere bånd.

Det å tro på forelskelsen er som å tro på julenissen.

Endret 28. januar 2012 av Steinar40

[AnonymBruker]

hvordan skal jeg få opp selvtilliten min da? er ganske tåpelig egentlig å tenke at alle andre er bedre enn meg, vet jo det, men

[Steinar40]

hvordan skal jeg få opp selvtilliten min da? er ganske tåpelig egentlig å tenke at alle andre er bedre enn meg, vet jo det, men

Satse på noen som du har god personkjemi med.

Alt annet er meningsløst.

[AnonymBruker]

Hva er din alder? Hvordan er din hverdag? Har du barn? Hva slags humor har du? Trener du mye? Røyker du? Hvilken utdannelse har du? Hva slags jobb har du? Hva slags filmer liker du? Hva slags musikk liker du? Hva slags menn liker du? Hvorfor lar du menn behandle deg som dørmatte? Hvorfor krever du ingen ting av de mennene du har? Hvorfr ønsker du en kjæreste i det hele tatt?

Spørsmålet er vel ikke hvordan menn vil at en kjæreste skal være, men hvorfor du ikke har noen krav til de mennene du ønsker som kjæreste..

Vanskelig å sette pris på medvind når man aldri har seilt i motvind.

jeg er 44, jobber som butikksjef. har to voksne barn, er blid og glad, godt humør, ler lett, trener, men ike mye, røyker dessverre..jeg krever nok lite fordi jeg er redd de skal forlate meg, dette har med opplevelser i barndommen å gjøre

[AnonymBruker]

jeg er 44, jobber som butikksjef. har to voksne barn, er blid og glad, godt humør, ler lett, trener, men ike mye, røyker dessverre..jeg krever nok lite fordi jeg er redd de skal forlate meg, dette har med opplevelser i barndommen å gjøre

Ok. Ta hva jeg skriver nå for hva det er ment som.

Så lenge du tydelig ikke liker deg selv, respekterer deg selv eller trives i eget selskap så vil ingen andre gjøre det heller. Det er tydelig at følelsene til de mennene du velger forsvinner etter en stund. Det hjelper heller at du røyker. Det kan være at jeg tar feil, men det virker slik på hvordan du ordlegger deg. Man får ofte det man forventer og du forventer at folk skal gå fra deg..

[AnonymBruker]

Ok. Ta hva jeg skriver nå for hva det er ment som.

Så lenge du tydelig ikke liker deg selv, respekterer deg selv eller trives i eget selskap så vil ingen andre gjøre det heller. Det er tydelig at følelsene til de mennene du velger forsvinner etter en stund. Det hjelper heller at du røyker. Det kan være at jeg tar feil, men det virker slik på hvordan du ordlegger deg. Man får ofte det man forventer og du forventer at folk skal gå fra deg..

du har rett i det du sier, jeg vet at en får det en forventer osv, men er vanskelig å snu tankegangen min

[Gjest Penny88]

kognitiv terapi. få hjelp til å snu tankegangen!

[AnonymBruker]

En forelskelse er aldri noe å satse på. Fordi den går alltid over.

Og da må det være noe mer. Et sterkere bånd.

Det å tro på forelskelsen er som å tro på julenissen.

Du begynner litt i feil ende her, Steinar40.

Selvsagt kan man tro på forelskelsen. Den er i høyst grad reell. Den er blant de aller mest intense følelsene man kan føle... Har man noen sinne vært forelsket, kan man ikke være i tvil om at det er en reell følelse.

Og, den er en forutsetning for at man skal inngå et forhold. I hvertfall blant de av oss som ikke utelukkende inngår forhold av "fornuft"baserte årsaker.

Du snakker om sterkere bånd, men tingen er at disse båndene - og jeg antar det er kjærlighet du mener her - er noe som oppstår etter en viss tid. Det er ikke slik at man føler en dyp kjærlighet og sterke bånd til en vilt fremmed person. Slikt tar tid å utvikle, og om man ikke begynner med en forelskelse, får de sjelden anledning til å utvikles i det hele tatt.

Forelskelsen går i mange tilfeller over, eller blir i hvertfall mindre intens. Og da erstattes den enten av vennskapelige følelser, likegyldighet/at man går lei av hverandre, eller den går over i en dypere form for kjærlighet.

Men poenget er altså at et eller annet sted må interaksjonen mellom potensielle kjæreste begynne, og det naturlige utgangspunktet er altså at man forelsker seg i hverandre.

[AnonymBruker]

du har rett i det du sier, jeg vet at en får det en forventer osv, men er vanskelig å snu tankegangen min

Dette er ikke noe man kan fikse i en "fei". Det virker som at det har tatt mange år å komme seg der du er mentalt og det vil ta tid å "snu" det, men det er mulig og det er mange som får "ryddet" litt opp mentalt. Men, du trenger nok noen som kan sette deg på rett "spor" for det er vanskelig å "dra seg opp etter nakkehårene" selv. Da er det mye enklere når man har noen som hjelper.

[Cannavaro]

hei ts, du utleverer mye av personligheten din her og det er jo prisverdig og fornuftig om du skal få reale svar. Håper andre her ikke ødelegger tråden med internkommunikasjon overfor s40.

Alle mennesker har jo noen gode sider og det fremviser du her, mange flotte egenskaper. At menn, som du sier, bare vil ha et venneforhold med deg etter en tid sammen betyr jo at den største gløden har lagt seg. I et forhold må det ofte være litt balanse, mens man kan dyrke spenningen, flørt og forelskelse. Litt ulikheter og uenigheter krydrer også samværet ved at man utfordrer hverandre. At gøden blir borte og vennskapet kommer til synet er kanskje et resultat av at krydderet ikke er der. Litt motstand og utfordringer piffer absolutt opp tilværelsen sammen. Dersom alt blir mer laid-back og man er fornøyd med alt så forsvinner spenningen. Helt riktig så spiller personligheten en stor rolle her, og mulig har du rett i at du føler deg som en dørmatte i forholdet. Gi litt motstand, vis din integritet, dine meninger og ytringer. Har man ikke disse kvalitetene i seg så går det an å trene det opp. Alle kan bedre sitt ego med bedre selvtillit gjennom trening og kunnskap. Mist ikke troen på at du kan finne noen som er helt rett for deg og din personlighet ihvertfall. Alle har vi noen vi kan danne svært god kjemi med, og som fungerer sammen.

Det finnes masse lektyre om utvikling av personlighet bl.a. om man ønsker det. Kanskje skal du starte med deg selv, og gjøre en analyse, deretter beskrive en del prinsipper og leveregler du har overfor deg selv. Deretter bør DU lage din egen lille kravspesifikasjon over hvordan din kjæreste skal være, ikke sant. Her spurte du aller først oss menn ; hva slags kjæreste VI ville ha, men det er du som er på utkikk etter en og da bør du vite overfor deg selv hva nettopp DU vil ha, ikke sant ?

Du ser sikkert hvor jeg vil hen......

men å definere seg selv som menneske og deretter jobbe med det, er faktisk en god start ihvertfall. Da vet man lettere hva man vil ha/ønsker og søker etter....

[AnonymBruker]

At du er butikksjef viser jo i hvert fall at du har selvtillit på noen områder. Det bør du være stolt av.

Du må gjøre det litt til en lek og late som du er en diva som menn burde streve etter å få. Dette høres kanskje latterlig ut, men tro meg, hvis du tror mer og mer på den forestillingen, vil det etter hvert bli en realitet. Så neste gang en mann viser deg en oppførsel som viser mangel på respekt eller verdsettelse, så kan du bare komme med en liten latter og peke dit døren er. Og tenk at det er andre som kan overta hans plass når han ikke oppfører seg. Og at du ville dessuten sette mer pris på ditt eget selskap enn en mann som ikke vet å verdsette deg.

[Steinar40]

Du begynner litt i feil ende her, Steinar40.

Selvsagt kan man tro på forelskelsen. Den er i høyst grad reell. Den er blant de aller mest intense følelsene man kan føle... Har man noen sinne vært forelsket, kan man ikke være i tvil om at det er en reell følelse.

Og, den er en forutsetning for at man skal inngå et forhold. I hvertfall blant de av oss som ikke utelukkende inngår forhold av "fornuft"baserte årsaker.

Du snakker om sterkere bånd, men tingen er at disse båndene - og jeg antar det er kjærlighet du mener her - er noe som oppstår etter en viss tid. Det er ikke slik at man føler en dyp kjærlighet og sterke bånd til en vilt fremmed person. Slikt tar tid å utvikle, og om man ikke begynner med en forelskelse, får de sjelden anledning til å utvikles i det hele tatt.

Forelskelsen går i mange tilfeller over, eller blir i hvertfall mindre intens. Og da erstattes den enten av vennskapelige følelser, likegyldighet/at man går lei av hverandre, eller den går over i en dypere form for kjærlighet.

Men poenget er altså at et eller annet sted må interaksjonen mellom potensielle kjæreste begynne, og det naturlige utgangspunktet er altså at man forelsker seg i hverandre.

Joda, jeg er enig i at forelskelsen er det naturlige utgangspunktet og at den er den sterkeste motivasjonen i starten.

Men den er ikke noe å basere seg på alene. Sånn sett kan man ikke tro på forelskelsen. Fornufts-baserte årsaker (motivasjon) må også finnes i tilstrekkelig stor grad. Man må med andre ord også ha nytte av hverandre.

Ellers stopper det hele opp av seg selv. Slik TS tydeligvis har opplevd noen ganger. Og da har man bare kastet bort tiden. Egentlig.