Redd for å være i kroppen min

[Gjest döderlein]

Okei, dette høres kanskje sprøtt ut. Men jeg har en slags frykt for det å være et menneske og ha en kropp. Det er ingen utvei fra denne kroppen uten smerte, på en måte. Jeg vil bli eldre, muligens vil ha barn og føde (som jeg også er redd for), knekke noe, bli skikkelig syk eller noe i den duren. I verste fall kan jeg miste bein og armer eller knuse skallen. Og til slutt, så dør vi jo. Jeg veit det høres dumt ut, men det er så ekkelt å tenke på at kroppen er så skjør og det antageligvis vil skje flere ting som er kjempevondt. Det er ingen utvei uten at det vil være vondt. Haha, er det bare meg som tenker sånne tanker?

[AnonymBruker]

Det er ikke dumt, men de fleste tenker jo ikke på det. Jeg tenker av og til på hvordan det egentlig ser ut inni kroppen min, under huden, med tarmer, involler, blod.. Det synes jeg er ekkelt.

[Gjest Hard Ride]

Jeg tenker av og til på innsiden av kroppen. Det hender en sjelden gang at jeg får en litt ekkel følelse av å tenke på at jeg bare er et stykke kjøtt festa til et skjelett, med masse blod pulserende rundt i kroppen. Tenker f. eks. på arterieåren, og hva som hadde skjedd om den hadde røket :/

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd en del med kroppen min som bl.a. har vært vondt og at den ikke i ettertid har vært som den var.

Mine tanker omkring kropp er at denne skal jeg ha til jeg dør så jeg skylder den å ta vare på den. Det gjelder kost og trening. Det er mitt bidrag til at den skal ta godt vare på meg resten av livet. Ja, ting skjer som i sykdom og skade. Man får et annet utgangspunkt, men så tar man vare på kroppen sin ut i fra de begrensningene man har. Kroppen er som et hus for eieren.

[Gjest just words]

Når jeg var mindre klarte jeg ikke å se bilder av kroppen vår under huden. Skjelettet, muskler, sener.. jeg snudde meg bort og ble faktisk fysisk uvel.

I dag tenker jeg nok helt annerledes. Jeg trives i kroppen min. Men tenker ikke så mye dype tanker om den. Vi blir født i en kropp. Den bringer oss ut i en evig berg og dalbane til vi dør.

Nå vil ikke jeg ha barn, så det skrekk senarioet slipper jeg å tenke på. Jeg tenker også mer på å leve livet enn å tenke på å bevare kroppen. For meg nytter det lite å bli 90 år vist jeg har levd 60 av de på et trenings senter, ikke unne meg noe, vært super forsiktig og ungådt det å leve for å ha en bra kropp. Jeg rafter, kjører motorsykkel og mange andre ting som gjør at jeg ikke kan være redd for om kroppen blir skadet.

Mister jeg en hånd, en fot så ville det vært en sorg for meg, og jeg måtte jobbet meg igjennom det. Men det hadde ikke vært verden undergang. Når jeg ser på Lars Monsen og gjengen hans ut på tur om søndagene, så blir jeg både rørt og ydmyk. De har så mye styrke.

Jeg er enda ung, men har sagt klart og tydelig til min familie at den dagen jeg dør, så er jeg organdonor, deretter vil jeg kremeres. Tenker ikke på det i hverdagen, men vi skal alle dø.

Men nå lever jeg!

Men jeg kan allikevel forstå deg ts, angsten for smerte, angsten for at uforutsette ting skal skje og hvordan man da takler det, det tror jeg det er mange som har, og at du slettes ikke er alene om disse tankene.

[AnonymBruker]

Ja da passer det vel å minne om en utsilling som har gått verden rundt av døde kropper som er delvis åpnet slik at vi kan se anatomien.

http://www.guardian.co.uk/gall/0,8542,669680,00.html

http://www.belfasttelegraph.co.uk/news/local-national/exhibition-of-dead-bodies-to-create-a-stir-14132197.html

http://www.google.no/search?q=exhibition+dead+bodies&hl=no&client=firefox-a&hs=p2r&rls=org.mozilla:en-US:official&prmd=imvns&source=lnms&tbm=isch&ei=1hkeT7yVL_DP4QTRpcSrDw&sa=X&oi=mode_link&ct=mode&cd=2&ved=0CBMQ_AUoAQ&biw=1262&bih=629

Snakker om ekkelt..

Men det er bare å tilvenne seg at det er slik vi er.

[kaprifolen]

Jeg syned kroppen er fascinerende!!

Men kan forstå at noen synes det er ekkelt å tenke på.

Bare ikke la det hindre deg i livsutfoldelsen!