Å lykkes...

[Gjest Joanna]

Hva legger dere i begrepet å lykkes?

Se på Kurt Nilsen; fra rørlegger i Bergen til stor stjerne på bare et år.

De fleste vil nok uten å tenke seg om si at jo, han har lykkes. Og det har han, hvis det var dette han ville. Og det tror jeg, siden han spilte i eget band før han ble kjent.

(Denne diskusjonen skal ikke dreie seg om Kurt, han var bare et hendig eksempel)

Men hva om en person som blir kjent på denne måten, egentlig ikke ønsker det, og ikke finner ut av dette før han/hun er verdens-stjerne? Kan man da si at han/hun har lykkes?

Hvem sin definisjon av å lykkes skal telle mest- folkets mening, eller den det gjelder?

Hvis man oppnår å lykkes på en annen måte enn den man egentlig drømmer om, tror jeg man får en litt tom følelse. Jeg mener det handler om å bli anerkjent for noe man vet i sitt hjerte at "dette er meg, dette er riktig!"

Hva tror dere?

[Gjest GreenSky]

Joanna; Som utgangspunt i denne debatten,

forutsetter du at en må være avhengig av andres anerkjennelse for å føle at en "har lykkes", eller snakker du om "egen" anerkjennelse som f.eks at en "har lykkes" med å gjøre sitt beste på eksamen?

[Gjest Tex]

I Kurts tilfelle går det jo veldig mye på tilfeldigheter også, da.

Å lykkes mener jeg man har gjort dersom man er på det stedet i livet man ønsker å være. Kurt har lykkes, helt klart. Men man er ikke alltid sin egen lykkes smed.

[Gjest Nicoline]

Jeg tror ikke det er noen mennesker som føler at de lykkes i alt - de fleste av oss føler vel at vi lykkes i noe, men ikke i alt. Det å lykkes har ingenting med berømmelse å gjøre - det har med at man oppnår de mål man setter seg, enten de er små eller store. Det viktigste tror jeg er at man føler at man lykkes i det viktigste i livet, f.eks. at det går fint med barna våre, at vi har jobb, et sted å bo, osv ... når man har fått de behovene oppfylt, så tror jeg at vi stiller oss enda høyere mål igjen ... Faktisk så tror jeg det er viktig å ha noe å se fram til og noe å strekke seg etter. Tenk så kjedelig å tenke at "nå har jeg lykkes i alt jeg har foretatt meg - nå kan jeg slappe av og surfe gjennom resten av livet"...

[Gjest gjesta]

Enig med siste taler her.

Når jeg ser på barna mine, når jeg ser at de er gode, flotte gutter - da føler jeg at jeg har lykkes. Når jeg ser med kjærlighet på mannen jeg har vært kjæreste med i seksten år - så føler jeg det samme.

Men det finnes dager når jeg ser på barna og lurer på hva galt jeg gjør, jeg må jo være verdens dårligste mor? - og kone for den slags skyld?!

Å lykkes er, for meg ihvertfall, ikke noe en gjør - og så ferdig med det. Å lykkes er en prosess - der en skal nå sine mål. Målene endrer seg etterthvert her i livet - når jeg blir en klok, gammel dame som sitter i gyngestolen min om seksti år eller no sånt - da skal jeg si hva jeg har lykkes i som virkelig har vært viktig.