Gå til innhold

Dominant hankatt


Green Lady

Anbefalte innlegg

Den ene katten min er en ekstremt dominant katt. Han sjefer og herser med alle som er lavere rang/svakere enn han, og synes det er kjempemoro. Han hadde blant annet en lekekamerat (som dessverre døde av påkjørsel i sommer) som han lekte masse med. Men jeg la merke til at leken alltid gikk på min katts premisser, og lekekameraten ble på en måte tvunget med å leke.

F.eks., en dag han var på besøk, fant min katt ut at han skulle stenge denne kompisen under terrassen. Så han jagde han inn under der, og hver gang denne kompisen prøvde å lure seg ut, så kom min katt og jagde han tilbake. Tror han holdt på en time, før jeg fikk tak i han, slik at kompisen kunne komme seg hjem :fnise:

Ser det er det samme med den andre katten min. Det er en hunkatt, ett år yngre og kom til oss ved at vi fant henne i hagen, og fikk null respons på lapper, annonser på nettet, sjekking av chip og notis i lokalavisen. Da hadde vi allerede hankatten. På en måte kan han min være en god "storebror", la henne spise først og sånn, og kan gjerne vaske henne på hodet (dvs. over øynene, på ørene og gjerne inni dem også). Men han er nesten konstant på jakt etter henne. Hun svarer ved å legge seg ned når han kommer byksene, og da tar han tak i enten strupen eller nakkeskinnet, og biter til, helt til lille jenta vår hyler :( Men hun gjør jo ikke noe mer. Vi har prøvd mye for å "straffe" hankatten for denne oppførslen, men det hjelper ikke hva vi gjør, for han respekterer oss, men ikke henne.

Han har alltid vært en dominant type. Da jeg fikk han da han var fem måneder gammel fra dyrebeskyttelsen var han en energibombe og et bøllefrø, og fikk han kjeft, tok det ikke lange tiden før han satt i låret vårt "for å få det siste ordet" :fnise: Ingen skulle kjefte på han uten å få kjeft tilbake. Det skal sies at denne katten er uvanlig smart i tillegg, så han forstår så veldig mye mer enn hva man faktisk skulle trodd. Skulle bare ønske han også forstod at han ikke skal angripe "søsteren" sin :sukk:

Angrepene hans skjer oftere nå enn før, men jeg regner med det er fordi han er innepus for en periode, da han ble påkjørt i august. Jeg vet han har en del oppsamlet energi, hvorav en del får utløp ved å jakte på jentepusen. Vi prøver å aktivisere han, og har han ute i bånd så ofte vi har tid. Han får masse kos og oppmerksomhet, og vi leker med han, men likevel :(

Noen som har tips mot en dominant hankatt som angriper en "hjelpesløs" jentepus som ikke tør i å ta igjen?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Ingen tips dessverre, men har jo fulgt med i tråden om påkjørselen. Hvordan er det med ham nå?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Joda, han er en pest og en plage :fnise::rodmer:

Skal se om jeg får oppdatert den tråden nå :) Det gled litt ut med eksamener og sånn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det McGyver som oppfører seg slik? Hmm... Han har vel endel som skal "ut av systemet" nå, og var han i tillegg den dominante typen før hendelsen, så blir det jo ikke bedre akkurat.. I tillegg fikk han jo masse oppmerksomhet under sykdomsperioden, og det spørs om ikke det også kan bidra til å gjøre han litt "høy på pæra" i forhold til den andre pusen.

Jeg har dessverre ikke noen smarte råd å komme med her, annet enn å gi henne masse kos, ros oppmerksomhet mens han ser på. Gå foran med et godt eksempel rett og slett! Hvis han respekterer dere kan dette bidra til at han også endrer litt holdning til henne. Likedan kan du oppmuntre henne til å "ta igjen" og rose henne om hun viser tendenser til å gjøre det.

Det er faktisk det eneste rådet jeg har å komme med (bortsett fra det du allerede gjør endel av, nemlig å aktivisere han med andre ting). Det er nemlig uhorvelig vanskelig å forandre på sakene når kattene først har dannet et mønster seg imellom. Likedan som det er uhorvelig vanskelig å endre kattens syn på seg selv.. Det vet vi alt om.. :sjenert:

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar, AuroraM. Som nevnt, problemet er jo ikke at det er oss han ikke respekterer, men henne. Ja, det er forresten han godeste McGyver det er snakk om :fnise:

Han var ganske ille før ulykken også, men etter den, og etter han ble frisk nok til å kunne bevege litt på seg, så har han gått på henne. Hun fikk en infeksjon i sommer, noe som førte til at jeg valgte å bare ta med han på fire ukers sommerferie, mens samboer var igjen hjemme med lillejenta. Han ble jo selvfølgelig rasende over å se en "fremmed" katt i sitt hjem da han hadde vært alenepus i fire hele uker, og skulle vel straffe oss, og stakk dermed av to ganger. Første gangen var han bare borte i et døgn, og andre gangen ble han jo påkjørt. Så det var en ganske "tens" stemning mellom de to gjennom hele sykeperioden hans. Sakte, men sikkert, begynte han å godta henne, og nå hopper han på henne rett som det er :sukk:

Det er såpass at jeg ikke ønsker de i samme rom inne hvis jeg selv ikke er hjemme, for han biter virkelig. Og holder henne nede med poter, kroppsvekt og bitingen.

McGyver er allerede så høy på pæra, så jeg tror neppe all stell og kos under sykeperioden gjorde det noe verre :fnise: Tror ikke det er mulig :fnise: Han er en bestemt herremann, og har gitt meg fullstendig skrekken fra å anskaffe meg kattunger når tiden kommer for å utvide "familien" litt. Aldri mer kattunge! Heretter blir det bare voksne katter når økonomien og plassen tillater det :jepp:

Når jeg koser med jenta, mens McGyver ser på, sender han meg først sånne søgelige og bearbeidende blikk, før han begynner å furte. Det er sikkert bare meg, men jeg føler han tenker at dette skal søsteren hans "få igjen for" senere :fnise: Så det virker nesten som om man heller mer bensin på bålet, for å si det sånn.

Det eneste jeg gjør nå når han starter, er å skille dem, og kjefte på han. Og kose med jentepusen, og ignorere han.

Jeg så faktisk en litt fin ting i sted, da jeg var ute med han i bånd. Søsteren hans løp mot han, hoppet på han, og pilte avgårde, med både han og meg etter seg. Jeg trenger vel ikke nevne at jeg ikke løper like fort som katter, og fleksibåndet bare er 8 meter langt, så hun klarte lett å løpe fra oss (...meg :sjenert: )

Det hadde vært veldig fint om jentepusen kunne tatt saken i egne hender, og gitt McGyver en skikkelig på trynet, en gang. Sukk, kattelivet er ikke så enkelt som man skulle tro :sukk:

Endret av Green Lady
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Belle Gunnes

Han der altså :fnise: Han er noe for seg selv. Og joda jeg tror deg når du sier han er dominat. Sterk psyke ihvertfall. Gosjameien han SKAL ha det siste ordet han :fnise:

Men vil vel tro at situasjonen du har i dag er pga alt som har skjedd med han det siste halvåret. Mye oppmerksomhet osv.

Å gi bort frøken snuppepus, er vel ikke aktuelt det heller? :tristbla:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han er dominant med sterk psyke :( Jeg kommer aldri til å glemme da han hoppet på oss etter å ha fått kjeft, bare for å få det siste ordet. Eller da vi satt hos deg og prøvde å "venne" han til kattesele :fnise: Det skulle han f*** ikke ha noe av, hihi.

Han var faktisk ganske ille med lille snuppedura før ulykken også. Han utnytter jo lett de svake, og når hun ikke tør ta igjen, så er jo det ensbetydende med "fritt frem" for lille (store) McGyver.

Ånei, jeg tror ikke jeg klarer å gi bort lille snuppa vår :( Det går jo ikke på helsa løs, hvertfall ikke enda. Hun har enda ikke fått sår eller begynt å blø som følge av "leken" til McGyver. Hun må bare tøffe seg opp og ta igjen, sånn at han skjønner at han ikke bare kan ture frem som han vil.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Lille-pus

Jeg har vært bekymret selv noen ganger, når min funksjonshemmede skatt har blitt overfalt av lille "Frøken Fryd" eller når min sorte gentleman har kastet seg over ham som tilsynelatende er den svakeste part. Og det har blitt ropt om både hjelp og nåde.

Men, jeg har oppdaget at det ikke alltid er den svakeste som roper, det hender like ofte at det er "den angripende part" som har ropt (eller etterlatt svære pelsdotter på gulvet).

- for han tar igjen litt, det setter ikke alltid angripende part like stor pris på.

Så lenge hun ikke blir skadet så er det vel kanskje ikke så veldig mye man kan få gjort ? :klo:

Og siden hun kom og ville leke "Sisten !" med McGyver da dere var ute så har hun muligens ikke tatt den store skrekken ennå.

Jeg leser ikke det du sier som om han har til hensikt å virkelig skade henne, men det er vel ingen stor tvil knyttet til at han "viser mindre hensyn" (for å si det forsiktig).

Og hun er en tålmodig sjel. Kanskje stod hun fremst i køen da viljen til å "ta igjen" ble delt ut.... men, jeg er litt usikker på om døren slo utover...

Hun høres ut som den vennligste sjel du kan finne. Ikke en vond tanke i henne mht. å ta igjen på det "bøllefrøet" som bruker henne til å ta ut oppstemt og innestengt frustrasjon og virketrang på.

Kjernespørsmålet blir vel om aktivteten hans volder hennes smerte :klo:

- det høres ofte betraktelig verre ut enn det virkelig er når de roper, iallefall her i huset :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her er det utelukkende hun som hyler. Hun har funnet ut to måter som hjelper når han angriper, det ene er å hoppe opp på kjøkkenstolene, for da lar han henne være i fred, og den andre er å ligge under en "kant". Det er et lite trinn "opp" til badet, så det er god plass til en litt lubben pusejente under døren når denne ikke er lukket. Så da ligger hun under der og ruller fra side til side, slik at McGyver må løpe rundt døren for å ta henne. Evt. sengekanten kan også brukes sånn. Og det er jo ikke slik at han angriper hver gang han ser henne. Da hadde jeg måttet vurdere å omplassere henne. Sånn som i går, satt de side og side lenge, og kikket ut av vinduet uten noe tulling. Og hun "kryper" heller ikke sammen når han kommer. Og hun prøvde jo tross alt å hoppe på han i går, mens han var u bånd.

Men det er når han først starter, så ligger det igjen hårdotter overalt, hun hyler for livet høres det ut som, og store deler av henne er dekket med McGyver-sikkel. Han mener ikke noe vondt med det, men det blir det samme som når han fanger mus han ikke skal spise, de er kjempemorsomme å leke med (helt til matmor kommer og fanger musen, sjekker at den er ok, slipper den løs et lite stykke fra hagen og gir McGyver husarrest resten av dagen), helt til de dør. Da spreller de ikke lenger, så da bare går han.

Og som sagt, jeg har aldri funnet sår eller blod etter han har bitt henne, hun ømmer ikke/klager ikke når jeg tar på bittstedene eller. Det er bare masse løse hårdotter overalt, og hele ansiktet og munnen til McGyver er dekket av hår. Gjerne mens han prøver å overtale meg til å tro det ikke var han som gjorde det, haha :fnise:

Jeg har vurdert vannpistol når han starter, jeg bare tenker det er litt uheldig om jeg treffer jentepusen istedet for, ikke bar blir hun angrepet av storebror, hun blir straffet for det også :fnise:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Belle Gunnes

Maccis høres ut som den ene rotta mi. Han elsker å trigge til lekeslossing og er en liten pain in the ass innimellom :fnise: De to andre guttene løser dette på forskjellig måte. Han ene vralter bare over han og gjemmer seg, mens han andre løper rundt som en ojoj med bølleslampen i hæla :fnise: Her er det liv rai rai.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Pus1 hos meg(jente) er tidvis sånn med Pus2(gutt)og Pus3(jente), og hun viser veldig klart at hun er sjefen. Pus2 tror hun vil leke og leker tilbake, i og med han er mye større enn henne så blir det mye fekting og litt hvesing. Pus3 reagerer mer sånn som din, men plutselig tok hun igjen her en dag og nå er det mye mindre angrep fra Pus1.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har akkurat samme problem med mine to. Mine to er begge hannkatter(kastrerte) da. Jeg hadde en rolig, veeeldig snill og stor omplasseringskatt, som fikk en ny "bror" i vår, en hjemløs kattunge.

Mens storepus er litt nervøs og engstelig er kattungen et annet kapittel. Han har selvtillit til tusen og har banket opp den eldre pusen helt fra han var ca 4 mnd gammel. Lillepus kaster seg over den store og biter så storepus hyler rett ut, og resultatet er at den lille biter løs mass hårdotter...

De skader hverandre ikke, men det er ganske slitsomt for storepus vil jeg tro! :frown:

Slik som deg GreenLady har jeg prøvd å skille dem, kjefte, kose med storepus osv osv. Uansett har det ikke hjulpet stort sålangt.

Men de hater jo ikke hverandre direkte (innerst inne tror jeg storepus er den lilles idol, han tasser bestandig etter), så jeg håper at når det blir litt mer vårlig og de kan være mere ute så vil de få utløp for litt mer energi ute, og kranglinga vil forhåpentligvis avta... :jepp:

Men det hadde jo vært deilig hvis det fantes noe man kunne gjøre som kunne få lillepus til å slutte å angripe riktig så ofte! :catmilk:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Lille-pus

Denne tråden har dratt tankene mine litt tilbake i tidsperioden med 3 puse-charmører :rodmer:

Og da var det plutselig en ting som slo meg; i begynnelsen prøvde jeg alltid å avbryte angrep og overfall på min funksjonshemmede hjertevenn. Lyd, spruteflaske og kroppslig inngripen ble forsøkt.

Stort håp, stor bekymring og absolutt ingen effekt.

Stakkaren var nærmest konstant under angrep, og hylene kunne fryse blod !

Jeg husker ikke helt nårtid jeg roet ned den stadige inngripenen, men det var antageligvis sånn et halvt år etter at vi hadde flyttet inn i leiligheten vår.

Når jeg ser på den situasjonen nå, så ser jeg vel at min kjæreste svaksynte skatt fikk jo aldri lov til å vise hva han kunne av selvforsvar... Så sant jeg var hjemme så kom jeg jo alltid og avbrøt kampen i de innledende faser. Ved første hyl så var kampen over (før den hadde begynt)

Det er jeg ikke sikker på om nødvendigvis var like lurt gitt.

Fordi, nå i ettertid, så lar jeg dem "ta seg en runde" uten å forstyrre noe særlig. Og det var slik jeg oppdaget at det ikke nødvendigvis er den jeg tror som hyler hjerteskjærende om hjelp og nåde. Og de store dottene med pels.. de er ikke nødvendigvis stålgrå og hvite.

Og forholdet dem imellom (all tre) har blitt mer likeverdig, - selv om det nok er "Frøken Fryd" som er Dronningen i riket.

Det var noen erfaringer, intet annet :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

... så konklusjonen blir egentlig bare å la de holde på, så lenge ikke jentepusen blir skadet? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Lille-pus

Her hjalp det til å stabilisere maktforholdene, - men jeg lot jo ikke den ene banke livet ut av den andre altså.

Jeg lot dem bare drive på så lenge jeg ikke hørte at det nærmest "stod om livet". Lærte meg til å sitte stille mens det ble hylt, - en gang og to ganger.

Fortsetter hylingen så vet jeg at noen har fått inn et skikkelig "nakkegrep", og da må jeg se til kamphanene/-hønen.

Ellers holder det å lage en ekkel, høy lyd etter et par hyl.

Forskjellen er jo at han som blir/ble overfalt her hos meg er den største. Det er han som har mest muskelmasse, han som er tyngst, lengst og høyest. Han er jo også svakest siden han ikke har skarpsyn lenger (det er nok alltid tåkete det han ser).

Men, får han først tak i den angripende part (noe som kan skje en gang iblant) så legger han bredsiden til om han føler seg truet.

- og så ruller han opp ryggen, bøyer nakken og kaster seg frem mot den andre en halvtime etter... for å hilse og kose med vedkommende :rodmer:

De er egentlig blitt ganske så gode venner, selv om det går en kule småvarmt innimellom :rodmer:

Om de kan omgås i vennskapelig tone mellom slagene så kan du jo prøve (om du tør) å la det ggå en kule varmt, - men være klar til å gripe inn.

Han er jo en håndfull den godeste McGyver, og hun...hun høres bare søt og snill ut.

Vet du om hun har lært å forsvare seg ? Har du sett det noen gang ?

Jeg ser ikke bort fra at du har sagt masse om det, men at jeg begynner å bli litt småtrett nå (og da husker veldig dårlig :sjenert: )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

... så konklusjonen blir egentlig bare å la de holde på, så lenge ikke jentepusen blir skadet? :)

Det er min klare mening ja. :Nikke: Jeg tipper nok hun tar igjen til slutt jeg. Og om hun gjør det, så må du rose henne og vise henne at det var en bra ting å gjøre. :)

Poenget mitt var at hvis du skal "jobbe med" noen, så er det henne. Han er som han er. Det er hun som må lære å sette foten (labben ;)) ned (kom kanskje ikke klart nok fram i det jeg skrev).

Jeg har aldri blandet meg i oppgjør katter i mellom, så lenge det ikke er snakk om friske katter som angriper syke, voksne som fyker på de helt små o.l. Jeg lar de få holde på med hyl og spetakkel, og jeg har flere ganger fått bevist at de jeg aldri trodde ville sette seg i respekt, til slutt gjør det. Klart, hvis han virkelig viser tegn til å skade henne, må du stoppe han, men det er uhyyyre sjelden det går så langt. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vet du om hun har lært å forsvare seg ? Har du sett det noen gang ?

Jeg ser ikke bort fra at du har sagt masse om det, men at jeg begynner å bli litt småtrett nå (og da husker veldig dårlig :sjenert: )

Å joda, jeg husker en episode i våres, hvor det kom en kjempestor katt inn i hagen. Sikkert dobbelt så stor som lille jenta vår. Dette skulle hun ikke ha noe av, så hun satte avgårde etter katten, over plenen og inne på tomten til naboen. Der forsvant begge under terrassen, hørte noen hyl, og der kom jenta i fullt firsprang ut med den store katten i hælene. Ikke så høy på pæra da, gitt :fnise:

Sukk, nå er de i gang igjen. Jeg får bare lukke ører og øyne enn så lenge :sukk: Som sagt, han skader henne ikke.. Enda :nei:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Lille-pus

Å joda, jeg husker en episode i våres, hvor det kom en kjempestor katt inn i hagen. Sikkert dobbelt så stor som lille jenta vår. Dette skulle hun ikke ha noe av, så hun satte avgårde etter katten, over plenen og inne på tomten til naboen. Der forsvant begge under terrassen, hørte noen hyl, og der kom jenta i fullt firsprang ut med den store katten i hælene. Ikke så høy på pæra da, gitt :fnise:

Sukk, nå er de i gang igjen. Jeg får bare lukke ører og øyne enn så lenge :sukk: Som sagt, han skader henne ikke.. Enda :nei:

Det skal ikke være enkelt, nei.... :fnise:

Hadde den godeste Macer'n ment å skade henne så tror jeg han hadde klart det, - for lenge siden ! Men, det skader ikke å holde et øye/øre med dem når de barker ihop. Sånn for å føle at du har litt oversikt med en eventuell utvikling i styrkeforholdet dem imellom :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som sagt, har enda til gode å se/kjenne sår på henne forårsaket av den godeste McGyver. Hun viser heller ingen engstelse eller redsel rundt han, og kan fint oppholde seg i nærheten av han. Men når han går inn i lekemodus, da er det ikke like moro lenger :fnise: Det er et hardt liv å være en liten pusejente. :fnise::rodmer:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...